Klokka åtte om morgenen satt vi i bilen på vei opp i fjellene. Vår norske kjentmann Thor Arne hadde hyret inn Muhammed 1.til guide. Han var berber fra Atlasfjellene. Fantastisk hyggelig mann som snakket godt engelsk. Han og Thor Arne hadde kjent hverandre i mange år, og snakker arabisk sammen. Vi, med det siste halvårets ekstremt polariserte muslim Vs nordmann-debatt hjemme i Norge sentralt i bakhodet, ble nærmest opprømte over at han så oss direkte i øynene og tok oss i hånden med et godt håndtrykk. Hva hadde vi egentlig forventet?

Grytidlig neste morgen, etter frokost i 2000 meters høyde, hilste vi på resten av crewet, som alle var rekruttert fra Muhammed 1s landsby. Der var Muhammed 2. med som kokk og ekspedisjonens nestleder, Muhammed 3. var hjelpekokk og en meget vennlig mann. Hamid var den yngste, peneste og den eneste med syv års skolegang. Hassan var slakteren og den som laget verdens beste pitabrød underveis. Muhammed 4. var den eldste, rundt 55 år, og ekspedisjonens moromann. Han bidro mest med tull og tøys, som jo er viktig, og var den indirekte årsaken til at vi tre måneder etter hjemkomst sendte ned 20 kilo med godt skotøy. De hadde med seg fire muldyr, nydelige dyr som de antagelig stelte bedre enn seg selv. Det ble en morgen å huske; fantastisk klar luft, høyreiste fjell på alle kanter, en bakgård med fem fremmede menn, fire muldyr som skulle bære alt vi tretten trengte i seks dager. Vi ble litte granne betenkte da vi så de lastet opp et campingbord og seks stoler. Fikk svake assosiasjoner til Karen Blixens Mitt Afrika, og det var jo ikke helt vår stil?

Stien til Tamda-n-Ounghmar

Alt var terrakotta farget. Husene, støvet, steinene, absolutt alt. Skoene mine også. Jeg hadde glemt at fjellstøvlene var satt inn med fett, noe som ikke anbefales på slikt føre. Det var dagen for geitekjøp, turens viktigste proviant. Hamid, den yngste, kom gående oppover fjellsiden, med geita rundt nakken som om den var en særdeles kraftig pelskrave. Geita breket så vidt. Var bundet på for- og bakbena. Han smilte stolt, vi var imponert, og jeg holdt klokelig kjeft.  Jeg var ikke vant til å se dyret, bli kjent med dyret jeg senere skulle spise. Det var litt ugreit rett og slett. Geita ble lagt forsiktig på bakken, Hamid sørget for at den lå godt. Senere samme kveld ble geita slaktet, på ekte halalvis. Den gav ikke fra seg en lyd. Hassan kunne dette, og hans teknikk for å få løsnet skinnet fra skrotten, var imponerende. Et lite snitt bak hver knehase, man puster luft inn mellom skinnet og skrotten, skinnet løsner lettere og dyret lar seg enkelt flå.

Det ble leven inne i matteltet etter slaktingen. Muhammed 2 kokte nyrene og leveren. Kjøttet var lagt til side. Kraniet ble også kokt. Ganske nært smalahove. Vi ble servert nyrene og leveren, i en slags stuing med couscous og grønnsaker til. Guttene tok smalahoveet. Kjøttet kom først dagen etterpå. En litt annen rekkefølge enn vi sannsynligvis ville valgt? Vi skylte det ned med vann og Braastad. Diskret alkoholinntak var avklart med Thor Arne. Våre berbervenner var muslimer og avholdende. Men de var ikke ortodokse, kun alminnelige muslimer som de selv sa. For eksempel oppdaget vi at de ba hvor det passet seg, og Thor Arne oversatte; ”flytt deg litt a’, jeg skal be” fra kjøkkenteltet på kveldene. Tilsvarende om morgenen. Flere ganger i løpet av dagen, der det måtte passe seg. Vi ble litt letta over dette tror jeg. Vi var jo litt nysgjerrig på hvordan det ville arte seg i praksis, å gå i fjellet med menn som skulle be vendt mot Mekka fem ganger om dagen. Derfor; siden de var slike alminnelige muslimer innbilte vi oss at de også aksepterte at vi drakk litt. Men hva de egentlig tenkte ante vi jo ikke. Dessuten holdt de seg langt unna oss. Vi levde virkelig i atskilte verdener denne uken, enda så nært rent fysisk vi var.

I fjellene ble det mørkt ved åttetiden, og den første natten i telt var kald og våt. Siden det var mange geiter og gjetere i området var det også gjeterhunder. Hundene bjeffet og ulte og sirklet rundt teltleiren helt til morgengry. Det var en litt uvirkelig følelse å ligge inne i teltet, nedi soveposen med alt ulltøyet på, balanserende midt i teltet for å unngå kontakt med teltduken og potensielt regnvann inn, og lytte til disse lydene. Hvor er hundene nå? Er de utenfor mitt telt akkurat nå? Har jeg trukket glidelåsen helt igjen, i forteltet også? Slik gikk natten, ut og inn av søvnen. Opp klokka halv sju, strålende blå himmel, morgenkaldt, men Hassan og Hamid hadde fyrt opp leirbålet. Muhammed 4. prøvde å hurtigtørke de våte skoene sine, han hadde satt dem utenfor teltet og glemt dem i regnet. Muhammed 2. laget god frokost, havregrøt, bitte små veldig gule pannekakelapper og kaffe og te. Etter et meget lett morgentoalett, våtservietter både her og der, antibac på resten, startet vi å gå klokka åtte. Guttene ble igjen for å rigge ned leiren, og tok oss igjen en time senere. Ekspedisjonen skred framover.. Og slik gikk no’ dagan.

Gjennom Edens Hage på vei til Taquadja

Atlasfjellene var for oss et utrolig fjellandskap. Flere steder, på høyder rundt 3000 meter kunne vi se både Anti-Atlasfjellene og store deler av Sør-Marokko. Det var så mektig, på en helt annerledes måte enn for eksempel vår Jotunheimen.  Fjellene var golde, men med en utrolig variasjon i farger. Det forandret seg fra terrakotta, til svart, tilbake til terrakotta, så masse hvitt. Innimellom en busk eller et mange tusen år gammelt tre. De terrakottafargede gjeterhyttene vi passerte, stein lagt på stein, med steininnhegning rundt.  

Campingbordet og stolene ble som regel plassert på en liten høyde, et godt stykke unna guttene som gjerne satt nedi en kløft. Litt uvant, men vi forstod jo etter hvert at det var slik de ville ha det. Lunsjen var alltid fersk, servert på et gigantisk fat. Couscous eller pasta, kylling eller sardiner, oppkuttete tomater, avokado, rødløk, mais, agurk, den spesielle sennepssausen de laget, oliven og te.

Vi krysset mange daler og elver, og langs elvebredden var hver millimeter utnyttet til dyrket mark. Det var valnøtt-trær, granatepler, fiken, mais, ferskentrær, minte, oregano, funikkel, det var virkelig en Edens Hage.

En eneste kveld i løpet av hele turen fikk vi pratet med noen av guttene over litt tid. Den kvelden Hamid og Hassan satt borte ved steinovnen de hadde rigget til for å steke pitabrød. Vi samlet oss rundt og Hamid snakket litt fransk med oss. Og som mange har erfart, man kommer et stykke med ivrig mimikk og gestikulering. Men det ble også klart at det er få felles referanser mellom en fjellberber og Oslojente. I løpet av samtalen spurte de selvfølgelig hvor mennene våre var. Hvordan det hadde seg at vi reiste uten dem? Sikkert et spørsmål de hadde lurt på i flere dager, og som nå ble oppklart. De fortalte at alle unntatt Hamid hadde koner og barn. Muhammed 4. hadde til og med 2 koner. Vi utvekslet noe informasjon om hverandres land og kulturer. Det ble en fin stund, mye latter og tøys også, og vi var overlykkelig over et naturlig møtepunkt mellom dem og oss. Ellers var det som sagt parallelle liv vi levde disse dagene.

 På vei mot herberget i Ali-n-lto

Ved flere landsbyer lå det et gult murhus i utkanten. Det er skolebygninger som franskmennene satte opp på midten av 50-tallet før de trakk seg ut. Vi snakket med et par av lærerne vi passerte. Det vil si, Thor Arne gjorde det. Etter hans mening har de noe til felles med lærene som var på Karlsøy i Troms og lignende steder i Norge, på syttitallet. Det er idealistene som trekker ut i ødemarken også her. Marokko for øvrig har ikke noe særlig skolevesen utbygget. Det er fortsatt gruvedrift (viktigste industri nasjonalt), jordbruk, tradisjonell handel og en økende turisme som dominerer. I gjennomsnitt ligger analfabetismen på rundt 50 %, men på landsbygda og i fjellene hvor vi befant oss kan den nå over 90 %, særlig blant jentene.

 På denne tiden av oktober var det innhøsting av valnøtter. Langs elveleiene, der marken er dyrket står også valnøtt-trærne. På vei til fjelllandsbyen Megdez på tebesøk, passerte vi innhøstingen flere steder, og det var et kakofonisk lydbilde på grunn av alle menneskene som samlet seg. Lydbildet stod voldsomt i kontrast til stillheten lenger opp i høyden, og i landsbyene vi passerte. Det ble slått med lange kjepper for å riste nøttene ned fra treet, deretter var det å plukke dem opp fra bakken. Det var fascinerende å observere. Barna var som barn flest, lekte og tøyset, og lette å få kontakt med for oss forbipasserende. Damene i fantastiske fargesprakende antrekk med masse bling, bling, dro sjalet tettere om seg og bøyde hodet da de fikk øye på oss.  Muhammad 1. og Thor Arne vekslet ord med alle menn vi passerte. I følge Thor Arne gav Muhammad 1.ofte gode råd og tips.

 Den festningsaktige landsbyen Megdez var et utrolig syn der den lå nederst i fjellsiden. Den lå i dalføret foran oss, slik at vi nærmet oss landsbyen ovenifra. De holdt på å bygge en minaret av litt størrelse, som er dugnadsarbeid her i fjellene. Alle landsbyens menn deltok i arbeidet. Vi gikk i denne helt spesielle landsbyen, hvis gater bestod av støvete stier, smale og til dels uframkommelig for annet enn til fots. Mange steder hadde styrtregn gravd ut dype grøfter.

 Enkelte av kvinnene som kom ut fra husene her, var så flotte og oppsiktsvekkende ”stylet” at det ikke var til å tro. En som vi senere omtalte som ”Kenso-dama”hadde langt lilla skaut som dekket håret, oransje tunika, over rød Adidas fotballbukse. Over den oransje tunikaen hadde hun en fargesprakende skjorte. Alt i ettersittende glinsende stoff. Vi forstod plutselig fenomenet med å plukke opp morgendagens mote i de mest fjerntliggende strøk.

I det vi nærmet oss huset vi skulle drikke te i, får jeg et akutt mageproblem. Det at slike ting ikke omtales i denne teksten i særlig grad, betyr ikke at det var fraværende, tvert imot, men det lar seg håndtere oppe i fjellene. Men her, midt i en støvete gate i en fremmed berberlandsby fortonte det seg som krise. Dessuten var det ingen som åpnet døren Muhammed 1. banket på. Jeg forklarte dilemmaet, at det hastet, og han spurte nabokona som kom forbi. Hun pekte mot et lite hus som hang sammen med det store, men som utgjorde en del av husets port mot gata, med åpent vindu og det hele. I løpet av et tiendels sekund innså jeg at toalettet var et rom med åpent vindu rett ut mot gata der alle stod, sannsynligvis med et hull i gulvet og uten lys. Men mitt største problem var det åpne vinduet og at alle ville høre mine mest private lyder. Jeg hvisket dette til Thor Arne og styrtet inn i tussmørket…

 Alle slike episoder blir underholdende i ettertid, men det er grusomt mens det pågår. 

 Vi ble bedt inn til te, som avtalt, selv om husets beboere ikke var hjemme på det tidspunktet. Faren hadde dratt til nærmeste skoleadministrasjon for å skrive inn sønnen på skolen. Husets størrelse tilsa at familien en gang hadde vært svært velstående. De var nok fortsatt landsbyens rikeste i følge Muhammad 1, men alt var preget av forfall. Det tradisjonelle oppholds- og spiserommet hadde madrasser på gulvet langs veggene, fargerike filleryer over, masse puter, og lave runde bord til te og mat. På veggene et par enslige bilder som viste nåværende kong Muhammed IV og hans far kong Hassan II. Et par Manchester United-vimpler hang fra gardinstangen. På gulvene persiske tepper over de fargerike flisene. På veggene og i taket dannes ulike mønstre fra de fargerike mauriske flisene. På bordene har de duker av plast. All plasten overalt, synes de det er vakkert eller har det kun en praktisk funksjon? Teen var søt og god som vanlig. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor marokkanere er så plaget med sukkersyke. De får i seg store mengder med sukker fra både te og mat. Salt som vi har en tendens til å overdrive, er fraværende her. Tebesøket varte ikke lenge, da det anses å være uhøflig.

 Vi går videre til Imazyen

Ingen av oss hadde tidligere noen erfaring med muldyr. Nå er de favorittdyret vårt. Kloke, sterke, snille dyr. Det var virkelig flotte dyr, og hver gang vi feilaktig kalte dyrene donkey rettet Mohammed 1. oss nøye og gjentok ”No donkey, mule”. To av muldyrene var bestevenner, og en dag da Hassan måtte ri tilbake for å hente noe, hadde det hvite muldyret slitt seg for å følge med bestekameraten sin. Ble dette litt klisjeaktig om muldyret? Vel, det får så være. Muldyrene er kule dyr.

