Når den psykisk syke tar ordet

Jorunn Guldahl Krogh ga i 2004 ut Psykosens verden. En schizofren kvinnes beretning under pseudonymet Lise Dahl, og Linn Strømsborg har skrevet romanen Du dør ikke (2016) om en ung kvinne med angst. Under den litterære hagefesten på Løkken i Tønsberg 25. august i år deltok de i debatten «Fra psykdom til bok» på sakscenen. Ønsket var å få fram ulike aspekter ved det å skrive bok ut fra egen psykisk sykdom, og gjennom historiene og meningene til Jorunn Guldahl Krogh og Linn Strømsborg ble flere sider ved dette temaet belyst.


Debatten «Fra psykdom til bok». Fra venstre: Linn Strømsborg, Anne Kristine Haugestad og Jorunn Guldahl Krogh. Debatten var støttet av Fritt Ord gjennom Norsk Tidsskriftforening. Foto: Arnhild Haugestad

Programposten startet med at de to leste fra bøkene sine. Jorunn Guldahl Krogh leste fra begynnelsen av Psykosens verden. En schizofren kvinnes beretning der Jorunn/Lise skriver:

Jeg heter Lise, er 39 år, gift og vi har to gutter på 8 og 10 år. Vi bor i et rekkehus i en av Oslos drabantbyer. For tre år siden ble jeg oppfordret til å skrive litt om hvordan jeg hadde det og om hvordan min hverdag artet seg for meg. Jeg er psykotisk, det vil si ikke hele tiden, det kan gå måneder mellom hver gang, og det varer vel en måneds tid før det blir oppdaget og jeg får medisiner som hjelper meg i løpet av relativt kort tid. Ellers fungerer jeg normalt blant familie og venner, de tenker nesten aldri på at jeg også har min egen verden, fordi de vanligvis ikke merker noe på meg.

Det jeg strevde mest med da jeg begynte å skrive var å finne ord og uttrykk som dekket mine tanker og ikke minst følelser. Jeg opererer vanligvis med et laget språk inni meg for disse tingene, men det er det jo bare jeg som forstår. Det som gjorde det litt komplisert var at jeg for eksempel for hate og elske brukte et ord som for meg betydde begge deler. Hver av disse følelsene har noe av det samme i seg, selv om jeg synes det er litt vanskelig å forklare. Jeg ble nødt til å sette ord på ting som skjedde rundt meg, forklare følelser med et noenlunde dekkende ord. Dette gikk lettere etter en stund.

Det jeg merket etter å ha skrevet en del var at alt det som skjedde med meg ble mindre skremmende og jeg hadde lettere for å snakke om det til andre. Det ble også lettere å forklare hva jeg mente og følte om ting og situasjoner. Jeg har vunnet over mye i meg selv, og jeg føler at jeg har nådd lenger og at skrivingen har vært en veldig positiv opplevelse for meg.

Etter å ha skrevet en stund ble det foreslått at dette med tid og stunder kunne det bli en bok av. Var jeg villig til å utlevere mitt liv til mennesker jeg ikke kjente? Jeg har tenkt en del på dette, både for og imot. Kanskje kunne jeg få noen til å skifte syn på meg og på andre som lider av psykoser; og putter oss all i samme bås. Vi som er psykotiske er like forskjellige som de som ikke er det. Vi er heller ikke farligere enn andre grupper av befolkningen. Jeg er farligere for meg selv enn jeg er for andre.

Så vær ikke redd meg. Jeg er også et medmenneske som trenger kontakt med mine omgivelser. Selv om jeg innimellom tenker og handler litt annerledes enn deg, så er jeg ikke farlig for deg. Ta meg som jeg er. Jeg lever et like normalt og fullverdig liv som deg, mine hallusinasjoner til tross.

JGK: Jeg lærte meg etter hvert å kjenne et mønster for hva som skjedde med meg, slik at jeg nå kan forutse når jeg kommer til å bli syk, selv om jeg da føler meg veldig, veldig frisk. Så ser jeg tegnene på at nå er det kanskje på tide å få litt hjelp. Og jeg har videre skrevet:

Du mener sikkert at du lever i en virkelig verden. Den hører ikke jeg til. Jeg har min egen virkelighet som er fylt av stemmer og mennesker som bare jeg opplever. De er blitt en del av meg. Derfor er min virkelighet ganske forskjellig fra din.

Min verden kan være god å ha, men den kan også være vond. Jeg har ingen kontroll over den, og kan ikke vende den onde delen over til en god del, men jeg godtar alt dette som en del av meg selv. Vanligvis vandrer jeg inn og ut av min verden som det passer Neo.

Neo er dørvakt og har kontroll over døren inn til min verden. Døren står åpen vanligvis. Bruker jeg medisiner står jeg på utsiden og kan se inn i min verden på en litt annen måte enn når jeg er inne i den.

Neo har makten over min verden. Han kan stenge døren slik at jeg ikke kommer ut og blir fange i min egen verden. Innerst er det mørkt. Får han meg så langt inn med trusler og vonde ting ser jeg ikke annet enn i svart-hvitt. Verden er ikke lenger rik på farger. Alt rundt meg er i gråtoner og svart, det å miste fargesansen er noe merkelig noe. Jeg vet fargene finnes men jeg ser dem ikke. Jeg ser ikke lenger forskjell på dag og natt, dagene går i ett for meg, og en uke kan virke bare som en lang dag eller omvendt. Jeg slutter å spise og blir ikke trett. I mitt mørke er det ikke lyst, og mat er gift for meg. Jeg er redd for å spise, for Neo forlanger lydighet, han nekter meg å snakke, spise og sove.

Etter en tid med medisiner begynner jeg å få mer kontroll og blir pendler mellom din og min virkelighet. Jeg er igjen på talefot med Neo og kan forhandle med ham om ting og grensene han setter for meg. Jeg ser «menneskene» rundt meg i et litt annet lys, de skremmer meg ikke og vil meg ikke noe vondt, de bare er der. Stemmene er mer vennligsinnet og jeg begynner å fungere igjen selv om jeg er mest på innsiden av døren. Jeg er fremdeles litt redd for at Neo skal lukke igjen, men den gløtten som er vil jeg gjerne beholde.

JGK: Jeg har også skrevet en del om vanskelige situasjoner som kan bli helt annerledes fordi jeg hører stemmer og ser ting. Her er ett av de tilfellene.

Jeg pleier å gå og svømme på badet en gang i uken. Da svømmer jeg 1000 meter. Det står en vekt i den ene enden av bassenget (bassenget er 50 meter langt). Når jeg har svømt 950 meter går jeg opp og veier meg. I grunnen litt unødvendig da jeg verken går opp eller ned. Så svømmer jeg til den andre siden og går opp. I dag har jeg vært på badet men fikk en del problemer. Da jeg hadde svømt 750 meter fant jeg ut at jeg ville veie meg. Da jeg begynte å svømme igjen meldte problemene seg. Siden jeg hadde veid meg kunne jeg jo bare svømme 50 meter til. Skulle jeg gå opp eller skulle jeg svømme mer. Jeg hadde lyst til å fortsette men jeg hørte stemmen som sa at det fikk jeg ikke lov til, når jeg allerede hadde veid meg fikk jeg selvfølgelig ta følgene av det. Jeg var forvirret. Da hørte jeg stemmer i høyttaleren. Det var litt utydelig, men jeg var ikke i tvil om hva de sa: Jeg måtte opp med en gang. Jeg følte at badevaktene og alle de andre så på meg, klare til å ta meg hvis jeg våget å svømme så mye som en meter til. Det avgjorde saken. Jeg gikk opp.

