Arbeid med relasjoner med fosterbarn og deres nye familier

31/08/2013
Av

Som spesialpedagog og klinisk pedagog har jeg gjennom en årrekke jobbet med fosterbarn og deres nye familier. Jeg er blitt kjent med mange ulike sider ved problematikk knyttet til dårlig eller ingen tilknytning, samt marginaliserte oppvekstsvilkår. De om lag 9000 barn i Norge som barnevernet har plassert i fosterhjem, har hver sin unike historie. I denne artikkelen vil jeg omtale en av gruppene fosterbarn, nemlig de som har en relasjonsskade.

Jeg vil understreke at det slett ikke er alle fosterbarn som har relasjonsskader, men det representerer strevsomme år for de barna det gjelder. Jeg vil i det følgende konsentrere meg om den diagnosen i ICD-10 som heter F.94.1 Reaktiv tilknytningsforstyrrelse. Jeg vil ikke gå inn på hva diagnosen innebærer, eller hvordan den uttrykker seg, men heller gjennom bilder og fortellinger beskrive noen sider ved disse barna som jeg er blitt kjent med.

Fosterbarn er like forskjellige som alle andre barn. De har bare flere sårbarheter de verner om, og noen har flere utfordringer enn vi rundt dem med det blotte øye kan se. Denne artikkelen er et forsøk på å forstå noe av det jeg har observert i arbeidet med mange fosterbarn. Jeg vil også gi noen råd som bygger på det jeg har erfart.

 

Når kaos er det trygge

Det kan ofte være vanskelig å forstå hvilke prosjekter et fosterbarn jobber med i sitt hode. Noen ganger kan adferden bli så rar og aparte at fosterforeldre og pedagoger rundt barnet trenger hjelp til å forstå hva barnet eller ungdommen holder på med. De vil trenge tett veiledning nettopp fordi det er skadede barn skoler og barnehager skal jobbe med Budskapet til psykologspesialist Joachim Haarclou er at de trenger å bli møtt med ubetinget kjærlighet, ikke med adferdsmessige krav. Han har både forsket på og skrevet om relasjonsskadede barn.

For barn som har levd i kaos, er kaos det som føles trygt og hjemlig. Derfor vil barnet prøve å gjenopprette balansen i livet nettopp gjennom å gjenskape det kaoset som gir dem den skjøre følelsen av trygghet.

Her vil barnet opptre som betydelig yngre enn alderen tilsier. Det er snakk om regresjon til det som er kjent. Menneskets biologi søker alltid likevekt. Derfor drikker vi når vi er tørste, og sover når vi er trøtte. Det finnes også dyptgripende psykologiske behov som vi bare kan overse en stund, så vil de melde seg på en eller annen måte. Ifølge Urie Bronfenbrenners økologiske modell av psyken er behovet for trygghet et grunnleggende behov. Barn som har opplevd kaos, vil oppleve kaos som trygt, og søke tilbake til nettopp dette når de strever med å få sammenheng i livene sine. Dersom fosterfamilie og skoler ikke skjønner hva barnets prosjekt er, vil en begynne å jobbe med systematikk: «Her er et hull som må fylles.» Og da er de voksne og ungene på kollisjonskurs i forhold til hva prosjektet skal være.

 

Ompottet plante

Som en blomst som har falt ned fra vinduskarmen så krukken har sprukket, er også barnet preget av flyttingen. Vi planter om planten. Vi gir den en ny og kanskje større krukke å vokse i. Vi gjødsler og vanner og ser med bekymring på at det tar tid før den kommer seg etter fallet. Planten må venne seg til de nye vekstvilkårene. Den prosessen kan ikke påskyndes med viljen. Trivsel og omplanting tar tid.

Slik er det også med barnet. Det tar lang tid. Denne tiden som er så dyrebar, tenker jeg som fostermor. Så mange huller å fylle. Så mye som burde vært på plass som ikke er det. Jeg blir utålmodig og ser ikke helt at min utålmodighet gjør at omplantingen tar lenger tid. Jeg irriterer meg over at beskjeder ikke går inn, og dermed er jeg ikke tonet inn på de problemer barnet strir med. Det er jeg som er ute av kurs, ikke hun! Hun prøver å finne en måte å forstå verden på, og jeg, jeg må være tålmodig. Helst ville jeg at hun skulle blomstre med en gang. Hun skulle jo få det bedre av å flytte, ikke sant? Og så glemmer jeg biologien: Hun trenger tid på å tilpasse seg det nye! Det er annerledes temperatur, næring og vekstvilkår i dette nye. Om hun skal tørre å strekke røttene sine i den nye krukken, trenger hun å føle seg trygg på at det er mulig, og at det er trygt. Det tar tid. Jeg må tåle at planten min henger med hodet, og at fosterbarnet mitt har tunge tanker. Om jeg presser meg for fort innpå henne, vil hun nok være som en eremittkreps som trekker seg inn i skallet sitt. Det gjelder å være tålmodig. Og å tåle rot.

 

Kaos i hodet gir rot i rommet

Vanlige barn over 10 år har orden på tingene sine. Noen kan slite med å holde orden i skolesekken, på ytterklærne eller på rommet sitt. Men de er likevel utstyrt med et visst bilde av hvordan det burde se ut rundt dem, selv om de ikke alltid greier å leve opp til det bildet. Det er vanlige barn det, som verden ikke har falt i biter for. Barn i vanlige familier.

Fosterbarn blir revet opp med rot og stilk. Omgivelsene har gjerne vært bekymret for deres oppvekstsvilkår i årevis, men barna selv kjenner bare til den virkeligheten som de biologiske foreldrene representerer. Det er ikke engang sikkert at de vet eller har forstått at andre bekymrer seg for oppvekstsvilkårene. Mange av disse ungene bruker dessuten utrolig mye energi på å dekke over foreldrenes dårlige fungering. Foreldrene, og deres rutiner og hverdagsliv, er det som er kjent og trygt for dem i all utryggheten. Ungene har gjerne en slags magisk tankegang om at ingen ser hvordan de har det, og at alt ser greit ut på overflaten. Det gjelder å passe på å ha med seg sekken på skolen, mat og passende påkledning slik at de ikke skiller seg for mye ut fra de andre ungene. Ungene fornemmer gjerne at noe er annerledes hjemme hos dem, men det er ikke alltid at de vet hva. Unger fornemmer gjennom kroppsspråk og mimikk hva andre voksne mener om hjemmet, og som barn flest vil de gjerne at viktige voksne skal like dem. De prøver derfor etter beste evne å skjule de forhold de merker det reageres på.

Barna opplever ofte flyttingen som brå og nådeløs. De må forlate foreldrene, og de kommer til mennesker som for dem er fremmede. Fosterforeldre vil barnet vel, men det er nye regler, nye mennesker og nye rutiner å forholde seg til. Ofte har de tusen spørsmål som svirrer rundt oppe i hodet. Mange barn føler skyld fordi de har sagt ufordelaktige ting om hjemmet til barnevernet. Andre føler ansvar for foreldrene som er blitt alene igjen hjemme. Andre igjen tror de er skyld i at de blir tatt vekk fra hjemmet. Tankene er mange, og det er få mennesker rundt barnet å lufte dem til. Hvem kan de stole på? Barnevernet har hentet dem fra det trygge, og er derfor ingen selvskreven kandidat til å gi ny trygghet. Den nye familien kan oppleves fremmed og skremmende.

Kaos i hodet uttrykker seg gjerne som rot rundt barnet. Det er som de vanskelige tankene gjør det umulig å følge vanlige rydderutiner. Det er som om kaoset i hodet flytter ut på gulvet.

