Tekstualitet er et magasin for faglitterære tekster. Magasinet er formet som en blogg som gir mulighet til interaktivitet mellom leser og forfatter; Leseren kan legge inn kommentarer som blir en del av magasinet. Her er det forføriske essays, bokomtaler og bokutdrag på mer enn en måte.

Målet for tekstualitet var tredelt:

1. Å lære hvordan man lager et nettmagasin og erfare hvordan man drifter det.
2. Tekstualitet skal forføre nye lesere til å lese tekster av nye faglitterære forfattere.
3. Skape et nettsted hvor tekstforfattere kan forføres til å publisere på nett.

Redaksjonen består av

To forførende, faglitterære fruer:

Redaktør: Inga Gullhav - Kontaktadresse: gullhav@diakonhjemmet.no - tlf: 90 88 32 07

Redaksjonsmedlem: Tonje Berg-Dawson

Grafiske illustrasjoner/ foto:Inga Gullhav

Redaksjonen og redaktøren er masterstudenter fra 2007. Intensjonen er at at disse to faglitterære fruer skal forføre et par masterstudenter fra 2008 til å bli med i redaksjonen, og målet er at den forføreriske stafettpinnen skal føre til at nye studenter:

- Får kunnskaper om hvordan man lager et inspirerende nettsted for faglitterære tekster

- Erfarer og får kunnskaper om hvordan et faglitterært nettsted driftes

- Får erfaring fra det å sitte i en fagitterær redaksjon
- Lar seg forføre til å sette seg i redaktørestolen for å bidra til utgivelse av gode faglitterære tekster
- Blir inspirert til å skrive fantastiske tekster for tekstualitet
- Fanger nye lesere av faglitterære tekster

Tekstualitet er og har vært et fantastisk samarbeidsprosjekt mellom lærere og studenter på masterstudiet i faglitterær skriving. Merete Morken Andersen har vært en inspirator og en faglig støtte, Ommund C. Vareberg har med sine fantastiske pedagogiske evner, inspirert og veiledet redaksjonen. Tonje Berg-Dawson har hengt med og hatt troen på nettstedet og redaktøren i tynt og tykt, uten henne hadde ikke Tekstualitet overlevd det lange og kompliserte svangerskapet som nærmest endte i et hastekeisersnitt på grunn av noe som kunne ligne en setefødsel.

Nå er høsten 2008 kommet. Nye studenter er klare til å begynne, mens masterstudentene som begynte i januar 2007, er kommet til begynnelsen på avslutningen.

Å sitte i redaktørstolen i Tekstualitet har vært en lærerik prosess. Det har ikke ført til stort kontor og skinnstol med brede armlener, men til et lite, gult og sekskantet bord og en tjuefiretommers flatskjerm mitt i stua, akkurat der det er best å skrive. Det har vært mye jobb, og det har gitt meg som redaktør nyttig kunnskap og verdifulle erfaringer i forhold til faglig innhold og visuelt uttrykk. Før jeg gir stafettpinnen videre, vil jeg være sikker på at den forføreriske stafettpinnen ligger trygt å godt i hendene til en ny redaktør, omkranset av en inspirerende redaksjon og med det faglitterære mastermiljøet på Høgskolen i Vestfold i ryggen.

Inga Gullhav

Redaktør

Forfatterinnen Elfriede Jelinek styrtet som en virvelstorm inn i litteraturhistorien som hun deler med alle andre forfattere. Der viste hun beskjedent fram sårene hun hadde pådratt seg i personlige gnisninger med musikklivet i Wien og provinsen rundt. Etter å ha blitt dynket med musikkunstens osende stekekraft i oppveksten, løsrev hun seg fra de fem svarte linjene hun var snøret fast til som en rosenrød rulleskinke på kroken til en slakter. Hun begynte å skrive. Derav fulgte Elfriede Jelineks verker i skrift: I dur og moll. Prosaisk, polyfonisk, orgastisk. Helst utført oralt og allegro foran publikum. Ingen pauseringer. A capella med innslag av talekor (fra gresk tradisjon), eventuelt akkompagnert av kjøpesentermusikk (fra kapitalistisk tradisjon). Orgelinspirert komposisjons—teknikk, det vil si raske skifter i tyngde og tempo, skarp balanse mellom klassisk patos og vulgære trivialiteter. Virtuos og anmassende framvisning i allitterasjon og ordspill samt nyskapende metaforer.

Flere av verkene har titler stjålet fra Mozart og Schubert. Tekstene henter generelt mye av sin framdrift fra fremmed språkenergi. Det er denne energien jeg vil fokusere på her, det vi kan betegne som litterær støttevokal eller gjestevokal. Mannsstemmer (i utvalg): Adolf Hitler. Benito Mussolini. Karl Marx. Sigmund Freud. Henrik Ibsen. Aischylos. Martin Heidegger. Den katolske Gud. Jesus fra Nasaret. Johann Wolfgang von Goethe. Friedrich von Schiller. Georg Büchner. William Shakespeare. Andreas Baader. Jörg Haider. George W. Bush. Kvinne-stemmer (i utvalg): Ulrike Meinhof. Gudrun Ensslin. Hanna Arendt. Emily Bronté. Ingeborg Bachmann. Sylvia Plath. Paula Wessely. Claudia Schiffer. Jackie Kennedy Onassi.

Hva har disse mennene og kvinnene til felles? Hvis man utforsker deres personlige registre, vil det vise seg at enkelte deler flere egenskaper, som politisk/åndelig ståsted og tilhørighet til samme etniske gruppe eller litterære epoke. Her er de listet opp i den egenskap at de representerer et utvalg Jelinek-inspiratorer. Hun regner til og med noen av dem som guddommelige: ”Gudene: Shakespeare, Schiller, Büchner, Marx” . Gudene og andre for-fattere, filosofer, politikere og mediepersonligheter snakker inn i Elfriede Jelineks tekster etter først å ha vært innom forfatterens hode. Når de kommer ut derfra, er de sitert helt eller stykkevis og delt, bevisst feilsitert eller tillagt noe de aldri har sagt. Jelinek dekonstruerer og spinner fritt videre på deres skriftlige og muntlige utsagn uten å oppgi en eneste forskriftsmessig referanse. Innenfor sakprosaen ville det vært plagiat med rettslige og økonomiske følger. Innenfor kunstprosaen er det nettopp kunst, påklistret postmoderne etiketter som tekstcollage og litterær sampling – en patchwork-teknikk der forfatteren klipper og limer i et ubegrenset tekstmateriale med et ubegrenset antall stemmer.

Stjålne stemmer

Stemmene i Elfriede Jelineks tekster som ikke er hennes egne, men det jeg vil kalle ”jelinek-eksterne”, ”lånte” eller ”stjålne” stemmer, flyter med og mot resten av ordstrømmen. Hvordan kan leseren vite at deler av det som står skrevet, ikke stammer fra forfatteren verket er signert? Det er her den enkelte lesers teksthistoriske kompetanse spiller inn. Hvilke tekster og forfattere kjenner leseren til, og i tillegg så godt at han eller hun vil gjenkjenne tekstbiter derfra når de dukker opp i et nytt litterært hjem? Når Jelinek i sin Ibsen-fortsettelse Hva skjedde etter at Nora hadde forlatt sin mann eller Samfunnenes støtter (1979) siterer fra Et dukkehjem, har norske lesere større forutsetninger for å dra kjensel på de skjulte sitatene enn når hun i dronningdramaet Ulrike Maria Stuart (2005) siterer store tyskspråklige diktere som Friedrich Schiller og Georg Büchner. Jeg oppdager hvor ulærd og lite belest jeg er i møte med Jelineks litteratur. Hun får meg til å føle meg maktesløs overfor stemmevirvaret jeg ikke klarer å identifisere. Jelinek sier hun jobber seg gjennom ”et fremmed språkvirvar” og setter det sammen med sitt eget slik at hver språkstreng inneholder ”alt som lar seg knytte sammen til en ytring. For å resultere i noe eller bare: ingenting.” Det er en trøst at ikke alt skal forstås eller nødvendigvis ha en logisk eller dypere mening. Språket taler for seg selv, det har sine høyder og daler, styrker og svakheter. Det spiller uansett alltid førstefiolin hos Jelinek.

Energien og drivkraften ligger i språket, ikke i handlingen som ofte er fraværende, i hvert fall i aristotelisk forstand med en klar tredeling mellom innledning, midte og slutt. Den tradisjonelle dramaturgien vendte Jelinek seg tidlig bort fra, så tidlig som i debutromanen fra 1970, wir sind lockvögel baby! (vi er lokkefugler baby!). Av teatertekstene er Raststätte oder Sie machens alle (Rasteplasser eller De gjør det alle sammen) fra 1996 den siste med en klar figurkonstellasjon, dramaturgi og spillbare dialoger. Etter 1996 er det kun snakk om ”språkflater” og ikke noe tydelig skille mellom prosa og dramatikk; alt er ”litteratur”, der språket gjenspeiler verdens uhåndterlige kaos og ikke lenger lar seg temme eller dressere. I hvert fall ikke av forfatteren, ifølge Jelinek som ikke lenger makter å holde språket som en hund i bånd.

Tekster i krig

Den språkkritiske og språkanarkistiske holdningen Jelinek representerer, har lange tradisjoner. Disse er spesielt sterke i Østerrike hvor samtidslitteraturen har klare forbindelseslinjer til forfattere som Johann Nepomuk Nestroy, Karl Kraus og de mange eksperimentelle stemmene i Grazer og Wiener Gruppe. En rekke litteraturvitere, lingvister og filosofer verden over har også fattet interesse for språket som en uregjerlig mekanisme der det foregår prosesser som den enkelte språkbruker ikke er herre over. Den

russiske litteratur-viteren Mikhail Bakhtin sier at tekstene våre er gjennomskutt (”shot through”) av andres tanker, synspunkter og aksenter. Den norske lingvisten Marte Engdal Halse har fundert videre på nettopp dette og mener Bakhtin ”bringer med seg forestillinger om tekstens utsatthet og at det nærmest dreier seg om en slags krigstilstand eller overgrepssituasjon, der fremmede invaderer tekstene våre mot vår vitende og vilje.