JGK: Og så, siden jeg har to sønner, er det klart at det har skapt en del forviklinger og problemer noen ganger. Men unger er fantastisk flinke til å ta ting, men de gjør det på sin måte. Jeg vil lese et lite eksempel på det.

En dag ved middagsbordet spurte eldstemann hvorfor jeg gikk til legen og fikk sprøyter. Jeg sa det var fordi jeg så og hørte ting som ikke fantes. Han syntes først det hørtes litt skummelt ut, men da jeg sa at det ikke gjorde meg noe, og at det ikke var dødelig, ble han tydelig lettet. Minstemann syntes det var helt i orden, og spurte om det var sånn at når vi bare hadde fem blomsterpotter i vinduet så så jeg syv. Det måtte jeg si meg enig i. En stund etterpå kjeftet jeg på ungene fordi de hadde rotet sånn i stuen, hvorpå minstemann påsto at det var bare noe jeg så, egentlig var det ganske ryddig. Så noe har han iallfall oppfattet.

JGK: Da jeg kom ut fra sykehuset en av gangene, møtte jeg en bekjent i byen. Og så sier hun til meg: «Du, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal prate med deg.» «Du kan jo prøve å snakke med meg som om du er normal», sa jeg. Og jeg tenkte ikke helt på hva jeg sa, men i hvert fall ble hun fryktelig sur og snurt, og jeg pratet ikke mer med henne. Hun gikk. Jeg tenkte etterpå at det er i grunnen veldig ofte slik folk tenker. Hva i all verden skal jeg snakke om med sånne som har vært på sykehuset og kommet ut? Går det an å føre noen samtale, eller skal jeg bare jatte med? Så det er en del sånne ting man møter. En annen ting er at alle de jeg traff utenfor sykehuset, jeg tror mange ville hatt godt av et opphold. Og så er det jo det med årsaker til sykdom. Det er veldig vanskelig. Men jeg er ikke så opptatt av det.

Jeg er mer opptatt av dagen i dag, og hva jeg kan gjøre med den. Synes ikke det er så viktig å spekulere over fortiden. Det er dagene fremover jeg skal leve, og det må jeg gjøre best mulig; da jeg fremdeles har en del vanskeligheter, er det viktig å ta en dag av gangen og ikke filosofere for mye over fortiden, den får jeg allikevel ikke igjen.

AKH: Tusen takk. Og da er det Linn som skal lese fra Du dør ikke. Den er en oppfølger til Furuset, og der møter vi Eva, som ikke er Linn, men som ligner litt. Vær så god.

LS: Takk. Jeg skal lese noen utdrag fra litt forskjellige steder. Så jeg bare begynner.

AKH: Skal vi kanskje fortelle om Jo og Miriam, som er vennene til Eva. Bestevennene hennes.

LS: Ja.

Jo ringer og Nina ringer. Ashkan, Nilen og Simen ringer. De vil ha meg med ut, i parken, til Stemmern for å bade, på kino hvis det regner, på fotballkamp, på biltur, til en veranda for å drikke øl. Alt man kan drive på med om sommeren driver de på med, mens jeg er her alene.

Jeg ligger for det meste i senga eller på sofaen, eller jeg er ute og løper. Det er enten eller. Enten så ligger jeg bare der, eller så løper jeg, så fort og lenge jeg kan. Jeg skriver til Miriam en gang iblant. Det er lettere med henne fordi hun ikke er her. Lettere å late som at alt går bra når hun ikke kan møte meg og sjekke. De andre svarer jeg med korte setninger og mange smilefjes, skriver at jeg er travel, at jeg er lei for at jeg ikke har tid til å ses, men snart. Nina er sikker på at jeg har fått meg kjæreste, og vil vite hva han heter, mens Jo maser og maser om at jeg snart må møte hans.

LS: Og så har Eva kommet på besøk til Jo. Men det gikk ikke så bra, så hun har rømt.

«Faen,» sier han. «Det skulle jo ikke bli sånn her.»
«Nei,» sier jeg.
«Jeg tenker på deg hele tida, og du gidder ikke å svare på meldingene mine engang,» sier han og puster ut, kommer med en liten latter gjennom nesa, som om han ikke tror på det han selv sier.
Vi sitter i togskuret i regnet, det er ingen andre på stasjonen, ingen som dukker opp for å vente sammen med oss. Jeg burde si noe, men jeg har en klump i halsen og det er vanskelig å puste. Han hever stemmen og ser på meg.
«Er du sjalu eller hva er greia?»
«Det er ikke det,» sier jeg.
«Hva er det da?»
Jeg svarer ikke.
«Du må hjelpe meg litt her, Eva. Jeg kan ikke fikse det hvis du ikke forteller meg hva det er. Det var du som kom til meg.»
«Ikke vær så sur,» sier jeg lavt.
«Men ikke vær så jævlig dust, da!»
«Ikke skrik!» roper jeg tilbake.
Han blir stille.
«Du kan ikke fikse alt heller. Det er bare ikke sånn det funker. Noen ganger blir ting bare ødelagt.»
«Ja vel,» sier han etter en stund. «Dette gidder jeg ikke mer.»
Han reiser seg og stiller seg utenfor skuret. Blir stående med ryggen til meg i noen sekunder, venter på noe jeg burde si, og så går han igjen, forsvinner bortover perrongen med raske skritt.

Han ringer meg et par ganger etter at jeg var der, altfor seint på kvelden, men jeg tar den ikke, tør ikke, og etter disse par gangene er det slutt, er det stille. Sommeren glir over i tidlig høst og jeg løper og jobber, løper og jobber, prøver å ligne på det vanlige, voksne mennesket jeg er, som folk sier at jeg er når de sier noe om meg. Eva? Hun er hyggelig, hun. Litt stille, kanskje. Beskjeden. Med et hjerte som slår og lunger som puster, med en puls som fortsatt er høy, i en kropp som fortsatt lever. Om kvelden når jeg ikke får sove, tenker jeg på å ringe til Jo, men jeg vet ikke hva jeg skal si. Hei, liksom? Hver dag tenker jeg på ham.

[…]

Mamma sender postkort fra Hellas. Pappa sender tekstmelding fra en fisketur på Vestlandet. Nina og Nilen sender snapchats fra New York og Gran Canaria. Men ingenting fra Jo. Ikke Miriam på en stund heller. Det er september og høstferie. Alle har det bra. Soler seg, venter på napp. Men ikke jeg. Jeg sitter bare her. Jeg googler symptomene mine igjen:
Hjertebank.
Svimmelhet.
Halsbrann.
Urolig mage.
Svettetokter.
Søvnproblemer.
Vondt i skulderen.
Vondt i nakken.
Nummenhet i kjeven.
Jeg tar meg til kjeven, den er nummen, ikke sant? Jeg skjærer tenner, beveger underkjeven fram og tilbake. Jeg vet ikke om det er nummenhet, men det kan godt være det. Taster det inn.