 

Tankekaos

Kaoset i tankene gir dårlig hørsel, og dårlig hukommelse. Barna kan ha dårlig matlyst og søvnproblemer. De kan ha store problemer med å finne roen om kveldene. Det gjør at disse omplantede barna kan fremstå som mer uorganiserte enn det de egentlig er. De er bare fortvilte og forvirret. Verden har bokstavelig talt falt sammen for dem. Ofte er det barn uten de store språklige refleksjonsevnene. Det er en side som sjelden er stimulert i hjem med marginale oppvekstsvilkår. Noen får et forhøyet aktivitetsnivå, for utagering kan bidra til å holde strevsomme tanker unna. Om kveldene er det vanskelig. Når det blir stille rundt barnet, kan det ikke lenger flykte fra tankekaoset som det kan holde på avstand gjennom aktivitet på dagene. Da kan både tårer og søvnløshet bli resultatet. Tankekaoset gjør det vanskelig å ta inn ny lærdom. Skoleprestasjonene kan gå ned. Dette kan forverre situasjonen for barn som tidligere har vært vant til å mestre skolen.

 

Vondt uten ord

Smerten ved å bli revet opp kan være voldsom og helt uten ord.  Det kan derfor være vanskelig for barnet å snakke om det vonde. Det tar tid å fordøye et brudd og venne seg til det nye. Lengselen etter biologiske foreldre og søsken kan være stor. Barn er hjerteskjærende lojale. De vil ha kontakt selv om det medfører skuffelser og tap av håp og drømmer. Etter hvert får tankene ord, og det blir mulig å snakke om smerten. Rotet kommer og går, som et barometer på det indre livet hos barnet. Så gjelder det at vi forstår og godtar barnets smerte, og ikke prøver å plastre eller strø sukker på, men tåler at det er smertefullt å bli ompottet. Vi må tåle at barnet derfor noen ganger må la frustrasjonen over det nye gå ut over oss, fosterhjemmet, og skjønne at det i liten grad handler om oss, men forstå det som barnets fortvilte smerte som gir både vanskelige tanker og rot i rommet. Det gjelder å forstå at dette handler om et barn som har det vanskelig, ikke at barnet er en genuint rotete person!

 

Grensesetting med hvilepuls

Det er vanskelig å være barn som har erfart at omsorgspersonene vaklet i grensesettingen. De vet ikke hva det vil si at handlinger får konsekvenser, nettopp fordi de er vant til at det noen ganger blir reaksjoner langt utover det de kan forvente, mens det andre ganger ikke skjer noe som helst. De vet altså ikke hvilket handlingsrom de egentlig har.

Det er vanskelig for fosterbarn å akseptere at andre, og for dem fremmede, skal sette grenser. De har vært vant til å måtte greie seg selv, og så plutselig er det noen som setter grenser, og mener det. Det kan føre til mye utagering og slamring med dører før barnet skjønner at når du først setter en grense i foreldrenes sted, eller som pedagog, så mener du det. Som alt annet, skal slikt utprøves. Og det er en slitsom tid for alle. Barn liker egentlig rammer, men først må de teste ut at grensene er der, og at grensene holder. Før det er gjort, foregår det en kamp om hvem sitt ord som skal gjelde.

Fosterbarn har ofte dårlige erfaringer med voksne. Derfor er det å sette grenser til store barn, som ikke har lært seg hva en grense er, et betydelig større arbeid enn det er å jobbe med grensesetting i småbarnsalderen. Kampen om hvem som bestemmer, handler ofte om hvordan grenser blir presentert og satt.

Mantraet i opplæringsprogrammet «Circle of Security» er: Alltid større, sterkere og klokere enn barnet. Det handler om å holde orden på sine egne følelser, og å være voksen, varm og klok. Grensesetting for relasjonsskadede barn er ikke umulig, det tar bare litt lenger tid. Derfor kan en bare jobbe med én regel av gangen.

Mange fosterbarn har praktisk talt måttet oppdra seg selv fordi deres biologiske voksne har vansker med å regulere egne liv fordi de enten er fysisk eller psykisk syke, har store personlige problemer eller rusrelaterte problemer. Barn som har vært vant til å ta avgjørelser selv, vil synes det er vanskelig å komme i en familie der voksne skal sette grenser for deres aktivitet og utfoldelse. De kan oppleves som både frekke og opposisjonelle når de tar til motmæle mot både fosterforeldre, lærere og andre autoritetspersoner.

I slike situasjoner gjelder det å forstå hva som skjer i barnet. Årelang erfaring med å ta voksenansvar kan ikke avlæres på dagen. Barnet vil opprettholde en følelse av relativ kontroll ved å fortsette å ta avgjørelser rundt eget liv selv. Ofte overskuer ikke barnet konsekvensene av sine avgjørelser, og når nye voksne omsorgspersoner prøver å korrigere dem, kommer piggene ut. Da gjelder det å velge sine kamper med omhu og ikke ri kjepphester om at de voksne alltid skal bestemme. Jeg pleier ofte å tenke at det er viktig at jeg som voksen tenker over hva jeg er villig til å krige om. Da må jeg velge å ta konflikten på den ene tingen som det er viktigst å få på plass, for eksempel den utfordringen som skaper mest kaos, eller den som er mest smertefull. Det betyr at jeg må svelge kameler og overse annen uønsket adferd som vi ikke har fokus på akkurat når vi jobber med det ene.

Mange forhold rundt egne liv kan barn selv bestemme over. Å gå til krig mot en tenåring som har vært vant til å stå opp og finne klær selv og komme seg på skolen, er et nokså håpløst prosjekt der du som voksen garantert vil tape. Voksne kan selvsagt vennlig fortelle at klærne valgt for dagen ikke egner seg i forhold til vær og føre. Men om tenåringene nekter å høre, da tenker jeg at de har, som generasjoner av tenåringer før dem, rett til å gjøre sine egne erfaringer. Når så et fosterbarn kommer hjem og er våt og kald, gjelder det at man ikke faller for fristelsen og moraliserer med et syrlig «hva var det jeg sa?», men viser vennlighet og omsorg. Senere kan dette danne grunnlag for en samtale om hvordan en kler seg for å være varm og tørr i uggent vær.

En helt annen type situasjon er det hvis barn utfordrer grenser på en måte som er skadelig eller direkte farlig for dem. Da må grensene på plass umiddelbart.

De fleste konflikter fosterfamilier havner i, handler om helt alminnelige regler som alle barn opponerer mot. Det kan være rydding, innetider, lekser og bruk av pc. Det som skiller fosterbarn fra de fleste andre barn, er at det sjelden går an å resonnere med dem. De skjønner den logiske bakgrunnen for grensen, men de nekter ofte å avfinne seg med at en voksen skal bestemme over dem. De vil beholde sin egen frihet til å bestemme selv, og ser ikke hvorfor fosterforeldre eller andre autoritetspersoner skal blande seg inn i deres liv. De er rett og slett ikke vant til at deres dagligliv angår andre. Dette må læres. Og da gjelder det å velge en situasjon som i utgangspunktet ikke er så betent at den er kommet helt ut av kontroll.

I situasjoner med lite emosjonelt trykk er det større sjanser for å lykkes med grensesetting. Det er lurt å holde et tonefall som er nøytralt og renset for bebreidelser når du skal snakke om bakgrunnen for at du ønsker å sette en grense. Med rolig stemme, bestemt og vennlig, og gjerne med hvilepuls som ikke overskrider 60 slag i minuttet, forteller du som voksen med enkle ord hvorfor det må være slik du har bestemt. Lav og rolig stemme gjør at du ufarliggjør grensesettingen og får barnet til å lytte til det du har å si. Budskapet blir klarere når du har rolig stemme og et klart formulert budskap. Og hvis du først setter en grense, må du være villig til å følge med på om den blir overtrådt, og ha konsekvensene klare.

Barnet vil helt sikkert prøve deg ut. Og da gjelder det å ha egne følelser under kontroll. Du må ikke bli personlig fornærmet, sur, såret, forbannet eller irritert fordi du blir prøvd ut som voksen. Du må vennlig, men bestemt, repetere hvor grensen går og si ifra når den blir overtrådt. Og så må overtredelsen få de varslede konsekvensene.