Elfriede Jelinek har brakt en rekke stemmer inn tekstene sine med full vitende og vilje og mister likevel kontrollen: ”Jeg vet ikke lenger hvem som snakker. Det er jo uforståelig alt sammen, meningsløst, da kan man jo bare vise våpen eller flagget hvis man har et”, skriver Jelinek i Ulrike Maria Stuart. I National-theatrets oppsetning fra 2007 dukker Elfriede Jelinek opp i sitt eget stykke med denne replikken. Hun truer publikum med sitt lavkalibrede våpen og vifter med et flagg hun ikke har. Så lenge Jelinek ikke heiser det hvite flagget, vil hun fortsette å sende ut nye offensive ordkaskader. Jeg har som oversetter av Jelineks litteratur måttet invadere tekstene for å identifisere hva som faktisk befinner seg der inne. Den største oppdagelsen er at Jelinek ikke kaster sitatene planløst inn i tekstene. Jelinek bedriver assosiasjonskunst, noe som tilsier at den ene assosiasjonen har en viss forbindelse til den neste.

Flerstemte språkkomposisjoner

I sin begrunnelse for å tildele Elfriede Jelinek Nobels litteraturpris i 2004 vektlegger Svenska Akademien hennes ”musikalske strøm av stemmer og motstemmer i romaner og dramaer”. Siden det musikalske står så sentralt, støtter jeg meg delvis på musikkvitenskapelig terminologi når jeg i innledningsavsnittet gir en omtale av Jelineks verker i skrift. Jelinek er et musikalsk menneske med bred musikkutdannelse, blant annet som organist fra Konservatoriet i Wien. Hun har også studert komposisjon med noen mindre komposisjoner på verklisten. Det har blitt mer vanlig at andre komponister setter musikk til hennes tekster enn at hun gjør det selv. Jelinek beskriver i den selvbiografiske romanen Pianolærerinnen musikkopplæring som en blodsuger, tvangstrøye og giftgass. Hun overfører heller det kompositoriske til litteraturen og kaller seg språkkomponist. Rytme og tone faller ikke tilfeldig, heller ikke valg av språkstil som varierer mellom klassisk dikterspråk og slangpreget assosiasjons-skriving: ”Har man patos ett sted, behøver man ytterste trivialitet et annet sted” , sier Jelinek med referanser til orgelmusikken som veksler i tyngde og tempo. Et annet musikk-vitenskapelig begrep brukt på Jelineks tekster er polyfoni – flerstemmighet.

Den samme Bakhtin som snakker om tekster gjennomskutt av fremmede, henviser i sin teori om dialogisme i tekst til musikkvitenskapen og til polyfonien. Siden tekstene våre er så preget av tidligere tekster, mener han at det innenfor en litterær tekst, er flere stemmer som står i dialog med hverandre. Ordene har opptrådt i flere sammenhenger før og gjør at tekstene har en ”stilistisk aura” lagret i seg. Den bulgarske lingvisten og psykoanalytikeren Julia Kristeva lot seg inspirere av Bakhtins teori om stemmer i dialog og utviklet den til å gjelde tekster: alle tekster står i dialog med hverandre innenfor et nesten uendelig stort tekstuelt rom der forbindelsen mellom tekstene er ”intertekstualiteten”. ”Intertekstualitet” er ifølge Kunnskapsforlagets blå ordbøker ikke et fremmedord. Det er bare oppført i den vanlige ordboka, mens et naboord som ”intervalltrening” er oppført både i den vanlige og i fremmedordboka. De som likevel tror at ”intertekstualitet” er mer fremmed for dem enn ”intervalltrening”, tar sannsynligvis feil. Intertekstualitet i praksis er svært utbredt, i form av at vi mer eller mindre bevisst refererer til andre. Noen ganger oppgir vi referansens opphav (eksplisitt intertekstualitet), andre ganger ikke (implisitt intertekstualitet). Intertekstualitets-begrepet hører sammen med de allerede nevnte begrepene tekstcollage, litterær sampling og polyfoni, men det kan brukes i en mer detaljert identifisering av fremmed tekstinnflytelse.

Ut og stjæle titler

En av de enkleste måtene å oppdage intertekstualitet på, kan være å studere titler. Både Erlend Loe og Anne Kat. Hærland har brukt roman- og filmklassikeren Tatt av vinden som intertekst til henholdsvis Tatt av kvinnen og Tatt av vinen. Det er også intertekstualitet når for eksempel

tidsskrifter har titler fra litterære verk eller figurer, som norske Edda, Embla og Bøygen. Elfriede Jelinek finner titler etter samme utbredte metode. Eksempler er dramasyklusen Der Tod und das Mädchen. Franz Schubert har komponert en sangsyklus med nøyaktig samme tittel Der Tod und das Mädchen (men tittelen dukket først opp på et maleri av Hans Baldung Grien i 1517). Schubert er Jelineks favorittkomponist, og hun har også i en tekst om sin far adoptert Schuberts tittel Der Wanderer (Vandreren). Hun har også skrevet et kvinnelig svar på Goethes dikt ”Erlkönig”, (Alvekongen), også det tonesatt av Schubert. I Jelineks teatertekst Erlkönigin (Alvedronningen) er det Østerrikes største skuespiller-ikon gjennom tidene, Paula Wessely, som er ute i hardt vær, selv om hun ikke rir sent gjennom natt og vind med et barn på armen sin. En annen ”musikalsk” tittel er den allerede kort introduserte Raststätte oder Sie machens alle. Hadde Jelinek skrevet ”So machen sies alle” (Sånn gjør de det alle sammen) ville det vært en direkte oversettelse av Mozarts Cosi fan tutte.

Tematikken i operaens libretto har mange paralleller til Jelineks stykke. To intertekster som det tok tid før jeg oppdaget, er titlene på Jelineks tvillingtekster om krigen i Irak, Bambiland og Babel . Bambiland er navnet på en fornøyelsespark Mirko Milosevic bygde samtidig som faren Slobodan prøvde å bygge et Stor-Serbia. Babel er sterkt intertekstuelt ladet, men en for meg nyoppdaget referanse er avisa Babel eid av eldstesønnen til Saddam Hussein, Uday, som ble drept i Irak-krigen. Et ord med en kanskje enda sterkere intertekstuell ladning enn Babel, er Elektra. Når Elfriede Jelinek skaper sin egen selvbiografiske Elfi Elektra-figur i 1998 (Ein Sportstück), bærer hun forhistoriens Elektraer i seg, som Sofokles’ Elektra, Euripides’ Elektra, Hugo von Hofmannsthals og Richard Strauss’ Elektra. Selv om de gamle grekerne er sterkt tilstedeværende i moderne tekster, er Bibelen den teksten det refereres klart mest til. Den er en uuttømmelig kilde også for Jelinek. Man kan få øye på bibelreferansene allerede ved å bla i Jelineks verkregister, hvor man kan finne igjen flere av de sju dødssyndene i romanene Lust (Lyst), Gier (Grådighet) og Neid (Misunnelse). Jeg vil imidlertid gå litt nærmere inn på intertekstene i to teatertekster av Jelinek som begge er oversatt til norsk. Hva skjedde etter at Nora hadde forlatt sin mann eller Samfunnenes støtter referer nettopp til Ibsens Et Dukkehjem og Samfunnenes støtter, mens Ulrike Maria Stuart antyder at det har en forbindelse til Friedrich Schillers Maria Stuart.

Ommøblering av språkinventar

Ibsen-fortsettelsen likner i sin form mer på et tradisjonelt drama enn Ulrike Maria Stuart som består av lengre og mer massive språkflater. Likevel vil jeg karakterisere begge tekstene – og Jelineks samlede verker – som ”intertekstuelle collager”, en betegnelse innført av den italienske semiotikeren, filosofen og forfatteren Umberto Eco . I Jelineks intertekstuelle collager opptrer de fremmede språkkildene av og til som figurer, jamfør figurnavn som Ulrike, Gudrun, Claudia og Jackie. Andre bidrar bare med større eller mindre tekst-fragmenter som Jelinek legger i munnen på andre. Et eksempel på det siste er når Nora i Hva skjedde etter at Nora hadde forlatt sin mann eller Samfunnenes støtter tar Hitler og Mussolini i sin munn og forteller at hun gjør det idet hun gjør det. I Jelineks tekster er det likevel flest sitater uten at opphavet nevnes umiddelbart. Det markeres aldri ved anførsel eller fotnote. Derfor kaller jeg Jelineks dramatiske tekster for ”intertekstteater av herreløse sitater”.

Dette intertekstteatret finner vi også eksempler på i Jelineks Ibsen-fortsettelse, som når hun lar Nora rette følgende tre replikker mot eksmannen Torvald: ”Er det ekornet mitt som romsterer der?”, ”Eller er det spillefuglen min som kvitrer der ute?” og ”Du har ennu tarantellaen i blodet, merker jeg. Og det gjør deg enda mer forlokkende.” Nora har altså overtatt det som hos Ibsen var Torvalds replikker. Den siste om ”tarantellaen i blodet” har Jelinek også gitt fabrikkeier Fritz Weygang som observerer en tarantelldansende Nora. For Jelinek er det ofte likegyldig hvem som sier hva, samtidig som hun vil oppdage nye sider ved språket ved å kaste det rundt og se hva som skjer når en kvinne snakker som en mann. Torvald reagerer med: ”Du som kvinne serverer sånt fra leppene!” Jelinek ommøblerer på språkinventaret i dukkehjemmet og bryter med den opprinnelige borgerlige og konservative stilen, også ved å bringe inn sadomasochistiske elementer. Jeg vil ikke tro at utvalget av intertekster er tilfeldig. Jelinek har latt seg inspirere av Henrik Ibsen og sier hun grovbearbeider ham. Hun ender opp som hans motsetning først og fremst fordi hennes figurer bare eksisterer når de snakker: Ibsen representerer naturligvis høydepunktet innenfor det borgerlige teatret, et teater som oppdager det ubevisste, det usagte. Jeg vil si at jeg grovbearbeider Ibsen og ender opp med det motsatte: Hos meg er ingenting privat, og ingenting forblir usagt. Mine figurer snakker uavbrutt, og når de ikke snakker, eksisterer de ikke. De konstitueres av det de sier, hos Ibsen konstitueres de av det de tier om. Og når det snakkes uavbrutt, som hos meg, blir kanskje også alt fortiet, hvem vet…

Denne uavbrutte snakkingen er et av Jelineks fremste kjennetegn. Det er ikke bare mange stemmer, de snakker samtidig som en foss uten kulper. Det er særlig tydelig i teatret, men merkes også i et optisk møte med Jelinek i skrift. Verkene er tekststette, skrevet i en ”stream of consciousness”. Jelinek sammenlikner det med en orgasme:

Det må ha denne tettheten, det må drives til det ytterste. Det er selvfølgelig galskap, for selv i en Bach-fuge finnes det mellomspill hvor organisten kan hvile seg […] Men det går nettopp ikke, det er ikke mulig for meg. Det kunne ha vært en løsning, så å si en avspenning etter orgasmen, men det er snarere en langvarig orgasme.