Alle symptomene er både farlige og ufarlige. Det kan være stress – det kan være hjertetrøbbel. Det kan være sure oppstøt – det kan være magekreft, hjerteinfarkt eller magesår. Det kan være hodepine – det kan være hjernesvulst eller blodpropp. Det kan være blodmangel – det kan være femten former for leukemi. Jeg klarer ikke å slutte å kjenne etter. Jeg prøver å tenke tilbake på den første gangen jeg ble svimmel eller kjente hjertet slå for hardt, om det er uker, måneder eller år siden det begynte, eller om det alltid har vært sånn. Hvis det alltid har vært sånn, så er det ikke like farlig. Man kan ikke leve et helt liv med kreft eller hjerteinfarkt, men man kan leve med det i noen måneder, og så dø av det. Jeg kjenner på hjertet mitt, på pulsen, blir kaldere og kaldere i kroppen etter hvert som jeg kan krysse av symptom etter symptom på alvorlige sykdommer. Jeg er midt i en artikkel om hjernekraft da det ringer på døra. Skittentøyet ligger i en haug i gangen, og jeg skyver det til side med foten før jeg åpner døra.
Miriam med to kaffe.
«Bank, bank,» sier hun før hun går inn, dytter meg forsiktig til side med kroppen, sparker av seg skoa i gangen, fortsetter inn i stua.
«Jeg har kaffe og kanelboller, kaffen er kanskje kald, for jeg kjøpte den i byen, men det får du bare leve med.»
«Takk,» sier jeg og følger etter henne inn.
«Ja, så her sitter du og sturer mens sommeren lever livet?»
Jeg trekker på skuldrene, ser ut vinduet. Hun har satt fra seg pappkrusene på bordet oppå en haug med papirer, og idet jeg skal lukke PC-en får hun et glimt av skjermen.
«Hjernekreft?»
«Jeg bare havna der,» sier jeg.
«Du bare havna der? Hvor skulle du egentlig?»
«Migrene,» sier jeg.
Hun ser skeptisk på meg.
«Så du sitter ikke her og googler symptomer på ingenting og ender opp med uhelbredelig kreft og tre måneder igjen å leve?»
Jeg svarer ikke.

LS: Og så er det en samtale med Miriam, som da har kommet på besøk for å redde venninna si.

«Er du veldig mye ensom?» spør hun plutselig.
«Ensom?»
«Ja?»
Jeg gjør som henne, trekker beina opp under meg på benken, tenker over det hun nettopp spurte meg om.
«Jeg tror ikke det er ensomhet,» sier jeg etter hvert.
«Ikke?»
Jeg rister på hodet.
«Hva er det da?»
«Jeg vet ikke hva det heter,» sier jeg. «Hvis jeg hadde visst hva det var, så hadde jeg kanskje også visst hvordan jeg skulle få det til å gå over.»
«Er det derfor du ikke får sove?»
«Nei.»
«Hva er det da?»
«Jeg vet ikke. Det bare begynte. Og så slutta det ikke.»
«Hva tenker du på når du ikke får sove?»
«Alt og ingenting,» sier jeg. «Noen ganger kan jeg grue meg til å dra på jobb dagen etter.»
«Hvorfor det?»
«Ikke på grunn av jobben, men på grunn av bussturen til jobb.»
«Hva med den?»
«Hva om den frontkolliderer med en lastebil?»
«Bussen?»
«Ja, eller , jeg kan se for meg at jeg blir påkjørt. Altså, at bussen jeg sitter i kan krasje på vei til jobb, og da tenker jeg noen ganger: OK, da tar jeg ikke bussen i dag, men så ser jeg for meg at jeg blir påkjørt som fotgjenger. Av en buss. Fordi sjåføren sovner eller får hjerteinfarkt eller bremsene svikter. Og så blir jeg liggende der og tenke på hvis ikke bussen krasjer, så kommer den til å meie meg ned på fortauet. Så jeg kan like godt bli hjemme, ikke sant? Men hvis jeg bestemmer meg for å bli hjemme, så kommer jeg til å få støt av hårføneren når jeg plugger den i, så da jeg ikke føne håret etter å ha dusja, og derfra bare baller det på seg. Alt som kan skje, alt jeg ikke kan gjøre noe med.»
Miriam er helt stille mens jeg forteller, så trekker hun pusten dypt, slik at jeg skal høre det, men sier ingenting.
«Det er ikke bra,» sier hun til slutt.
«Nei,» ler jeg.
«Men det er ikke det.»

LS: Og så er det bare en siste tekst.

«Hva ville du gjort, egentlig?» spør jeg når hun setter seg igjen.
«Hva jeg ville gjort hvis hva da?»
«Hvis alt plutselig ble vanskelig, uten at du skjønte hvorfor.»
«Jeg tror jeg ville tatt de pillene du ikke tar.»
«Fant du dem?»
Hun nikker.
«Da jeg lette etter støttebandasjen.»
«Så du ville gått til legen, og så, hvis legen skrev ut piller, så ville du bare tatt dem.»
«Jeg tror det.»
«Men det er ikke som antibiotika,» sier jeg og tar en slurk av ølen jeg fortsatt jobber med å få ned. «Det er ikke sånn at de pillene bare fikser det.»
«Nei. Det vet jeg, men det må jo være en grunn til at man får piller. De må jo fungere, tror du ikke?»
«Jeg tror de kanskje gjør noe med symptomene, men ikke årsaken,» sier jeg.
«Og løpinga gjør noe med årsaken?»
Jeg setter meg til rette i stolen, vet ikke hva jeg skal si.

AKH: Takk skal du ha. Det var mens du skrev Furuset, den første boka om Eva, at du selv fikk angst. Og jeg merket meg at i Furuset får vi vite at Eva som 14-åring opplevde at en kamerat falt om på fotballbanen og døde. Av hjertefeil. Men det virker ikke som Eva selv kobler det til hennes egen bekymring for at hjertet når som helst kan stoppe.

Linn Strømsborg: Nei … Jeg tror heller Eva kobler alt i livet som kan gå galt, til seg selv. Og at de tingene som faktisk har skjedd med folk hun er glad i, de takler hun litt sånn som alle ville taklet det. At hun blir lei seg og trist. Men sjansen for at alt som kan gå galt, vil gå galt, er det som på en måte velter lasset litt. Av diverse grunner, sikkert.

AKH: Hvordan er det å bli sett på som nærmest identisk med sin romanperson? Det virker ikke som du har noe stort behov for å si at Eva ikke er deg?

LS: Nei. Jeg har måttet si det noen ganger, men det har vært mer sånn i artige situasjoner. Jeg husker da jeg hadde gitt ut Furuset, og jeg kommer fra Furuset selv, og den handler om Eva som flytter tilbake til Furuset etter å ha fullført en mastergrad. Så ringte en journalist og sa «ja du, Linn Strømsborg, du har jo flyttet hjem til Furuset etter å ha fullført en mastergrad». Og da sa jeg at det har jeg ikke. Jeg bor i Gamlebyen, og jeg har ingen mastergrad. Og da sa journalisten «jeg ringer deg opp igjen i morgen». Så man tar det jo gjerne bare som en selvfølge at man skriver om seg selv. Det er veldig mye i Eva som ligner på meg, men jeg er jo ikke Eva. Men hvis folk vil at jeg skal være det, så kan jeg godt være det, for jeg syns jo hun er veldig kul. Jeg har jo skrevet henne. Så jeg kan godt være henne litt.