Noe mange fosterforeldre har problemer med å få fosterbarn til å gjøre, er å bruke hjelm når de sykler. Om den varslede konsekvensen er at sykkelen må stå en uke dersom barnet ikke bruker hjelm, så må den det. Helt uten unntak! Barnet må gå, og det er ikke snakk om å bli kjørt som kompensasjon for å ha overtrådt regelen om å bruke sykkelhjelm. Noen barn oppviser en impulskontroll som gjør at de ikke fristes til å bruke sykkelen mens den er i karantene. Da har barnet skjønt noe viktig.

Men det er mange som trenger ytre kontroll, det vil si at sykkelen fysisk låses og settes bort. Barnet har da ingen fristelser rundt å bruke sykkelen likevel, og vil derfor ikke overtre grensen. Det er imidlertid enda en bit å gå før barnet har indre kontroll og forståelse for sanksjonen.

Fosterbarn tror ofte at fosterforeldrene ikke er glad i dem, og at de setter grenser for å straffe dem. Derfor er det viktig å fortelle barnet ganske nøye hvorfor vi setter grenser. Vi må ikke ta for gitt at de skjønner det av seg selv.

Det kan være fornuftig å tillate barnet å feile et par ganger for å gi barnet mulighet til å forstå. Da påpeker du med den samme rolige stemmen at du har sett barnet sykle uten hjelm. Du stadfester et faktum. Etterpå forteller du at neste gang det skjer, blir sykkelen inndratt. Det er få barn som protesterer når du da setter grensen. De vet de har fått flere sjanser.

Mange fosterbarn har et mønster der de skylder på andre, gjerne deg som setter grensen, når de mister et gode. Da må de faktiske forhold gås gjennom med barnet slik at barnet forstår at det er dets egne handlinger som har skapt disse konsekvensene.

Det er smertefullt for fosterbarn å innrette seg i en ny familie. Barnet trenger derfor romslighet og toleranse, ikke flere knallharde krav de sjelden er i stand til å leve opp til. Det er derfor verdt å tenke over hvordan en setter grenser i en familie, og hva hensikten skal være.

Fosterbarn sliter med å få sin erfaringsverden til å henge sammen med den andre barn har. Dette kan gjøre dem mutte og lite i stand til å snakke om det vanskelige fra sin biologiske familie. Fosterbarnet kan lukke seg som en østers, fordi det ikke tåler å forholde seg til sin egen historie akkurat nå. Kanskje tåler det bare å idyllisere både mor og far. Og det vanskelige for oss rundt barna er at det må de få lov til. De må få være i det virkelighetsbildet de tør ha. De er bare barn som prøver å få verden til å henge sammen. Intuitivt skjønner fosterbarnet at vi andre rundt dem ikke synes de biologiske foreldrene har gjort en god nok jobb. De forstår det, men har vanskelig for å akseptere det. Barnets lojalitet vil ofte ligge hos den svakeste part, altså hos biologiske foreldre som har mistet retten til å ha barna sine. De er offer, og sier det gjerne til ungene. De biologiske foreldrene peker ofte på barnevernet, og mener de er de skyldige, som tilsynelatende bare har kommet og tatt barna. Foreldrene kan hevde at de ikke har fått noen sjanse, og at nå går alt bedre hjemme hos dem. Barna vil ofte tro på dem, fordi de lengter etter biologiske foreldre nesten uansett hva de har påført dem av smerte. Fosterbarnet er i skvis mellom sitt gamle liv og det nye, representert ved fosterforeldre og ny skole. Det er ikke et godt sted å være.

 

Paradokser

Fosterbarn kan ha en adferd som vi som er nærmest rundt dem, stusser over. Det kan være mønster som det er krevende å tolke og forstå, som gjør at vi vanskelig får øye på hva det egentlig handler om av skader. De fysiske ytre skavanker er det lett å få øye på, de kan vi også derfor lettere forholde oss til og handle proaktivt i forhold til. Fysikalsk hjelp, medisiner og annen somatisk behandling er enklere å få på plass, hvis det er behov for det, enn den nødvendige hjelpen til å behandle de psykiske vanskene barnet sliter med. Fosterbarnet har ofte stor psykisk smerte som det er vanskelig å sette ord på av ulike grunner. Dels kan det komme av lojalitet til biologiske foreldre, av følelse av skam, skyld og ansvar, dels av lavt selvbilde og dels av mangel på erfaring med å sette ord på de vonde hendelsene. Det er mye å flykte fra, men hva skal de flykte til?

Vi ønsker alle å beskytte oss mot vonde følelser, tanker og opplevelser. I psykologfaglig terminologi kalles det også forsvar. Dette forsvaret har som funksjon å holde hendelsene ute fra dagbevisstheten. Det er ikke fordi fosterbarnet ikke vil forholde seg til sin egen historie at det avviser å snakke om den. Ofte er det et aktivt forsvar som hindrer dem. De tør ikke sette skjoldet fra seg og senke skuldrene. De tør ikke stole på at de som er rundt dem tåler historiene de selv ikke makter å forholde seg til. Derfor har forsvaret en viktig funksjon: Det holder det vonde fra livet. Det gjør det utålelige tålelig helt til de selv tør å ta tak i det. Derfor må vi som er rundt fosterbarnet, smøre oss med uendelige mengder med tålmodighet og vente til eremittkrepsen vil, tør og kan komme ut. Frem til det skjer er de avhengige av at vi forstår dem, oversetter for dem, og tåler å bli avvist av dem – uten å avvise tilbake. Det er et utfordrende og utmattende arbeid.

En av mine terapeutkolleger hadde et barn i terapi, en liten gutt. En ettermiddag i uka, i ett helt år, gikk hun etter han i gangene på klinikken, for på lekerommet ville han ikke. Trofast tråkket hun etter han, helt til han en dag bråsnudde og sa: Du gir visst aldri opp du! Hun bekreftet at det gjorde hun ikke, og så kunne de begynne terapien. Da hadde han prøvd henne ut og sett at hun holdt. Da først var han klar.

 

Å behandle de fysiske omgivelsene dårlig

Å bli sosialisert inn i en kultur gir for de fleste en tidlig forståelse av hvordan ting skal brukes. Fosterbarn har ofte ikke lært seg en normal bruk av gjenstander. Derfor kan det lett bli slik at mange gjenstander ødelegges mellom hendene på fosterbarna.

Det å eie vakre ting har ofte vært uoppnåelige drømmer for denne gruppen barn. Glupskheten etter å få alt som andre har, og suget etter å være synlig og elsket, er stort. Dette gjør at mange fosterbarn blir storforbrukere av klær. Alt de liker mens de er i butikken, taper sin glans i kritikkens speil. Det å lære å bære klær med verdighet er et langsomt arbeid. I mellomtiden vil mye av klærne bli dårlig behandlet.

 

Søppel

Tankene våre styrer adferden vår. Derfor er det viktig å få tak i hvilke tanker som ligger bak fosterbarnas utsagn. Dårlig selvfølelse får spesielt tenåringsjentene til å utvise sterk kritikk og misnøye overfor eget speilbilde. De er sjelden fornøyd med det de ser i speilet. Ofte er det klærne som får skylden.

Tenåringsjenter som er fosterbarn, etterlater seg ofte klærne i rotete hauger. De prøver, er misfornøyde med det de ser, vrenger klærne av seg, kaster dem på gulvet, og prøver andre klesplagg. Til slutt ligger hele garderoben utover gulvet, mens misnøyen deres med seg selv har vokst dem over hodet. Å legge klærne tilbake i skapet er en mye vanskeligere prosess. Når klærne ligger der, vrengt og i hauger utover gulvet, ser det ut som søppel.

