En velpolert perle?

jarlsoe_vestsiden_1980_800

Det kunne ha vært mitt, og likevel ikke. Jarlsø, ei lita øy utenfor Husvik i Tønsberg. Dette var øya som lå i synsranden av min barndom hver dag, i alle år, hvor vi enn gikk og sykla. Så lå Jarlsø der. Men den var likevel fjern for oss. Ingen adgang. Vi var aldri der. Jarlsø var ei industriøy, med fabrikkbygg og kontorhus. De sto som stolte symboler på produksjon og – arbeidsplasser. Det skramla og dura i kjøretøy og maskiner. De fjerne lydene var en trygg bekreftelse på velstand for lokalsamfunnet. I min oppvekst utgjorde Jarlsøs fabrikkhus en slags skyline for hele den verden vi tumlet rundt i og kjente hver millimeter av. Bare ikke der ute. Brua var stengt. Kun adgang for ansatte.

Det gikk historier om Jarlsø og de som jobba der. Mannfolk flira og sa, ramla du i «galven», da var du ferdig. Senere fikk jeg vite at galven var et syrebad hvor stål ble senket ned og dermed galvanisert; det vil si beskyttet mot rust. Var du gutt på Husvik og fikk jobb på Jarlsø Fabrikker AS, og det fikk du gjerne hvis faren din også jobba der, da var du sikra for framtida, med fast månedslønn. Og akkurat det betydde noe den gangen. For mange lå det kanskje mer ære i det enn et papir fra noen utdannelse. Lastebilene dundret av gårde, inn og ut på Jarlsø. Det var gode tider; flesteparten av alle strømmaster i landet ble produsert her. Norge skulle forsynes med strøm, kabler skulle strekkes over hele landet. Dermed ble mastestålet fra Jarlsø en etterspurt vare. Etterkrigstidens velferdsprosjekt ga seg utslag i hektisk aktivitet til langt opp på sytti- og åttitallet. Produksjonen betydde mat på bordet for mange familier i nærområdet vårt. At vi delte skolevei med tungtransporten, var det knapt noen som ofret en bekymret tanke.

I dag har fabrikkarbeiderne for lengst rømt øya. Støyen fra fabrikkhallene har stilnet, her er det tyst. Nå er Jarlsø Fabrikker forvandlet til «en perle i Oslofjorden», og fiffen har inntatt den. De i sin tid så moderne kontorbyggene er erstattet av luksusleiligheter. Vår tids fiff er i denne sammenheng kanskje noen i den øvre middelklasse, som er ferdige med småbarnsperioden og ni til fire-jobben. Noen som kanskje ønsker å realisere sin egen bokdrøm om mindfulness, eller bare nyte sitt otium. En perlehvit stripe av en strand har man fått konstruert, og sammen med delikate, moderne leilighetsbygg er det nå mine barns skyline. Men vent – her er ikke stengt lenger, nå er det fri ferdsel på øya. I voksen alder kunne jeg endelig ta turen over brua og inn i det ukjente.

Da jeg tok den første sykkelturen med barna til Jarlsø, sto nytt og gammelt fortsatt side om side. Jeg håpet å rekke å se fordums storhetstid før den ble jevnet med jorda. Glanstiden for den gamle fabrikkhallen i blått og brunt var så ettertrykkelig over. Det totalrenoverte næringsbygget ved siden av geipet til den gamle i all sin utsøkte arkitektur og riktige byggematerialer. Her kan leietakere innen lett næringsvirksomhet boltre seg i flotte, moderne og luftige næringslokaler med store vinduer, raus takhøyde og tidsriktige fasiliteter, ifølge deres egen nettside. «Tidsriktige fasiliteter» lyder skikkelig stilig, uten at nettsiden helt kan definere hva det innebærer. Frisør og «velvære» er også å finne her, dog er ikke velvære nærmere forklart. Så har vi «Kafé og bar», og dermed slipper beboerne i grunn å forlate øya overhodet. For her er nemlig også Joker, med grønn pesto og frossen scampi i vareutvalget. Merkelig det, hvordan ringen sluttes, når min gamle kolonialbutikk borti gata måtte legge ned for femten år siden på grunn av sviktende omsetning og liksom gjenoppstår her, for nye kunder – for andre tider.