AKH: Jeg har lurt på en ting. Hvis Eva ikke hadde en mastergrad i statsvitenskap, men i stedet var forfatter. Om hun ville hatt det bedre da. Jorunn forteller at det å skrive om en psykisk lidelse hjelper en å sette ord på ting, så hadde Eva vært mindre forvirret hvis hun skrev?

LS: Ja, akkurat det har jeg tenkt litt på. Fordi jeg er jo forfatter, og jeg fikk også angst, og jeg taklet det jo på en helt annen måte enn min romanfigur Eva gjorde. Jeg vet ikke om det var fordi jeg skrev om det, men jeg snakket veldig mye om det. Og Eva er en litt mer beskjeden og tilbaketrukket person. Men jeg tror personlig at det å snakke om psykiske lidelser – eller det å snakke om ting man sliter med eller lurer på eller opplever – at det er bra, enten man skriver om det, hvis det er det man føler at fungerer best, eller at man rett og slett ikke holder det inni seg. Så jeg tror kanskje Eva kunne hatt godt av en dagbok.

AKH: Så det du på en måte gjør med Eva, er å teste ut hvordan det ville gått hvis man ikke var åpen. For hun lever jo ikke i sin egen verden, sånn som Jorunn beskriver, men hun trekker seg tilbake sånn at det på en måte blir en egen verden likevel. For hun slipper ikke de andre inn. Og det er mulig å holde en fasade – med smilefjes og litt skyping – som gjør at hun kommer unna de andres blikk. Når man skyper, er det ikke så lett å se den andre i øynene.

LS: Ja, hun blir veldig asosial. Og jeg tror det forsterker angsten hennes også. At hun slutter å gjøre alt det hun er glad i. Men dette snakket jeg faktisk om med en kompis av meg senest i går. For han mente at den kontrollen Eva viser – ved nettopp å trekke seg unna ting og velge å bare løpe og gå på jobb – han så på det som en selvdisiplin som han nærmest beundret. Jeg personlig hadde jo taklet min angst på en sosial måte, eller jeg hadde snakket mye om det med mennesker, og skrevet veldig mye om det før jeg begynte å skrive roman om det, mens Eva jo ikke gjør det. Og jeg så på henne som svakere – altså jeg prøvde å skrive fram en litt svakere romanfigur, men han mente tvert imot at hun var veldig, veldig sterk. For angst handler mye om det å miste kontrollen, og hun henter den jo inn ved å få stålkontroll over riktignok veldig små deler av livet. Men det var litt artig. Jeg hadde ikke tenkt på henne sånn, så det var gøy å høre at noen hadde lest henne som en som hadde kontroll.

AKH: Det som gjelder med boka di, Jorunn, er jo at det ikke bare er din fortelling – som jo hadde en veldig trang fødsel – for det er to venninner som du først bare skriver små lapper til, så at det etter hvert blir bok, det har jo veldig mye med vennskap å gjøre. Og du skriver også at du ble ikke et ordentlig menneske før du møtte mannen din. Kan du si litt om disse nære relasjonene?

JGK: Altså, hvis man ikke har venner, og ikke har noen å dele noen ting med, så blir man jo veldig ensom. Og når man har en psykisk sykdom, så er man egentlig ensom fra begynnelsen av, for veldig mange er redde for å ta kontakt med deg. De er redd for å si noe galt, og de er litt engstelige. Og de fleste regner med at har du en psykisk sykdom, så er du innlagt. Da får du hjelp, og da kan vi holde oss unna. Men det er jo noen naboer, det er venner, og det er det vanlig livet rundt deg som gjør at du klarer deg. Mine venninner, som jeg har hatt siden jeg gikk på skolen, eller tok videreutdannelse, de har fulgt meg gjennom alle årene. Og vi har vært sammen både med barn og barnebarn. Og jeg traff også min mann, det var egentlig helt tilfeldig, men han fikk da beskjed, også av legen, om at han måtte ikke finne på å gifte seg med meg. For jeg kom til å være svingdørpasient resten av livet. Det var kanskje noe i det, men jeg ble utskrevet, vi giftet oss, og vi har faktisk overlevd hverandre begge to. Så jeg er gift med samme mann fremdeles, og vi har to gutter. Det har vært fantastisk. Og det livet jeg har fått, det er jeg veldig, veldig takknemlig for. At noen turte å satse på meg, som trodde på meg, og som også turte å høre på meg, og som visste at jeg i perioder kanskje ikke ville klare meg helt optimalt. Men mannen min overtok ungene i de periodene jeg hadde det vanskelig. Og det var egentlig ikke noe problem. Ungene sier de merket veldig lite til det. Bortsett fra de fordelene de selvfølgelig fikk, da, innimellom. Og mine venninner merker kanskje fortere enn meg når jeg begynner å bli syk. Og de sier klart ifra. De stikker ikke noe under noen stoler. Og det er veldig godt.

AKH: Men i tillegg til din egen fortelling i Psykosens verden så er det en fagmann som både skriver litt generelt om psykoser, men som også tolker din fortelling. Og det var du ikke helt happy med.

JGK: Nei, det var forlaget som gjerne ville at noen skulle skrive om psykoser rent generelt. De hadde en psykiater i sin stall, for å si det sånn. Så han ble da tilkalt, og han skrev litt om psykoser, og det syns jeg var helt i orden, for det kan man egentlig ikke få nok opplysninger om. Men så skrev han også om min tekst. Han skulle fortelle hva jeg egentlig mente med det jeg skrev. Men jeg mente vel at det jeg skrev, sto godt for seg selv. Han feiltolket en del, og jeg kjente ham heller ikke. Jeg hadde snakket med ham på et møte én gang. Så han skrev ganske mye feil, og han hadde vel egentlig ikke skjønt helt hva jeg skrev om, hadde jeg følelsen av. Så jeg var ikke enig med ham, og jeg skrev litt til slutt om at jeg ikke var det. En annen ting er at de fleste psykiatere har sin egen oppfatning av hvordan vi har det. De har lest i lærebøkene om hvordan vi har det, og derfor så har vi det sånn. Men vi er alle unike mennesker. Vi er alle forskjellige personligheter, og vi hører ikke hjemme i en lærebok.

AKH: Du beskrev at du har din egen verden, og jeg får assosiasjoner til at det er akkurat som du har en filmframvisning som foregår parallelt med vår felles virkelighet i perioder der den andre verdenen er mer til stede. Psykiateren skriver som om alt som skjer deg, er vondt og vanskelig, mens du syns jo tvert imot at det kan være litt dumt når ikke denne filmframvisningen går.

JGK: Ja, det blir veldig stille og rolig. Men altså, når det gjelder å være psykotisk, så tror jeg omgivelsene har det mye verre enn meg. Jeg lever i psykosen, og jeg er jo overbevist om at det er sannheten her i livet, så jeg har det egentlig ganske bra. Jeg tror på det jeg ser, jeg tror på det jeg hører. Og de konfliktene det skaper, det er det jo omverdenen som merker, og som de synes må være forferdelig, men det er ikke det. De gangene jeg har det vondt og er psykotisk, det er når jeg blir redd. Når tingene jeg ser gir meg redsel. Når tingene jeg hører skremmer meg. Da blir jeg redd, og da har jeg det forferdelig vondt. Men det er egentlig bare en liten del av det. Så ellers må jeg innrømme at jeg føler meg mange ganger mye mer normal enn alle de andre rundt meg. Det er kanskje ikke tilfelle, men jeg får leve i den troen.