Når klærne behandles som søppel, ser vi ikke hva saken egentlig dreier seg om, nemlig at tenåringsjenta er utrolig usikker på seg selv. Hun blir ikke fornøyd med seg selv mer enn glimtvis i et prøverom med dempet belysning. I det nådeløse lyset på rommet, derimot, synes hun at hun ser ut som den grimme elling. Å være grunnleggende misfornøyd med seg selv gjør at det ikke hjelper uansett hva tenåringen kler på seg. Det vil for henne se ut som sekk og aske. Klær gir ikke bedre selvfølelse. Dårlig selvfølelse gjør også at den unge damen ikke greier å ta imot komplimenter fra andre. Når hun ser i speilet, ser hun det forvrengte bildet av ellingen, og ikke den skjønne svanen vi andre ser. Derfor er det viktig å pode inn gode selvfølelser slik at fosterbarn kan begynne å se seg selv med svaneblikket.

 

Skaporden

For at haugen med klær, der gjerne rent og skittent ligger om hverandre, skal oppleves som noe annet enn søppel, er det viktig at tenåringen rydder den. Skittentøy i vaskekjelleren, og rent tøy på rett hylle i skapet. Jeg tror det er viktig at denne ryddeprosessen er et arbeid de har oversikt over og ansvar for selv, og ikke minst utfører selv. Da gjelder det for fosterforeldre å avstå fra lysten om å mase om orden på rommet, men heller ymte frempå om hvor fint det blir etterpå. Når klærne omsider er på plass i skapet, fremstår de igjen som aktuelle plagg å ha på seg, og som en mulighet til å føle seg vel og «fin». Halvskitne og krøllete klær, derimot, gir ikke rom for å etablere en bedre fasade. De er søppel i ordets rette forstand. De har mistet sine muligheter. Et velordnet skap med rene klær gir større rom for å se nye kombinasjonsmuligheter, som igjen gir både klærne og eierne nytt liv. Som en ekstra bonus opplever mange at det er lettere å holde orden på tankene når omgivelsene er ryddige.

 

Innholdet i skapet

Å føle at en ikke har noe å ha på seg, er en følelse mange kvinner sliter med gjennom hele livet. Skapene kan bugne av klær uten at det finnes et eneste plagg som føles rett. Fosterbarn har i tillegg en ekstra bagasje med seg i at de ofte har følt seg usett og uelsket, og de kan derfor prøve å bli synlige gjennom å opptre i nye klær. Derfor vil mange fosterbarn hevde at de aldri får noe nytt, og at de ikke har noe. De vil ha en sterk tendens til å sammenligne seg med den i klassen som sist fikk noe nytt, og ha kort hukommelse når det gjelder at de selv har fått nye klær. Jeg tror det er viktig at man ikke går i diskusjon om hvorvidt man trenger noe nytt eller ikke, men heller bestemme seg før man drar på handletur om hvilket fokus det skal være. Slik kan mange skyhøye forventninger og urealistiske ønsker dempes. «I dag er det sko og jakke vi kjøper», er en slik grei bestilling. Da slipper fosterforeldre diskusjon i det offentlige rom. Ungdommene trenger veiledning og grenser. Det er det vi voksne som står for. Det gjelder å holde kontroll over situasjonen og ikke bli spilt ut over sidelinjen. Vi må aldri glemme at det er vi som voksne som skal ha den økonomiske kontrollen, og at vi skal lære opp fosterbarna til å ha et realistisk syn på hva man trenger av klær. Jeg kan høre på ønsker uten å måtte oppfylle dem. Handling av lånte fjær kan aldri kompensere for omsorgssvikt tidligere i livet. Det trenges jobbing på helt andre plan.

 

Å bære klærne med stolthet

Det er lett å se når en ungdom er stolt av seg selv. Da bæres klærne med verdighet. Da kan de gå i sekk og aske, og se ut som prinsesser for både seg selv og andre. Å lære fosterbarn å akte seg selv er et langt lerret å bleke. De må gå opp nye nevrologiske spor i hjernen sin. Først er det bare et lite tråkk som sier: «Du er elskverdig. Du er god nok akkurat slik du er. Du er verdifull for meg.» Etter hvert skal denne stien bli en liten landevei som ungdommen tør trå ut på og oppholde seg på. Den skal med tiden erstatte den gamle ubrukelige veien som ikke fører noen steder, den som sier: «Du er verdiløs. Du er bare en dum dritt. Du er ikke verdt å behandle bra.» For å hjelpe barna og ungdommene ut på den nye stien, må vi som er fosterforeldre være sterkere, klokere og større hele tiden. Vi må gå foran med gode eksempel og vise at barna er verdt å elske. Når barn føler seg elsket, kan de etter hvert begynne å elske seg selv. Selvkjærlighet gjør at de kan tørre å stole på at de er verdt å elske, at de er verdifulle. Og først da kan de rette seg opp og vise med kroppsholdning at de akter seg selv, at de er stolte av den de er og at de liker det de ser i speilet (i alle fall bitte litt).

Før det må vi tåle misnøyen og styret rundt klær, rot og søppel, og sette kursen med stø kompasshånd. Vi må lede fosterbarna forbi brotter, bøer og skjær i ungdomstiden, og så lede dem inn i smult farvann nesten uten at de har visst at vi har holdt kursen for dem. Vi gleder oss over alle de ørsmå museskrittene de tar med å stole på oss, og behandler det som kjempeprestasjoner i et maratonløp. Alle feilskjær plastres og minimeres, og vi går videre med blanke ark. Sånn rulles den nye tryggheten og tillitten langsomt ut, millimeter for millimeter. Noen ganger ser det ut som det går bakover. Men som de stødige skipperne vi er, holder vi rolig kursen og tenker hver gang at dette bare var en enslig brottsjø.

 

Å være synlig

Et annet aspekt ved å være ungdom er redselen for å være synlig på gal måte. Om selvfølelsen er på minussiden, blir det utålelig å bli sett på som annerledes. De tåler ikke i tillegg å stikke seg ut. Fosterbarn strever derfor ofte dobbelt i og med at de ofte har lav selvfølelse og at de i tillegg ikke tør stikke seg ut. Å være synlig kan være både godt og vondt. Fosterbarna har behov for å bli sett, men de har også behov for veiledning i det å tørre å være synlig. Da gjelder det at fosterforeldre er kloke og velger ut hva man vil jobbe med, og tar én ting av gangen. Når ungdommen viser fremgang, er det lett å falle for fristelsen til å forsere kravene. Det ender ofte dårlig. En god vane må etablere seg både lenge og grundig før man kan innføre nye krav. Når det er synlighet vi jobber med, er det derfor ekstra viktig å skjønne hvordan ungdommene ønsker å være synlige. Vi hjelper dem med å bygge selvpresentasjon ved å bekrefte de sidene de vil vise omverden, der de tør være synlige. Det kan være rollen som god idrettsutøver, flink baker eller god hundevenn. Poenget er at ungdommen selv bestemmer hvilket område de tør synes på.

 

Å akseptere seg selv

Mange fosterbarn bærer med seg en tung ryggsekk med dårlige erfaringer med voksne. Denne historien skal bearbeides, aksepteres og integreres som en del av ungdommens identitet. Å være fosterbarn er en negativ merkelapp som fosterbarn ofte selv tar på seg ansvaret for. De føler seg ofte ansvarlige for at de bor borte fra biologiske foreldre. Det er snakk om en skyldfølelse som ikke kan bearbeides før de tør sette ord på den overfor fosterforeldrene. Da kan de få svar som letter dem. Det er aldri barnets skyld at de er flyttet, men foreldre som ikke har maktet omsorgsoppgaven. Det tar tid for barna å se og skjønne den sammenhengen. Det koster mange tusen timers kjærlig arbeid å være med ungdommene i alle de rare tankene de har rundt akseptering av egen historie. En del av selvaksepten handler også om verdivalg. Er det etisk forsvarlig å forbruke mye og å kaste klær når mange lider i verden? Er det moteblader og stylister som skal bestemme over pengene våre? Dette aspektet kan komme inn som en mindre farlig måte å jobbe med temaet klær på. Dette vil sette fosterbarnets liv inn i en global sammenheng der de etter hvert vil se at verden rundt dem utgjør et hele som omhandler alle mennesker på kloden.

