Fra 1998 ligger det en bok på kontoret mitt som heter Skilpaddens sang, av Jon-Roar Bjørkvold. Ikke visste jeg at skilpadder kunne synge, men om det er sånn at de synger med det nebbet de har, skal jeg lytte til dem og la meg berøre.
For det er derfor denne boken ligger på pulten, etterhvert med eselører og mange lapper i forskjellige farger, ikke bare gule. Det er for de jeg kan åpne boken og la meg berøre.
Den hjelper meg også, til å berøre studentene når jeg underviser. Et enkelt pedagogisk grep, handler om å fange tilhørerne der de er. Og hvordan gjør du det i et samfunnsbilde som er merer bråkete enn noen gang. Studentenes aldersgruppe kan være fra tjue til sytti, hva er det som berører liten og stor?
Ikke glemmer man at man selv har vært student, heller, og hva er det en husker fra kateteret der oppe, denne utslitte og utskjelte og høyt elskede undervisningsmetoden som fortsatt står høyt i kurs i verden? Jo, det man husker er øyeblikkene som berører. De er nerven i all kunnskap vi snakker om.
Høgskoler og universiteter er i dag i en heftig diskusjon om tellekantenes tyranni. På side 86 i Skilpaddens sang skriver Bjørkvold et innlegg som kan stå som en pamflett på kvalitetsreformens konsekvenser for de sårbare forskningsmiljøene. Han hevder at kvantitet forveksles med kvalitet og at kvantitetssikring forveksles med kvalitetssikring.
Er begreper som kvalitetssikring forenlig med forskningsprosessens sårbare ledd i det hele tatt?
Når forskningen når sin tilhørere er det et spørsmål om de lar seg berøre, begeistre og berøre. For forskeren får ikke kvalitetsreformpoeng for engasjerte innlegg i den almenne presse, eller for begeistrede foredrag til studenter som lar seg berøre. Det er forskningsspråket metaforløse formuleringer i skjematisk form, som teller.
Les et kapittel fra boka, Hjemmehjelpen, og la deg berører. Jeg anbefaler at du kjøper boken, for den er er skattkammer.
Bjørkvold, J.-R. (1998). Skilpaddens sang. Oslo, Freidig forl.