 På vei til Imazyen passerte vi noe som på avstand så ut som villa-i-rekke. I seg selv et ganske absurd syn i ødemarken. Men det viste seg å være en stengt markedsplass. Det var salgsboder, en markedsplass som to-tre dager i uka bød på varer. Scenen kunne være tatt ut av en gammel western film. Da vi passerte den stengte markedsplassen, oppdaget vi en åpen dør. Der hørte vi et ”pst”, og fikk tilbud om Coca Cola. Fantastisk, en tusen år gammel salgsbod tilbød oss cola! Selvsagt helt uvirkelig, men gjett om det smakte. Vi betalte med gangbar mynt, men Thor Arne fortalte at de hadde hatt problemer med vekslingen fordi de benytter en utgått myntenhet i fjellene. Den opplysningen forsterket følelsen av å være fjernt fra sivilisasjonen.

 Turen nærmet seg slutten og siste kvelden slo vi leir i nærheten av en liten, påfallende fattig utseende berberlandsby uten strøm. Det var uvanlig. Mohammed 4. gikk av gårde for å kjøpe noen egg av den nærmeste familien. Mens han borte var dukket plutselig en djellaba-kledd mann opp. Helt urørlig stod mannen på en høyde og stirret ned på plassen vår. Det viste seg å være grunneieren. Som i Norge er det innmark og utmark og grunneiere. Vi ante en liten konflikt. Mannen ville sikkert ha leie. Han krevde penger, urimelig mange penger fikk vi høre. Det ble en disputt som i våre ører hørtes heftig ut. Så dukket en annen mann opp, gammel og kledd på samme tradisjonelle vis i djellaba. Men den gamle smiler, riktignok et tannløst smil, veksler noen ord med grunneieren og høres munter ut. Forhandlingene med grunneieren ender godt. Han forsvinner like lydløst som han kom og den gamle rusler videre i mørket.

 Den kvelden lagde vi et stort leirbål, sang og leste høyt for hverandre og registrerte at Braastad-dråpene gikk mot slutten. Guttene kom ut av teltet den kvelden. De satt seg i utkanten av leirbålet, varmet seg og lyttet til sangene våre. De smilte, men kommenterte ingenting. Var det bare språket som var årsaken? Eller var det enklest for dem å bare holde oss på avstand, de skulle sikkert snart gå med nye turister? Eller var det at vi var damer, og dermed noe mer ugreit å forholde seg til? Den var litt underlig for oss denne avstanden, og det forsterket ekspedisjonsfølelsen.

Neste morgen oppdaget vi at Hamid hadde overnattet ute, midt i leiren, for å passe på. Det var første gangen vi overnattet så nært folk, og etter disputten med grunneieren var de ikke helt trygge. Dette ble selvfølgelig ikke formidlet til oss før neste morgen, hensynsfulle som de var.

Leiren ble pakket ned for siste gang. Vi tok et gruppebilde, et avskjedsbilde, og satte oss til å vente på bilene som skulle bringe oss tilbake til Marrakech. Guttene pakket muldyrene for å gå over fjellet tilbake til landsbyen der vi møtte dem, der de bodde. De skulle gå samme ruta tilbake. Dagen etter fikk vi vite at de hadde gått i ett strekk, og kommet fram klokken fem om morgenen. De fantastiske muldyrene finner veien i mørket, selv på de smale stiene i de bratte fjellhengene.

Da vi nærmet oss Marrakech etter tre timer, tok sjåføren av seg den tradisjonelle turbanen og byttet om til caps. Vi på vår side registrerte fattigdommen og slummen og støynivået og lengtet intenst tilbake igjen til Atlasfjellene.

Referanser

Andersen, M. M (2008): Kapittel 3 Fortelling i Skriveboka. Oslo, Aschehoug.

Canetti, Elias (1982): Stemmene fra Marrakech. Oslo, Gyldendal Forlag.

Melberg, A (2005): Å reise og skrive. Oslo, Spartacus

Som en sverm sprer de seg ut og inntar fjellheimen, jagende etter makstider og bekreftelse. Fra sofaen kan det være et underlig syn. Til minne om birkebeinerne Torstein Skevla og Skjervald Skrukkas ferd over fjellet i 1206, halser de 15 000 i tallet inn til suppestasjoner langs løypa. Med 3,5 kilo dødvekt i sekken, og tidvis anger over valg av smøring.

Birkebeinerne på sin side, reddet med sin historiske ferd den to år gamle Håkon Håkonsson, Norges fremtidige konge, fra å falle i hendene på Baglerne.

De hadde i det minste et ærend.

 De gamle er eldst

Like årvisse som Birkebeineren selv, tilfører fjernsynsoverføringene fra rennet begrepet ”trim for eldre” en ny dimensjon. Godmodige reportere, med en inspirasjon som kun kan være hentet fra Flåklypa, intervjuer de eldste blant de eldste av damer og herremenn i sporet. I slunkne skidresser, med stålblått blikk og godt grep om skistavene. Arbeidet hardt har de gjort hele livet. Birkebeineren har det nå mest blitt tid til etter pensjonsalderen.

Fra sofaen kryper selvbildet nedover. Man har i nyttårsforsettenes kjølvann muligens noe å gå på når det gjelder idrettsprestasjoner i skiløypa – også.

Bakglatte barndomsminner

Birkebeinerrennet går gjennom min barndoms vinterparadis. Verden var hytta, Skramstadsætra og myra oppover mot Dølfjellet. Lengre kom jeg sjelden. Jeg husker en tur helt inn til Dambua. Da var alle krefter brukt opp, og oppoverbakkene for å komme tilbake, nærmest uoverstigelige. Å skulle gå helt til Lillehammer, forekom meg uoverkommelig.

 Barndommens vinter- og påskeferier i mammas hjembygd Rena og på Skramstadsætra, var kulturopplæring i praksis. Slekten var av finsk ætt, og hadde ganget opp norsk utholdenhet med finsk sisu. Anders Olsen Kuosmainen innvandret fra grenseskogene på 1600-tallet, noe som skulle få innvirkning på min oppdragelse noen hundre år senere. Man klager ikke over bakglatte ski når referansen er den finske vinterkrigen.

Gode nordmenn skal være friskuser på ski. Skikulturen er muligens vår siste uinntagelige skanse. Tradisjonen som tilsier at vi skal spenne små barn til tynne planker som vanskeliggjør bevegelse, og som øker fallfaren betraktelig i ulendt terreng, gir oss et lite fortrinn. Vi lærer tidlig at fremgang i sporet handler om vilje.

 Likhet eller konkurranse

Skoleskirennet var i så måte en innbitt årlig kamp. Det var blodig alvor. Det året jeg vant, var nedturen desto større. Vår solidarisk tenkende rektor hadde et eget talent for kreativ pedagogikk, som i all enkelthet bestod i å spenne forventningene høyt, og dra stolen unna i siste sekund. Slikt ga læring, og skoleskirennet det året skulle vise seg å være utpekt som læringsarena for den vedtatte sannheten om at det viktigste ikke er å vinne, men å delta.

Målet jeg hadde kjempet for i alle år, pokalen i min årsklasse i skolemesterskapet, var uten forvarsel blitt erstattet med – en appelsin. Skuffelsen gjorde ende på innsatsviljen i skoleskirennet deretter. Som reven i Hakkebakkeskogen fikk man bare akseptere at vi ikke spiser hverandre. Vi har det best når alle er like. En lærepenge både jeg og reven kunne vært foruten.

De hadde tiltro til appelsinen, de voksne i mine foreldres generasjon. Mammas lyseste krigsminne, om bestefar som kom hjem fra 2. verdenskrig med en hel appelsin til fordeling mellom fem barn, tilsa at man behandlet appelsinen med respekt. At den kanskje ikke hang like høyt 30 år senere, langt mindre erstattet pokalen i skoleskirennet, ble forbigått i stillhet.

Den samme rektoren snøt meg senere for skoleavslutningen også. Da var de pedagogiske prinsipper kommet til anvendelse i fordelingen av is og brus, og vi barna skulle få en leksjon i hvordan det stod til i verden. Gymsalen med forventningsfulle barn som var forespeilet is og brus, ble delt opp i ulike verdensdeler. USA-benken fikk to is og to brus. Langt de fleste av oss havnet i Afrika og fikk ingenting. Om læringen primært bestod i at vi innså hvilken urettferdig verden vi lever i, eller om det var den skjeve fordelingen lokalt vi husker best, skal være usagt. Vi var oppdratt til å svelge skuffelsen på 70-tallet.

 En likhetskultur for lidelse?

Det er noe romantiserende over nordmenns forhold til uberørt natur og de enkle gleder. Vi skal ha det litt vondt før det er lov å kose seg. Vi har det ikke helt godt før vi vet at vi har gjort oss fortjent til det. Hytteopplevelsen kan ikke bli optimal dersom den ikke avnytes uten innlagt strøm og vann. Jeg lar meg stadig forundre av mennesker som lar seg hisse opp over det faktum at enkelte har anbrakt varmekabler i innkjørselen på hytta. Det er usolidarisk med varmekabler. De kan spa ut hytta som alle oss andre. Tørrshampo og bæring av vann til hytta som ligger noen mil innpå fjellet er langt å foretrekke. Vi nyter det enkle, men kun under forutsetning av at alle andre har det like sparsommelig.

Det er kanskje derfor nordmenn melder seg på Birkebeineren. De vil ha det litt vondt. De vil oppleve noe norsk, noe enkelt og krevende. Og etterpå blir kanskje en appelsin den enkle gleden som står i stil til anstrengelsen. Klarer de ikke makstiden, skal det tas med et smil. Vi er verdensmestre i jovialitet.

 Kanskje vi trenger Birkebeineren, for å minne oss om hva fedrene har kjempet, som det heter i nasjonalsangen. Kanskje det også er derfor reporterne i barnlig entusiasme tar frem godsmilet når den syvende far i huset viser seg å ha gått Birkebeineren på makstid.

 Det er nasjonalånd over Birkebeineren. Det som vanligvis har blitt så vanskelig å snakke om, kan vi feire ubekymret fordi det er et skirenn. Ingen hijabdiskusjoner utfordrer våre ubevisste kulturelle tankemønstre. Likhetstankegang og jovial konkurranseånd sender gode nordmenn ut i løypa. Om nordmenn ikke bygde landet på høflig Kardemommebymanèr, blir Birkebeineren gjennomført i denne ånden.

 Den eldste deltakeren i fjor var 89 år gamle Tollef Sverdrup fra Ski, noe som burde sette ting i perspektiv for oss sofaslitere. En ting er sikkert. Det er ikke suppestasjonene alene, og den gode appelsinen etter målpassering som driver ham.

Omar tar sikte på den enkle kaia nedenfor gjestehuset, der jeg har bestilt meg et rom for noen netter fram til lille julaften. Det er en jevn trafikk av dhower rundt oss; arabiskinspirerte trebåter stabilisert av digre sandsekker plassert på dørken, drevet fram over havstrømmene av tunge, hvite trekantseil. En flokk arbeidskarer  venter på å få losse varer fra dhowene som nå legger til kai. På den støvete plassen ved kaia står tre kvinner i fotside, svarte kjortler med heldekkende slør. Burka, hvisker jeg til meg selv. Det afghanske ordet er gått inn i det vestlige vokabularet for alle varianter av muslimske kvinneslør, men det heter sikkert noe annet her i Afrika. Bak kvinnene står noen søvnige esler ved hver sin lille lastekjerre. Bare et fåtall av dhowene ser ut til å være utstyrt med påhengsmotor. Biler finnes ikke. Esler og apostlenes hester er de eneste framkomstmidlene. Jeg har havnet på Lamu, en liten kenyansk øy under sørspissen av Somalia, på Afrikas østkyst. Stedet var senter for slaveri og handel mellom Afrika og den arabiske halvøy i århundrer, og etter at den mistet sin posisjon omtrent da 1800-tallet tok slutt, stoppet også øyas utvikling opp. Nå, ved inngangen til menneskenes tredje telte årtusen, er Lamu blitt en historisk anakronisme der turistene nettopp har satt sine første fotspor i sanden. Jeg kjenner en fornemmelse av skam blande seg med begeistringen over å være framme. Jeg skal lete etter min individuelle frihet på en øy der kvinnene ikke engang får vise fram nesetippen til en mann, der slaveri var lovlig fram til 1905, og der bare et fåtall av innbyggerne vil få råd til å reise på ferie i løpet av livet.

Pensjonatet jeg skal bo på viser seg å være et tre etasjers hvitkalket murhus bygd i arabisk stil, med balkonger på veggene og et slags tårn som stikker opp fra taket. Langs vinduene ligger sirlig utskårne pyntelister i mørkt mangrovetre. Interiøret er spartansk, med noen få, tunge møbler i klassisk swahilistil. Jeg har valgt dette pensjonatet på grunn av beliggenheten helt nede ved vannet. Beliggenhet var det første jeg hadde spurt reisebyrået i Nairobi om da jeg ringte. Jeg visste at nettene ville bli uutholdelig hete uten å kjenne havbrisen som feier gjennom sundet med jevne mellomrom. Dessuten trenger jeg følelsen av utsyn mot horisonten. Jeg får tildelt rom i annen etasje, der naborommet står tomt. Til egen, fri disposisjon får jeg et gedigent spisebord i slitt mahogny og en langstrakt, knapt meterdyp balkong med utsikt. Jeg plukker opp en kikkert fra bordet og skuer utover et landskap av blinkende hav, tette mangroveskoger og hvite sanddyner. Drømmenes utsikt. Frihetens utsikt.

Jeg narrer kanskje meg selv ved å speide etter friheten på denne måten. Bedriver jeg bare selvsentrert rikmannsføleri? Eller er frihetslengselen en kraft som vi er genetisk kodet til å forfølge eller i det minste kjenne på? Eksistensfilosofen Frode Nyeng[1], lesestoffet fra flyturen nedover, lurer rett bak pannen: ”Den virkeligheten som presser oss til å yte og mestre stadig mer, bidrar til å tildekke vår dypeste frihet, den eksistensielle” sier han. Og påstår så at det ikke blir noe bedre når vi vil bøte på skadene av presset. Terapisamfunnet sykeliggjør oss, og økonomien styrer hva vi oppfatter som ressurser i et menneske. Det er ikke noen enkel sak å eie vårt eget liv i et moderne, effektivt samfunn. Og trøsten vi gjerne oppsøker for å bøte på elendigheten, den skaper en enda lenger vei tilbake til oss selv. Jeg velger en enkel vei inn i problemstillingen. Eller ut av den. Disse desemberdagene skal ingen presse meg til å yte eller mestre noe annet enn å dekke egne, basale behov. Veien tilbake til meg selv skal jeg finne på rusleturer mellom varm sand og mykt sjøvann. Det er planen.