Dronningdramaet Ulrike Maria Stuart er eksemplarisk for dette hvileløse kompakte språket, et språk tettpakket med sitater. Når Jelinek skal skrive en tekst om Ulrike Meinhofs og Den Røde Armé Fraksjons (RAFs) mislykkede revolusjonsforsøk i 70-tallets Vest-Tyskland, er det tydelig at hun henvender seg til sine litterære ”guder” Shakespeare, Schiller, Büchner og Marx fordi hun beundrer dem. Teaterteksten er skrevet nesten gjennomgående på blankvers etter forbilde fra Schillers Maria Stuart, som er omfattende sitert. Schillers blankvers med sine jamber og trokeer skulle være Jelineks rytmegiver eller rytmemaskin. Shakespeare og Schiller bidrar samtidig med sin store patos og til å skape parallelle figurer til Jelineks egne. Hun låner, ja, Jelinek sier hun ”låner” og ikke at hun ”stjæler”, de faderløse Prinsene i Tower fra Shakespeares Richard III til å representere Ulrike Meinhofs moderløse tvillingdøtre. Fra Maria Stuart låner hun dronningene Maria Stuart og Elizabeth I. I de revolusjonære tekstpartiene har Jelinek brukt Karl Marx og også Georg Büchners Dantons død med handling fra den franske revolusjon: ”Jeg har føyd inn Büchner-sitater for å hedre ham, det er omtrent som når de gamle byggmesterne muret et dyr i sine fundamenter for at bygget skulle bestå”. Ved siden av de klassiske verkene samlet Jelinek til Ulrike Maria Stuart mye materiale om terrorgruppa RAF (Baader-Meinhof). I et intervju i forbindelse med oppsetningen av Ulrike Maria Stuart på Nationaltheatret, spurte jeg Jelinek om hun kunne beskrive skriveprosessen med stykket:

Altså, jeg samlet sammen materialet mitt, i dette tilfellet veldig mye litteratur om RAF og Schillers Maria Stuart. Og så slår jeg som en rovfugl ned på dette materialet, med hoggtennene river jeg et stykke blodig tekstbytte ut av det som ligger foran meg, og deretter assosierer jeg fritt med det og lar meg rive med av sitatene, som i en elv, hvor man ofte skrubber borti steiner med magen og får vondt.

Drevet av lysten ved teksten

Elfriede Jelinek tegner et bilde av seg selv som et glupsk åtseldyr med et lidenskapelig forhold til tekster, nesten sadomasochistisk. Væpnet til tennene angriper dette dyret andres åndsverk så blodspruten står helt tilbake til de gamle grekerne. Hun bruker liknende voldelige språkmetaforer som Bakhtin og ikke minst som den franske filosofen Roland Barthes, som Jelinek gjerne referer til og sannsynligvis også ”låner” fra. Barthes kaller språket fascistisk fordi man i språket gjør seg til herre og utøver makt, men han understreker at vi samtidig er slaver av språket; ingen kan befri seg fra det. Derfor mener Barthes vi bør jukse med språket og holde det for narr ved å ryste ordene. Jelinek vil få språket til å si nye ting, aller helst sannheter, ved å torturere det. Antakelig har andre gjort det før henne, akkurat som det er flere som skriver intertekstuelle collager. Det er ikke lett å være nyskapende forfatter, slett ikke når forfatteren er død og alt har vært sagt og gjort før. Vi vever videre på andres tekstvev, drodler videre på den samme gamle visa. Ifølge Barthes kan man late som man er nyskapende, men det nye vil ikke være nytt spesielt lenge: Jeg kan riktignok i dag velge meg en eller annen skrivemåte […], pretendere å være nyskapende eller tvert imot stå innenfor en tradisjon. Men jeg kan ikke så utvikle den videre i tiden uten å bli fange av andres ord eller endatil av mine egne. Min egen stemme overdøves av en vedvarende etterklang både fra alle de foregående skrivemåter og fra min egen tidligere skrivemåte.

Disse ordene fra Barthes minner om det vi i dag omtaler som intertekstualitet. Man kan dermed si at han foregriper intertekstualitetsbegrepet i Litteraturens nullpunkt fra 1953, med forbehold om at det kan være noen som har foregrepet det før ham igjen. Når Elfriede Jelineks litteratur kjennetegnes av en strøm av stemmer og motstemmer, og hvis hver av disse stemmene igjen overdøves av en vedvarende etterklang i stereo, da må strømmen være temmelig stri og ligge nærmere kakofoni enn polyfoni. Og nærmere ekstase enn orgasme. Her slår den ene språkmetaforen den andre i hjel. Hos Jelinek bunner alt i lysten ved teksten og en manisk språklidenskap.

Teksten er et utdrag (og et utkast) fra en bok om nobelprisvinner Elfriede Jelineks forfatterskap.

Fra 1998 ligger det en bok på kontoret mitt som heter Skilpaddens sang, av Jon-Roar Bjørkvold. Ikke visste jeg at skilpadder kunne synge, men om det er sånn at de synger med det nebbet de har, skal jeg lytte til dem og la meg berøre.

For det er derfor denne boken ligger på pulten, etterhvert med eselører og mange lapper i forskjellige farger, ikke bare gule. Det er for de jeg kan åpne boken og la meg berøre.

Den hjelper meg også, til å berøre studentene når jeg underviser. Et enkelt pedagogisk grep, handler om å fange tilhørerne der de er. Og hvordan gjør du det i et samfunnsbilde som er merer bråkete enn noen gang. Studentenes aldersgruppe kan være fra tjue til sytti, hva er det som berører liten og stor?

Ikke glemmer man at man selv har vært student, heller, og hva er det en husker fra kateteret der oppe, denne utslitte og utskjelte og høyt elskede undervisningsmetoden som fortsatt står høyt i kurs i verden? Jo, det man husker er øyeblikkene som berører. De er nerven i all kunnskap vi snakker om.

Høgskoler og universiteter er i dag i en heftig diskusjon om tellekantenes tyranni. På side 86 i Skilpaddens sang skriver Bjørkvold et innlegg som kan stå som en pamflett på kvalitetsreformens konsekvenser for de sårbare forskningsmiljøene. Han hevder at kvantitet forveksles med kvalitet og at kvantitetssikring forveksles med kvalitetssikring.

Er begreper som kvalitetssikring forenlig med forskningsprosessens sårbare ledd i det hele tatt?

Når forskningen når sin tilhørere er det et spørsmål om de lar seg berøre, begeistre og berøre. For forskeren får ikke kvalitetsreformpoeng for engasjerte innlegg i den almenne presse, eller for begeistrede foredrag til studenter som lar seg berøre. Det er forskningsspråket metaforløse formuleringer i skjematisk form, som teller.

Les et kapittel fra boka, Hjemmehjelpen, og la deg berører. Jeg anbefaler at du kjøper boken, for den er er skattkammer.

Bjørkvold, J.-R. (1998). Skilpaddens sang. Oslo, Freidig forl.

For nokre år sidan var eg fast gjesteskribent i spalta “Dagens gjest” i Tønsbergs Blad. Det hende at eg fekk respons på tekstane mine, gjerne i form av vennlege og varsamt nedlatande kommentarar frå kollegaer, kommentarar eg sette stor pris på. Nokre gongar hende det til og med at heilt ukjende folk ringde og ville snakke med meg om det eg hadde skrive. Eg var alltid nervøs når eg fekk slike telefonar, for eg venta å bli skjelt ut, anten fordi eg skreiv på nynorsk i ein region som tradisjonelt har hatt lite til overs for den målforma, for å seie det på ein tilnærma danna måte, eller fordi den som ringde, var usamd med meg i sak.

Men det eg no skal fortelje om, overgjekk alt eg hadde venta meg av lesarrespons. Same dagen som teksten stod i Tønsbergs Blad, fekk eg ikkje gjort anna enn å sitje i telefonen. Og var det kjeft eg fekk, frå kjende og ukjende? Nei, det var rett og slett skryt, skamskryt! Eg hadde ei sterk kjensle av å ha lukkast i å forføre lesaren så sterkt at han berre måtte ta kontakt og fortelje meg at han var samd. Både kvinner og menn ringde meg, ingen sa eit ord om at nynorsk var vanskeleg, dumt, bondsk, spynorsk, unødvendig, krøkkete, fjøsmål, usexy eller det som verre er. Kva eg skreiv om? Snart kjem teksten som stod i avisa den dagen. Les og vurder og sjå i nåde til meg. Hugs at det er skrive for mange år sidan, og at ikkje er nokon garanti for at folk blir klokare med åra, sjølv om det ville ha vore fint om det var slik. Her kjem endeleg teksten:

JA, DA ER DU JAMMEN NØYE!

For to veker sidan skulle eg ta toget frå Tønsberg til Oslo, og i trygg glede over at eg no hadde nesten to heile fredelege reisetimar framfor meg, gjekk eg inn i venterommet for å kjøpe billett. Men på veg fram mot billettluka fekk eg auge på noko som gjorde meg ganske forlegen. Det var ikkje det etter kvart så kjende nesten netto sjølvportrettet av Odd Nerdrum med tilhøyrande utvekst. Men altså noko som hos meg kunne framkalle nesten like stor sjenanse. Heile tre, ganske store plakatar lyste mot meg, eit framstøt frå NSB, med teikning av ei nakkepute med denne teksten under: NAKKE PUTE kr 30. Det var slett ikkje prisen som var anstøteleg, ikkje teikninga heller. Det var skrifta som framkalla sjenansen min. For kva gjer ein norsklærar i ein slik situasjon? Eg prøvde å late som ingen ting mens eg kjøpte billetten min, og eg gjorde alt eg kunne for ikkje å sjå på den obskøne skrifta. Men så kom det: eg måtte seie det, og fordi eg prøver å vere eit danna menneske, sa eg det så pent og forsiktig eg kunne mens eg peika på plakaten; «Det er ein skrivefeil der.»