Det ble flere sykkelturer til Jarlsø. Den pent opparbeidede plenen, som mest ligner en park, er dog ikke tillatt å bruke for bermen, eller besøkende, heter det vel. Lik perlen i en musling, er Jarlsøs egentlige perle heller ikke så lett å få øye på. Men det går en gruslagt og velholdt sti inn i det noenlunde urørte. Et lite stykke skjærgårdsnatur helt bakerst på øya.

Fortsetter du innover der stien tar slutt, og naturen tar over, ligger den inntil nylig uoppdagede lille flekk. Inni furuskogen finnes kantareller, en tysk bunkers og et lite fyr. Men den kritthvite, konstruerte stranda nedenfor leilighetene har nå blitt den foretrukne for yngstejenta, i stedet for den «gamle» stranda mi på fastlandet. Hvorfor skal hun måtte skrape seg opp på skarpe steiner og gå i ekkel tang, hvis hun heller kan sile hvit, importert skjellsand mellom tærne på en betongstrand?

Tungtransport er byttet ut med Porsche Cayenne-er. Det er kanskje bare en annen form for tungtransport. Det slår meg at begrepet velstand har fått nytt meningsinnhold, og dermed nye symboler. Velstand er ikke lenger knyttet til arbeid, det er snarere det å ikke måtte arbeide. Så mye. I hvert fall ikke kroppslig. Dermed er de gamle symboler på velstand, som fabrikker og «et hederlig stykke arbeid», i ferd med å forsvinne. Nå gjelder det å vise at man kan la andre gjøre jobben for seg, og at man har et økonomisk overskudd til å – ja, skaffe seg monstrøse kjøretøy av ovennevnte modell. Gangsti langs veien på fastlandet er på plass; nå skal barna våre gå trygt til skolen. Menn som arbeidet i sitt ansikts sved er erstattet av smilende beboere ved bryggepromenaden som spiller petanque i solnedgang. Jo, vi så dem en gang vi syklet forbi en varm sommerkveld. Solen forgyllet bølgene i sundet bakenfor og drysset glitter i glassene med cava. Det var latter og lett liv. Og hvorfor skulle det ikke være det?

På den andre siden av øya bygges det nye signalbygget; et tolv etasjer høyt «tårn», krona på verket, eller boligblokk som vi andre ville kalt det. Dette er «Tårnet», står det å lese i prospektet, og det skal markere innseilingen til Tønsberg fra Oslofjorden. Utbyggeren fikk tillatelse til å slenge på to etasjer høyere enn først planlagt. Jeg undres om politikerne den gangen ble blanke i øynene ved tanken på «signalbygg». Det låter da flott. Det vil si, det gjorde det, inntil private aktører innen eiendomsmegling og på arkitektkontorer kastet seg over betegnelsen. Som følge av det har begrepet blitt bedervet, uthult, skrapt tomt for mening. Et signalbygg har opprinnelig ingenting med boligblokker å gjøre. Tradisjonelt har bygg som er ment for allmennheten og fellesskapet, fått tildelt hedersordet «signalbygg». Som Slottsfjelltårnet eller Operaen i Oslo. Disse byggene «snakker» med omgivelsene, de sender ut sterke signaler. Slottsfjelltårnet betyr rett og slett «hjemme igjen» for mange tønsbergensere, idet tårnet dukker opp tidlig i synsfeltet fra innfartsveiene til Tønsberg. Operaen i Oslo peker framover og utover. Begge byggene angår deg. Boligblokka på Jarlsø hører ikke hjemme i denne klassen. Meningsinnholdet er korrumpert. Nå står blokka der og signaliserer – leiligheter? Eller snarere; arroganse? Utsikten fra disse leilighetene blir rett nok spektakulær året rundt, leser vi videre i prospektet; med innglasset terrasse kan du nemlig se på ruskeværet fra «første balkong». Den utvalgte interiørpaletten heter visselig «maritim glød». Det er ikke spart på verken materialene eller komforten. Leilighetene utstyres med felles «gjestelugar» og vinlager. Med det skulle noen være sikret det gode liv. Så får det heller være at noen lokale røster finner signalbygget pinlig.