Verten på pensjonatet låser opp døra, og viser meg inn i et lite værelse med en himmelseng pyntet med gardiner av gulnet myggnetting. To par grønnmalte vinduslemmer står på gløtt ut fra de glassløse vinduene som vender mot havet og naboøya. Jeg skritter stivbeint inn på baderommet for å forsikre meg om at det ikke er noen biller der. Jeg er livredd for biller. Jeg blir lammet om noe kryper på huden min, jeg blir kvalm ved lyden av knust billeskall under skoen. Alle rommets billefrie flater er malt i en matt, krittaktig oransje farge. Veggene har dype revner i muren. Over vasken henger et speil det er umulig å speile seg i, og ut av den innerste kortveggen stikker et vannrør uten dusjhode. Gjestehuset er enkelt, men rent. Jeg rekker ikke mer enn å sette fra meg ryggsekken før en av de ansatte dukker opp med et fristende glass ferskpresset juice foran seg. ”A healthy drink for you, Madame. Karibu – welcome!” smiler han bredt, og vil vite hvorfor jeg er her helt alene. Jeg tar i mot glasset og forsøker meg på en forklaring om min første alenejul uten barn, noe han åpenbart ikke skjønner noe som helst av. ”Freedom”, ler jeg, og kjenner at jeg allerede savner sønnen min dypt. Jeg skyver det til side, og sier noen av de få ordene jeg kan på swahili: ”hakuna matata” og ”asante sana”. Jeg avverger flere spørsmål, og tømmer glasset i grådige slurker. Det smaker sol, sommer og Afrika. Julestemning og hverdagsplikter kunne ikke vært mer fraværende.

”Frihet er fravær av innblanding”[2], forklarte filosofen Thomas Hobbes på begynnelsen av sekstenhundretallet. Så lenge ingen hindrer oss i å utføre det vi ønsker, så er vi fri. Selv en slave er fri, argumenterte han, fordi han har valget mellom å underkaste seg sine undertrykkere eller å ta sitt eget liv. Litt av et valg, tenker jeg, mens medynken overvinner vemmelsen over en forvillet nattsvermer, en Manduca Brasiliensis i Afrika, fanget i himmelsengas dødelige nettingslør. Jeg slipper den fri og tørker raskt fingrene på T-skjorta. Frihetsbegrepet er åpenbart relativt. Brasils store poet, Thiago de Mello, har skrevet at ordet frihet burde forbys og slettes fra ordbøkene. Han befant seg helt sør i staten Florida under den kalde krigen, og fikk der inn radiosignaler fra både Miami og Havanna. Frihetsbregrepet, slik det ble brukt i både den kapitalistiske og kommunistiske propagandaen, ble til en uutholdelig kakofoni av selvmotsigelser for de Mello. Vi vet det alle sammen; vår tids store fortelling om frihet sluttet ikke der. ”De hater vår frihet” tordnet president George W. Bush til den amerikanske kongressen etter terrorangrepene 11. september 2001. Han snakket om muslimene, og han brukte Hobbes gamle liberalistiske idéer som politisk satsplanke. Frihet? Jeg innser at jeg har trukket opp et digert lerret for meg selv på denne reisen. Jeg beveger meg i en stor og slitt metafor; på reise, på jakt etter frihet. Hvordan skal jeg få øye på meg selv i dette tankekavet? “Free, free, free Nelson Mandela!” synger jeg litt etter, mens jeg dusjer i den kalde strålen fra vannrøret i badeveggen.

Sola er forsvunnet i havet når jeg går ut i den hete, fuktige kvelden. Jeg trasker oppover det jeg antar kan være en hovedgate, mens jeg trekker inn luktene som fyller mørket rundt meg. Det er eimen av den afrikanske kysten jeg kjenner; essensen av leire, ild, dyr, krydder og hav. Det er stekende varmt mellom husene, og jeg liker ikke den klamme heten noe særlig. Det jeg liker, er tanken på at jeg går her alene i en fremmed landsby i Afrika. Det er en romantisk iscenesettelse av meg selv som en skrivende eventyrer på terskelen til dypere innsyn i livets mysterier. En floskel selvsagt, men et deilig selvbedrag. Gatene har ikke plass til mer enn to-tre personer i bredden, noe som fører til at jeg stadig må stanse opp for å slippe fram møtende mennesker og esler. Husene, som er murt i korallstein, er små og enkle med vinduer uten glass. De står så tett at ikke en gang villkattene klarer å smyge seg mellom dem. Mange av mangrovedørene har dekorative utskjæringer, og noen av inngangspartiene er malt i sterke, klare farger. Støvet, eselskitten som ligger over alt, og den slitte murpussen på husene, gir landsbyen et helt annet preg nå enn da jeg så den på avstand. Det er som om Shela letter på sløret og viser meg sitt sanne ansikt mens jeg trasker stadig lenger opp og inn i landsbyen.  Jeg nikker til nesten alle jeg møter, og forsøker å ikke stirre på menneskene som sitter innenfor de åpne vinduene og drikker te. Folket her bærer fortsatt preg av sin swahilibakgrunn og arabiske forfedre, både i utseende og tradisjoner. Mange har helt lys hud med arabiske ansiktstrekk, mens andre har mest av det afrikanske bantublodet i årene. De fleste ser ut som en miks av de to folkegruppene. Snart slipper jeg fram en flokk menn i fotside, hvite bomullskjortler. De er kanskje på vei til kveldsbønn i moskeen, tenker jeg, dagens femte bønnesamling for praktiserende muslimer. Flere steder sitter kvinner i sine heldekkende tekstiler og gestikulerer seg gjennom ivrige samtaler. Over alt rundt meg rusler det esler som vifter vekk fluer og malariamygg med halen, mens de leter etter noe spiselig på den sandete bakken. Halvnakne unger løper omkring med pinner, ødelagte hjulkapsler og annet skrap de bruker som leker. Det finnes ikke en eneste bil på øya, men hjulkapsler, det har de altså. Er det kanskje vestens søppel som får verdi her fordi det er ukjent og kommer utenfra? Et par steder går jeg forbi småbarn som ligger og sover rett på den harde murbenken utenfor huset. Så nært passerer jeg dem, at jeg kunne strøket dem over håret om jeg hadde våget. Shela er fred og ro og svalende kveldsbris. Så lenge det varer. Plutselig revner lufta av lyder fra toppen av åsryggen. Jeg går i retning av larmen, og øverst i landsbyen teller jeg hele fem moskeer plassert vegg i vegg, som en hellig krone over byen. Nå blir det ropt til kveldsbønn fra samtlige minareter. Jeg hadde aldri forbundet Kenya med islam, men langs hele kysten av øst-Afrika er det den mest utbredte religionen. Swahilikulturen oppstod allerede på 900-tallet på Zanzibar i møtet mellom arabiske kjøpmenn og bantustammer som bodde langs kysten. Etter hvert spredte araberne og swahilikulturen seg videre nordover langs kysten, og islam fikk samtidig stadig større innpass. Jeg stiller meg inntil den midterste moskéen, strekker nakken bakover for å ta inn den enorme nattehimmelen, og lar hodet bli fylt av Shelas øredøvende lyder. Noe er i ferd med å skje i landsbyen. Stadig nye dhower lastet med kjortel- og burkakledde mennesker har lagt til ved den vesle kaia siden jeg kom, og nå virker det som om hele Shela går svanger med en voksende, uforløst forventning. Min pensjonatvert har fortalt meg at det er duket for en helt spesiell begivenhet. Landsbyens desidert rikeste mann skal gifte bort en av døtrene sine til en velstående kjøpmann fra Mombasa, og nå skal det feires i tre dager til ende. En ung kvinne skal gis bort. Jeg vil eie meg selv.

Månen er nesten full, og jeg vil nyte den og stjernevrimmelen fra balkongen min før jeg får meg litt søvn. Jeg forlater moskeene og rusler nedover mot havna og gjestehuset igjen.

Jeg blir sittende på balkongen og rable ned spørsmål på papir som er mykt av salt fuktighet. Kvinnekampen har gitt meg frihet til å velge, anledning til å reise, mulighet til å definere mitt eget liv og meg selv. Jeg er i realiteten så fri som et menneske kan være. Hvorfor kjenner jeg meg ikke virkelig fri i mer enn noen øyeblikk nå og da? Forveksler jeg frihet med lykke? Hva tenker bruden som skal giftes bort? Ligger hun under et teppe og gråter nå? Engstelig for hva som venter henne i den bråkete storbyen, sorgfull over å skulle forlate venner og familie på Lamu, nervøs for hva samlivet med en ukjent mann vil bringe? Eller er hun lykkelig og fast i troen på at ”kvinnens kall er at giftes”?  Kan jeg på noen måte komme i kontakt med henne før hun reiser?

Neste dag kommer jeg i snakk med en lokal, pratsom kar på strandbaren. Mahmed er i trettiårene og har vokst opp i Lamu town, øyas bitte lille hovedstad noen få kilometer sørover langs stranden. Nå bor han i Shela med hele familien, og vet godt hva som er i ferd med å skje i landsbyen.

- Vil du være med i bryllupet? spør han plutselig, etter at vi har pratet en stund.

Det er et sånt spørsmål nordmenn lett blir brydd av, i hvert fall blir jeg det.

 - Men i afrikanske bryllup er alle velkommen, forsikrer han meg.

Siden brudens familie er praktiserende muslimer, er den eneste forutsetningen at kvinner og menn må feire hver for seg og ikke blande seg med hverandre. Kvinnene og bruden skal ha sin feiring første dag, den store herrefesten skal være dagen derpå, mens selve vielsen vil foregå dag nummer tre. Det hele skal visstnok ende med at bruden forlater landsbyen for godt for å bosette seg med sin ektemanns familie på fastlandet.  

- Veldig gjerne, takker jeg.

Når kvelden kommer, setter jeg opp håret og tar på meg en hvit, afrikansk bomullssari pyntet med tynne gulltråder. Ikke vestlig, ikke østlig, ikke dekket, ikke naken, resonnerer jeg høyt for meg selv. Likevel er jeg usikker på hvordan antrekket vil gli inn blant alle burkaene. Snart går Mahmed og jeg oppover de smale, mørke gatene, der de små steinhusene står som tette gjerder på begge sider. Her og der ligger det esler og sover på de skitne brosteinene, og det slår meg at de hvite draperiene jeg har pyntet meg med neppe ville holde seg rene til vi kommer fram. Jeg er urolig. Har jeg rett til å delta på dette? Kan jeg finne noe fellesskap med disse kvinnene? Vil de dømme meg som et umoralsk menneske, uten mann, uten religiøs forankring, liggende avkledd på stranden mens de nøyer seg med å dynke kjortelkanten i vannet på sine daglige spaserturer? Etter knappe hundre meter hører vi lyden av musikk fra festen som allerede har pågått i noen timer. Tro mot eldgamle tradisjoner skal feiringen vare hele natten gjennom. På hvert eneste gatehjørne står grupper av menn som prater og ler. De er ute for å få et glimt av de mange tilreisende kvinnene som nå går til og fra festområdet og fyller gatene med fnising og latter fra innsiden av slørene sine. Musikken blir sterkere og gatene mer og mer uframkommelige på grunn av alle menneskene som stimler sammen. Hele landsbyen vibrerer av sosial foretaksomhet. Jeg aner ikke hva som venter meg, og forsøker å spørre Mahmed ut om hva som vil skje, men til ingen nytte. Først senere forstår jeg at han kanskje ikke vet så mye selv om hva som foregår på slike kvinnefester. Så er vi der.

Den eggende, afro-arabiske musikken ligger over hele det mørke, lille kvartalet vi er kommet inn i. Foran oss, innerst i en gatestump, henger et fargerikt forheng mellom to hus og stenger veien videre. Gatesløret fungerer åpenbart som en slags moralsk port, et fysisk og religiøst stengsel for å skille mannsverdenen fra kvinneverdenen. Noen meter lenger inne ligger den belyste festplassen, og dit slipper ingen mann. Jeg kjenner et sug i magen når tre tildekkede kvinner løfter på forhenget og tråkker ut på gata til oss. Luktene som strømmer ut gjennom den smale åpningen er så intense at jeg tar noen skritt tilbake. Nå kommer en fjerde kvinne ut og veksler noen ord på arabisk med Mahmed. Kvinnen viser seg å være brudens søster og Mahmeds kusine. Hun smiler hyggelig til meg, tar hånden min, og drar meg innenfor forhenget; inn i det aller helligste. Min følgesvenn må snu, dette er damenes aften. Jeg snubler velvillig etter kvinnene som kaster av seg slør og kjortler straks vi er inne på festområdet. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal se.