«Å, er det det?» sa mannen i luka.

«Ja,» kviskra eg, mens eg lente meg lett og umerkeleg fram mot han slik at ingen bak meg skulle høyre kva eg sa. «Nakkepute skal vere i eitt ord.»

Mannen i luka sende meg eit undersøkande blikk, som for å sjekke om eg var ved mine fulle fem. Så flirte han og sa: «Ja, da er du jammen nøye.»

Eg bestemte meg for å ta det som ein kompliment.

På togturen innover sat eg og gratulerte meg sjølv fordi eg hadde vore så modig at eg hadde sagt frå. Kanskje einkvan i NSB blir glad for at eg sa frå, kanskje nokon kjem til å rette opp feilen, kviskra eg blygt og naivt til meg sjølv mens toget suste forbi Barkåker. Men eg var slett ikkje sikker. Tenk om det hadde vore ein reknefeil på plakaten, ville NSB ha retta det opp då? Ja, det var eg sikker på. Eller om det hadde vore ein plakat på engelsk, tysk eller fransk med skrivefeil? Ja, då ville dei sikkert ha retta det opp, kom eg til, for det er mykje verre å skrive feil på utanlandske språk enn på norsk, for alle bedrifter. Då blir det liksom så tydeleg at bedrifta manglar kompetanse, og det er flaut. Men skrivefeil på norsk er ikkje flaut for andre enn norsklærarar.

Etter Holmestrand kom eg i tankar om at eg hadde valt meg eit vanskeleg og einsamt yrke. Først får vi norsklærarar på høgskulen skulda for at lærarane ikkje kan skrive rett. Det kjem rapportar om at lærarane sender brev heim til foreldra, brev med skrivefeil. Så får desse lærarane igjen skulda for at ungane aldri lærer å skrive rett. Når elevane blir store, blir dei forretningsdrivande i Tønsberg eller tilsette i NSB, og dei kan framleis ikkje skrive rett. Plakatar og brosjyrar er fulle av skrivefeil. I Tønsberg kan du gå på «dykke kurs» og «ride kurs», du kan kjøpe «okse stek» og «PC bord», og du kan gå på «trenings senter». Byen er full av forretningsskilt med engelsk bruk av genitivs apostrof: «Anne´s frisørsalong, Hilde´s hårstue, Mormor´s gaver», og mange fleire kunne nemnast av dei som har gløymt at det på norsk faktisk heiter «Annes frisørsalong». Og alt dette er det vi norsklærarar som har skulda for, trass i at vi har retta akkurat desse feila mange fleire gongar enn vi orkar å hugse, trass i at vi har masa om det i alle mulege samanhengar, nettopp fordi vi ikkje vil at engelske rettskrivingsreglar skal ta makta over norske reglar.

Då eg nærma meg Oslo, var eg ganske sikker på at det kunne då umuleg berre vere norsklærarane si skuld at folk ikkje kan skrive rett. Det måtte då vere ein rimeleg tanke at vi alle er norsklærarar for kvarandre, for folk lærer då språk heile tida og heile livet, ikkje berre når dei går på skulen eller studerer. Dei lærer språk på butikkrunder i Tønsberg by og på venterommet til NSB. Og permanente skilt med skrivefeil blir mektige norsklærarar for både små og store. Eg fann faktisk ut at det er heilt på sin plass å forlange at både NSB og forretningsstanden i Tønsberg skal dele norsklæraransvaret med meg ved å sørgje for at alle skilt og plakatar blir korrekturlesne av ein som er trygg på reglane i sitt eige morsmål. Slik kan vi alle gjere vårt til at dei som skal lære opp forretningsstandens barn og barnebarn, også blir flinkare til å skrive rett. Eller kanskje det er skiltmakarane som burde ta eit ansvar her? Dei har vel også barn og barnebarn? Tenk for ein skandale det ville bli om norske forlag ikkje tok ansvaret for språket alvorleg, men gav ut bøker utan å sørgje for at dei vart korrekturlesne? Det er mange fleire skiltlesarar enn boklesarar i landet vårt.

På togturen heim etter utført ærend i Oslo finlas eg kundebladet til NSB. Der var det ikkje mange skrivefeil å finne, og eg konkluderte med at NSB tok norsklæraransvaret sitt alvorleg. Då toget kom til Tønsberg, gjekk eg med spenstige skritt gjennom venterommet for å sjå om NSB hadde retta opp skrivefeilen sin. Men der stod dei same tre plakatane og lyste skamlaust mot meg med nakke puta si til tredve kroner. Då bøygde eg nakken og luska ut.

No går eg og lurer på om eg skal røpe for NSB korleis ei venninne av meg bruker å forklare fenomenet med særskriving og samanskriving av ord til barna sine. Når sonen på åtte år spør mora si om det eller det skal skrivast i eitt eller to ord, pleier ho å spørje: «Dersom du skal gå og hente det du skal skrive om, må du då hente ein ting eller to ting?»

«Ein ting», svarer guten då.

«OK,» seier mora, «då skal det skrivast i eitt ord».

Denne regelen må vel kunne brukast på nakkeputa også, for det er vel berre ein ting dei må hente fram når vi skal kjøpe ei nakkepute? Nakken slepp vi å kjøpe. Han er vår eigen, om han er bøygd aldri så mykje. Det er mulig vi framleis må finne oss i det, men det hadde vore fint å sleppe å gå og sjå ned og skamme seg heile tida. Vi skal jo leve vi norsklærarar også, sjølv om vi er nøye.

Dette var altså teksten som stod i avisa. Du som las nettopp no, synes kanskje det er ein oppblåst og utidig tekst. Men fleire lesarar av Tønsbergs Blad let seg forføre. Var det noko dei var opptekne av, så var det å skrive rett. Eg skuldar kanskje å leggje til at dei lesarane eg snakka med, var godt oppe i åra. Mange av dei hadde truleg lært å skrive både rett og pent på skulen. Kva dei skreiv, var kanskje ikkje så viktig, men rett og pent skulle det vere. Og dersom ein ikkje har lært å skrive godt, men berre har lært å skrive rett, blir det ekstra ille når retten til å skrive rett blir krenka, gong på gong, rett opp i trynet på deg. På den andre sida finst det folk som synes det er viktig å skrive både rett og godt. Det er retorikarane, som Aristoteles og Georg og slike. Dei visste om den tette samanhengen mellom språk og forføring. Forføring kan vere all språkbruks fremste mål, men ein må velje seg sine forføringsobjekt og sine saker. Mi sak burde i alle fall ikkje ha vore å posere i norsklærarrolla og rakke ned på ein stakkars tilsett i NSB som hadde kome i skade for å skrive feil på ein salsplakat. Og i alle fall ikkje gjere det på nynorsk. Slik kunne ein kome til å tenkje, i ettertid. Men eg trøystar meg med at eg fekk inn eit stikk til leiinga i NSB. Det er dei som har ansvar for å hjelpe sine tilsette til å meistre norsk i arbeidslivet, både bokmål og nynorsk. Nakkepute blir forresten skrive likt på begge målformer.

Norunn Askeland er førstelektor ved Høgskolen i Vestfold og lærar og rettleiar på masterstudiet i faglitterær skriving

Det ligger en nydelig liten bok på kjøkkenbordet mitt en fredag når jeg kommer sliten hjem fra jobb. Den har enkle lillustrasjoner og håpets lyse, grønne farge.

Jeg begynner å bla i den bakerst, har lært det på faglitterært studie i Vestfold. Det første som berører meg er menneskene og kunnskap om dem, som du har brukt som kilder. Kajas sykdomshistorie kjenner jeg godt til, Tom Andersens reflekterende team, er en berørende metode for å møte psykisk syke, det er som om forfatterens tekst går rett inn i margen i mitt liv. Jeg blir berørt og forført av ordene hennes, og blir sittende på kjøkkenbordet i mange timer. Innimellom renner det tynne tåre nedover kinnene mine, som drypper ned på klærne, det er hver gang ordene dine når rett inn til sjelen min. Jeg skriver notater i boken i vilden sky, jeg får så mange assosiasjoner som jeg ikke må miste.

For hvem av oss har ikke kjent på følelsen av å være en venn i krisetider? Det er når ord blir fattige, når vi må stå der å være sterke nok til å la vær å gi et eneste råd, når ord ikke rekker. Det er også da at et bitte lite ord kan gjøre så mye galt, bli så feil!

Boken begynner med en forord av Andreas Skarstein -av frendar eig han få. Det handler om vennskap. Dette underlige fenomen som betyr så mye men som er vanskelig å snakke om.

Sitat: For dei viktige og nære tinga i livet, kjærleik, sorg, venskap, kunst, har dei fleste av oss ikkje ord om duger.

Så kommer forfatteren på banen med sin vare, vakre stemme og det er som om hun forsøker å gi meg ord som duger om min venn skulle bli syk. Bokens hoveddel er det vi i sykepleiefaget ville kalle gjøremålene, slik som Henderson lister opp sykepleierens gjøremål. Hva skal en sykepleier gjøre i møte med den syke? Forfatteren har fokus på deg og meg og kommer med enkle råd om hva akkurat du kan gjøre når din venn er i krise. Men bokens vendepunkt er forfatterens drøfting av hva man skal si:

Det den ene opplever godt, kan være vondt for en annen. Så komplisert er kommunikasjon og det unike som er i møte mellom mennesker.

Sitat: Ikke gråt når jeg er der. Jeg orker ikke å trøste andre når jeg selv trenger trøst! Og ikke fortell historier om folk du kjenner som har den samme sykdommen som meg, eller om folk som døde av samme sykdom. Kaja. Pasient.

Gripende fortellinger fra samtaler med alvorlig syke berører og beveger deg. De må du lese selv. Boken er å få kjøpt på SALSA forlag, og anbefales. Her er to små kapitler: Si noe og Hva trenger din venn?

Jeg har et bilde som forstyrrer meg. Det er et svarthvitt bilde av 7 mennesker som poserer for fotografen. Seks av dem har jeg aldri møtt, og den syvende kjente jeg bare som gammel mann. Han satt i lenestolen, bak avisen. Sa ikke så mye. Virket litt mutt. Av og til rakk han kaffekoppen fram fra bak avisen, uten å si noe. Da gikk bestemor og hentet kaffekannen, og helte opp ny kaffe i koppen.