Den gamle fabrikkhallen får med ett ny betydning. For hver tur ut på Jarlsø kjenner jeg en voksende ømhet for den store, avdankede kolossen. Dette var mitt signalbygg, min historie. Med sin ufikse blå og brune bølgeblikk vender fabrikkhallen også ut mot sjøen. Den har vist vei for faren min alle mine barndoms somre, når vi dro hjem fra øytur. Den betydde hjemkomst, trygghet, forstår jeg nå. Jeg har begynt å elske det svære, nå malplasserte blikkskuret med alle sine lyter og feil farger. Jarlsø har gjennomgått en radikal endring på bare noen tiår, og det dreier seg om mer enn bare bygninger og bruksområder. Verdier har byttet plass, blitt byttet ut. Det er tydelig for alle som vil se. Hallen er det siste, gamle bygget på øya, og det står for tur. Jeg begynner å få dårlig tid, uten at jeg helt vet til hva. Nostalgien har tatt meg uten kamp, jeg innrømmer det glatt.

Hallen står der enn så lenge, som på rein trass. Og hver gang jeg får øye på den, hvisker den meg den samme trøstende sangen.

 

Ein gammal skigard som står og vitnar om ei svunnen tid,
det er ei soge om gammal storheit,
kamp mot naturen, kamp som er forbi.
Nå vert det kjempa på andre frontar
men nye skigardar, det har me lell.
Ein skigard kan ’kje vara evig, veit du,
kan aldri vara evig.

 

Jeg vet. Gamle kolosser må falle. Fabrikkhallen er en relikvie fra gammel storhet, fra den gang vi bokstavelig talt bygget landet, og stålmastene kvistet vei for Velstands-Norge. Velstanden på Jarlsø i dag er av en annen art, men den er likevel fundert på den gamle industrien, i mer enn én forstand. Jeg tenker at Jarlsø-beboerne i dag har noe å takke de gamle hallene for. Det er som om byggingen av landet vårt begynte her ute, da stålmastene beredte grunnen, gjorde grovarbeidet tvers igjennom landet. De sørget for økonomisk framgang og utvikling. Så har velstanden passelig nok endt opp igjen her, i form av en deilig, ny boligøy i Oslofjorden – med en høyere potens.

Det er kanskje forgjengelighetens ubønnhørlige logikk. Jeg har jo fått butikk og restaurant, strand og frisør. For ikke å nevne den uberørte juvelen i skogen. Jeg vil kalle det mitt Jarlsø. Så vet industrihallen og jeg resten.

 

 «En velpolert perle?» er skrevet som en pastisj over Samtidsruinar av Marit Eikemo. Bildet er gjengitt med tillatelse fra Husvik Historielag. En artikkel om pastisjskriving kan leses her.

 

 

Kilder:

Bekkevard, Bjørnar K.: − Jeg synes «signalbygget» på Jarlsø er flaut. http://tb.no/nyheter/jeg-synes-signalbygget-pa-jarlso-er-flaut-1.8067056. Nettartikkel i tb.no. Publisert 14.09.2013, sist oppdatert 16.09.2013. Besøkt 22.11.2013.

Hva er et signalbygg? Blogginnlegg på Antikvarisk utvalg. Publisert 28.06.2009. http://antikvariskutvalg.blogspot.no/search?q=signalbygg. Besøkt 22.11. 2013.