Jeg har stor tro på at når historien er bearbeidet, og det er jobbet med selvaktelse og selvfølelse, vil rotet med klær forsvinne. Klærne vil da være med på å vise den vakre svanen som speiler seg i den nye familiens kjærlige blikk som sier: «Du er uerstattelig for oss, og vi er stolte av deg.» I fosterforeldrenes omsorg ligger håpet om en ny start for disse barna som har fått en skakkjørt start på livet.

 

Adferd som en gjøkunge

Den dypeste smerten i fosterhjem vil ofte være knyttet til at fosterbarnet prøver å ta biologiske barns plass, både fysisk og mentalt. Det er ofte en så stor utfordring for fosterforeldre at fosterhjemmet sprekker.

Dersom fosterforeldre er forberedt på at det kan skje, og har en mental beredskap knyttet til hvordan de kan håndtere den vanskelige situasjonen, kan denne kraftprøven få et ok utfall.

Foreldre tåler ofte dårlig å se egne barn lide. Fosterbarn kan på sin side tilsynelatende være eksperter på å avsløre fosterforeldrenes sårbarhet og utfordre det svakeste punktet. De trenger grenseløst med bekreftelse på at de er elsket, og de må teste ut om fosterforeldrenes forhold holder.

Det er mange fosterforeldre som opplever at fosterbarnet opptrer som en gjøkunge, og prøver å sparke de biologiske barna ut av redet. Dette er en av grunnene til at fosterhjem sprekker. Den som må ut når hjemmet sprekker, er fosterbarnet, selv om det er fosterbarnet som mest av alle trenger å bli inkludert. Det er viktig, og helt nødvendig, å sette fokus på de mekanismer som trer inn når fosterbarnet prøver å ta over i hjemmet, og så forebygge for at fosterfamiliene skal greie den påkjenningen det er når fosterbarnet agerer på en slik måte. Da gjelder det å forstå hva som skjer og hvorfor.

 

Pakke uten fast mottaker

Fosterbarn har alltid en relasjon til biologisk familie, på godt og vondt. Jo eldre barnet er når det flyttes, desto sterkere er bindingen til slekten og familien. Barnet er nesten alltid uhyre lojal overfor biologisk familie, og føler ofte skyld for at de er flyttet. De er også ofte hentet ut av familien under traumatiske forhold, og er både redde og usikre når de kommer i en fosterfamilie. Det er ikke lett å finne ut av kodene i den nye familien, lære seg en ny hverdag og prøve å finne fotfeste i livet. Ofte har barnet vært innom beredskapshjem eller en institusjon før de plasseres inn i en ny familie.

Kontakt med biologisk familie er viktig og riktig, men det kan også være vondt og vanskelig for barnet. De får ofte høre at de er savnet og at de ringer for sjeldent. Og de kan bli presset til å si noe negativt om fosterfamilien. Fosterbarn er som regel nedsyltet i dårlig samvittighet. De trigges lett og er ofte deprimerte, og uten ord for de følelsene som raser i dem. Omgivelsene synes ofte at de egentlig burde være både glade og takknemlige for å ha kommet bort fra foreldre som ikke strekker til. Dette signaliseres i det ordløse møtet mellom fosterbarnet og de nye omgivelsene. Tenk, så er de ikke takknemlige! De lengter hjem. De savner foreldre og slekt, bygda og skolen sin, uansett hvor fælt det har vært. Dessuten skjer en av disse mange fascinerende prosessene i hjernen: Når vi får det vanskelige på avstand, kan vi begynne å se det som er positivt. De fine tingene vi likte hjemme, trer tydelig frem. Det vanskelige trer tilbake, og barnet får gjerne hjemlengsel. Når barnet viser tegn til hjemlengsel, vil det nærmest automatisk få «realitetsorientering» av omgivelsene. Min påstand er at de i liten grad får lov til å ytre seg positivt om mor og far i denne perioden. Det blir ofte sett på som virkelighetsflukt og drømmerier. Barnet fanges i en ny ambivalens. De hører ikke til i den nye familien, og de er frarøvet kontakt med sin familie. Fosterbarnet er i livskrise. Det er en tilstand der hele verdiapparatet deres er satt på prøve, det er veid og funnet for lett. De føler seg ofte misforstått og hjemløse. De hører ikke til noen steder. De er i limbus og svever i en tilværelse de ofte ikke forstår noe av.

 

Tester tålegrensen

Når fosterbarnet kommer til fosterfamilien, er det ofte stor forståelse for deres historie og behov. De får voksne som bryr seg om dem, noe de ikke nødvendigvis har opplevd i det hele tatt før. Den tilstanden de før bare har kjent som et sug, uten at de har hatt ord på den, blir forståelig. De får oppmerksomhet, masse oppmerksomhet, slik nyheter alltid skaper interesse.

Det er når den første oppmerksomheten er over, når livet glir tilbake til de vante foldene for fosterfamilien, at det kan skjære seg. Fosterbarnet får ikke lenger all oppmerksomhet i hjemmet. De må dele med de andre barna i familien. Er det noe fosterbarnet kjenner på, så er det mangeltilstander. De kan da oppleves som like glupske og nådeløse som gjøkunger. Dette må forståes og reguleres. Det er ikke fosterbarna som er umulige eller onde. Det er egentlig et sunt tegn. De kjenner hva som er godt for dem, og vil ha mer av det. Det verste som kan skje, er at fosterbarnet blir flyttet fordi det er umulig og grådig. Det ligger en utrolig læring for fosterfamilier i å komme gjennom denne utprøvingen. Fosterbarnet vil gjøre alt det kan for å fortsette å få all oppmerksomhet, og fosterforeldrene begynner å se at deres biologiske barn lider. Det tåler de dårlig, og da er det som regel nytt stempel på fosterbarnpakken, og «gjøkungen» må ut av hjemmets lune rede.

Fosterbarna vil på sin side tro at det er de som har gjort noe galt. De vil ta skylden på seg og hardne skallet rundt det knuste hjertet. De tåler dårlig flytting. Fosterbarnet er den svakeste part i denne konflikten, og må beskyttes for å forhindre ytterligere traumer og følelse av svik, på tross av at de spiller opp og gjør livet vanskelig i familien. Det er fosterbarnets psykiske helse som står på spill.

 

Når nøden er størst …

Hva skal til for å unngå de opprivende flyttingene, spør ofte fosterforeldre. Jeg tror det er flere ting som må i boks for at fosterforeldre skal greie å stå i de problemstillingene de utfordres på emosjonelt i arbeidet med fosterbarn. Det viktigste er grundig opplæring med relevante problemstillinger før de sier ja til å bli fosterhjem. I dette arbeidet må barna i familien involveres, og de må også forberedes på hva som møter dem. De må forberedes på å bli avvist og sparket ut. De må forberedes på å tåle. Når barn og unge tas på alvor, og de skjønner hva som skjer, tåler de mye mer enn om de behandles som ikke-deltakere i familien. Fosterbarnet må være hele familiens prosjekt. Når barna tas med, utvikles både empati og forståelse. De må i tillegg forberedes på endringene i familien, og i samsvar med alder og modning være med på forberedelsen av mottak av et nytt familiemedlem. Dette er tidkrevende og ressurskrevende arbeid, som også krever at barnevernsarbeideren i hjemkommunen har tid og ressurser til å gjøre et grundig forarbeid.