Men på dette bildet er bestefar i tredveårene. De andre seks personene på bildet er søskenene hans, fire søstre og to brødre. De tre mennene står i bakerst, og kvinnene sitter i forkant. En av dem sitter på kanten av stolen til søsteren sin. Hun har på seg et rutete skjørt, og en pen bluse. De tre andre søstrene ser ut som de har på seg kjoler. Mennene har på seg søndagsdressen, med hvite skjorter og stramme slipsknuter. Den ene har hvitt pyntelommetørkle i brystlommen. Jeg vet det er en bror til som ikke er på bildet, - bestefars tvilling. Han døde når han var liten. Så han ut som dem? Vissheten om at han fantes skaper et skyggebilde for meg, i det åpne rommet til venstre for bestefar. På bildet ser bestefar ut som min far, likheten er slående. Jeg ser også brødrene mine speilet i ham, særlig den ene.

Noen familier virker som de ikke blander arvestoff fra generasjon til generasjon, det ser ut som de bare kloner seg selv. Slik er min fars slekt.

Det er ansiktene til de fire unge kvinnene som opptar meg mest. Jeg har aldri møtt dem. Samtidig ser de uhyggelig kjente ut. Jeg kjenner meg igjen i dem, ser min egen hake, min egen ansiktsform. Jeg ser på bildet og ser mine egne øyne stirre tilbake på meg, ikke fra ett ansikt, men fra tre. Nesen er den samme, ansiktsformen er den samme, øynene som ser tilbake på meg er mine øyne. Det hele er egentlig ganske urovekkende.

Slekt og snillhet Det norske ordet slekt stammer fra et lavtysk ord som betyr slag eller sort. Det engelske ordet for slekt stammer fra et gammelengelsk ord for sort, familie, rase, folk, - og snill. Tanken er vel at man er snill mot de som er av samme sort som en selv. -Men hvorfor det? Er det medfødt å være vennlig innstilt mot mennesker som ligner en selv?

Psykologiske undersøkelser har vist at det er mer sannsynlig at jeg stoler på noen som har et ansikt som ligner mitt eget. - Er det derfor jeg synes kvinnene på bildet virker sympatiske? Likskapen er tillitvekkende rett og slett. Den amerikanske psykologen Lisa DeBruine mener dette er et utviklingstrekk som førte til at forfedrene våre hjalp sine egne, og dermed sitt eget arvestoff. - Handler det altså bare om å sørge for at ens eget DNA overlever?

På bildet har alle kvinnene lagt håret og har fine bølger, sikkert en stil som var moderne den gang det ble tatt. Det ser ut som tre av dem har kort hår, den siste kvinnen har visst satt opp håret, det er vanskelig å se. Jeg er fascinert av dette bildet, hver gang jeg kommer hjem til mine foreldre blir jeg stående i trappen og se på disse menneskene jeg ikke kjenner, men kjenner meg så igjen i. Tanken slipper meg ikke om at dette kunne vært meg, i en annen tid. Jeg føler meg i slekt med dem, knyttet til mennesker jeg aldri har møtt og knapt vet navnet på. Jeg føler jeg vet hvem de er. Hvorfor det?

Altruisme Et annet ord for slektninger på norsk er skyldfolk. Det ligger altså nedfelt i språket at slektninger er folk som du skylder noe spesielt, noe mer enn du skylder andre. Er det fordi de er av ditt slag, ditt blod, av din ætt? Hva er det man skylder dem? Snillhet? En slekt er en gruppe mennesker som nedstammer fra en felles stamfar og derfor er knyttet til hverandre gjennom arvematerialet. Men er det altså slik at du er snillere mot mennesker som bærer samme arvemateriale som deg selv? Kanskje dette blir en slags genetisk altruisme.

Det er mye snakk om DNA for tiden. Forkortelsen står for et så langt og vanskelig navn at det er en fingerøvelse å skrive det, men her er et forsøk: Deoksyribonukleinsyre. Den viktigste kjemiske delen i kromosomene til mennesket. Det genene er laget av. DNA er arvestoffet foreldre overfører kopier av til ungene. Mange steder i verden er det fremdeles vanlig å gifte seg innad i slekten. På den måten bør man jo være sikret best mulig overlevelse for egne gener. Men selv hos de som gifter seg av kjærlighet og fritt kan velge partner, tyder mye på at det ikke er så frie valg allikevel, men et slags naturens diktatur. For hvem blir vi tiltrukket av? Hvem vil vi blande gener med? Liv søker liv som ligner seg selv.

Innenfor sosiobiologien hevdes det at mennesket leter etter en partner som passer med vår egen genetiske utrustning, slik at vi kan føre genene videre i mest mulig uforandret tilstand. Sosiobiologien mener dette forklarer at ektefeller ofte ligner hverandre rent fysisk. Det er altså biologiske prosesser menneskedyret er væpnet med når det går på jakt etter partner. Vi er naturlig kodet til å velge forelder for våre barn med gener som ligner våre. Romantikken blir litt borte hvis det hele egentlig dreier seg om genetisk gjenkjennelse. Reproduksjon er vi vant til å kalle det. Hvorfor ikke bare si gjenskapelse?

Ubevisst er vi mer tiltrukket av fysiske trekk som ligner våre egne. Fra før er det kjent at noen dyrearter kan kjenne igjen slektninger ved å sammenligne lukten av dem med sin egen.

Forskningen til psykolog Lisa DeBruine hinter om at mennesket kanskje gjør det samme med
synssansen. En annen amerikansk psykolog, Gordon Gallup, mener det ikke er noen tvil om at mennesker kjenner sine egne. Han gjorde forsøk med datamanipulerte bilder, og fant at menn som så på babybilder reagerte på en vennligere måte hvis bildene hadde fått manipulert inn trekk fra deres eget ansikt. Gallup mener mennesker ubevisst er partiske i favør av de som er av egen sort.

DNA lever Jeg har et bilde som forstyrrer meg. Det er mennesker på det som ligner alt for mye på meg selv. Urovekkende mye. Når jeg ser på bildet føler jeg meg masseprodusert. En tanke slår meg, jeg vet jo ingen ting om disse kvinnenes liv. Fikk de barn? Er det flere av oss? Mest sannsynlig. Jeg kan altså risikere å treffe kvinner som søstrene til bestefar.

Egentlig er det DNA som lever. Vi andre er bare vertsdyr. Dobbeltspiralen snor seg gjennom evigheten.

]]> http://www.tekstualitet.no/utv/?feed=rss2&p=13 http://www.tekstualitet.no/utv/?p=43 http://www.tekstualitet.no/utv/?p=43#comments Fri, 10 Oct 2008 11:08:16 +0000 Triztan Vindtorn http://www.stemmer.no/utv/?p=106 Skriv ut

Triztan Vindtorn (1998) En diktkrets om kjærlighet. Aschehoug. Oslo

AZUR

Du er et menneskesmykke
i din munn blir ikke kjærlighet et fremmedord
hør sjøvannet skvulpe rundt munnvikene
og berøre alle lattermilde bokstaver
bare omgivelsene hvisker med fraværende tunge
ordlett slik trær taler sammen om natten..

vi er ennå i drømmen om å forenes fullstendig
i en kulørt og fruktbar motsetning
fremfor å drukne i frykten for små detaljer..
oppfinner fremtiden her og nå uten å våkne
i rommet fylt med parfymerte redsler..

lar himmel og havspeil bla videre i bildeboken
for å avsløre hverandres gjensidige bevegelser
slik skyene driver langsomt gjennom hodene våre
og gjør oss svimle av bilder fra en indre utstilling..
du bråvåkner gjennomvåt av fornuftens tunge søvn
en sannhet man ikke kan leve videre med..

slik lærer vi at livet er en godt bevart hemmelighet
omfavnet her på broen mellom to forskjellige verdener
under denne himmel av for tungt stjerneglass..
bare slik evner vi å stirre med det beskrevne blodet..
badet i din kvinnepust og begravd i livet
blir floskelhjertet en bikube som vekker nattemørket
ved å stirre dypt i to anemoner samtidig lærer jeg
å forstå uskylden når den ringer med hvite revebjeller..

straffen for bare å tukle med livets dunkle maskineri
er å ende som smågnager på frihetens rødvinshorisont
aldri oppleve at det drysser grønt gress fra hodebunnen..
snart hekter jeg ditt speilportrett av kroken
og slipper deg tilbake på den stor flaten
merker bølgene leke med dine vakre konturer..
men ikke med våre glemte billedremser
ikke disse øyene som driver langs fremmede kyster..

du er et underlig mennesketre
i din munn blir ord til landskap
men ikke disse sluknende stemmer
som gløder på bunnen av bålet..
ikke visne muskler som ustanselig
siler tidsanden mellom fingrene..

slik er jeg fiolingul for deg i gjerningsøyeblikket
løsner kornvalmuens farge og ler over din nakne skulder
fotoet av et stanset øyeblikk på kloden..
dine årringer samlet i en dyp gylden hårspenne
disse glødende tegn over mine hudsvaberg
og en blomstereng vi snart skal forsvinne i
uten andre tanker enn fargerikdom og saftige frukter..
hør innsektene bore seg inn i himmelskallet
meisler og slagbor klinge mot kvarts og granitt..
hør blafreseil smelle i vind og drønnende havpropeller
og pusten stige til orkan i våre glade lunger..

ikke å gripe hardt rundt en annen kropp
for å slippe unna sin egen knuste maske..
men gnure pannen mot et annet hår
møte andre tinninger som banker besatt
når det er blått over og under oss i samme møte
dusje og være i hverandres fingre en lang stund
vikle tankene ut av en taukveil på vårt skutedekk
mens vannringen lukker seg rundt ankerkjettingen..

det er bare dette som streifer ditt eplekinn
søvnens underlige konstellasjoner på vandring
under overflaten og langs alle myke former..
mot disse hudskjær skal du strande i natt
og vinke mot morgendagens røde strålebunter
kle av deg ansikt etter ansikt for til slutt
å brenne den innerste masken..

viklet inn i nerver sener og oppspilte blodårer
vakler vi videre mot neste fargebad
der havsubstans voldsomme fiskegap og gjeller
ikke kan omskape tanken vår til surstoff..
disse perlekjeder av luft som rensker tidens åndedrett
fritt for slagg og koagulert menneskeblod..

du er trompetrød og ligger naken på et leie av krypfredløs (blomst)
ingen spurvehauk napper forsiktig i det store solermet
ingen dverger ramler av store hester i full galopp
ingen skogsnarer lukker seg omkring dine føtter..
men et strå dekker blomsterlinsen når smilemunnen
former et nytt spørsmålstegn og solen spiller i armringene..

ennå finnes det kulørte vinder rundt jordkloden
og spente seil på vei over endeløse oseaner
ennå eim og dufter som ikke drukner i verdenslarmen
og veldige fiskestim på vei mot like ukjente mål..//

- Bare kom inn, Gunnar! Sitt ned. Hva har du på hjertet?