AKH: Og så lurer jeg på om dere begge vil tenke litt over og svare på om det noen gang kan være feil å spørre de som sliter psykisk, hvordan de har det.

LS: Jeg vet ikke helt, og dette var en av grunnene til at jeg var litt redd for denne samtalen, for jeg er jo ikke noen ekspert på området. Da blir man redd for å si feil, akkurat som man kanskje blir redd for å spørre noen man kjenner som sliter. Men omtanke, hvis den er vist på en måte som åpner for dialog eller forståelse, er vel aldri feil.

JGK: Jeg tror man veldig fort merker på de som spør om de spør fordi de er interessert i å høre hvordan du har det. Eller om de spør fordi de syns de må spørre. Og hvis de gjør det siste, så er det nok å si «takk, jeg har det bare bra». Hvis de spør fordi de virkelig er interessert og gjerne vil vite hvordan du har det her og nå, så er det noe helt annet. Da kan du godt fortelle, og det er ikke noe farlig å spørre i det hele tatt. Men selv om dere spør og viser interesse, så kan dere ikke forvente å få noe svar. Vi forteller ikke alt, og det har dere ikke godt av heller, tror jeg. Så litt må vi ha for oss selv.

AKH: Og dere har begge skrevet med en forskyvning. En liten forskyvning for Jorunn siden du skrev under pseudonym, men det var egentlig ikke fordi du ikke ville stå fram selv, men på grunn av at du vel egentlig var redd for kollegenes fordommer.

JGK: Jeg var ikke redd for fordommene. Jeg visste de var der. Jeg hadde en ledende stilling, og jeg var avhengig av tilbakemeldinger om det som skjedde på mine vakter. Jeg visste at hvis de visste at jeg hadde en diagnose som kanskje ikke er så positiv ifølge de fleste, så ville mye av det som skjedde, ikke blitt fortalt meg, for da ville de sagt «Jorunn, hun er jo syk, så vi sier ikke noe om det, det er ikke så farlig, vi nevner det ikke». Men det er alle de småtingene som jeg var avhengig av å ha greie på. Derfor fortalte jeg ikke noe. Den første jobben jeg hadde – da visste alle det, og det var greit. Så var jeg hjemme i mange år med barna, og da jeg søkte igjen, valgte jeg å ikke fortelle noe. For jeg visste at det var veldig mange fordommer i samfunnet. Selv om jeg startet i jobb på 60-tallet, og så var hjemme og begynte å jobbe igjen på 70-tallet, så tror jeg ikke akkurat det har forandret seg. Vi snakker mye mer om ting, men jeg tror fordommene er der. Kanskje ikke så uttalt i dag som før, men de er der.

AKH: Mens Linn har den forskyvningen som går ut på å ha en romanfigur. Kunne du i det hele tatt tenkt deg å skrive sakprosa om angst?

LS: Nei, men jeg skriver jo blogg, og det er i hvert fall ikke fiksjon. Så jeg har skrevet mye om min egen angst. Men jeg er jo skjønnlitterær forfatter, og jeg tror ikke jeg får til eller har interesse av å prøve å skrive en sakprosabok. Det er litt fordi det jeg har funnet i skjønnlitteraturen – fra jeg begynte å skrive – det er jo det deilige i å kunne finne på ting når virkeligheten ikke duger eller er bra nok. Så det var egentlig ikke meningen å skrive en roman om angst, men Eva fortsatte å henge rundt ved skrivebordet mitt, og så begynte jeg å skrive om henne, og så hadde hun jo fått angst. Jeg ville jo bare skrive om en jente som løp, men da jeg skjønte at hun hadde fått angst og satt og gjemte seg på stuegulvet og googlet hjernekreft og hjerteinfarkt, så tok jeg det lille jeg kjenner igjen fra mitt liv, og så leste jeg utrolig store mengder bøker om andre som har angst, og faktabøker – «Hva er angst?» – og litt diverse. Og så plukket jeg det som passet og kunne slenge det inn i romanen min. For det kan man, mens i en sakprosabok så er det jo fakta. Det må jo være riktig det som står der.

AKH: En ting som jeg lurer på er øyekontakt. Eva viker ofte unna øyekontakt, og det gjør egentlig Lise også. Er det okay å da søke øyekontakt? Når folk viker unna. Ja – jeg vet, Linn – du er ikke ekspert på alt … Men er det okay å presse seg på og kreve øyekontakt?  Det er vel egentlig det de har behov for – å bli speilet – men så viker de unna speilingen og blir mer ensomme.

LS: Jeg vet ikke om øyekontakt trenger å være så viktig. Det er jo andre måter å gjøre det på. Og dette er fakta, det er min, Linn Strømsborgs, diagnose som snakker nå. Jeg husker at jeg var på fest og så fikk jeg angstanfall og låste meg inne på do. Og så ble jeg der veldig lenge, og det ble sikkert kø utenfor. Men hun som hadde festen, jeg tror hun hadde luktet lunta og skjønt at jeg ikke faktisk var på do, men at jeg hadde rømt. Så hun banket bare på døra, og da satt jeg på badegulvet og prøvde liksom å puste. Og så satte hun seg bare ned utenfor og pratet litt som om det var helt normalt at jeg satt bak en låst dør og hun satt ute i gangen sin. Og så spurte hun om jeg ville ha geléshots, og så sa jeg nei takk, og så svarte hun at nei, de står nå her ute hvis du har lyst på det, og det er et bad i den andre enden av leiligheten, så det går helt fint. Og bare si fra hvis det er noe du har lyst til å høre på anlegget. Og så gikk det jo greit, og jeg fikk geléshots da jeg endelig kom ut. Men vi så hverandre aldri i øynene, men hun viste jo ekstrem nærhet selv om vi hadde en vegg – bokstavelig talt – mellom oss.

AKH: Og noe jeg har lagt merke til, er at vennene til Eva tar mye på henne. Er det kanskje en annen måte å gjøre det på?

LS: Ja, kanskje det.

AKH: Dytting i skulderen og sånn. At det også er en måte å prøve å riste henne litt fram på. En annen ting er at du, Jorunn, du skrev jo under pseudonym fordi du var redd for konsekvensene i arbeidslivet, og det tematiserer at det å være åpen om en psykiatrisk diagnose kan føre til utstøting fra arbeidslivet fordi kolleger og arbeidsgivere har fordommer. Da er det viktig å få fram at du har fungert i alle år i en ansvarsfull jobb uten noen problemer, for selv om denne indre filmen også går, så betyr ikke det at du ikke er til stede i den felles virkeligheten. Du skriver at du har din verden, men du er jo også i vår verden.

JGK: Ja, jeg er det. Og når jeg var på jobb, var jeg ikke redd for hva som kunne skje og hva som hendte på jobben. Jeg visste at jeg kunne jobben min, det var også en veldig fin ting i seg selv. Og jeg merket også når jeg begynte å bli dårlig og når jeg ikke fikk med meg alt. Da var det en sykemelding på et par dager bare. Da økte jeg litt på medisindosen, og det gikk egentlig veldig greit. Så jeg fungerte veldig bra i jobben, og da det kom så langt at jeg hadde gitt ut boken, og en del år etterpå da alle – eller de fleste – visste om det, så var det bare positive tilbakemeldinger. Men det var kanskje fordi de kjente meg allerede. De visste hva jeg sto for, de visste hva jeg kunne. Jeg tror at hadde jeg søkt på den jobben med min diagnose, så var søknaden min kommet nederst i haugen, og det hadde ikke kommet på tale at jeg kunne få en sånn jobb. Det er jeg overbevist om. Jeg ville gjerne ha den jobben, og derfor nevnte jeg ingen verdens ting.