Kvinnefesten foregår innerst i en blindgate som fører inn på en ubebygd tomt rammet inn av tre høye murvegger. Mellom murene er det satt opp et stort telt med tregulv og åpning ut mot festplassen. Teltet fungerer nærmest som en scene, og innerst ved bakveggen er det bygd et podium som de fleste gjestene sitter kranset rundt. Rett foran podiet ligger et lite dansegulv som er smekkfullt av dansende kvinner i alle fasonger, farger og størrelser. Det må være minst tre hundre av dem. Oppe på podiet står en diger himmelseng i overdådig bløtkakestil. Både senga og veggen bak er dekorert med blinkende, fargerike lyslenker festet til draperte stoffer i hvitt og krem. Selvlysende voksroser henger i store klaser nedover sengestolpene som støtter et himmelsengtak neddynget av stoffrosetter. Sett med et norsk, minimalistisk blikk, er dekorasjonene knapt til å holde ut. Likevel er synet vakkert på sitt vis. Det mest blendende er bruden selv. Hun sitter midt i himmelsenga, svøpt i en gullbrodert, kongeblå sari, med stadig skiftende brudepiker på hver side av seg. Huden er lys gyllen, og både ansiktet og det oppsatte håret er pyntet med et fint lag av glitter. To mandeløyne, og dype smilehull på hver side av et stort smil, gjør henne så nydelig at jeg blir stående og stirre henført. Hender og føtter er malt med rødbrun henna i intrikate mønstre, og smykkene hun er pyntet med viser at dette ikke er en hvilken som helst brud. På vei oppover gatene har Mahmed fortalt meg at hun er 21 år gammel, at hun er født og oppvokst i Shela i en søskenflokk på 5, og at hun har svært rike foreldre. Bryllupet er arrangert, og brudgommen fra Mombasa har kun sett sin utkårede på bilder før bryllupet. Jeg svelger en betydelig klump i halsen. Selv tar hun tydeligvis i mot skjebnen sin med smilende forventning og stolthet. Fra jeg kom innenfor det magiske forhenget, har jeg stått på yttersiden av selve festteltet og tittet forgapt inn på hele skuespillet med de dansende kvinnene og brudesenga.  Nå kommer brudens søster bort til meg igjen og drar meg inn i flokken av kvinner som sitter benket på gulvet, tett i tett foran podiet med brudesenga. Jeg kjenner meg hypnotisert av alle luktene, fargene, varmen og musikken. Er det jeg opplever virkelig? Jeg er kommet hit alene, og ingen vil klype meg i armen. Jeg blir dyttet ned i første rekke foran dansegulvet, mellom en spinkel ungjente og en omfangsrik kvinne med kunstferdige fletter over hele hodet. Alle er barbeint og i sin fineste stas, men antrekkene er høyst forskjellige. Hete kvinnekropper duver rundt i fuktige kunststoffer, i en sursøt duftmiks av svett kropp, mat og parfyme. Hittil har jeg kun sett disse kvinnene gjemt under burkaer og slør. Nå åpenbarer de seg plutselig i lårkorte underskjørt, dypt utringede ballkjoler, spraglete saronger, og med smykker og hårpynt i alle varianter. Foran meg på dansegulvet vrikker og duver det i formfullendt og halvnaken kvinnelighet. Både store og små ser ut til å bevege seg helt uten blygsel, skam eller for den saks skyld seksuell spenning. Her er det livsglede og frihetsfølelse som dominerer. Jeg ser meg rundt i teltet og får øye på noen småjenter pakket inn i struttende, rosa og gule tyllkjoler. Rett bak meg sitter tre tannløse koner som må være over 80 år. Frihet, likhet og søsterskap! Burkaene er kastet, og virkeligheten som skjuler seg under dem er mer enn jeg har forestilt meg i mine villeste fantasier. Her er aller søstre, på tvers av familiebånd, hudfarge, alder, religion og kulturbakgrunn. Vi er kvinner som feirer en glad begivenhet i den svarte, myke natten, uten innblanding fra noen. Senere venter tildekking og krav om å yte og underordne seg, men i øyeblikket kan vi danse helt uforstyrret under en diger, afrikansk fullmåne. Jeg kjenner det. Jeg danser på en berusende bølge av frihet.

Er det dette den individuelle friheten handler om? Å leve i øyeblikket og å skape sin egen frihet? Å heve seg over de bånd og stengsler vi aldri slipper helt unna? Eller hadde filosofen Friedrich Hegel dypest sett rett da han på begynnelsen av attenhundretallet hevdet at frihet er å forstå det historiske fellesskapet vi lever i, og dernest realisere vår rolle i dette fellesskapet[3]? Bruden har gjort nettopp det. Hun skal nå til Mombasa og skape sitt nye liv innenfor stammens gitte rammer. Jeg skal reise videre til den østafrikanske savannen for å feire jul. Alene, på en urgammel jord der våre første forfedre frigjorde seg fra dyreriket og ble mennesker. Var det allerede der og da vi mistet vår sanne individuelle frihet? 

[2] Hobbes, Thomas, red. Richard Tuck (Cambridge 1996): Leviathan, Or The Matter, Forme, & Power of a Common-Wealth Ecclesiasticall and Civill.

[3] Franco, Paul, (New Haven: Yale University Press: 1999): Hegel’s Philosophy of Freedom

La det først være sagt at jeg ikke har noen problemer med å forstå Ulriksens frustrasjon. Noe av ansvaret skal jeg ta selv. Seminaret favnet nemlig veldig vidt; vi som arrangerte det ville først og fremst belyse avisenes sakprosakritikk, men i forlengelsen av det ville vi også problematisere det ”sensasjonelle” ved sakprosaen. Tanken var at dette jo ofte henger sammen. Når sakprosa anmeldes eller omtales har det ofte vært det sensasjonelle som står i fokus. Når journalistene får en biografi mellom hendene, er de usedvanlig raske med å søke seg fram til eventuelle ”avsløringer”, seksuelle, politiske eller økonomiske – bare det kan slås opp som avsløringer eller nyheter.

Ser vi på kritikken, er det som Marta Norheim var inne på, ofte slik at sakprosabøker anmeldes som ”sak” og ikke ut fra sine kvaliteter som litterære arbeider, formmessige grep etc. En mulighet som ble luftet under seminaret er om sakprosaen får den kritikken den fortjener; dvs. at sakprosaforfattere selv ofte har lav bevissthet om at de skriver litteratur, og ikke bare sak. Det var også dette som fikk meg til spørre retorisk om vi kanskje bare skulle godta at sakprosaen består av 95 % sak og 5 % litteratur. Retorisk, altså. Min hjertesak er jo det motsatte, å øke bevisstheten om at den litterære sakprosaen må oppfattes, skrives og anmeldes som litteratur.

Så kan man spørre seg – som Ulriksen gjør – om hvorfor dette er så forferdelig viktig. Hun observerer helt rett at jeg og sakprosaprofessor Johan Tønnesson har ulike oppfatninger, selv om vi vel stadig er enig om det meste. La meg forsøke å avklare hva motsetningene består i, slik jeg ser det:

Jeg og Tønnesson står sammen om å kjempe for økt oppmerksomhet rundt sakprosaen. Vi oppfatter sakprosaen – i all sin mangfoldighet – som et viktig lim i samfunnet, og vi synes at den litterære offentligheten i for stor grad har vært dominert av skjønnlitteraturen, ja, i den grad at ”litteratur” langt på vei har vært synonymt med ”skjønnlitteratur”. Slik jeg oppfatter Tønnesson er han imidlertid mer opptatt av sakprosa som tekstkultur enn som litteratur; ingen sjanger står over andre, bruksanvisningen og sms’en er like viktige som essayet og biografien. Jeg forstår denne tilnærmingen og jeg støtter tanken om et økt fokus på de tekstene som faktisk omgir oss – f.eks. i skolen. Jeg er for øvrig selv i ferd med å utgi en tekstsamling med sakprosa for den videregående skole, som spenner fra trivielle værmeldinger til høylitterære essays.

Problemet etter min mening oppstår når man vil ta denne brede, ikke-diskriminerende tekstforståelsen som utgangspunkt for å erobre seg en plass i den allmenne litterære offentligheten, kreve økt innkjøpsordning, økt oppmerksomhet i media etc. Og i alle fall er jeg skeptisk når man gir inntrykk av å ville utfordre skjønnlitteraturens hegemoni (og når jeg skriver ”man” her sikter jeg ikke spesielt til Tønnesson, men til hele sakprosaoffensiven som har funnet sted de siste par årene, der særlig NFF har stått sentralt).

Saken er det at i den allmenne litterære offentlighet – den som utspiller seg i avisenes bokspalter og på scenen i litteraturhuset i Oslo – så spiller kvalitet en rolle; det skal kort sagt godt gjøres å finne bruksanvisning som like viktig som et kulturhistorisk verk, og det er større sjanse for at en god essaysamling bør kjøpes inn enn en god kokebok. Regner det penger fra Kulturdepartementet, skal selvsagt ikke jeg motsette meg en bred innkjøpsordning som ikke bare inkluderer bøker av høy litterær verdi, men også de av høy ”offentlighetsverdi” – som har vært foreslått som alternativt kriterium. Men så lenge man må prioritere, bør man gå etter litterær verdi. Og da mener jeg ikke at man bør prioritere sakprosa som ligner på skjønnlitteratur, men bøker som ligner på utmerket litterær sakprosa! Dette vil gjerne omfatte sjangre som essayistikk, dokumentarer, biografier o.l. – men i prinsippet også andre typer bøker. Ikke minst bør mange akademiske forfattere kunne klare å skrive seg ut over de fagspesifikke og vitenskapelige rammene og mot en allmenn litterær form.

Å si at ”kravet om litterære kvaliteter i sakprosaen avhenger av formålet i teksten”, som Ulriksen gjør, gir nok mening i en del sammenhenger, men dette blir fort tøysete når vi tenker på den litterære offentligheten og på litteraturen som estetisk og intellektuelt felt i historie og samtid. Å si at det finnes telefonkataloger som skårer like høyt på sin litterære skala som Shakespeare gjør på sin, kan muligens belegges – men hva i huleste skal man bruke slikt til i det virkelige liv?

Jeg blir rett og slett litt engstelig hvis den akademiske teksttilnærmingen skal vinne for stor innflytelse i det allmennlitterære feltet. Kjartan Fløgstad var inne på dette i sommerens debatt når han advarte mot at sakprosaen skulle danne en ny ”overnorm” for litteraturen – en tanke paranoid kanskje, men i prinsippet deler jeg hans skepsis. Et viktig poeng for meg er at vi sakprosaister har mye å lære av skjønnlitteraturen. Det er ikke bare slik at det gjerne er de (beste) skjønnlitterære forfattere som skriver ”knakende godt”, men det er også her vi finner forfattere som viser en grunnleggende forståelse for å utforske språkets muligheter, som forstår at språk skaper virkelighet og som – i beste fall – skaper litteratur som gir ny erkjennelse, for eksempel om forholdet mellom fiksjon og virkelighet som i Karl Ove Knausgårds Min kamp-serie.

Slik jeg ser det bør NFF og andre sakprosamiljøer kjempe en tofrontskamp: Utad for å bedre rammebetingelsene for sakprosaen i form av bedre innkjøpsordning, flere stipender, adgang for sakprosaister i Norsk Forfattersentrum etc. Innad må man bruke de ressursene man faktisk har for å høyne kvaliteten på sakprosaen, bla i form av 2-årig arbeidsstipend o.l. For å få til det siste, er det nødvendig med en smule selvtukt – det er det jeg prøver å bedrive i inspirerte øyeblikk (!); vi må rett og slett erkjenne at svært mange sakprosaforfattere har langt igjen før de klarer å skrive bøker som utmerker seg i den litterære offentligheten.

Ulriksen oppfatter dette som en profesjonskamp. Jeg ser poenget; jeg er selvstendig forfatter, Tønnesson universitetsansatt forsker, og dette er vel med på å bestemme våre interesser. Men i bunn og grunn tror jeg Tønnesson har samme engasjement for samfunnet, for språket og litteraturen som meg. Jeg ønsker ikke, som Ulriksen antar, at sakprosaen skal få samme status som skjønnlitteratur. Jeg vil at den litterære sakprosaen skal ha status som litteratur, på samme måte som skjønnlitteraturen. Distinksjonen er vesentlig. For øvrig ønsker jeg tekstforskingsmiljøene lykke til med sitt arbeid for å heve bevisstheten og kvaliteten på sakprosaen i den aller bredeste forstand.

Den delen av reisen som her vil bli beskrevet, er en liten reise jeg foretok på egen hånd på vei til det endelige målet for denne reisen – master i faglitterær skriving.

Torsdag 22. januar om ettermiddagen, på en mørk og kald vinterdag i Kongsberg, satte jeg meg i bilen og kjørte til Oslo for å delta på et møte med den pirrende tittelen ”Den sensasjonelle sakprosaen”. Men der var det lite sensasjon og mye frustrasjon – ikke bare hos innlederne, men etter hvert også hos meg.

Den kraftfulle demagogen, den analyserende kritikeren og journalisten

Men la meg ikke foregripe begivenhetene, la meg heller begynne med begynnelse på møtet. Den første innlederen var den kjente fagbokforfatteren Ivo de Figueiredo. Han startet møtet med å slå fast at 95 % av sakprosaen var fag og bare 5 % var litteratur, og la til ”Sakprosaen er ingen litterær sjanger, og den er helt uten kvalitative krav.” Jeg skvatt til, er ikke sakprosa litteratur? Hva betyr dette for min planlagte masteroppgave om den litterære sakprosaen?  Kunne det være at jeg bygget oppgaven min på sandgrunn, at sakprosa faktisk ikke er litteratur?

Figueiredo brukte mottagelsen av biografien av Snåsa-mannen for å illustrere hva han mente. De spørsmålene som ble stilt og diskutert var om biografien ga et sant bilde av Snåsa-mannen, og er Snåsa-mannens virke sant, kan han utføre mirakler? For en svoren ateist som meg, med kristne tilbøyeligheter, var det her viktig å holde fokus på litteraturen og ikke la tankene fly til denne tendensen i tiden – å vende seg fra vitenskapen og mot det metafysiske.

Ivo de Figueiredo er en kraftfull person og en god demagog, og det var kanskje ikke rart at han klarte å vippe meg av pinnen. Den neste som entret podiet, var litteraturanmelder i NRK Marta Norheim, hennes varme og behagelige Vosse-dialekt har jeg bare gode vibber for, så nå forventet jeg at hun skulle gi meg noen svar. Men den gang ei – hun innleder med å si at sakprosa har endret seg fra faktum til litteratur. Hun fortalte en anekdote for å illustrere dette. ”En kamerat av min sønn hadde overnattet og om morgen spurte han om å få låne fasttelefonen. Jeg ble forvirret – fasttelefonen? Har vi det? – så husket jeg – det jo den gode gamle telefonen som hadde hengt på veggen i uminnelige tider”. Sånn var det med sakprosa også – den har alltid vært der, men nå har den fått et nytt navn. Det var ikke dette jeg hadde forventet. Jeg blir enda mer forvirret. Hva er det som gjør dem så frustrert på vegne av sakprosaen? Jeg tar på meg brillene.