Min påstand er at ved å styrke det kommunale barnevernet slik at det er tid til å følge opp barnet etter plassering, vil mye være sikret. Fosterforeldre klager ofte over å bli overlatt til seg selv med vanskelige problemstillinger som de ikke takler. De trenger et nærværende barnevern i oppgaven med å bistå det skadede barnet. Ofte vet også barnevernet lite om omfanget av traumatiske og krenkende hendelser og omsorgssvikt barnet har vært utsatt for. Ofte må barnet bli trygget og falle til ro før man får et klart bilde av hjelpebehovet.

Et nærværende og serviceinnstilt barnevern hjelper fosterforeldre over den første kneiken. Men fosterbarn svinger ofte i sin tilknytning og ambivalens, og man må regne med tilbakefall. Mange fosterforeldre føler seg overlatt til seg selv når plasseringen er et faktum. Det er ingen oppbyggelig og god følelse. Fosterforeldre legger ned en formidabel innsats for fosterbarn 24 timer i døgnet, 7 dager i uka og 365 dager i året. De har aldri fri, selv om de utfører en jobb for det offentlige Norge. Dersom de ikke får anerkjennelse fra et nærværende barnevern, er jeg redd flere fosterhjem sprekker. Fosterhjemmene må trygges på at det er barnevernet som har det juridiske og formelle ansvaret. Det kan de bare ha om de utøver ansvaret, og ikke toer sine hender og kommer på «pliktbesøk» for å se at barnet har det «bra» noen ganger i året. Min påstand er at det skal mye mer til for å følge opp fosterhjem enn det barnevernet i dag rår over av midler.

 

En å holde i hånden

Det er ingen automatikk i at kommunale fosterhjem får veiledning fra fagpersoner. Det viser seg ofte å være en lur investering som trygger fosterhjemmet. Veiledning gitt av en uhildet person som rapporterer til barnevernet, er en trygghet for både fosterforeldre og barnevernstjenesten. Den faglige hånden kan guide hele fosterfamilien gjennom «gjøkungeperioden» og gjøre den forståelig og håndterbar for både fosterbarnet og fosterfamilien. «Gjøkungeadferd» behøver ikke bety at barnet skal ut av familien. Det betyr kanskje bare at barnet trenges å trygges på at det er elsket og har en plass. Sin plass. En plass som er likeverdig med de biologiske barnas plass. Dette kan fosterforeldre lære gjennom å analysere, sammen med veileder, hvilke situasjoner som utløser «gjøkungeadferd». Fosterbarn er ekstremt sensitive på at ting skal være rettferdige, og de føler seg ofte selv skjøvet ut på reirkanten, med fare for å bli sparket ut. Med det som fokus tror jeg det er lurt å gå i seg selv, som familie, og virkelig se på hvor inkluderende man egentlig er, i det virkelige dagliglivet. Det kan hende at vi ikke skal være så snare til å demonisere fosterbarn som gjøkunger som vil ha alt. Kanskje ligger svaret på deres oppførsel i at fosterforeldre ikke er bevisste nok. De trenger trening og øvelse. Da trenger de regelmessig veiledning og kursing. Det er krevende å være fosterfamilie, så det skulle ellers bare mangle at de ikke får faglig påfyll.

 

Gjøken som lykkefugl

Gjøken er i norsk folketro også lykkefuglen. Den som står under et tre der gjøken kommer med sine sørgmodige ko-ko, kan ønske seg tre ting, som skal gå i oppfyllelse. Dersom vi begynner å se på fosterbarnet som lykkefuglen vår, får vi kanskje et annet blikk og et annet fokus på barnet. Fosterbarna trenger fosterforeldre, og jeg tror at ved godt kommunalt barnevernsarbeid vil fosterbarn bli en kilde til glede og berikelse for hele familien. Det forutsetter at fosterforeldre krever godt barnevernsarbeid og god veiledning. Det er ikke vrangvilje hos fosterforeldre det handler om når det stilles krav til barnevernet, men at det kommunale barnevernet har for lite ressurser til å utføre de voldsomme oppgavene de er satt til å forvalte. Med et bedret barnevern kan gjøkungene bli de lykkefuglene de fortjener å være.

 

Å stikke hodet i sanden

Strutsen er et av naturens merkeligste vesener. Det er den største fuglen i verden, og den kan ikke fly. Mest kjent er den kanskje gjennom en myte om at strutsen stikker hodet i sanden når den blir redd, eller den vil unngå å bli sett, og dette kalles strutseadferd. Det strutsen imidlertid ikke forstår, er at med sin store kropp er den svært synlig selv om hodet er gjemt bort. De som ikke vil se og ta innover seg den virkeligheten som omgir dem, omtales ofte som strutser.

Jeg kjenner mange fosterbarn med strutselignende adferd. Strutseadferden skyldes som oftest at barn har hatt en marginalisert barndom med varierende grad av voksentilsyn. Derfor opptrer de på måter som er uforståelige for andre. Om man ikke forstår bakgrunnen for adferden, kan disse barna bli opplevd som både løgnaktige og upålitelige.

Å tro seg utsett er en forestilling mange barn har, og jeg har ofte møtt den hos fosterbarn. Det kan være mange grunner til at akkurat denne gruppen utviser stor grad av strutselignende adferd. En av grunnene er åpenbart at de ofte har vært uten styring av voksne, slik at de ikke er vant til at voksne ser og påtaler oppførselen deres. Å gå på selvstyre i årevis gjør også at de vanlige normer i samfunnet, om hva som er akseptabelt, ikke er internalisert i barnet. Fosterbarn kan derfor bli overrasket over at du som voksen vet så mye om hva de har foretatt seg. Ofte er det slik at telefonbeskjeden hjem til fosterforeldrene, om et eller annet fosterbarnet har gjort eller vært med på, er kommet før barnet rekker å komme hjem fra skolen eller et arrangement der ulovligheter av ymse slag har foregått. Da ser de gjerne ut som store spørsmålstegn når de blir konfrontert med egen adferd. De kan opptre som de er helt uvitende om det som er rapportert.

 

Nekting som strategi

Den vanligste reaksjonen er å blånekte. De har ikke vært på det angjeldende stedet, de har ikke deltatt på eller sett noe. Med et englefjes kan de bedyre sin uskyld helt til de harde faktaene er lagt på bordet. Da blir de gjerne tause. De tror seg usett og tenker ikke på at når det er andre barn til stede, er det overhengende fare for at «noen» vil si fra til voksne. Det at voksne kan være til hjelp for å sortere det som er rett fra det som er urett, er de vanligvis ikke vant til, og det er derfor en tanke som sjelden er innom hodene deres. De er vant til å oppdra seg selv, og en av faktorene for å lykkes med et slikt prosjekt, er å nekte for det de beskyldes for. De bøyer seg kun for de harde fakta, og de må legges frem med en dommers myndighet for at de skal godtas. Det er mulig de har opplevd å bli straffet hardt tidligere, urimelig hardt, når voksne først har valgt å aksjonere. Det er mulig de har opparbeidet seg en forsvarsmekanisme som går ut på å nekte for det åpenbare helt til de skjønner at de er tatt på fersk gjerning, eller med buksen nede, om du vil. Da skjønner de at strategien med nekt ikke fører frem.

 

Det skjøre selvbildet

Fordi de er på jakt etter et selvbilde som gjør dem til noen, er fosterbarn ofte rett ved siden av begivenhetenes sentrum, og da mener jeg de negative begivenhetene som setter stempelet og merkelappen enda hardere i panna på dem. Om de ikke er med på å forårsake smellet, er de likevel å se når det smeller. Derfor kan de også bli utpekt til syndebukker og bli beskyldt for å ha vært med på mye mer enn det som faktisk viser seg å være realiteten. De er ofte lette å lokke med seg på ugagn og uakseptabel adferd fordi de så gjerne vil bli likt. Det er ofte vanskelig for dem å sette grenser, nettopp fordi ønsket om å høre til er sterkere enn noen annen drift. Fordi årene før de kommer i fosterhjem er preget av kaos, har disse barna ofte huller i læringskurven sin. De opplever ofte at de ikke forstår det som foregår i timene, eller det oppleves som meningsløst. De føler at det som skjer på skolen er svært langt unna deres egen virkelighet. Og de ser seg ofte som tapere i den akademiske skolen, og er derfor i drift. Deres søken etter et miljø som kan bekrefte at de er verdifulle, at de er noen, at de ikke bare er sekunda vare, kan få fosterbarn ut på ville veier i ungdomsårene.