Gunnar var en outsider blant studentene, outsider og ressurs. Passert femti, med et frodig lappeteppe av et liv bak seg. NTH-ingeniør med lang fartsstid i byggeprosjekter i Saudi-Arabia-Frilansmusiker. Drevet pub i Dublin i mange år. Grå krøller, spill levende ansikt med smilerynker og ekornøyne. I dag med sordin.

-Jeg tror ikke det går lenger.

-Sier du det?

- Ja, jeg må jo ha noe penger for å leve. Kvoten i lånekassa er brukt opp for mange år siden. Jeg er hjemmehjelp, sånn på si.

-Hjemmehjelp?

-Ja, tre dager i uka, kveldskift. Og da blir det ikke tid til et fulltidsstudium, det lar seg ikke kombinere lenger. Det er ikke flere timer igjen i døgnet.

Han trakk resignert på skuldrene.

Jeg kjente noe røre seg inni meg. Med gamle foreldre hadde jeg fulgt hjemmehjelpstjenesten på nært hold i mange år.

-Klart det lar seg kombinere, Gunnar. har du noen gang tatt med deg gitaren din på disse kveldskiftene dine? Eller munnspillet ditt?

- Nei, han ristet på hodet.

Men noe var våknet i ekornøynene hans. Han var allerede på vei opp trappeoppgangene i gamle østkantblokker, med gitaren på ryggen og munnspill i lomma. Mange år med pub i Dublin var ingen dårlig bakgrunn. Der vet de både hva gitar og munnspill er.

Torsdag kl. 11.15. Konferansetime. Det banket på kontordøra. En av studentene tittet spørrende på meg i døråpningen.

Bare kom inn Gunnar! Sitt ned. Hva har du på hjertet?

Ansiktet hans lyste. Noe hadde hendt siden sist. Saudi-Arabia og Dublin til tross, dette var åpenbart sterke saker:

-Du skulle sett’n! Med parkinson. Skjælver noe helt jævlig. Henda har halv meters vibrato, minst.

-Hmm…

-Jeg var hos ham på kveldsskiftet forrige dagen. Tok med gitar’n, hadde munnspellet i lomma. Og “Mads Berg”, den gamle sangboka mi fra folkeskolen. Vi satt der og bladde og sang, han var siste på ruta den kvelden, så jeg hadde god tid. De gamle sangene, du veit:”Alltid freidig”, “En villand svømmer stille”,”Mot i brystet”. Jeg glemte gitar’n. Vi bare sang. Til slutt tok jeg et par drag på munnspellet, litt såre, irske ting.

-Kjentes det bra?

-Om det kjentes bra? Det var helt maks! Jeg fikk en telefon fra nattvakta dagen etter. Fyr’n hadde sovet hele natta! Det hadde ikke hendt før noen gang, sier de som har stelt for’n i mange år.

-Gunnar var ivrig nå:

-Jeg sa det til dem, jeg. Det nytter ikke bare å gjøre det flatt og greitt, gi medisiner, skifte bleie, sette løstenna i vannglasset å gå. Da forlater du de gamle ved minuspolen, mens de er på defensiven. Du må forlate dem på opptur. Og da må du stille med deg sjøl, det du har. Gi deg sjæl en sjanse til å kjenne likeverdsfølelsen. Ellers blir det bare pissprat.

Jeg nikket. En moderne students tale, med tenårene godt bak seg.

-Så nå kombinerer du likevel hjemmehjelpsjobben og studiene, lager et prosjekt av det?

Jeg hentet ned den opplagte konklusjonen som svevde i lufta.

-Nei, jeg har meldt meg på kabaret-gruppa, moro å få litt mer peil den veien.

-Kabaret-gruppa? Ja, men, jeg trodde…

Han avbrøt:

-Nå driver hele hjemmehjelpsteamet og drar frem gamle sangbøker, har begynt å tenke i nye baner. Er’ke det litt gøy?

-Veldig bra, Gunnar, veldig bra. Men kabaret-prosjekt er jo det mest tidkrevende av alle prosje….

Gunnar hørte ikke. han var på vei ut avkontordør, med tid til alt.

En natt tidlig på sommeren, på den tiden svarttrostene synger på hvert tak, gikk en ung mann og jeg på en av veiene ned mot stranden. Ingen av oss hadde sko på. Asfalten var ru og prikket oss under føttene. Etter en stund ble jeg følelsesløs og kjente ikke lenger fotsålene. Beina gikk av seg selv. Jeg nærmest seilte ved siden av den unge mannen. Jeg sa ingenting. Natten var for sort og full av måneskinn til å kommentere rare følelser i føttene.

Jeg ser meg selv gå på en av villaveiene i min barndoms by. Hadde jeg visst hva jeg gikk til, hadde jeg nok hentet et par sko. I et sammenpresset øyeblikk ser jeg ikke bare meg selv og den unge mannen, men også våre familier, skolekamerater og venner som sover inne i husene. Jeg får øye på andre netter hvor jeg badet naken i rusen av billig rosévin sammen med andre, nå ansiktsløse, unge skikkelser.

Det kan åpnes en skuff i mitt indre. En skuff merket ”føtter”, her kan jeg stappe ned natten med den unge mannen. På skuffen over står det ”legger”. Hva kan det tenkes å være i den skuffen?

På en grusvei et par kilometer fra stranden ligger et sort trehus med hvite vinduer. Huset har en karakteristisk form: Det går opp i en spiss på den ene siden i stedet for på midten. I dette huset bodde jeg sammen med moren og faren min og de to småsøstrene mine. Far hadde selv tegnet og bygget huset. Det ble oppført på en av de siste ubebygde tomtene i den stille forstaden. Ved siden av huset lå et anneks. Det var opprinnelig et uthus, men etterhvert flyttet jeg, den eldste søsteren, ut dit. Her kunne jeg ta imot hemmelige besøk eller liste meg ut om nettene.

Før jeg flyttet ut i annekset bodde onkelen min der et par måneder. Jeg fikk jobben med å vaske hos ham. Det luktet intenst av mannlig parfyme hos ham. Mens jeg tørket støv på nattbordet oppdaget jeg pornobladene. Jeg fikk lest historien om paret som fikk lyst på hverandre mens de fløy et helikopter: De måtte lande på en fjelltopp og få lettet trykket.

Bladet ble så vidt lagt på plass før onkel plutselig stod der. Jeg hadde trolig et par shorts på, for han kommenterte i hvert fall at jeg hadde arvet de tynne leggene fra farfaren min, slik han også selv hadde. Han lo høyt og fortalte at han ikke hadde fått første plass som årets bodybuilder på grunn av de leggene. ”Det ser ut som om du har stått i syre”, hadde den ene dommeren sagt til ham.

Kanskje det er det som er feil med leggene mine? Jeg har stått i syre. Kanskje det er derfor de ikke alltid lystrer og går dit jeg vil. Når føttene under dem heller ikke har bakkekontakt, kan alt skje.

“Laterna Vagina”

Over er en skuff merket ”knær” og en med ”lår”. Begge er bleike og merket med maskinskrevne lapper. Litt lenger oppe er det en skuff som nesten ikke kan lukkes igjen, fordi den bugner over. Du kan sikkert selv tenke deg til hva det står på den skuffen. Jeg vil ikke gå i detaljer her. Jeg vil heller fortelle om skuffen ved siden av. Den har en annen rødfarge og har tittelen ”Laterna vagina”. Åpner man den kommer lyden av den danske forfatteren Jens Blendstrup ut:

Kære kvinde. Jeg ved ikke, om du er klar over, at du er udstyret med den mest fantastiske biograf i hele verden. Selvom den hverken sælger popcorn eller cola, så har den plyssæder og drypstensstole og de varmeste vægge, der trækker sig sammen i løbet af filmen, som bliver vist fra et rum, man kalder hjertet. Og så har den en dørmand, den store læbebjørn, som holder øje med hvem der kommer og går. Det er et stort privilegium at blive sluppet ud.

Her må jeg visst stoppe Jens Blendstrups talestrøm. Hva mener han egentlig med at det er et stort privilegium å bli sluppet ud? Det burde være et større gode å bli sluppet inn. Slik kan man finne ut at skuffen med ”Laterna vagina” er helt feilplassert. Den burde ikke være i nærheten av skapet med ”Hennes indre kropp”, men flyttes til arkivskapet med ”Perspektiver på kroppsdeler”.

Perspektiver på kroppsdeler

Hele dette skapet er tagget ned med feministiske uttrykk: ”Vi kan selv” og ”Gi oss halvparten, så skal vi vise dere alt”, sier de.

Jeg åpner forsøksvis en skuff det står ”kusse” på, altså det danske ordet for ”kuse” eller ”fitte”. Det er en ironisk skuff, slik de fleste skuffene med danske titler er. Ut av skuffen stiger stemmen til Jørgen Leth - forfatteren, filmskaperen og tabubryteren. Han sier: ”Kussen er den kvindelige krops tropiske zone. Den er kvindens centrum. Herfra udgår alle tegn og tanker, alt sprog.”
Hans ord river andre med seg. Det begynner å strømme ut fra skuffen. Den ene leksikonartikkelen etter den andre stiller seg i kø for å bli lest. Den sist ankomne er forfattet av den norske språkviteren Helene Uri:

Innovertiss. Av og til har eg trong til å seie noko om det eg har mellom beina. Problemet er at for meg er det ikkje noko ord for det som er like sjølvsagt og naturleg som ord for andre kroppsdelar, som lår, arm og øyre. Men det skortar ikkje på ord. Vi har dei forsiktige, som der nede, nedantil, skjødet, underlivet eller det-du-veit. Vi har dei medisisnke vagina, vulva og genitalia. Vi har dei fargelause orda, som eg tyr til når alt anna verkar upassende: dei kvinnelege kjønnsorgana og skrittet. Vi har dei barnlege: innovertiss eller jentetiss. Vi har dei folkelege fitte, kusa, musa, dåsa, slusa, rotta, skjura og skrevet. Til slutt har vi dei metaforiske, som vegen til kvinnehjarta, skattekista, morohola, leikeplassen, parkeringsplassen. Nokre er morosame: pølsebua, sædbanken, verdas minste fornøyelsespark (der er det berre plasse til ein, og han må stå). Andre ler eg ikkje så høgt av: Kremkonteiner, fiskeslohølet, penishalder, kuk(k)varmer og kjøttkløfta. Nokre er riktig poetiske: elskovshola, himmeriket, kjærlighetstunnelen og honninggrotta.