AKH: Og dette er jo en jobb innen helsevesenet til og med. Og det viktige er jo nettopp at det har aldri vært noen fare for at du gjorde noe galt i den jobben.

JGK: Nei, jeg gjorde heller mye mer enn jeg egentlig skulle gjøre.

AKH: Har dere noen råd til andre som har lyst til å skrive ut fra egne erfaringer med psykiske lidelser?

JGK: Jeg tror alle har godt av å sette ord på ting og følelser for å lære å kjenne seg selv lite grann. Men jeg tror ikke det er nødvendig for alle å skrive en bok. Jeg tror at for mange vil det være nok å sette ned ting i en dagbok, som kanskje er for en selv, eller nærmeste familie, eller venner, som kan lese det. Hvis det er noe du gjerne vil vise. Jeg tenkte ikke på bok i det hele tatt, og det var mer tilfeldigheter at de to venninnene mine ville. At det var grunnen til at det ble en bok ut av det. Jeg hadde ikke noe spesielt ønske om det. Men jeg hadde veldig godt av å sette ord på ting og følelser og lære meg selv å kjenne litt bedre enn jeg gjorde.

AKH: Hadde det holdt med dagbok for deg, Linn, eller er det sosiale ved bloggingen og å utgi en roman viktig for deg?

LS: Jeg tenker at bloggingen som sagt er mer relatert til min egen angst, og jeg tror ikke det holder å bare skrive dagbok. Jeg skriver jo dagbok også, men den forteller meg ikke at det kommer til å gå bra. Det er jo de som kommenterer på bloggen min, som gjør forskjellen. Så blogging er ikke så dumt, men nå snakker vi ikke om «dagens outfit»-blogging heller, sånn som man driver med i dag. Jeg er sånn «old school»-blogger, som skriver dagbok på internett så folk kan lese det. Det er noe med det å bli lest og at folk sender små kommentarer, og ikke minst den som jeg liker best – «akkurat sånn har jeg det også» – for da føler man seg mindre alene. Og det er kjekt å kjenne på.

AKH: Miriam spør Eva om hvorfor hun ikke tar pillene sine. Man får ikke helt tak i om Eva tar piller noen gang. Det hjelper henne kanskje at hun etter hvert snakker med vennene – både Jo og Miriam og andre – og at det er det som er gjennombruddet for henne.

LS: Nei, hun tar nok ikke piller. Disse pillene det er snakk om, er Sobril, som er sterkt beroligende, og det Eva gjør når hun får de, er å lese bivirkningene, og en som har helseangst har ikke lyst til å ta piller som på det verste kan – står det – føre til selvmord. Og da tenker hun «nei takk», og så setter hun dem tilbake i skapet. Men jeg tror jo at det fins veldig mange andre piller som kan fungere, spesielt hvis angst er knyttet til depresjon og sånt noe, og jeg har en venninne som sier at Cipralex reddet livet hennes, og det tviler jeg ikke på at er sant. Så jeg tror ikke Eva er mot piller generelt. Hun er bare mot bivirkning: selvmord.

AKH: Så er det det med stillhet. Eva har på musikk nesten hele tiden. Flykter hun fra stillheten?

LS: Nei, akkurat der tror jeg bare hun er veldig, veldig fan av Kent. Så det er bare sånn hun er.

AKH: Og det er et svensk band. Og er det faktisk noe som holder henne gående at hun har dem? Når hun skyver alle andre unna, har hun fortsatt Kent.

LS: Ja, det er jo litt gøy, for den boka begynner jo også med at Kent avslører at de skal på avskjedsturné og at de har gitt ut sin siste skive. Så ikke bare har Eva angst og klarer ikke å henge med vennene sine, men favorittbandet hennes legger opp. Det var liksom toppen av kransekaka og kirsebæret på milkshaken. Da tenker hun at da kan jeg bare gå hjem og legge meg. Men det går bra selv om de legger opp. Hun kan alltid høre på CD-ene deres.

AKH: Hvor ville Eva vært i dag uten vennene?

LS: Da ville hun sittet et sted og prøvd å finne venner, tror jeg. Hvordan gjør man det som voksen, egentlig? Det har jeg tenkt mye på.

AKH: For det som skjer med henne, er jo det som kan skje med mange. Akkurat i denne overgangen fra at man ser vennene hele tiden, og så begynner man å gjøre forskjellige ting, og noen drar til Paris og noen begynner å studere eller jobbe andre steder, og så er det lett å falle ut uten at noen merker det. Så det er verdt å ta med seg som en tanke – at akkurat i sånne overganger må man passe på vennene sine hvis de sklir unna. Og hvor hadde Lise vært uten vennene? Eller Jorunn?

JGK: Da hadde jeg vel vært svingdørpasient, som de sa jeg skulle bli. Jeg vet ikke. Man lever jo egentlig gjennom sine omgivelser og sine venner. Man blir farget av dem. Så jeg tror at den vekselvirkningen der – mellom venner – den er veldig sunn og veldig fin.

AKH: Men man kan også støte seg selv bort fra ulike sosiale sammenhenger fordi man føler at en psykisk lidelse – i motsetningen til en fysisk lidelse – er opp til en selv. At man må ta seg sammen.

JGK: Ja, det er det vel noen som sier – at man må ta seg sammen og gjøre noe fornuftig og ikke gå der og deppe. Men altså – har man en psykisk sykdom, så kan man ikke gjøre noe med det selv. Man må ha hjelp. Jeg har brukt medisiner omtrent siden jeg var tyve år. Mer eller mindre. I begynnelsen var det, da de nye ataraksikaene kom, veldig mye bivirkninger. Og så fikk jeg selvfølgelig tabletter for bivirkningene, som igjen hadde bivirkninger. Og det som er problemet, er å finne medisiner som passer for deg, hvor det er bivirkninger som du kan tolerere og leve med. Alle får ikke alle bivirkninger. Noen får veldig få, og noen får mange. Men de bivirkningene du får, de skal du fungere med. Og da må det være de bivirkningene – i den lange listen – som du klarer å tolerere. Jeg har funnet fram til det, og jeg klarer meg veldig bra med det. Men venner og familie har veldig mye å si, og de må ha lært seg å ta meg som jeg er.

AKH: I motsetning til Lises – eller Jorunns – situasjon har Eva – og Linn – en sykdom som kan gå over.

LS: Ja, den kan sikkert det.

AKH: Og jeg tror ikke man ikke får en jobb selv om man har angst?

LS: Nei, hvis man klarer å gå på jobbintervjuet uten å få angst, så tror jeg man har greie sjanser. Men jeg har ikke satt det på CV-en, og jeg har jo sagt nei og mistet jobber som dette, i dag, hvor jeg blir bedt om å komme og lese eller snakke. Jeg har ringt og sagt at jeg har fått influensa, for det er en greiere diagnose for å få fri. Men der jeg ikke har kommet fordi jeg ikke har klart det.

JGK: Ja, akkurat det med forkjølelse kjenner jeg igjen. Det er mye enklere.