Kraftoverføringens kulturminner. NVE-rapport nr. 17. Publisert 2010. Side 89, 258. http://www.nve.no/Global/Publikasjoner/Publikasjoner%202010/Rapport%202010/Rapport2010_17.pdf. Besøkt 22.11.2013.

Skigardsvise, tekst av Stanley Jacobsen, 1974.

Tårnet og Tun sydøst. Hjemmesiden til Jarlsø Eiendom. http://www.jarlsoe.no/. Besøkt 22.11.2013.

 

 

6 kommentarer til En velpolert perle?

  1. Monica Vedvik Martinsen on 15/02/2014 at 00.41

    Så godt skrevet, Sissel!! Barndomsminner dukket fram, fin historie om den lille «øya vår». Tusen takk, den må jeg dele! Hilsen nabojenta

    • Sissel Sommer Steneby on 18/02/2014 at 23.39

      Takk, Monica:-)
      Hilsen Sissel

  2. Øyvind Darup on 18/02/2014 at 11.29

    Hei
    Dette var godt skrevet. Min far, Øistein og hele hans familie (kanskje ikke de yngste søskene) bodde her ute. Fatter’n vokste opp der, de ble flyttet på under 2. verdenskrig. Han har nå tatt Jarlsø som mellomnavn.
    Mvh
    Øyvind Darup

    • Sissel Sommer Steneby on 18/02/2014 at 23.44

      Hei, Øyvind!
      Takk for det! Så spennende å høre om folk som har bodd der. Jarlsø har tydeligvis en lang og rik historie:-)
      Hilsen Sissel

  3. Per Karlsson on 01/12/2015 at 17.45

    Jarlsöy på 1960 tallet. Jeg er fött å oppvokst på denne öya, gjikk på husvik skolen ut alle 7 åra, vi bodde hele familien i gårdane,hele familien skutle bodde der også. 1961 reiste jeg ut med soutern venturer til syd-georgien på hvalfangst, da gårdane skulle rives flyttet vi til tjöme, det var en fin oppvekst vi fikk som bodde på den öya, har mange fine minner fra den tiden…Takk Norge !!!

  4. Thor wimann Hansen on 07/04/2016 at 14.36

    Takk for velskrevet historie om Jarlsø. Veldig morsomt å lese om det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Arkiv

Om været

«Været gjorde at vi måtte skaffe oss klær, tak over hodet, oppvarming, vanningssystemer, paraply og solhatt. Og for å få til det, måtte vi utvikle språk, fornuft og samarbeidsevne. Kort sagt, været er en av grunnene til at vi i det hele tatt lever i en sivilisasjon.»

Tommy Sørbø

Om idealtypene kompetitiv og hierarkisk ære

«I kompetitiv ære konkurrerer alle om æren, og æresgruppen som kollektiv vurderer hvem som best oppfyller kravene æreskodeksen stiller. I hierarkisk ære finnes det én eller noen få personer på toppen av et hierarki som vurderer hvem som har ære og hvor mye, og resten av æresgruppen føyer seg etter denne vurderinga.»

Arnved Nedkvitne

Om realistiske utopier og barnevennlige samfunn

«For meg er en ‘realistisk utopi’ en som tar utgangspunkt i realistiske forutsetninger, og forsøker å vise at de kan utnyttes på en bedre måte. Derfor kommer ‘Det andre landet’ inn på temaer som datateknologi, automasjon, forurensning, kampen mot arbeidsløshet, og manns- og kvinneroller – fordi alt dette er rammebetingelser som våre barn vokser opp under. Etter mitt syn vil det ikke være mulig å skape et virkelig barnevennlig samfunn uten å finne bedre løsninger på slike samfunnsproblemer.»

Gudrun Eckblad

Om folkedannelsen

«En forklaring på den demokratiske samfunnsutvikling i det danske og det norske system, sammenholdt med det tyske, ligger i skoleinstitusjonen, i dens samfunnsformende rolle. Skulle dansk og norsk historie gjennom de siste par hundre år fanges i ett ord, måtte det være ‘utdanningsrevolusjon’. – Folkedannelsens elitegrupper sprang til dels ut av en kulturell dannelsestradisjon som var uavhengig av Universitetet, med folkehøyskolene og lærerseminarene som nøkkelinstitusjoner.»