Spørsmålene blir hengende i luften. Det viste seg etter hvert at Marta Norheim heller ikke skulle snakke om den sensasjonelle sakprosaen, men hadde fått i oppdrag å gå gjennom alle sakprosakritikkene i 2008– det er mulig at det bare var et utvalg, her svikter notatene og hukommelsen mitt behov for å være etterrettelig, men hun hadde i alle fall gjennomgått et betydelig antall sakprosa anmeldelser fra 2008. På bakgrunn av denne lesningen hadde hun funnet tre grøfter som sakprosakritikerne lett ramlet ned i:

1. Når anmelder er en fagperson innenfor samme profesjon, er anmelder:

a) Tydelig sjalu på den som har fått utgitt bok

b) Skriver i hovedsak om hvordan de selv ville ha behandlet tema

2.  Når anmelder ikke er fagperson:¨

a) Lar seg forføre av den briljante forsker og formidler

3. Når anmelder har en høne å plukke med forfatteren

a) Her blir det leting etter feil, og alt som kan brukes mot forfatteren blåses opp

Hun oppsummerer med å si at de beste anmeldelsene finner en om bøker der en ikke trenger spesielle forkunnskaper for å kunne anmelde dem. Med en gang en bok krever fagkompetanse for å bli anmeldt, skifter anmeldelsen karakter. Da forsvinner fokuset fra form til innhold. Hun mener at dette dreier seg om kontrakten mellom leseren og sakprosaforfatteren som er knyttet til innholdet. Men sakprosa er i følge henne en tekst, et retorisk grep som kommer fram gjennom valg av sjanger og metaforer. Dessverre går sakprosakritikken går seg vill i fakta.

Dette var jo egentlig en ganske god beskrivelse på sakprosaens dilemma – mellom fag og tekst. En flott tittel til en oppgaven. Humøret stiger – litt.

Nest innleder er Dagbladets mangeårige kulturmedarbeider, journalist, forfatter og kritiker Fredrik Wandrup. Han sier: ”Sakprosa – hva er det vi diskuterer?” Sakprosa er en mengde ulike sjangere og tema. Det er riktig at mange sakprosa bøker har fått mye oppmerksomhet det siste året, men sakprosa er ikke noe nytt, og det er heller ikke sakprosakritikken. Sakprosaanmeldelser bør være et lite essay, et avrundet stykke. Det er eksperter som bør anmelde sakprosa, eksperter som kan uttrykke seg skriftlig, og anmeldelsen må skje på sine egne premisser. Det må være andre som anmelder kokebøker enn de som anmelder den siste boken om mikrobiologi. Wandrup var mer opptatt av kritikk som sjanger, enn av sakprosasjangrene.

En slukøret hjemreise

Møtet sluttet ikke her, men det ble om mulig enda mer springende og handlet etter hvert utelukkende om sakprosaanmeldelser, og jeg klarte rett og slett ikke å følge alle trådene. Derfor hopper vi heller til hjemreisen. Jeg kjørte de 83 km hjem til Kongsberg. Jeg kjørte langs de utrolige kjedelige og langstrakte og rette veiene her på Østlandet som kun byr på en utfordring – å holde fartsgrensen.

Bilturen ga en god anledning til å gruble. Hva er det med dette litterære som Figueiredo er så opptatt av – hva er det egentlige problemet? Er det riktig som Norheim antyder at den nye interessen for sakprosa, ikke inneholder mye nytt, men er et ønske og et forsøk på å gi sakprosaen den samme status som skjønnlitteraturen har? Og hvorfor skulle den ikke ha det? Og hvorfor er dette viktig? Er det mulig å snakke om sakprosa som en sjanger, eller er det bare en kunstig overbygging over helt ulike tekstkulturer som ikke har annet til felles at de er utgitt skriftlig?

Jeg hadde et lønnlig håp om at jeg skulle få en avklaring når jeg kom hjem. Sakprosaprofessor Tønnesson som var på møtet, men måtte gå i pausen før diskusjonen startet, hadde annonsert at han vil legge sitt innlegg ut på bloggen til Forskningsmiljøet norsk sakprosa i løpet av kvelden.

Heldigvis – da jeg var kommet meg vel hjem og logget meg inn på bloggen var innlegget lagt ut. Tønnesson skriver i sitt innlegg at han er redd for det han betegner som: ”En farlig sjanger-sjåvinisme i sakprosadebatt”. Han mener at det er Fredrik Wandrups spørsmål – hva er sakprosa – som traff spikeren på hodet. Fordi det minner oss på sakprosa er langt mer enn biografier, reiseskildringer og dokumentarbøker. Det er også kokebøker og håndbøker[1].

Han polemiserer han mot Figueiredo og skriver: ” I flere av sine innlegg i fjorårets sakprosadebatter har de Figueiredo talt om sakprosaens litterære kvalitet som om denne bestemmes av universelle kriterier som går på tvers av sjangrene.” Tønnesson skriver videre: ” Det finnes en mengde sakprosabøker som har betydelig offentlighetsverdi uten å være knakende godt skrevet.” Og videre: ” Men en kritikk som forlanger biografiens spenningskurve, eller nyskapende metaforbruk av en fagartikkel om elementærpartikler, vil bomme stygt.”

Jeg kjenner at skuldrene senkes, dette skjønner jeg og jeg er helt enig. Kravet om litterære kvaliteter i sakprosaen avhenger av formålet med teksten. Kravet om at sakprosaen skal ha en høy litterær verdi er altså absolutt et diskutabelt spørsmål [2]. Han skriver videre at hvis det viktigste er forfatterprofesjonens interesse, da er det også rimelig å argumentere for en litteraturkritikk som ligger nær opp til den skjønnlitterære kritikken. Profesjonskritikk og profesjonskamp – dette er begreper og problemstillinger som går rett til hjerte hos en samfunnsviter som meg. Jeg har rett og slett vært vitne til et innlegg i en profesjonskamp. Sakprosaforfatterne ønsker samme status som de skjønnlitterære forfatterne. Det er jo på mange måter et ønskemål som er forståelig, men det blir problematisk når en gjør sine egne profesjonsinteresser til allmenne rettesnorer. Tønnesson peker på sakprosaens offentlighets-perspektiv og mener at saksprosakritikken derfor må ha et bredere perspektiv enn litterære krav. En ting lærte jeg i alle fall denne kvelden – litteratur har mange flere dimensjoner ved seg enn det en kanskje er vant til å tenke på når en leser en god bok – skjønn eller saklig.

[1] Forskningsmiljøet norsk sakprosas blogg: http://sakprosabloggen.no/2009/01/20/den-sensasjonelle-sakprosaen/#comments

[2] Vil du lese mer om dette, så anbefaler jeg kap. 3 ”Sakprosaens tekstkultur” i ”hva er Sakprosa”, av Tønnesson.

Hva er egentlig Prosas forhold til reiselitteratur? Dette spurte det redaksjonelle tospannet Karianne Bjellaas Gilje da hun gikk med på et uannonsert møte i NFFs lokaler. Prosaredaktøren tok seg i tillegg tid til å komme med råd til HIVEs nettmagasin, Tekstualitet.  Vi suser i vei om ambisjonsnivået, tidsklemmen, tidsskriftets isotopi – og om historien til Tekstualitet. Vi har et skyhøyt ambisjonsnivå hvilket tydeliggjøres da Hild spør henne om lesere av Prosa kunne ha glede av vårt arbeide. Ett sted må man begynne sin egen markedsføring; vi begynner her – i Prosas tekstuelle forgård.

- Ja, klart vi kan legge en lenke til dere. Når det er noe stoff der! Men et samarbeid tror jeg det er riktigere at det er NFF enn Prosa som tar inititativ til, sier hun. Vi har for eksempel ikke noe formelt samarbeid med Syn og Segn etc., og er verken et medlemsskrift for NFF, eller et medlemsblad som har en organisasjon som styrer stoffet. Dere bør få en formell lenke NFFs bulleteng, slik at dere synliggjøres for leserne, sier hun, – Prosa må på mer fritt redaksjonelt grunnlag gå inn og peke på stoff vi kan bruke.

Nina orienterer om vårt temautgave og spør henne om Prosas reiselitterære publikasjoner.

- I fjor skrev Anne K. Bang et essay som heter ”Reisen som prosa. Om verden sett med nye norske øyne” hvor hun diskuterte reiseskildringen som sjanger. Vi har også anmeldelser av reiselitteratur som kan være av interesse for dere som vi kan videresende. Dere kan også få tips av oss om saker etterhvert, fortsetter hun.

- Noe som kan være morsomt, og som jeg vil råde dere til da Prosa ikke har anledning til, er å få til en nettdiskusjon om artikler og stoff, sier hun og kommer inn på et prioritert redaksjonelt arbeid. Et nettidsskrift bør selvsagt være interessant og ryddig i forhold til struktur og navigasjon, men uten bevegelse, kommentarer eller debatt, har det ingen interesse for noen.  Brukere er ikke interessert i et tidsskrift som ligger brakk, det vet vi.

- Nettsiden bør bygges opp teknisk med kommentarfelt slik at det er mulighet å kommentere for alle, også for dem som skriver selv.  Dette kan dere bruke til å kommentere bøker og gi tilbakemelding på tekst. Prosa er i en annen medievirkelighet enn si et dugnadstidsskrift som studenttidsskriftene på Blindern eller i dette i Vestfold. Slike tidsskrift på dugnadsbasis, med ambulerende redaktører etc., får anledning til mer diskusjon kring tidsskriftet enn oss.  Slik  ser man også i for eksempel Klassekampen.

Redaksjonen minner om at vi ønsker å lage en utgave med et bestemt tema, reisen. Prosa kategoriserer ikke stoffet sitt etter tematikk, men vi lurer likevel på dets forhold til reiselitteratur?

- Prosa er opptatt av reiseskildringen som sjanger. I nummer 4 2009, ble én av de bøkene som ble satt opp på Prosalistene over de seks beste bøkene én fra Sporserien til Aschehoug. Reiseskildringen er en kjempeviktig og mangfoldig sakprosasjanger! Én av de beste norske forfattere på feltet er Morten Strøksnes som i disse dager utgir en reiseskildring fra Midt-Vesten på Gyldendal Arena-serie,  ”Rett vest”. I høst er han i ferd med drive research til en bok som skal bli en blanding av reiseskildring og dekning av Moland-French-saken, så intervju eller anmeldelse av ham kan være interessant. Kanskje kunne dere be han som skriver om temaet til å anmelde boka for dere?

Hun refererer til medstudent Martin Kvamsdal som holder på med en reiserelatert tekst for Midt-Vesten.

Videre oppfordrer hun oss til å foreta et hardcoreintervju med Asbjørn Øverås, redaktør for Spor-serien i Aschehoug. Selv om  vi vanligvis  holder kortene tett til brystet, røper vi at vi allerede har en avtale med mannen da vi ble beruset av hans kompetanse innenfor fagfeltet da han våren 2009 besøkte de faglitterære studentene i Tønsberg. Hvorfor legges serien ned? Dette er ett av spørsmålene vi ønsker å stille ham.

- Dere kan spørre ham om det er å få til reiseskildringer i Norge. Hva er det som gjør at den reflekterende reiselitteraturen ikke ser ut til å være en sjanger som bokhandelen er så interessert i å profilere? Det er heller reiseguiden og faktaboken. Hva gjør du når du kommer til Roma, eller brett ut en by, brett ut et kart; altså den mer instrumentelle reisen. Den mer krevende reiseskildringen er ikke en stor sjanger som får stor plass – hvordan reflekterer Øverås over dette? Kanskje kunne dere også fått ham til å røpe salgstallene? Hvilke bok har gått best, hvilke har ikke solgt noe? Må man hekte seg på en aktuell begivenhet for å få medieavtale, hvordan har det vært å oversette, redigere og markedsføre serien?

Tiden går så altfor fort, og vi takker for tips og råd fra den engasjerte og kvikke redaktøren. Vi utveksler kort og nettadresser og legger ut på en ny reise, rikere enn bare for tyve minutter siden.

Salt bretter opp ermet og forteller om Tekstualitets intensjoner og temavalg, før hun spør om Cappelen Damms forhold til reiselitteratur, og om det satses på denne.

- Jeg tror ikke det mulig for noe forlag å gi ut bøker som ikke har noe med reise å gjøre i dag, svarer Høisæther – enten i ren skjønnlitterær forstand, eller i fagbokforleggeriet. Men innenfor reiselitteraturen, er ytterpunktene ganske langt fra hverandre. På den ene siden finner man de helt klassiske, tradisjonelle reiseguider som i sin tid het Berlitz, Dumont, eller denne, sier han,  - fra Michelin. Disse er praktiske, små håndbøker som skal være med deg på reisen. I den andre enden befinner romanen seg der leseren foretar en form for mental reise. Men mellom disse ytterpunktene, ligger det veldig mye blant annet den fagbokbaserte, illustrerte reiseguiden hvor navngitte forfattere som representerer en kvalitet eller en kompetanse, tar deg med på tur.

Han refererer helt klart til høstens praktbok. Roma inneholder syv vandringer i Roma, som hver fører leseren til mange av byens arkitektur- og kunstmonumenter: broene, fontenene, kuplene, kirkene, bymurene, portalene, søylene, høydene, trappene. Den perfekte julegave, tenker Pepper og rekker så vidt å se for seg Piazza Navone før Høisæther fortsetter:

- Denne kategorien er den minst systematiserte. I vårt tilfelle med Romaboken er det for eksempel Thomas Thiis-Evensen, professor i arkitekturhistorie, som tar deg med på en historisk vandring i Roma, Morten Krogvold gir deg bildeopplevelsen. Det kunne også ha vært Jan Erik Hansen som med sine turer i Roma har et stort nettverk og mye kunnskap, eller pater Pollestad som har en mer religiøs innfallsvinkel.

- Det eksisterer en mellomstasjon mellom de to ytterpunktene for eksempel Torbjørn Færøyviks bok om Kina eller Åsne Sejerstad som skriver nærmere det teoretiske reiseperspektivet, men likevel inviterer deg til å være med på en reise.

- Midt oppi alt dette har vi en stor portefølje av bøker som ledsager mennesker som reiser inn i Norge. Dette kalles turistboksegmentet, et eget boksegment som kanskje faller utenfor det dere har som fokus i Tekstualitet.