Jeg skjærer ut ordet” himmeriket” og tar det med tilbake til skapet med ”Hennes indre kropp”. Her limer jeg det forsiktig på den overfylte skuffen og lukker den nennsomt igjen. Det blir stille. Et øyeblikk. Så høres en svak rumling.

Mage

En dyp, dundrende lyd kom fra motoren langt inne i skipet. Jeg satt på dekket med ryggen lent mot skorsteinen med øynene lukket. Vibrasjonene fra sylindrene ristet kroppen min og overdøvet hjerteslagene og skjelvingene. Det var for kalt til å sitte ute, men kulden sendte klare bilder gjennom tankene mine. Over meg var himmelen hvit.

Skipet stevnet ut fra den danske kysten med retning mot nord. Her ventet en samtale og en beslutning. I magen min var det en ny puls.

Mageskuffen er elastisk: Den kan virke tom og den kan romme et helt liv. Magen klager og skriker når armene ikke rekker frem til den elskede. Av og til svikter den meg og gir meg ingen signaler om hvor jeg skal gå. Magen speiler seg i uendeligheten og i historiene til andre kropper. For eksempel kan man se projeksjonen av Margreth Olins film ”Kroppen min” på den. Når magen er på sitt tynneste, kommer en annen skuff til syne. En slank skuff med en romantisk, nesten utvisket tittel.

Midje

Utenfor Århus ligger en liten øy, grønn, bakkete og bilfri som et glansbilde fra et av H.C. Andersens eventyr. Jeg dro dit den sensommeren jeg ble seksten sammen med venninnen min Ane og hennes mor. Vi bodde på en gul gård med utsikt over modne kornåkrer og det sølvblå havet. Gården tilhørte et venstrepolitisk parti, men vi hadde den nesten for oss selv. Vi sov lenge og tilbrakte ettermiddagene på stranden. Herfra kunne vi skimte kranene på havnen i Århus.

Den siste dagen i paradiset lekte Ane og jeg gjemsel ved å gjemme trusene våre under steiner ute i vannet og la den andre finne dem. Vi fløy hit og dit mens vannet sprutet. Vi enset ikke de små seilbåtene som kom rundt pynten. Plutselig sto vi få meter fra blikkene til et snes andre ungdommer. Eneste mulighet var å sette seg raskt ned i vannet og fnise. Da båtene var borte, reiste jeg meg opp og stod foran Ane. ”Du har vepsetalje”, sa hun. Vepsetalje. Det var pent sagt av datteren til en kjønnsforsker. En jente som hadde vokst opp med å bruke blått, gå uten BH og sminke.

I midjeskuffen er det en viss ro. Den har en gammeldags utskjæring på forsiden. Et nydelig arbeid utført med kjærtegn og største presisjon. Midjen vil kanskje snart bli skiftet ut med en skuff det står ”livet” på.

Jeg har nok aldri tittet i midjeskuffen før for nå oppdager jeg at den er bunnløs. Jeg stikker hånden ned og kjenner at jeg rekker alle de andre skuffene. En slags indre snarvei til hele skapet med kropp. Jeg kjenner forbindelsen til himmeriket. Kanskje det faktisk er et privilegium å komme ut her. Å få språk. Liv. Strekker jeg meg langt nok, rekker jeg også frem til de følelsesløse føttene. Jeg forsøker å gni litt liv i dem.

Bryster

Over midjen er det to skuffer med ”pupper”. Jeg øyner en lapp i den ene og skjønner at den er skrevet med min mors håndskrift. ”Husk at brystene er et smykke”, står det. Men det ville jo aldri moren min skrive. Jeg må ha skrevet det selv. En annen lapp har klistret seg fast til den første. Den forteller:

I et hvitt hus fra slutten av attenhundretallet var det dekket opp til fest. Det var et hus som alle andre i kongens København: Høyt under taket, stukk og knirkende tredører. Velkledde mennesker i tyveårene ankom med bankende hjerter. Man satte fra seg champangneflaskerne i kjøpeskapet og tok imot en velkomstdrink. Det ble skålet for dronningen som hilset fra en liten TV-skjerm. Årets siste dag. Fremtidens begynnelse.

Jeg hadde på meg en nattblå silkebluse. Den var utformet i et kinesisk snitt og gikk derfor helt opp til halsen. Med rett rygg stod jeg med drinken i hånden. Bestekompisen til kjæresten kom bort til meg og pekte: ”Så skuffende, at du ikke viser bryster!”. Jeg kunne bare gi ham rett. Hva jeg ikke fortalte, var at jeg var dresset opp til å ta avskjed med både ham, kjæresten og hele København.

Puppene pekte ut kursen mot nord. I hver av skuffene er det et gullkompass. Nålene deres dreier rundt og rundt, og når de fester seg, stopper alt opp.

Ansikt

Det er tid for å ta farvel. Jeg ser en tåre i kroken av den øverste skuffen. Jeg var ikke klar over at det fantes sentimentalitet her, men det var jo bare å forvente. Ansiktet kan jo ta uendelige former. Det kan være tvetydig, bortvendt, uttrykssløst. Det kan speile en annen virkelighet. Sjelen.
Når jeg kommer til denne skuffen, skjønner jeg at jeg langt fra har fortalt hele historien om ”Hennes indre kropp”. Ikke har jeg vært på baksiden og tatt en titt på rumpa eller ryggen. Håret ligger urørt over skuldrene. Ørene sitter tause på siden av hodet. Alle saftene, innvollene og hjernecellene får være i fred. Jeg forstår også med et smil at jeg har sett på kroppen i omvendt rekkefølge enn Helene Uri når hun taler sitt ”Kropsspråk”. Jeg begynner med føttene, der hun begynner med hodet. Betyr det noe? Er ikke alt uansett en sirkel som nesten biter seg selv i halen?

Jeg ser meg selv på vei ned villaveien.

Vi kom til stranden. Lysene fra byen kastet et flakkende gjenskinn i vannet. Alle konturer var visket ut, vi så kun oss selv stå som to saltstøtter i sanden. Vi betraktet en lysstripe og omrisset av en øy i horisonten. Han fikk tak i hånden min og førte meg bort til en benk. Med lukkede øyne fant vi hverandres lepper.

Det var harde kyss. Jeg satt i en ubehagelig stilling.

De døde føttene ble klemt mot treverket og ble langsomt blå. Jeg sa ikke noe. Det var uendelig langt mellom føttene og munnen. Etterpå gikk vi ned til vannkanten og stakk tærne forsøksvis i. Føttene våknet med et skrik.

“Ingen sier alt som bør sies. Ingen kommunikasjon er perfekt. Ikke noe besøk er helt. Bare gjør noe eller si noe! Det er bra nok!

Vi forteller historier og sagn. Da hører alle noe de kan bruke.”

Valerie, pasient, inuitt i Canada

“Si noe eller gjør noe,” er utsagn jeg har hørt fra svært mange av pasientene jeg har truffet. De aller fleste mener det er bedre å snakke og spørre litt klønete, enn å la være.

- Men folk må se an situasjonen, sier Kaja, som har kreft.

- Ikke spør meg om alvorlige, triste ting når jeg er veldig glad, er på byen eller er i en situasjon hvor jeg trenger å være sikker og sterk. Og hvis du likevel spør, må du ha tid til å høre etter når jeg svarer …

Språk er spennende, men kommunikasjon kan være vanskelig. En pasient av få ord er oppmerksom på at det kan virke avvisende når han er så taus:

- Jeg ønsker kanskje ikke å snakke om sykdommen akkurat når noen spør, men det betyr ikke at jeg ikke orker det en annen gang. Og selv om jeg ikke sier så mye, så betyr det ikke at jeg avviser deg som venn!

Den som opplever å bli avvist i en slik situasjon, vil kanskje måtte jobbe hardt med seg selv for våge å ta et initiativ igjen. Det er vanskelig å vite når det rette øyeblikket er. Det er likevel jeg som er frisk som må tåle å bli avvist, men ikke gi meg.

- Jeg har lyst til å høre om mine venners gleder og problemer også! sier Thea.

- De skal få fortelle og vise at de er kjempeglade for ett eller annet, selv om jeg er syk og det er trist!

En venn kan i ren usikkerhet snakke som en foss der den trengende er av den stille typen. En kvinne beskriver hvor utrolig det er hva folk kan slenge på henne av skrot når de snakker. Mennesker med skrot uten nærhet rister hun av seg.

- Vi bør være flinkere til å våge stillheten sammen, sier psykiatrisk sykepleier Martie Holljen. - Bare være til stede. Strikke, sy eller lese. Tør å sitte sammen med din venn i stillhet over tid. Vær til stede når din venn våkner av narkose, nattesøvn eller en middagslur. Våg å la stillheten råde.

David i femtiårene er nylig blitt enkemann. I enkelte sammenhenger er han blitt spurt om hvordan han virkelig har det, og har svart så ærlig han kan.

- Men jeg opplever at folk ikke takler det. De vet ikke hvordan de skal ta det. De kommer med forslag til hvordan jeg bør komme meg videre i livet, noe jeg ikke ønsker å høre fra dem, eller de er varsomt uenige med det jeg sier. Men jeg er ikke interessert i en diskusjon om livet mitt og hva de mener om det.

Å være lyttende og spørrende kan ofte være løsningen for en god samtale. Du behøver ikke komme med løsninger. Sannsynligvis trenger du kun å nikke og være bekreftende og spørrende. Og for eksempel la din venn fortelle om gode opplevelser i sitt liv. Hvordan var det da du …? Husker du da vi …? Hva tenkte du den gangen da …? Kan du ikke fortelle om den gangen du …?