 

Det kjente er trygt i all sin gru

Mange fosterbarn har opplevd rusrelaterte problemer i sine biologiske hjem. Uansett hvor negativt det er, er det noe spesielt med det som er kjent. Nyere forsking viser at ungdom fra familier der det er rusrelaterte problemer, er mer disponerte for selv å utvikle rusproblematikk dersom de som ungdommer flest prøver ut rusmidler. På tross av at de har sett og opplevd hva rus gjør med en familie, kan de likevel ty til rus nettopp fordi det er kjent for dem. Det kjente oppleves trygt. Slik kan sosiale problemer arves i en stadig nedadgående spiral. I kombinasjon med dårlig selvbilde og nederlag på skolen setter det disse barna i en ekstra sårbar posisjon.

 

Relasjonsskade?

Mange fosterbarn har opplevd de voksne nærpersonene som ustabile, og derfor har de ofte en relasjonsskade. Det er viktig å ha god kunnskap om hva dette innebærer og hvordan denne mangel på tillit til omgivelsene fortsetter å utspille seg for barnet fordi den re-aktiveres spesielt når det blir konflikter. Tilknytningsskadede barn har, som følge av sine negative opplevelser med den nærmeste familie, derfor store problemer med å tro på at de er betingelsesløst elsket. De har ofte problemer med å stå i en relasjon over tid. Spesielt blir dette et vanskelig tema i forhold til jevnaldrende som ikke har samme forståelse og innsikt som voksne har. Mange av de relasjonsskadede fosterbarna vet lite om hva et vennskap innebærer, og de er redde for å si fra til vennene sine, som kanskje ikke fortjener merkelappen «venn», om de får for røff behandling. Av redsel for å bli avvist tåler de gjerne for mye, slik at når det tetner til med konflikt, er begeret allerede fult med oppsamlet grums, slik at det flommer over. En liten bagatell kan da bli til en hel innsjø av frustrasjon. Det å få en ventil inn i begeret blir da viktig, en ventil som gjør at begeret dreneres jevnlig og som hindrer at frustrasjon samler seg opp til det renner over.

Mange fosterbarn har store problemer med å sette ord på følelsene sine. Det trenger de hjelp til slik at de selv kan forstå og ta kontroll over egen adferd.

Å jobbe med barns selvfølelse og frustrasjonstoleranse er et langvarig og tidkrevende arbeid, og jeg tror at dette arbeidet må stå i fokus i mye større grad enn det hittil har gjort i arbeidet med fosterbarn. En god selvfølelse gir på mange måter en naturlig grensesetting i forhold til omgivelsene, og det blir derfor helt essensielt for fosterbarnsarbeidet.

 

Klar tale og tett samarbeid

Det skal klar tale og et tett, tett samarbeid mellom de involverte hjelpeinstanser til for å pakke inn det sårbare fosterbarnet i de vanskelige årene. Oppmuntring, ros og adekvate oppgaver på skolen gjør at skolen kan oppleves som et bedre sted å være. Lærestoffet må ofte tilpasses i en lang overgangsperiode. Ungdommen bruker gjerne så mange krefter på å bli likt av andre ungdommer at det ikke er mer energi igjen til lekser. Derfor blir innholdet i skoletimene og kvaliteten på læringa ekstra viktig for disse barna. Tilliten til voksne er lav, og å jobbe med relasjon til eleven blir viktig for at de i det hele tatt skal være i stand til å ta inn den gode læringa skolen kan gi. Tett kontakt mellom skole og hjem blir uhyre viktig for å få rammene på plass. Dersom skolemiljøet preges av aksept og rom for alle, og det er høy terskel for å gjøre feiltrinn og bli tilgitt, kan også fosterbarnet finne sin plass. Mange har liten erfaring med vennskap og trenger mye oppbakking for å stå i relasjon til jevnaldrende over tid.

 

Stort og sammensatt arbeid

Fosterbarn i tenårene trenger mye hjelp, støtte og oppbakking for å komme gjennom de vanskelige årene. Til det trenger de koordinerte tjenester og et barnevern som gis tid og rom til å jobbe med fosterhjemmet og barnet slik at disse barna kan komme ut med et godt voksenliv på tross av en tøff start i livet. Dessverre har de fleste saksbehandlere i de lokale barnevernene altfor mange saker, slik at de ikke har anledning til å jobbe for å sikre god nok kvalitet for disse barna som er så utsatt for å komme i drift i ungdomsårene. Det er nødvendig med et fokus på hvor mye tid som skal til for å gjøre gode barnevernsfaglige vurderinger.

Til slutt vil jeg poengtere at det å få en diagnose som sier at et barn er relasjonsskadet, er en alvorlig sak. Det gir sår det tar årevis å rette opp, og gjør at livet ofte kompliseres for disse fosterhjemsplasserte barna livet ut.

De seinere årene har en ofte snakket om dobbeltdiagnoser, som gir mange ganger så stor risiko. Jeg har spurt meg selv om dårlige oppvekstmiljø ikke er en slik diagnose?

I Norge går det ofte lang tid før barnevernet går til det skrittet å fjerne barn fra biologisk familie. Denne vegringen kan en se på som offentlig omsorgssvikt, fordi barnevernet vet om at forholdene er dårlige, men lovverket tvinger dem til å prøve ut tiltak over tid. Denne offentlige svikten, der en til nå i større grad har sett på foreldrenes rettigheter, og fulgt det biologiske prinsippet, i stedet for å ta opp barns lidelser i biologisk hjem, gjør at mange fosterbarn har en dobbelt byrde.

«Arbeid med relasjoner med fosterbarn og deres nye familier» en av tre artikler av Beate Heide om fosterbarn og fosterforeldre. De to andre artiklene er:

«Om å føle seg usett i verden»

«Møt din egen sårbarhet»

 

 

 

7 kommentarer til Arbeid med relasjoner med fosterbarn og deres nye familier

  1. Lise on 31/07/2014 at 19.52

    Tusen takk. Dette var akkurat det jeg har trålet nettet etter i flere dager. En utrolig reise inn i en verden for meg helt ukjent, men til ettertanke og utrolig god hjelp til å prøve å forstå vår nye hverdag som fosterforeldre.

    • Beate Heide on 03/08/2014 at 12.49

      Så bra at tankene mine kan komme andre til gode. Jeg setter stor pris på å høre det. Tusen takk!

  2. Reidar Hjermann on 01/11/2014 at 19.20

    Dette var en svært innsiktsfull artikkel som burde komme mange til gode. Tusen takk.

    Hilsen Reidar Hjermann, psykologspesialist

    • Beate Heide on 07/11/2014 at 17.04

      Takk Reidar! Slike ord varmer et pedagoghjerte.

  3. tidligere fosterbarn on 20/04/2015 at 20.45

    Du traff 100% på alt du har skrevet her. Jeg får vondt innerst i sjelen når jeg leser det. Har selv bodd i fosterhjem fra jeg var 2 år gammel. Strever fortsatt med vonde tanker og dårlig selvbilde fra barne- og ungdomsårene. I tillegg så havnet jeg litt ut på glattisen i tenårene i et desperat forsøk på å flykte fra tankekjør og vonde minner. Jeg verdsetter fosterforeldrene mine utrolig høyt, og de kan ikke klandres for noe. Jeg kunne ikke fått et bedre hjem. Det jeg i ettertid tenker mye på er hvorvidt oppfølgingen fra barnevernet var tilstrekkelig god nok, blant annet med tanke på samvær med biologiske foreldre som stadig var tungt ruset og manipulerende på de mest utrolige måter. Det føltes til tider som om det sto to parter og reiv meg til hver sin side så jeg raknet på midten. Vil også påpeke at det fungerer dårlig å sende en nyutdannet saksbehandler på hjemmebesøk 3 ganger i året og forvente at barnet åpner seg. At de ble skiftet ut jevnlig i årenes løp hjalp iallefall ikke på. I mitt tilfelle burde de heller henvist meg til en person med dypt innblikk i psykologi. Det blir fort slik at alt er rosenrødt når saksbehandleren spør, fordi barnet er redd for å såre noen av partene som er involvert.