Det dementeres kjapt av redaksjonen. Alt om reise er gjenstand for vår oppmerksomhet, og Salt påpeker at turistboksegmentet tross alt er skrevet av folk som innehar en fagkompetanse.

- Ja absolutt, og boksegmentet er veldig variert, svarer Høisæther. – Ingenting negativt om reisebøker i lommeformat som selges på Gardermoen, men deres ekvivalent for dem som kommer inn i Norge, er de blågrønne med fjord, turistskip, foss og elg etc.

Pepper tenker på gaveutvalget som tilbys våre utenlandske venner. Det ligger et blågrønn dis over herligheten, og det er en noe homogen samling av troll og elg i solnedgang, ikke på samme tid nødvendigvis.

- Dette boksegmentet er meget stort, forteller Høisæther, – og forlagene har vel stort sett funnet sine nisjer. Mens vi er store på turist inn, er Aschehoug og Gyldendal store på turist ut; altså reiseguider som passer i baklommen.

Michelinguiden i Norge er Cappelen Damms, og forlagssjefen røper sin idé om å lage en skandinavisk restaurant- og hotellguide, en idé han har drøftet med Michelin i Frankrike med heldig utfall. Han forteller også at romaboken, som er en stor og tung bok med fokus på både bilder og tekst, allerede i mai vil bli transformert til en praktisk guide i lommeformat til selve reisen.

- Slik tilbyr vi leserne av boken muligheten til å reise hjemme, men også å ta med seg lommeformatet på tur på selve reisen for å oppleve vandringene selv.
Lignende er gjort med bestselgeren Vindens skygge av Carlos Ruis Zafóns vakre roman fra Barcelona, som ble tilgjengelige da de fulgte opp med vandringer i bokens fotspor i miniformat. Pepper har prøvd seg med boken i Gaudíland og var godt fornøyd.

- Dette er slikt vi forsøker å teste ut responsen på, sier Høisæther.

Salt n’Pepper vil vite om det er marked for dette boksegmentet, selger denne typen bøker?

- Det er så avgjort vårt inntrykk, utbryter han. – Vi vet omtrent hvor mye folk reiser, for eksempel vet vi at besøkstallene til London har vært 100 000 i mange år, men nå har Roma flere enn London. Derfor er det ikke tilfeldig at det kommer ut hele fire Romabøker nå i høst. Vi hadde selvsagt ønsket at disse kunne ha kommet ut over to år, men de kommer nå fordi det er en voldsom interesse for byen.

- Nordmenn tenderer å reise til opplevelsessteder hvor de får kultur, shopping, mat, vin enn rene sydenmål. Vi opplever da at det oppstår et nytt informasjonsbehov, som ikke i samme grad er tilstede når du ferierer på Mallorca. Der går man frem og tilbake til stranden, finner den svenske restauranten og det er det! Men når du er i Roma, så må du faktisk orientere deg – bokstavelig talt. Hvis jeg skulle si noe basert på egne erfaringer, er det en økende interesse for denne typen reisebøker, og et stort marked for dem. Jeg så for eksempel en flott bok om Istanbul i Frankfurt som vi tok opsjon på, med blant annet tekst av Orhan Pamuk illustrert med sort-hvittbilder.

Salt n’ Pepper har forelsket seg vilt i en utgivelse fra forlaget, en reisebok av Alain de Botton, Kunsten å reise. Boken er i det kombinerende segmentet der litteratur, reise og kunst møtes, og vi lurer på hvordan den har blitt tatt i mot? Ole Rikard Høisæther kjenner ikke akkurat denne. Vi registrerer, om enn med undring, at Bottons bok ikke kan ha blitt en kioskvelter i Skandinavia.

Salt ber om skriveråd og spør forlagssjefen om han har noen gode råd å gi til kommende faglitterære forfattere. Hva er den reiseboken som ikke er skrevet? spør Salt. Vi ler litt av spørsmålet, og spisser ørene – tenk hvis kan har svaret på gåten?

- Det er selvfølgelig titusenkronerspørsmålet, både for dere og for meg. Vi sier dette nesten ukentlig hadde vi hatt fasiten på dette, hadde det ikke vært vanskelig å være forlegger. Men for å nærme meg spørsmålet, jeg tror på kombinasjonsvinkler, og på å fremheve forskjellige sider ved et reisemål.

- Jeg tror på det jeg sa i sted: mat, vin, opplevelser med norske øyne. Vi nordmenn er ikke veldig annerledes enn andre, men litt. Vi vet som regel hva nordmenn synes er gøy, litt hyggelig og hva vi forventer av kvalitet. Forutsetningen er at man har reist eller som det heter på godt tysk: wenn man eine Reise tut, kann man etwas erzählen. Eksotiske ting alltid spennende, ikke fordi folk nødvendigvis vil reise til eksotiske steder selv, men fordi de føler at de har vært der. En bok om Svalbard for eksempel. Det er en økt interesse for arktiske strøk, og vi har en bok om norske isbreer som har solgt veldig bra i høst.

Flere av de faglitterære forfatterne som utdanner seg ved HIVE er interessert i å skrive reiselitteratur. Det oppleves nesten som et vådeskudd på de to nyslåtte redaktørene da han sier:

- Jeg tror reisebokmarkedet er såpass fylt at som faglitterær forfatter, var det nok ikke dette området jeg hadde kastet meg først over.

Heldigvis er Salt full av håp og pågangsmot, og parerer rolig at det forstår hun godt, – men vi har planer om det da, vet du.

- Men det er flott, svarer han og smiler. – La meg tenke da hvis dere kom med et manus hvor jeg ville virkelig rykke litt i stolen. Alt handler om originalitet og kreativitet. Er ideen original nok, vil det alltid være et marked der. Nordmenn er opptatt av kultur når de reiser, men vet ikke alltid hvordan eller hva de kan gjøre på enkelt vis for å skaffe seg for eksempel en billett til en musikal i London. Jeg tror det er et marked for bøker som viser originalitet og samtidig tilbyr den reisende praktisk informasjon som kan anvendes på reisen.

- Og så har vi den trygghets- sikkerhetssituasjonen. Vi har opsjon på flere guideserier på engelsk, men nordmenn vil gjerne ha med guidebøkene sine på norsk. Dersom det skulle oppstå noe med sykdom, eller lege, blir de utrygge og føler seg tryggere hvis informasjonsmaterialet er på norsk.

Redaksjonen får med et råd til på reisen:

- Hvis man skulle debutere som reiseforfatter, ville jeg konsentrere meg om én av de store byene i Europa. Jeg røper ikke mye ved å si at én av våre forfattere i disse dager jobber med en bistrotrunde i Paris. Sats på én av de store byene, og finn en god vinkel!

Helt til slutt, har du noen favoritt reisebok?

- Jaaa, han ser opp mot taket et kort øyeblikk før han svarer – ja, én bok som ikke forandret livet mitt, men som var banebrytende i mitt ungdomsliv. Den er ikke en klassisk reisebok, men for meg står den fast som en reisebok. Den handlet om et område og et miljø hvor jeg aldri hadde vært, men som jeg senere måtte reise til, fordi jeg hadde lest den boken og det er Boken om San Michele av Axel Munthe. Den handler om hans praktfulle sted på Capri. Jeg måtte komme meg inn i villaen hans, hvilket jeg har gjort. Har dere ikke har lest denne boken, så må dere gjøre det! Det var den historien.

Vi er på overtid, og begeistret. Pepper spør helt på tampen om han kan reflektere noe over den digitale fremtiden. Han haster over en rekke aspekter som Amazon, gratis nettpublisering, tøffe konkurransevilkår og leserbrett. Han tror leserbrettmarkedet vil kunne nå reisebokmarkedet innen et år. – I praksis en iPhone, sier han. Han understreker samtidig, – det ikke kommer på tale før det foreligger en prismodell som gjør at forlag og forfattere får noe igjen for det.

Avslutningsvis røper han sin egen private idé. Drømmen om å skrive om de gode markedene i Europa – om Porte de Clignancourt, om Le marché aux puces de Saint-Ouen. Pepper kjenner samtalen har satt reisespor. November med Parisweekend er ikke langt unna, drømmer hun, før de begge takker Høisæther for godord og samtale og slår av diktafonen.

Det var en granskning som redan hade pågått länge, även om jag inte hade gjort det klart för mig själv. Jag tror det började hösten 1996, då jag hade tjänat ihop till ett akademiskt friår. Enligt all normal akademisk logik så borde jag ha tillbringat detta år vid något renommerat universitet för att finslipa min litteraturvetenskapliga kompetens (just som jag hade försökt göra tio år tidigare vid ett amerikanskt universitet). 1987 kom jag hem från ett halvår i Californien som ”dekonstruktör”. 1997 kom jag istället hem från ett år i en liten sydfransk by och jag tror att jag hade företagit mig en pragmatisk vändning. Resultatet blev först en bok om Rilke (där jag försöker lyssna till poeten snarare än analysera eller dekonstruera), därefter en bok om Montaigne och en om Nietzsche: i båda fallen författare som orienterar sig mot livsfrågor och livspraxis, mot visdom snarare än sanning.

Både Montaigne och Nietzsche praktiserade en vandrande litteratur, en som ignorerar traditionella genrebestämningar och istället rör sig fritt mellan fiktion och filosofi, mellan personligt och allmänt, mellan poesi och prosa. Montaigne skrev i protest mot sin tids retoriska regelsystem, Nietzsche i protest mot först filologins konventioner, därefter i protest mot alla slags konventioner. Båda författarna insisterade dessutom på rörlighet: Montaigne i sin dagbok från den stora italienska resan och genom att försäkra att han helst tillbringade sin tid på hästryggen; Nietzsche genom sitt flackande mellan norr och söder i Europa och genom att ge sittfläsket skulden för allt dåligt tänkande. Dessa tänkare fick mig intresserad av all slags litteratur som vandrar mellan invanda uttrycksformer liksom mellan fiktion och verklighetsskildring: essäistik, aforismer, prosadikter, dokumentärlitteratur, new journalism, life writing, reselitteratur   Det jag tyckte mig upptäcka i kraft av detta intresse var att vi som sysslar med litteratur – på universitet likaväl som i bibliotek, bokhandel, förlag, kulturjournalistisk – har fungerat som gränspoliser: vi har inte bara accepterat en historiskt begränsad kanon av högmodernistiskt snitt som den egentliga litteraturen. Vi har dessutom motat undan den vandrande litteraturen: den har haft svårt att komma in på pensumlistorna, den recenseras sällan, den får ogärna statligt stöd och den stuvas undan i bibliotek och bokhandel. (En annan sak är att delar av denna vandrande litteratur likafullt är populär och verkar expandera). Jag började också tycka att gränsdragningarna var obsoleta: litteratur som fiktion var och är fortfarande en viktig del av litteraturen men lika viktig är den gränsöverskridande litteratur, som påminner oss om att ”litteratur” gärna etablerar sig som fiktion men lika gärna överskrider fiktionens imaginära rike.

När jag så tog itu med reselitteraturen bestämde jag mig för att sätta distinktionen fiktionsprosa / sakprosa åt sidan och istället sortera reselitteraturen efter litterära grepp, litterära strategier, litterär (men också geografisk och annan) tematik. Det var ett experiment: jag ville pröva vad som händer om man företar en sådan epoché. Det som hände var att jag fann en mängd litteratur som jag aldrig hade funnit om jag hade hållit mig innanför gränserna. Jag gjorde en grov historisk sortering där jag skilde ut den klassiska reselitteraturen, där man sysslar med varianter av mapping, från den moderna, som istället handlar om olika varianter av meeting. I den moderna reselitteraturen möter resenären en främmande värld och mötet innebär resenärens självprövning. Det finns förstås en stor mängd reselitteratur av enklare slag, typ guideböcker, men den litterärt intressanta reselitteraturen av modernt snitt – den jag fann hos exempelvis Joseph Conrad, Cora Sandel, Harry Martinson, Graham Greene, Robert Byron, Nicolas Bouvier, Elias Canetti, Bruce Chatwin, Robyn Davidson, Christoph Ransmayr, V. S. Naipaul, Ryszard Kapuscinski, W. G. Sebald – alla dessa utgick från en problematisk resenär som möter något främmande, någonting Annat. Några av dessa skriver fiktionslitteratur men jag ville ändå behandla dem under rubriken reselitteratur, eftersom de har resan inbyggd som motiv och motor i sina berättelser. Andra skriver i olika blandformer, vilket säkert bidragit till att de knappast alls uppmärksammats av den litteraturvetenskapliga blicken.

När jag nu ser tillbaka på detta arbete så är det några eftertankar som besvärar mig. Den första handlar om hastighet.

Jag gjorde det kanske för enkelt för mig genom att inte tillräckligt uppmärksamma skillnaderna mellan exempelvis fotvandring och raskare resor. Jag har förvisso några fotvandrare utspridda i min presentation: Patrick Leigh-Fermor, som minns sin ungdoms fotvandring genom Europa, Wolfgang Büscher, som vandrar från Berlin till Moskva, Sebald, som kulturvandrar i Norfolk, Robyn Davidson, som vandrar med kameler genom den australiska öknen, Cora Sandel, som låter sin Alberte vandra på gatorna i Paris. Redan dessa vandrare är högst olika men de har ändå något gemensamt: de går till fots och de låter resans fysiska förutsättningar och detaljer blir viktiga. Inte bara resans men också berättelsens tempo blir därmed annorlunda än för alla andra resenärer. Kanske jag borde ha organiserat hela boken efter hastighet istället för olika tematiska konstellationer? Jag har inte favoriserat vandrarna – istället har jag ju spritt ut dem över boken – men jag har utan tvekan haft ett gott öga till de resenärer som förmått sakta ner på tempot, som stannat upp. Just denna gest – att stanna upp – signalerar möte: en beredskap för att någonting kan tänkas hända. Vandraren är nog den minst målinriktade av resenärer, den som visar störst beredskap för det som jag annonserar som den moderna reselitteraturens avgörande punkt: mötet.