- Det er noe som er rart, sier Else. Hun sitter i stuen i en spesialstol med nakkestøtte og et varmt teppe over seg. Hun forteller at uten venninnene hadde hun ikke overlevd skilsmissen for mange år siden. De hjalp henne på alle måter, mye praktisk med flytting og penger. Og hun er dem evig takknemlig. Men det rare for henne er at det virker som de har vanskeligheter med å takle at hun nå er blitt alvorlig syk.

- Kanskje er det fordi jeg ikke har sett syk ut siden jeg fikk diagnosen? Vi møtes hver måned. Jeg skulle ønske de spurte: Hvordan går det med deg? Har det vært noen utvikling siden sist? Vi skal ikke snakke om sykdom eller meg hele kvelden. Det er ikke det jeg vil. Men det sårer meg at de ikke spør. Det er vel en slags fortrengning hos dem. Men jeg vil at det skal tas på alvor at jeg har fått ALS, en veldig alvorlig sykdom som alle vet utfallet av.

Noen venner sier: Vi tar ikke kontakt fordi vi vet ikke hva vi skal si.

Men jeg er jo den jeg er og alltid har vært, selv om jeg har fått en sykdom. Snakk til meg som om jeg er meg! svarer jeg da.

Du behøver ikke si så mye når vi treffes ute på gaten. Bare det at du tar meg rundt armen og klemmer til litt forståelsesfullt, så vet jeg at du forstår og gjerne vil si noe, men at det ikke er så lett. De små tegn, så jeg vet at du vet. Eller gi meg en klem! Bare ikke skyv det under teppet og lat som ingenting.

- Hjelp din venn til å være til stede i seg selv, sier psykiater Dag Furuholmen.

- Det fører den helende prosessen videre: Hvordan har du det nå? Hva kjenner du nå? Hvordan er dette for deg? Med hvordan-spørsmål hjelper du din venn til å være her og nå. Hvorfor-spørsmål gjør det motsatte, de er intellektuelle og fører personen vekk fra seg selv.

Hva kan vi si?

Noen av dem jeg har snakket med, foreslår:

• Hvordan går det med deg i denne situasjonen? Vil du snakke om det, eller vil du helst slippe nå?
• Jeg vet at jeg ikke forstår, men jeg aner at det må være tungt. Jeg vil gjerne høre hva du sier, for dette vet jeg ingenting om.
• Jeg vet ikke hva jeg skal si, men jeg vil gjerne være her sammen med deg!
• Hvordan er det å være på sykehuset?
• Hva vil du at jeg/vi/ektefelle/moren/faren din/han/hun skal gjøre for deg og dere? (Notér svarene og bring dem videre!)
• Jeg er her for deg hvis det er noe du vil.
• Vi kan ikke kontrollere sykdommen, men vi vil ikke slippe deg. Du skal få hjelp fremover. Vi skal følge med.

Vær konkret når du spør om hva slags hjelp din venn ønsker. Ofte tror vi så mye. Still spørsmål. Er det riktig at …? Vil det hjelpe deg om jeg …? Blir du i bedre humør hvis …? Vil du at jeg skal hjelpe deg med …? Har du lyst til å …?

Hjelp også ham eller henne til å våge å svare JA takk!

- Jeg opplever at folk i bestemte situasjoner har forventninger til en prest eller annen religiøs leder, sier Agnar Holme, som er seniorprest i Høvik menighet.

- Særlig når det gjelder alvorlig sykdom, ulykker og død.

Som prest har han ingen lindrende sprøyte eller febernedsettende piller å komme med, men noen ganger ønsker han at han hadde noe mer enn ord, noe mer håndfast enn lyttende stillhet.

- Det er enklere å si noe, enn bare å være nær uten alle ordene. Dessverre hører jeg meg selv snakke altfor ofte. Jeg griper meg i det og forsøker å la det være, tåle tausheten, la pasienten få tid, få bruke sine egne ord, enten det er på smerte og angst, eller forventning og håp.

Det er disse forventningene Agnar tror folk har: at presten bringer med seg et arsenal av forløsende ord som tar brodden fra det som er i ferd med å skje. Han vet det fins ord, men det er ikke bare å riste dem ut av ermet. Han skal lytte mye og godt først. Da kan det skje at han intuitivt finner akkurat det ordet som når inn, som gir svar på det som var så vanskelig å få spurt om eller finne ord til.

- Jeg tenker jo også at når jeg blir tilkalt, så spør de etter noe annet enn medisin og behandling. Da skal jeg ikke utslette min tro og være “bare” et sosialt, medfølende vesen. Men det skal noe til å åpne seg for en prest de kanskje møter for første gang. Går samtalen kun på overflaten, så er jeg frimodig og spør om vi til slutt skal be Fadervår sammen. Stadig opplever jeg at det i den bønnen ligger ord som forløser. Vi har ikke “Den siste olje” slik våre katolske brødre har når samtale og kommunikasjon ikke lenger er mulig. Men jeg har tro på å la velsignelsen være det siste jeg gjør, avsluttet med å tegne korsets tegn på den døendes panne.

Ord og handling sammen. Ord og handling som ikke er mine, men Kirkens.

Det er i alle fall ord jeg vet å bruke.

“Ikke bare spør Hvordan har du det? Men også: Har du vondt nå? Er du kvalm? Er du redd? Er du redd for å dø? Naboene så vettskremte ut da de fikk vite at jeg var syk. Hvis du er en redd nabo, skal du bare si hei og gå forbi, det holder! Noe vil man ikke dele med naboer, bare med venner. Man kan ellers lett bli stående og lyve.”

Ragnhild, pasient

“I den samiske kulturen søker vi en situasjon av samhandling, baldalagaid, når noe er vanskelig. Vi gjør noe sammen. Plukker bær, tar oppvasken, går en tur, på kino, sager ved, sånne ting. Da kan jeg snakke om det som er viktig uten at jeg krenker den andre. Jeg gir den andre muligheter til å vende seg vekk og ikke vise tårer og følelser når vi gjør noe sammen. Man søker ikke blikkontakt i slike situasjoner, det er viktig for oss. Vi prøver på den måten å bevare verdigheten, og gi den andre samme muligheten. Kanskje det kreves mer av vennskap i et samisk miljø? Jeg må ha innlevelse og innsikt. Jeg må ta hensyn til at du har mange følelser, at jeg har et stort ansvar for at du har det godt og at jeg ikke trår over dine grenser, - uten at vi kan snakke om det.”

Anne K, venn

“Så er det alle tapene jeg opplever, i tillegg til at jeg sliter med redselen og sykdommen. Jeg taper i jobben, mister sosial posisjon og får svekket økonomi. Og én ting er tapene jeg har hatt. Noe annet er frykten for ytterligere tap, i forhold til det som kommer …

Jeg ønsker at folk viser forståelse for dette. Ikke at de nødvendigvis skal gjøre noe med det. Men jeg trenger å vite at de vet, og at de også husker at jeg trenger støtte for å håndtere dette. Jeg trenger å prate om alle disse temaene uten at det skal oppfattes som sutring og klaging. Jeg tar aldri dette opp av meg selv, men hvis venner gjorde det, hadde det vært befriende. Ingen fra sykehusvesenet tar initiativet til å snakke om disse forholdene. En sjelden gang når samtalen kommer inn på noe av dette, sier folk bare: Det ordner seg nok! Det er kanskje vel ment, men det hjelper meg lite. Virker bare provoserende. Samtalen stopper også opp når jeg er ærlig. Det er nok for vanskelige saker for folk flest å forholde seg til. Men de skal ikke løse problemene. Bare lytte og vise at de forstår at det er et problem.”

Stein, pasient

“Det plager meg at ingen i jenteklubben min spør hvordan det går med datteren min når vi møtes. Jeg vil så gjerne bli spurt, og heller si at jeg ikke orker å prate om kreftsykdom i dag. Som frisk venn må man ta initiativ!”

Anne, mor

De voksne venninnene er samlet i den lyse stuen. Det er varm augustsommer. Vertinnen sitter i en stol, sliten og avmagret med intravenøs væske i en pose hengende på et stativ, med kanyle inn i venstre arm. Kvinnene står én og én rundt i rommet, litt betuttet med sine doktorgrader og gode utdannelser. Vertinnen er selv professor ved Det medisinske fakultet. Velstelt og pyntet. Smilende og flott. Men pulsen går som en djevel. Hvert slag er en kamp. Kroppen slåss. Alle ser hvordan sykdommen eier henne nå, og aldri vil slippe taket. Den skal ta henne vekk. Hun vet det selv. Alle vet det. Venninnene i pene kjoler står omkring henne og ser på hverandre. Det oppleves som ufint å snakke om situasjonens realiteter. Minuttene går. Ingen smiler. Ingen ler. Ingen sier noe. Men det er jo fødselsdagsselskap! Og glede! Vertinnen vil feire!

Likevel er det bare taushet.

Så tar noen mot til seg, bryter stillheten og snakker om været. En annen kommenterer den fine duken. Men mest av alt er det stille; den typen fravær av lyd som nesten sprenger rommet med usagte ord. Taushet og usynlige ord som tar så mye plass at nesten alle kveles. Vertinnen er nydelig i blå kjole, perlekjede og sin mormors vakre ring.

Det er fest. Hun vil feires! Og ta farvel.

For hun skal også forlate dem. Det er ingen vei tilbake. Det er kort tid igjen. Og ingen doktorgrader hjelper, verken på utfallet av behandlingen eller for å finne ordene. For ordene som trengs, står ikke i bøkene. Ingen medisinske formler gjelder nå. Ordene må de lage og sette sammen selv. Men de klarer det ikke, venninnene. Ingen vet hva de skal si. Femogtyve doktorgrader til ingen nytte …?

Da trer en av dem rolig fram og ser ærlig på vertinnen.

- Jeg er veldig glad for å være her i dag! Men jeg er også lei meg, for jeg vet noe om hvordan du har det.

På et blunk forsvinner trykket. Rommet blir gradvis fylt av småord og godhet, summing og samtaler. Varme og fortvilelse, situasjonskomikk og overveldende medfølelse flyter i strie strømmer. Alle ser hverandre og er til stede for fødselsdagsbarnet som vil ta avskjed.

Med venninnene som sluttet å late som …