AKH: For det du, Jorunn, egentlig sier, er at hvis man har en så alvorlig sykdom som en psykoselidelse er, med en schizofrenidiagnose, så bør man vente med å fortelle om den til man har fått seg jobb.

JGK: Ja. Og hvis man blir syk innimellom, så bør det være fra åtte til tre på hverdager. For da har legen kontortid.

AKH. Så det blir litt forskjellig, tenker jeg, hvis det er noen i publikum som tenker «skal jeg skrive bok eller skal jeg ikke skrive bok?», så blir det sånn at full åpenhet om de aller tyngste diagnosene kanskje ikke alltid faller heldig ut. På grunn av de fordommene som fortsatt fins.

JGK: Men jeg tror også at i dag er man blitt flinkere til å se gjennom fingrene med diagnoser. Og jeg tror at hvis jeg hadde fått satt en diagnose i dag, så hadde jeg kanskje ikke fått den diagnosen jeg fikk den gangen jeg fikk. For da de satte diagnosen på meg, var jeg dopet på medisiner rett og slett. Og en annen ting var at mens jeg var på Dikemark sykehus – en av de første gangene – så kom det en dame som skulle snakke med meg, og jeg spurte hva det gjaldt. Jo – du må skrive under her, for du skal ha uføretrygd, sa hun til meg. Men da hadde jeg allerede fullført min utdannelse, og jeg hadde også en jobb jeg kunne komme tilbake til. Og jeg visste at jeg kunne klare den i perioder, selv om jeg også kanskje ville være innlagt i perioder, eller jeg ville være dårlig innimellom. Så jeg sa nei, jeg skrev ikke under. Og det er jeg veldig glad og takknemlig for i dag. Så jeg tror at da de så den diagnosen, så regnet de med at hun, hun kommer ikke ut herfra. Men jeg gjorde det. Og jeg visste også hva den diagnosen gikk ut på, og jeg tenkte en del på det og tenkte at den diagnosen skal ikke ødelegge meg. Jeg skal huske på at jeg steller meg hver dag, at jeg ser ordentlig ut, og at jeg gjør noe mer med livet mitt enn å være dårlig og spise tabletter. Det har jeg klart – til nå. Nå har jeg gått av med pensjon, og jeg håpet jo at jeg også hadde pensjonert meg fra schizofrenien, men det har jeg ikke. Men det går lenger mellom hver gang, og jeg tror også at en sånn type sykdom brenner litt ut. Jeg er ikke dårlig nå når jeg er dårlig, og jeg er heller ikke så ofte dårlig. Men jeg har vel egentlig syntes jeg har vært frisk hele tiden, så jeg vet ikke …

AKH: Dere i publikum skal vite at når man leser boka, så starter den allerede i 1984 – da du skrev på lapper. Og hvor lenge var det da siden du hadde blitt syk?

JGK: Jeg ble syk allerede på 60-tallet. Men den gangen snakket vi ikke om det. Psykiske sykdommer eksisterte bare i bøkene. Så var jeg inn og ut på Dikemark i ti år omtrent.

AKH: Og så var det rett og slett tyve år med lapper og stadig lengre skriftstykker, og så ble det bok i 2004.

JGK: Og det har mine venninner, som fikk meg til å begynne med dette her, skrevet om i begynnelsen av boken. Hvordan det ble gjort.

AKH: Og det som kommer veldig godt fram i den boka, er det med å ha systemer for å håndtere den andre verdenen. For eksempel at skoene måtte stå i én retning – nord–syd – for at du skulle kunne ta dem på deg. Og hvis det paret du ville ha på deg, sto øst–vest, så måtte du ta på deg et annet par som sto nord–syd, men så kunne du komme til å dytte borti de som sto øst–vest sånn at de også sto nord–syd, og så kunne du skifte sko.

JGK: Ja – det var veldig greit.

AKH: For den historien du hadde fra svømmehallen, da ble du på en måte nødt til å adlyde stemmene …

JGK: Ja, jeg kunne ikke gjøre noe med det.

AKH: Så du fikk ikke svømt de siste to hundre meterne. Men egentlig forteller boka mye mer om alle de gangene du fant en løsning. Som den gangen du måtte bake en kake og var sikker på at det skulle komme krokodilleunger ut av eggene. Og da skriver jo psykiateren at du ble veldig redd for disse krokodilleungene, men det var jo ikke det som var problemet, det var hvor skulle du oppbevare dem?

JGK: Ja, jeg visste jo at det var krokodiller i eggene hvis jeg knuste dem, og det var ikke noe problem – de var der – men jeg hadde jo ikke plass til dem.

AKH: Men du fant en løsning.

JGK: Ja, jeg hadde en sønn som syntes det var veldig morsomt å knuse egg. Og hvis han knuste dem, så var det ikke krokodiller inni. Så han fikk knuse så mange egg han ville. Det ble kaker, og jeg plukket litt eggeskall. Men kakene ble gode, og jeg slapp å ha krokodiller i badekaret.

AKH: Mens Eva, hun løper og jobber og hører på musikk.

LS: Ja – hun ville ikke taklet krokodiller i eggene like greit.

AKH: Helt til slutt i boka ser du på Eva utenfra, og da er hun sammen med én, men hvem er det?

LS: Ja, ikke sant. Hvem er det? Da får man lese boka og finne ut hvem man vil det skal være.

AKH: Det kan man velge selv, altså?

LS: Ja, det kan man velge selv. Det er litt luring fra en skjønnlitterær forfatter. Nesten som krim.

AKH: Kunne du, Jorunn, tenke deg å skrive skjønnlitterært?

JGK: Nei, jeg tenker ikke på det i det hele tatt. Jeg har sluttet å skrive. Eller altså – jeg skriver veldig mye, men det jeg skriver nå, kommer aldri til å bli utgitt.

AKH: Er det noen av dere i publikum som har noen innspill?

Publikummer 1: Jeg lurer på målgruppene. Hvem er det dere har skrevet for?

JGK: Jeg tenker at målgruppen for det jeg har skrevet, er de som har noen i familien eller som kjenner noen som er syk. Jeg forteller litt om hvordan det er å leve med den sykdommen, slik at andre kanskje får et litt annet forhold til det og kan se på ting litt annerledes enn det de gjør. Og vi er bare vanlige mennesker vi og, selv om vi kanskje er litt annerledes enn deg.

LS: Jeg skriver romaner for det man kaller unge voksne. Jeg tenker selv at det er fra ungdomsskolen og fram til man er førti. Men det fine med Du dør ikke er at jeg har fått en del mailer fra litt eldre enn det – eller førti og oppover da – som har lest den fordi barna deres eller barnebarn har hatt eller fått angst, og så har de villet lese boka for å finne ut hva dette er for noe. Og det har vært veldig fint, og det er veldig kjekt at Eva ikke bare er for folk mellom seksten og tretti. Men at også eldre kan synes at Eva er fin å henge med i de timene det tar å lese boka.

Publikummer 2: Jeg har et spørsmål til Jorunn. Du skrev under pseudonym, og du sier at det du skriver nå, har du ikke noe ønske om å gi ut. Betyr det at å gi ut boka har hatt en negativ virkning for deg etter hvert?

