Hva er det med dette litterære som Figueiredo er så opptatt av – hva er det egentlige problemet? Er det riktig som Norheim antyder at den nye interessen for sakprosa ikke inneholder mye nytt, men er et ønske og et forsøk på å gi sakprosaen den samme status som skjønnlitteraturen har? Og hvorfor skulle den ikke ha det? Og hvorfor er dette viktig? Er det mulig å snakke om sakprosa som en sjanger, eller er det bare en kunstig overbygging over helt ulike tekstkulturer som ikke har annet til felles at de er utgitt skriftlig?
Siste kommentarer