Det var vid läsningen av Thomas Bernhards Gehen (1971) – en underfundig betraktelse över förbindelsen mellan vandra och tänka – som jag började besväras av denna eftertanke. I Resa & skriva är mitt mest prominenta exempel på den långsamma resan Nicolas Bouvier, vars  L’usage du monde från 1963 glädjande nog fått en viss framgång på norska som Bruken av verden (2001) – däremot har den aldrig översatts till svenska (i sig en indikation på att den litterära blicken har haft svårt att få syn på reselitteraturen, också när det som i detta fall handlar om ett mästerverk). Bouvier startar sin resa från Schweiz med pengar för några månader, obestämda planer och en liten bil, en Fiat Topolino, som framkomstmedel. När han så småningom skall ta sig igenom Anatoliens och Afghanistans höjder duger förstås inte bilen; istället måste den ständigt repareras och han och reskompisen måste rentav skjuta den uppför bergspassen. Det betyder att bilen gör resan långsam, fysiskt påtaglig och dessutom blir ett medel till möten. Den resa som Bouvier skildrar drar ut på tiden i ett och ett halvt år och den slutar med att Bouvier slår sig ner på Khyber-passet mellan Afghanistan och Pakistan där han utvecklar en meditation, som varken handlar om resans fortsättning eller hemkomsten utan om stillheten och stillaståendet. För den långsamme vandraren/resenären Bouvier består resan av resans avbrott och pauser och vilostunder. Trots att han skildrar en rad pregnanta miljöer och möten företar han en inåtvänd resa, som i första hand handlar om resenärens egen fostran till ett slags meditativ levnadsvisdom.

Bouvier är sparsam med omdömen och han är den kanske minst politiske av alla de resenärer jag tar upp. Kanske är det just därför som jag föll för hans reseberättelse? I alla händelser kommer jag nu till den andra av mina eftertankar, som handlar om den politiskt motiverade reselitteraturen. I min bok är jag ganska kritisk mot en rad författare, som har det gemensamt att de använder resan och reselitteraturen till bestämda politiska appeller. Det gäller exempelvis Jan Myrdals och Sven Lindqvists böcker om Afghanistan, Peter Handkes om Serbien, Kjartan Fløgstads om Kina. Dessa författare gav mig ett intryck av att egentligen inte alls behöva resa:  det sedda och upplevda fungerar bara som bekräftelser på det som de redan vet. De motsätter sig med andra ord det som jag hade bestämt mig för som den moderna reseberättelsens avgörande ögonblick: den problematiske resenärens möte med det främmande. Mötet förutsätter att resenären har en beredskap för det oväntade, men dessa resenärer känns inte vid något oväntat: de vet på förhand vad de skall se och hur det sedda skall förstås, ”förhandsinställningar och politiska idiosynkrasier presenteras som sprungna ur mötet med den främmande kulturen, som därmed utnyttjas på ett sätt som trist nog påminner om den globala imperialism som skulle vara fienden.”

Så skrev jag om en av Fløgstads reseböcker. Kan det vara så att jag med mina bestämningar av reselitteraturens angelägenhet – mötet – manövrerat in mig själv i en position där jag tvingas till kritik av den politiskt motiverade reselitteraturen, inklusive den litteratur som propagerar för meningar som jag delar?

Det besvärande med detta är att jag därmed kritiserar några författare som jag annars respekterar och som i några fall har varit banbrytande för den svenska litteraturens öppningar mot världen under 1960-talet  Jag är uppenbart orättvis mot exempelvis Sven Lindqvist, eftersom jag tar upp några av hans sämre böcker men undviker hans bättre.Men jag vill ändå hålla fast vid min principiella kritik och konstatera att jag föredrar den undrande och frågande resenären framför den påstående. Exempelvis var det plågsamt att läsa Peter Handkes romantiska idyllisering av Serbien tillsammans med hans våldsamma påståenden om det västliga förfallet i Eine winterliche Reise zu den Flüssen Donau, Save, Morawa und Drina oder Gerechtigkeit für Serbien (1996) – plågsamt inte minst för att det handlar om en författare som jag i högsta grad respekterar – och därefter en lättnad att läsa den unga tyskan Juli Zeh. Hennes Die Stille ist ein Geräusch (2002) berättar om en vandring i Serbien och Bosnien, inklusive Tuzla och Srebrenica, med koncentration på de vardagliga intryck som får sin effekt av att vara så tätt förbundna med det nyss överståndna kriget. Zeh verkar inte ha någon förhandsbestämd politisk agenda, likväl får hon sin läsare att ställa en rad frågor av politisk relevans. Något liknande kan sägas om en annan av mina tyska vandrare, Wolfgang Büscher. Hans Berlin – Moskau. Eine Reise zu Fuβ (2003, på norska 2004) berättar med stor detaljrikedom om hans slitsamma fotvandring och jag tror inte att han kommer med ett enda politiskt betingat omdöme. Men eftersom de sociala kontrasterna mellan Berlin – Polen – Ukraina – Moskva byggs in i framställningen – och inte minst påminnelsen om att hans vandringsväg också var de tyska truppernas väg 1942 – blir hans resa ändå ett incitament till politiska frågor av såväl historisk som aktuell relevans. Ett svenskt exempel som inte kunde komma med i min bok är Peter Fröberg Idlings Pol Pots leende (2006, på norska 2008). Det är ett modernt svar på den reseberättelse som fyra svenskar gav ut 1979, Kampuchea mellan två krig, och som skildrar de röda khmerernas rike som en rosig idyll och ett strålande föredöme. Idlings bok är istället ett slags undersökande journalistik med inslag av reseberättelse och självbiografi. Framför allt är det en frågande framställning: hur kunde Kambodja bli som det blev? Hur kunde 1979 års resenärer undgå att se verkligheten? Vilken verklighet är det vi undgår att se idag?

Kanske kan man kalla Idling, Zeh och Büscher för post-politiska författare: de undersöker ett fält där traditionella  politiska positioner inte längre övertygar (mig). Dock vill jag nämna två exempel på författare som jag har läst efter att Resa & skriva färdigställdes och som anfäktar min principiella kritik av den politiskt motiverade reselitteraturen. Först en av min ungdoms idoler, Göran Palm, med Sverige, en vintersaga. Särskilt del 4 (2005) skildrar en resa tvärsigenom Sverige med en bestämd politisk agenda i bagaget, med gärna och ofta framförda politiska påståenden (som jag bara delvis kan instämma i). Men det är ändå inte fråga om någon tvärsäker eller propagerande resenär, snarare en som låter sig hamna i otaliga möten. Några av dessa bekräftar hans förhandsinställningar men inte alla; och i samtliga förhåller han sig ödmjukt lyssnande. Kanske är det Palms blankvers som bättre än någon prosa berett vägen för en undrande snarare än påstående framställning? Det är i alla händelser fråga om ett originellt och storslaget företag, där det politiska ärendet smidigt förenas med resans möten och där blankversen visar sig vara ett förträffligt redskap för vandrande litteratur.

Ytterligare ett exempel på en politiskt betingad reseberättelse är den holländske författaren Geert Maks väldiga bok In Europa (2004, på norska 2008). Mak reser kors och tvärs i Europa under 1900-talets sista år: han vill inte bara ge en diagnos av fenomenet Europa vid millenieskiftet utan framför allt söka upp de platser som bestämt Europas historia under hela 1900-talet. Mak förenar resenärens blick för det aktuella verkligheten med journalistens öra för de människor han möter; och båda med historikerns överväldigande sakkunskap och detaljrikedom. Hans resa till exempelvis Sarajevo, Stalingrad och Srebrenica 1999 visar att reseberättelsen mycket väl kan användas till en aktualiserande historieberättelse och ett politiskt verksamt minnesarbete. Mak propagerar aldrig; men när han demonstrerar Europas moderna historia som folkmordens historia utför han ändå ett minnesarbete med freden och unionen och mångfalden som perspektiv och mål.

Inledningsvis nämnde jag att mitt arbete med reselitteraturen inte bara syftade till att kartlägga ett spännande fält utan också till att granska själva litteraturen.  Avslutningsvis vill jag försvara detta projekt genom att ge tre svar på en retorisk fråga. Frågan  lyder: gjorde jag det inte för enkelt för mig när jag satte traditionella genregränser åt sidan och samlade allt under ett tak? Borde jag inte som ansvarig litteraturanalytiker ha differentierat istället för att homogenisera?

Först: när jag har satt de traditionella gränserna mellan så kallad sakprosa och fiktionsprosa inom parentes så har det varit pragmatiskt givande. Jag har helt enkelt fått syn på en hel del litteratur som jag annars inte hade sett. Jag påminner om min lista på reselitterära favoriter. Av dessa vill jag påstå att Byron, Bouvier, Kapuscinski och Davidson var och kanske fortfarande är mer eller mindre dolda för den litteraturvetenskapliga blicken. Harry Martinsons reseberättelser har man haft svårt att hantera, detsamma gäller Chatwin, Sebald och Ransmayr. Orsaken är den vanliga: dessa författare anses ”blanda” sina uttrycksmedel till något ”orent”, de blandar sin sakliga information med fiktion och de blandar sin fiktion med saklig information. Det ”orena” är förstås negativt belastat men ur mitt perspektiv är denna blandningsmanöver sekundär och alls inte negativ. När jag sätter den åt sidan har jag helt enkelt lättare att se och granska det som positivt utmärker denna litteratur.

Vidare: jag planar ut skillnaden mellan sakprosa och fiktion men jag gör därmed inte allt till ett. Istället undersöker jag differenser på retorisk och stilistisk och tematisk nivå, som litterära och retoriska och visuella strategier, stilmedel, berättarpositioner. Resultatet heter mångfald. Reselitteraturen framstår inte som någon homogen och lätt avgränsad storhet utan som ett litterärt experimentfält, som inte bara beskriver människors möten med det främmande utan också undersöker och konstruerar litterära vandringar över gränser. Den mänskliga och reselitterära lyckan består, för att säga det med Kapuscinski, i en ”ovillkorlig, fullständig och absolut gränslöshet.”

Därmed har jag kommit till mitt avslutande argument, som helt enkelt består av denna polske resenär, journalist,  poet och berättare: Ryszard Kapuscinski. I dagens läge är det en överdrift att påstå att han skulle vara dold för den litteraturvetenskapliga blicken, eftersom hans berömmelse sköt ordentlig fart under se sista åren av hans liv. Men bara några år tidigare, ungefär när jag startade min expedition in i reselitteraturen, var han okänd: jag nämnde hans namn för åtskilliga kollegor som skakade på huvudet inför detta främmande fenomen. Han var förstås inte okänd för sina många läsare eller i journalistiska kretsar, men där hade man i gengäld en benägenhet att se honom just som rapporterande journalist, snarare än som en berättande resenär eller rentav som en resepoet. Och min poäng i detta sammanhang är förstås att man inte gör rättvisa åt denna författare genom att betrakta honom som journalist eller poet eller berättare. Han är nämligen allt av detta i en alldeles egen blandning. Böcker som Imperium (1993) eller Heban (Ebenholts 1998) bygger på hans journalistiska intryck och rapportering i Sovjetunionen och Afrika men bearbetar dessa till ett slags collage av minnesbilder, självbiografiska glimtar, politiska utläggningar, historiska porträtt, anekdoter och bilder. Journalisten och resenären Kapuscinski tog sig förbi alla gränser för att bli världsmedborgare. Författaren Kapuscinski ignorerar de litterära gränserna för att istället  pröva den litterära frihet, som är reselitteraturens hemland.

To see oursels as ithers see us!’

Every Scot (and I am one) knows these lines by heart.  They’re from the pen of our national poet, Robert Burns, and the poem they appear in, “To a Louse”, which the poet helpfully subtitles, ‘on seeing one on a lady’s bonnet at Church’, is one of Burns’ best-loved.

In it, the poet catches sight of the loathed insect as it emerges from under the bonnet of the well-dressed young woman in front and proceeds to crawl over her ‘gauze and lace’ finery.  This leads Burns to muse on the theme of appearances: how we appear to other people and how they appear to us.  Wouldn’t is be useful, suggests the poet, if we were able to see ourselves the way other people see us.

Travel and travel writing go some way to providing Burns’ desired ability.  This operates at two levels: in the picture reflected back to us by those who visit our own country (not always flattering), and the clearer image of ourselves and our society we build up when we travel abroad.

The writer Willa McDonald[1] echoes this when she says:

“The best [travel writing] is used by the writer to impart new insights, not just about the places visited, but about the writer’s own journey through life, particularly about what she takes for granted in her own way of thinking, her own homeland, both real and metaphorical”.

I have often thought that all young people, on reaching the age of 18, should be given an allowance of £1,000, and made to visit at least three other countries over the next month.  Of course, the government here would never agree to this, particularly in the current recession.  Using taxpayers’ money to fund a holiday!

This is, I believe, a false economy.  Knowing how others live can make us more content with our own country’s foibles and bureaucratic systems.  Nevertheless, the converse is also true: travel can make us much less willing to accept that X is ‘done that way’ simply because ‘that’s how it is’, if we see that it isn’t necessarily ‘how it is’ in other countries. As a result, we may be more willing to challenge the status quo at home.  Perhaps this is the reason why no government has ever introduced such a scheme, or is ever likely to.

My own first bout of extended travel (to Germany) when I was 18 was a revelation.  Among the many things that impressed were the trains.  They were clean and on time (unlike Britain) and this, apparently, was the norm.  In Britain today we continue to debate how to cut the volume of traffic on our roads and save the world from the consequences of CO2 emissions. Yet successive governments of all political hues have balked at the notion of further subsidising public transport.

It’s not just how people do things, but how they view things in other countries that can be revealing.  My first ever trip to Norway was a case in point.  During my time as a PhD student at Glasgow University, I made friends with three Norwegian students.  One of them, Hege, invited me to visit her in Bergen.  After being kissed on the cheek at the front door by her parents (something we Calvinistic Scots rarely do when sober), I made to walk into the house, when Hege told me to take off my shoes.  I frowned. “Are you sure?” We each looked at the other as if they were crazy. “But… isn’t it a bit rude?”, I asked.