    Tusen takk for en meget presis og velskrevet artikkel. Det er godt å vite at noen der ute forstår.

    Mvh
    Tidligere fosterbarn

  4. Beate Heide on 21/04/2015 at 17.22

    Kjære tidligere fosterbarn
    Det varmer virkelig mitt pedagoghjerte at tekstene mine treffer det vonde. For at vi skal få det bedre må vi først anerkjenne og adressere det vonde.
    Jeg er så hjertens enig med deg i at det feltet som må rustes opp bedre er den kommunale barnevernstjenesten. De må få ressurser til å følge opp barna de har overtatt omsorgen for. Det må gjøres med et barnevernsfaglig skjønn, og da holder det ikke med 4 besøk i året.
    Jeg syntes det bildet du gir av dine foreldre er interessant; manipulering av barns lojalitet er dessverre sterkt utbredt.
    Dårlig selvbilde som resultat av dårlig omsorg de første årene er prisen mange barnevernsbarn betaler. Du er nok ganske «klassisk» som måtte rømme fra tankekjøret ditt! Barndommen kommer mange ganger i reprise og overfaller barnevernsbarna bakfra fordi sårene er så dyptgående!
    Jeg vil utfordre deg til å gi stemme til hvordan det er å være under offentlig omsorg. De stemmene trenges for å skape endring i praksis.

  5. Randi Røyland on 17/12/2018 at 20.54

    Hei !
    Har du mulighet til å sende meg denne artikkelen på mail ?
    Jeg er mormor til to barn i fosterhjem og har vært tilsynsfører for andre barn i 12 år.
    Det var en svært god artikkel.
    Vennlig hilsen » Mormor»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Arkiv

Om været

«Været gjorde at vi måtte skaffe oss klær, tak over hodet, oppvarming, vanningssystemer, paraply og solhatt. Og for å få til det, måtte vi utvikle språk, fornuft og samarbeidsevne. Kort sagt, været er en av grunnene til at vi i det hele tatt lever i en sivilisasjon.»

Tommy Sørbø

Om idealtypene kompetitiv og hierarkisk ære

«I kompetitiv ære konkurrerer alle om æren, og æresgruppen som kollektiv vurderer hvem som best oppfyller kravene æreskodeksen stiller. I hierarkisk ære finnes det én eller noen få personer på toppen av et hierarki som vurderer hvem som har ære og hvor mye, og resten av æresgruppen føyer seg etter denne vurderinga.»

Arnved Nedkvitne

Om realistiske utopier og barnevennlige samfunn

«For meg er en ‘realistisk utopi’ en som tar utgangspunkt i realistiske forutsetninger, og forsøker å vise at de kan utnyttes på en bedre måte. Derfor kommer ‘Det andre landet’ inn på temaer som datateknologi, automasjon, forurensning, kampen mot arbeidsløshet, og manns- og kvinneroller – fordi alt dette er rammebetingelser som våre barn vokser opp under. Etter mitt syn vil det ikke være mulig å skape et virkelig barnevennlig samfunn uten å finne bedre løsninger på slike samfunnsproblemer.»

Gudrun Eckblad

Om folkedannelsen

«En forklaring på den demokratiske samfunnsutvikling i det danske og det norske system, sammenholdt med det tyske, ligger i skoleinstitusjonen, i dens samfunnsformende rolle. Skulle dansk og norsk historie gjennom de siste par hundre år fanges i ett ord, måtte det være ‘utdanningsrevolusjon’. – Folkedannelsens elitegrupper sprang til dels ut av en kulturell dannelsestradisjon som var uavhengig av Universitetet, med folkehøyskolene og lærerseminarene som nøkkelinstitusjoner.»

Rune Slagstad

Om veien til menneskesamfunnet

«Vi er på vei mot en økonomisk tenkning som baserer seg på omsorg og tillit – en ømhet for den felles menneskelige opplevelsen av fristelser, gleder, skuffelser og seire. En erkjennelse av at næringslivet, globaliseringen og utviklingen starter med mennesket – med ideer, samarbeid, friksjon, konkurranse og skaperkraft.»

Kathrine Aspaas

Om memer og memetikk

«Selv om de fleste biologer nok etter hvert har godtatt at kultur og kulturell variasjon ikke kan reduseres til gener og genetikk, er det mange som ikke vil gi slipp på tanken om at vi dypest sett må ha å gjøre med den samme typen utvalgsmekanismer. På samme måten som genenes reproduksjon avhenger av overlevelsesmulighetene til organismene som bærer dem, må kulturelementene som kulturelle arter makter å spre og videreføre, avhenge av om disse elementene tjener artenes overlevelsesevne.»

Jon Schackt

Om Hakkebakkeskogen

«[At alle dyrene skulle gå på to ben] var meget viktig, og det skulle komme til å gå som en rød tråd gjennom alle hans oppsetninger av stykket, alle diskusjoner med teatersjefer, instruktører og skuespillere, alle insisterende forklaringer og detaljerte beskrivelser om hvordan det burde tolkes: Egners dyr var ikke dyr. (Med unntak av Hannibal.) De var mennesker i forkledning. Eller rettere: Menneskelige ideer i dyreham.»

Anders Heger

Om skriving

«Å skrive godt er [...] å forplikte seg overfor saken på slikt vis at både tankeinnholdet og den språklige ytelsen står fram, klart og påfallende. Det krever en dristighet, tror jeg, i alle fall en viss frimodighet.»

Anders Johansen

Om å samtale for å tenke

«Jeg trenger å ‘skrive for å tenke’, men også å ‘snakke for å tenke’. Samtale bidrar til språkutvikling og skaper kunnskap. Kritikk og dialog er en måte å oppdage nye sammenhenger på, akkurat som skriving. Samtalen kan dessuten gi en bekreftelse på at du holder på med akkurat det du skal.»

Sissel Lie

Om for mye litteratur

«Det er nettopp når oppgaveforfatteren ser hvor mange antall treff han eller hun får at det dialektiske forholdet mellom problemformuleringen, litteratursøkingen og den eksisterende litteraturen virkelig går opp for vedkommende.»

Lotte Rienecker og Peter Stray Jørgensen

Om offentlig fornuft

«En borger engasjerer seg altså i offentlig fornuft når han eller hun reflekterer innenfor et rammeverk som består av det han eller hun oppriktig mener er det mest rimelige politiske rettferdighetsbegrepet, en oppfatning som uttrykker politiske verdier som andre frie og likeverdige borgere også med rimelighet kan forventes å gi sin tilslutning.»

John Rawls

Om det metaforiske økosystemet

«I vår daglige språkbruk - snakking, lytting, skriving og lesing - trekker vi veksler på et digert økosystem som vi bruker og bidrar til hver gang vi åpner munnen eller ørene, og som ikke kan eksistere på noen annen måte enn den kollektive. Så hvis mennesker er selviske, må de først være uselviske. De må kunne legge sine strategier innenfor et kommunikativt fellesskap.»

Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksen

Om den trykte boka

«Det er neppe tilfeldig at det nettopp er når den trykte boka er mer truet enn den antagelig noen gang har vært, at interessen for dens vesen, dens effekt på teksters betydningsdannelse og de vilkår den har lagt for teksters liv i kulturen, for alvor er i ferd med å utforskes.»

Tore Rem