Rune Slagstad

Om veien til menneskesamfunnet

«Vi er på vei mot en økonomisk tenkning som baserer seg på omsorg og tillit – en ømhet for den felles menneskelige opplevelsen av fristelser, gleder, skuffelser og seire. En erkjennelse av at næringslivet, globaliseringen og utviklingen starter med mennesket – med ideer, samarbeid, friksjon, konkurranse og skaperkraft.»

Kathrine Aspaas

Om memer og memetikk

«Selv om de fleste biologer nok etter hvert har godtatt at kultur og kulturell variasjon ikke kan reduseres til gener og genetikk, er det mange som ikke vil gi slipp på tanken om at vi dypest sett må ha å gjøre med den samme typen utvalgsmekanismer. På samme måten som genenes reproduksjon avhenger av overlevelsesmulighetene til organismene som bærer dem, må kulturelementene som kulturelle arter makter å spre og videreføre, avhenge av om disse elementene tjener artenes overlevelsesevne.»

Jon Schackt

Om Hakkebakkeskogen

«[At alle dyrene skulle gå på to ben] var meget viktig, og det skulle komme til å gå som en rød tråd gjennom alle hans oppsetninger av stykket, alle diskusjoner med teatersjefer, instruktører og skuespillere, alle insisterende forklaringer og detaljerte beskrivelser om hvordan det burde tolkes: Egners dyr var ikke dyr. (Med unntak av Hannibal.) De var mennesker i forkledning. Eller rettere: Menneskelige ideer i dyreham.»

Anders Heger

Om skriving

«Å skrive godt er [...] å forplikte seg overfor saken på slikt vis at både tankeinnholdet og den språklige ytelsen står fram, klart og påfallende. Det krever en dristighet, tror jeg, i alle fall en viss frimodighet.»

Anders Johansen

Om å samtale for å tenke

«Jeg trenger å ‘skrive for å tenke’, men også å ‘snakke for å tenke’. Samtale bidrar til språkutvikling og skaper kunnskap. Kritikk og dialog er en måte å oppdage nye sammenhenger på, akkurat som skriving. Samtalen kan dessuten gi en bekreftelse på at du holder på med akkurat det du skal.»

Sissel Lie

Om for mye litteratur

«Det er nettopp når oppgaveforfatteren ser hvor mange antall treff han eller hun får at det dialektiske forholdet mellom problemformuleringen, litteratursøkingen og den eksisterende litteraturen virkelig går opp for vedkommende.»

Lotte Rienecker og Peter Stray Jørgensen

Om offentlig fornuft

«En borger engasjerer seg altså i offentlig fornuft når han eller hun reflekterer innenfor et rammeverk som består av det han eller hun oppriktig mener er det mest rimelige politiske rettferdighetsbegrepet, en oppfatning som uttrykker politiske verdier som andre frie og likeverdige borgere også med rimelighet kan forventes å gi sin tilslutning.»

John Rawls

Om det metaforiske økosystemet

«I vår daglige språkbruk - snakking, lytting, skriving og lesing - trekker vi veksler på et digert økosystem som vi bruker og bidrar til hver gang vi åpner munnen eller ørene, og som ikke kan eksistere på noen annen måte enn den kollektive. Så hvis mennesker er selviske, må de først være uselviske. De må kunne legge sine strategier innenfor et kommunikativt fellesskap.»

Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksen

Om den trykte boka

«Det er neppe tilfeldig at det nettopp er når den trykte boka er mer truet enn den antagelig noen gang har vært, at interessen for dens vesen, dens effekt på teksters betydningsdannelse og de vilkår den har lagt for teksters liv i kulturen, for alvor er i ferd med å utforskes.»

Tore Rem