Here I should explain.  As a child, the most insulting thing you could do in our house, in my mother’s eyes, was to take off your shoes.  Still in Scotland, and I would guess in most of Britain, it remains something of a taboo.

This is a prime example not so much of ‘how others see us’ as how others view a specific action: two opposing perspectives on the same thing. In the UK, taking off your shoes means imposing hot smelly feet on your host and perhaps being ‘over-familiar’; in Norway, not removing them means bringing dirty outdoor footwear into someone’s home.

It took some explaining before my Norwegian friend was ready to believe it was considered ill-mannered in my country to take off one’s shoes. At the end of the discussion, we could each see the other’s viewpoint– but we each still thought ‘WE’ were right.

I witnessed another ‘cross-cultural incident’ when Hege and her room-mate first moved into a flat in Glasgow and were horrified to discover that, despite having a climate similar to Bergen (i.e. always wet), double glazing was not standard. “But that’s ridiculous.  This bloody country!” complained Hege, outraged.

Often, when we go to live abroad, we become cultural agents provocateurs, moaning to anyone who’ll listen about how much better we do things ‘at home’.  Yet we do so at our peril, and usually only till someone tells us to get back to our own ‘bloody country’.

Telling the natives how to run their own place rather defeats the point of travel.  Human beings love difference and indulging in the pleasures of comparison, and we delight in reading about these things – even if the joy comes, ultimately, from concluding that ‘our place is better’.

But what constitutes travel writing?  McDonald argues that the best of it ‘crosses many genres – part travelogue, part feature, part memoir’. Homer’s Odyssey can be read as an early travelogue, with epic similes about ‘wine-dark seas’ substituting for glossy photographs.  It certainly made me want to visit Greece.

Another book that has inspired me to travel is Peter Høeg’s novel, Miss Smilla’s Feeling for Snow.  It’s one of a handful of books I’ve finished and immediately started to re-read.  Since then, I’ve longed to visit Greenland, and have been curious to find out as much as I can about the country and how to get there.

Many years ago when I was teaching in Scotland, a young Japanese student turned up in my class in a state of bliss, having at last fulfilled her ambition to come to the land of her literary hero, Sir Walter Scott. There was something very moving (if a little odd) about hearing a 23 year-old Japanese girl recite long passages written by a nineteenth century novelist few Scottish 23 year-olds these days have even heard of.

Foreigners’ views, even their preconceptions, of our own country can make us more appreciative of our own culture, including those areas that have been temporarily ‘lost’.  There is, however, a downside for countries, like Scotland and Norway, with conspicuous cultural traits.  In these countries, distinctive cultural markers inevitably end up debased and regurgitated as tourist tat: plastic trolls and Viking helmets, tartan Y-fronts with a naughty little slogan on the front, all inevitably made in China.

Yet, perhaps these plastic-‘authentic’ souvenirs also have a role to play in helping us ‘to see ourselves as others see us’.  In allowing our major tourist outlets to purvey these plastic visions of a tartanised Scotland or trollified Norway, we have to acknowledge that we ourselves help to perpetuate stereotypes. If we’d rather tourists took home some Norwegian crystal or contemporary Scottish literature, surely we should impose a ban on the dross.  But would anybody buy the quality stuff?

There’s a famous anecdote about the 1954 Hollywood musical Brigadoon. In case you haven’t seen it, the film is set in a mythical Scottish village that awakens every 200 years.  Alas, when the location scouts arrived in the Highlands, the ‘real’ Scotland failed to live up to Hollywood expectation, prompting the producer to comment that he ‘went to Scotland and found nothing there that looks like Scotland’ (they eventually shot it on a Hollywood lot instead).

Travel, and the best travel writing can also force us to confront previously unknown and often uncomfortable truths about ourselves and our own country. The biggest culture shock I’ve experienced when travelling occurred in New Zealand.  The trip didn’t start well.  I arrived horribly jet lagged.  Even so, my Kiwi relatives insisted I get out the car several times en route from Auckland airport to admire ‘their’ country (my uncle emigrated in the 1950s).  At the third stop, a lay-by next to an unfathomably large field filled with what seemed like an infinite number of sheep, I felt the tears well up as I realised I’d travelled 12,000 miles to reach a country that looked just like, well…Scotland.

I soon realised, however, that New Zealand wasn’t at all like Scotland, despite superficial similarities.  It’s not that I didn’t admire the beauty. The image of Cape Reinga, on the most northerly tip of the north island, will remain with me as one of the most exquisitely beautiful places I’ve ever visited. There is an ethereal quality to it, and it’s easy to understand why the Maoris believed the soul departed the body here.  But for all New Zealand’s beauty, within a few days of my arrival, I was plagued by a dark malaise that would not leave.

It took me some time to understand what this was. Then, during the middle part of my stay, I journeyed alone to visit friends in the sub-tropical region of the north island.  I’d been told that young New Zealanders were able to obtain their provisional driving licence at 15.  On the bus journey to Kaitaia, I could see why. There were 20 miles between towns and only one small street with a few rickety shops, a school and a filling station when you got there.  Public transport was limited, so kids had to drive themselves to school.

At the next ‘comfort-break’, I got off the bus and began to stroll along a beach.  I looked out at the sea, at the long open road, and at the vast expanse of land around me, empty but for the millions of sheep.  At that moment, I felt I was on the very edge of the world – and likely to fall off any minute.  A terrifying image jostled its way to the front of my mind, of the continental shelf containing New Zealand tipping on its edge with me clinging to the side, and depositing me somewhere in the depths of the Pacific Ocean.

It wasn’t just a sense of being ‘on the edge’ geographically, but of hovering dangerously at the outer limits of my own psyche.

Finally, during my last week in New Zealand, this all began to make a bit more sense. How odd it must be, I thought, to live in a country with no real history, at least no long-standing history of the majority, (in New Zealand I’d felt most at home among the Maori community).  And, for the first time in my life, I felt ‘European’ – whatever that meant.  Was it having a sense of history, or being able to visit an art museum that housed more than a handful of paintings from before the nineteenth century?  Or the noticeable absence of buildings pre-dating the early 1900s?  And if so, why hadn’t I felt the same in San Francisco?

Perhaps it was the very fact that much of New Zealand appeared on the surface to resemble my own country that made the cultural shift so difficult.

I don’t know.  All I know is I returned to Britain with a kind of ‘cultural jet lag’ that lasted the best part of a month and made me want to keep all my friends close and read as many history books and see as many historical dramas on television as I could.  And with a new sense of European identity.

After that, taking off my shoes off in Norway seemed quite natural.

Færøviks tog er forsinket. Den halve ventetimen bruker jeg i Ski Storsenter, og til å lure på om jeg kunne ha skrevet en reiseskildring fra et kjøpesenter. Det blir ikke noe greie på ideen, for Torbjørn Færøvik kommer, og vi går for å finne et bortgjemt bord i en kafé med få gjester. Ønsket virker uforenelig med kafédriften på kjøpesenteret, men det er å håpe at diktafonen min greier å skille Færøviks rolige, lavmælte stemme fra alt som foregår rundt oss.

- Jeg sa til kona mi at jeg skulle møte en dame for å snakke om hvordan jeg skriver en reiseskildring, sier Færøvik, – men jeg må si at jeg ikke vet hvordan jeg lager en reiseskildring. For noen år siden fikk jeg en forespørsel fra Norsk Faglitterær Forfatterforening om å holde kurs i å skrive reiseskildringer, men etter å ha tenkt meg om måtte jeg si nei til det. Å skrive en reiseskildring er noe som kommer innenfra.

Det begynner ikke helt som forventet, men etter et forvirret øyeblikk innser jeg at det handler om tid. Et langt forfatterskap som har utgangspunkt i utallige reiser over ufattelige avstander kan ikke presses sammen til en slags reiseskildringenes ekstrakt i løpet samtalens første minutter. Et møte mellom mennesker, en samtale, tanker; det krever tid. Tiden det tar. Jeg må bruke den tiden som Færøvik sjenerøst gir meg. Han ser ikke på klokka, han har ikke sagt at han må hjem til middag eller til noe annet som har høyere prioritet. Færøvik er fullt og helt til stede i vårt møte.

- Det jeg mener, sier han, – er at jeg ikke har en teoretisk tilnærming til skrivingen. Men når jeg skriver, kommer jeg gjerne til et punkt der jeg skjønner at jeg må variere. Jeg forsøker å operere med forskjellige nivåer, og å gli sømløst over fra det ene nivået til det andre. Nært, halvnært og på makronivå. Jeg tenker på leseren, at leseren må være med fra første øyeblikk til siste slutt. Av og til lykkes jeg med det, av og til mislykkes jeg. Reiseskildringen er en uovertruffen sjanger som gir store muligheter hvis de bare blir utnyttet. Du kan skildre en reise, og gjennom den kan du skildre historie, sosiale forhold, religion, økonomi. Du ønsker å fortelle historie til mennesker som kanskje ikke er interessert i historie, men gjennom en reise klarer du kanskje å lure historien inn på leseren, og så kan historie plutselig bli morsomt og spennende.

- I den grad jeg har en hemmelighet ved det å skrive reiseskildringer, så er det at man må ta seg god tid. Å ha god tid er en forutsetning for å bli kjent med folk. Ting må også få lov til å synke ned. Det går an å reise i Marco Polos fotspor på fire uker. Jeg brukte fire måneder. Når jeg skulle ta den reisen, var det også en reise for å finne ut hvordan det er i dag. Reisen må fylles med et innhold. Jeg måtte finne høydepunktene. Det kan være ting som foregår i dag, store monumenter som er der nå, men som ikke var der på Marco Polos tid. Eller det kunne være møter med mennesker.

- I India reiste jeg i 11 måneder, med tog. Jeg visste at jeg ville forsøke å skrive en bok om hvordan jeg opplevde India, så jeg leste meg opp før jeg dro, i tillegg til at jeg leste en masse underveis. Når man drar på en sånn tur bør man kanskje planlegge bare femti prosent. Virkeligheten er aldri sånn som man planlegger, så det må være rom for forandringer og for det uventede. Underveis forsøker jeg å forfølge bestemte temaer. I India blir man for eksempel opptatt av hinduismen, av kastesystemet, av jordbruket i Gangesområdet, eller av datarevolusjonen. Så forsøker jeg å finne folk jeg kan snakke med om det temaet jeg undersøker. Folk som har noe å si. Dette er mye lettere i India enn i Kina, der folk er nokså tilknappet og du ofte må ha masse papirer og offisielle tillatelser. Jeg kan ikke fri meg fra at jeg er europeer og nordmann, og på enkelte områder er det viktig å ha et europeisk ståsted. For eksempel i forhold til hvordan menneskerettighetene ivaretas i Kina. Når man drar til Kina kommer man til en kultur som i stor grad er basert på en kollektivistisk tradisjon. Ikke på individet, som hos oss. For meg er det viktig å gå bak tingene å se på enkeltmenneskenes skjebner. Bak enhver historie er det enkeltindivider. Men Kina har også forandret seg, det merker man godt når man kommer dit. Kina begynner å bli et land av individer. Da jeg tidligere reiste som journalist, ble jeg tatt hånd om av en partisekretær. Nå blir du møtt av freelancere som står på gata og gjerne vil fortelle deg sin historie.

- Når jeg reiser er jeg også nøye med hvor jeg bor. Den som går rundt med plastkort i hånda er på feil spor. Det finnes ikke kjedeligere mennesker enn de som bor på store, fine hoteller. Jeg bor gjerne på små familiehoteller der det går an å sitte i en liten bakhage og lese og skrive. Der oppnår du en helt annen kontakt. Du kan følge familiens døgnrytme, og du blir kjent med familiens hverdag.

- Den beste arbeidsmetoden for meg er å ta notater. I tillegg tar jeg bilder og video. Det hjelper hukommelsen. Så skriver jeg når jeg kommer hjem og har tilgang til kildene. Da begynner utvelgelsen av stoff. Jeg må skrelle bort ting jeg kanskje gjerne vil ha med, men som jeg ikke kan bruke fordi fortellingen må ha sin egen rytme og dynamikk.

- Så lenge vi er mennesker, gjør vi feil. Jeg har gjort feil i bøkene mine. Jeg har vært upresis, og det er små ting som ikke stemmer. Som forfatter må man alltid huske på at der ute – i det offentlige rommet – finnes det alltid noen som vet litt mer enn deg om det temaet du skriver om. Poenget mitt har ikke vært å utforske hver eneste mørke krok – da ville jeg heller ha skrevet en fagbok. Poenget mitt har vært å inspirere andre til å reise, og til å søke kunnskap. Når jeg skriver forsøker jeg også å reflektere stemninger. Noen ganger er man i godt humør, noen ganger i dårlig humør, noen ganger er man saklig, andre ganger usaklig. Man har lov til å være usaklig i reiseskildringer. Reiseskildringer tillater veldig mye – nesten alt – unntatt feilaktige opplysninger. Oppgaven er å redusere feilene til et minimum.

- På reisene mine forsøker jeg å stille spørsmål som helt vanlige mennesker i Norge vil stille. Denne høsten skal jeg møte 32 forskjellige forsamlinger, og jeg vet godt hva folk vil spørre om. Noe av poenget ved bøkene mine er nettopp å forsøke å svare på de spørsmålene folk har. I bøkene mine forsøker jeg å finne en balanse mellom det fremmede og den kulturen jeg representerer. Men jeg er skeptisk til all relativismen. Når det gjelder undertrykkelsen av mennesker kan vi ikke bare nøye oss med å forstå. På ett tidspunkt må vi ta et standpunkt.

Torbjørn Færøvik og jeg har hatt et langt møte. Til slutt spør jeg om han, som en oppsummering, kan formulere noen råd til folk som gjerne vil reise og skrive.

Jo da, det kan han gjøre. For det første er det dette med å ta seg god tid. Så er det det med å lese seg opp og være nøye med faktakunnskapene. Det tredje er å tenke på leseren når man skriver. Og endelig, er det å finne den gode følelsen. For god litteratur, den kommer fra hjertet, sier Torbjørn Færøvik. Og å skrive reiseskildringer, det er å få ny kunnskap gjennom bevegelse.