JGK: Det har vel heller hatt en positiv virkning. Jeg synes det har vært veldig positivt. Og etter hvert så visste jo alle det, og de syntes det bare var positivt. Og jeg fikk ikke noen negative tilbakemeldinger på noe. Men jeg tror nok at kollegene mine syntes det var godt at de var blitt godt kjent med meg før de fikk greie på det. For folk har litt vanskelig for å tro at en som har en psykisk diagnose kan klare å gjøre en fullverdig jobb. Når de ser diagnosen din, så setter de allerede begrensninger på deg. Det er vel det vi må prøve å komme bort fra, for veldig mange av de som har opplevd en innleggelse eller andre ting, har en del erfaringer som andre ikke har, og som de kan dra nytte av i jobbsammenheng sammen med andre mennesker. Og det tror jeg andre må være flinke til å ta vare på.

AKH: Hva tenker dere om hverandres sykdom? For det er på en måte to forskjellige verdener det også. Du, Jorunn, kan kjenne deg igjen i angsten.

JGK: Ja, det gjør jeg.

AKH: Men du, Linn, kan ikke kjenne deg igjen i det å ha en film som går ved siden av?

LS: Nei, jeg kan ikke det. Og det er jeg veldig glad for, for da ville jeg fått enda mer angst, tror jeg.

JGK: Jeg tenker litt på det at jeg innimellom kunne virke veldig apatisk, og alle sammen trodde at jeg ikke fulgte med og ikke fikk med meg noen ting. Og da snakket de over hodet på meg, og de gjorde også ting som de ikke skulle gjort. Sa ting de ikke skulle si om andre. Det var mens jeg var på institusjon. Men når jeg kom ut av min apati, så husket jeg ganske mye av det som hadde skjedd. Jeg husket ting som var blitt sagt, som jeg visste at det skulle de aldri ha sagt. Jeg visste om ting de hadde gjort og om ting de ikke hadde gjort. Så når dere er sammen med mennesker som er syke, så oppfør dere som dere ville gjort mot ethvert annet menneske som ikke er syk. Det går.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Arkiv

Om været

«Været gjorde at vi måtte skaffe oss klær, tak over hodet, oppvarming, vanningssystemer, paraply og solhatt. Og for å få til det, måtte vi utvikle språk, fornuft og samarbeidsevne. Kort sagt, været er en av grunnene til at vi i det hele tatt lever i en sivilisasjon.»

Tommy Sørbø

Om idealtypene kompetitiv og hierarkisk ære

«I kompetitiv ære konkurrerer alle om æren, og æresgruppen som kollektiv vurderer hvem som best oppfyller kravene æreskodeksen stiller. I hierarkisk ære finnes det én eller noen få personer på toppen av et hierarki som vurderer hvem som har ære og hvor mye, og resten av æresgruppen føyer seg etter denne vurderinga.»

Arnved Nedkvitne

Om realistiske utopier og barnevennlige samfunn

«For meg er en ‘realistisk utopi’ en som tar utgangspunkt i realistiske forutsetninger, og forsøker å vise at de kan utnyttes på en bedre måte. Derfor kommer ‘Det andre landet’ inn på temaer som datateknologi, automasjon, forurensning, kampen mot arbeidsløshet, og manns- og kvinneroller – fordi alt dette er rammebetingelser som våre barn vokser opp under. Etter mitt syn vil det ikke være mulig å skape et virkelig barnevennlig samfunn uten å finne bedre løsninger på slike samfunnsproblemer.»

Gudrun Eckblad

Om folkedannelsen

«En forklaring på den demokratiske samfunnsutvikling i det danske og det norske system, sammenholdt med det tyske, ligger i skoleinstitusjonen, i dens samfunnsformende rolle. Skulle dansk og norsk historie gjennom de siste par hundre år fanges i ett ord, måtte det være ‘utdanningsrevolusjon’. – Folkedannelsens elitegrupper sprang til dels ut av en kulturell dannelsestradisjon som var uavhengig av Universitetet, med folkehøyskolene og lærerseminarene som nøkkelinstitusjoner.»

Rune Slagstad

Om veien til menneskesamfunnet

«Vi er på vei mot en økonomisk tenkning som baserer seg på omsorg og tillit – en ømhet for den felles menneskelige opplevelsen av fristelser, gleder, skuffelser og seire. En erkjennelse av at næringslivet, globaliseringen og utviklingen starter med mennesket – med ideer, samarbeid, friksjon, konkurranse og skaperkraft.»

Kathrine Aspaas

Om memer og memetikk

«Selv om de fleste biologer nok etter hvert har godtatt at kultur og kulturell variasjon ikke kan reduseres til gener og genetikk, er det mange som ikke vil gi slipp på tanken om at vi dypest sett må ha å gjøre med den samme typen utvalgsmekanismer. På samme måten som genenes reproduksjon avhenger av overlevelsesmulighetene til organismene som bærer dem, må kulturelementene som kulturelle arter makter å spre og videreføre, avhenge av om disse elementene tjener artenes overlevelsesevne.»

Jon Schackt

Om Hakkebakkeskogen

«[At alle dyrene skulle gå på to ben] var meget viktig, og det skulle komme til å gå som en rød tråd gjennom alle hans oppsetninger av stykket, alle diskusjoner med teatersjefer, instruktører og skuespillere, alle insisterende forklaringer og detaljerte beskrivelser om hvordan det burde tolkes: Egners dyr var ikke dyr. (Med unntak av Hannibal.) De var mennesker i forkledning. Eller rettere: Menneskelige ideer i dyreham.»

Anders Heger

Om skriving

«Å skrive godt er [...] å forplikte seg overfor saken på slikt vis at både tankeinnholdet og den språklige ytelsen står fram, klart og påfallende. Det krever en dristighet, tror jeg, i alle fall en viss frimodighet.»

Anders Johansen

Om å samtale for å tenke

«Jeg trenger å ‘skrive for å tenke’, men også å ‘snakke for å tenke’. Samtale bidrar til språkutvikling og skaper kunnskap. Kritikk og dialog er en måte å oppdage nye sammenhenger på, akkurat som skriving. Samtalen kan dessuten gi en bekreftelse på at du holder på med akkurat det du skal.»

Sissel Lie

Om for mye litteratur

«Det er nettopp når oppgaveforfatteren ser hvor mange antall treff han eller hun får at det dialektiske forholdet mellom problemformuleringen, litteratursøkingen og den eksisterende litteraturen virkelig går opp for vedkommende.»

Lotte Rienecker og Peter Stray Jørgensen

Om offentlig fornuft

«En borger engasjerer seg altså i offentlig fornuft når han eller hun reflekterer innenfor et rammeverk som består av det han eller hun oppriktig mener er det mest rimelige politiske rettferdighetsbegrepet, en oppfatning som uttrykker politiske verdier som andre frie og likeverdige borgere også med rimelighet kan forventes å gi sin tilslutning.»

John Rawls

Om det metaforiske økosystemet

«I vår daglige språkbruk - snakking, lytting, skriving og lesing - trekker vi veksler på et digert økosystem som vi bruker og bidrar til hver gang vi åpner munnen eller ørene, og som ikke kan eksistere på noen annen måte enn den kollektive. Så hvis mennesker er selviske, må de først være uselviske. De må kunne legge sine strategier innenfor et kommunikativt fellesskap.»

Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksen

Om den trykte boka

«Det er neppe tilfeldig at det nettopp er når den trykte boka er mer truet enn den antagelig noen gang har vært, at interessen for dens vesen, dens effekt på teksters betydningsdannelse og de vilkår den har lagt for teksters liv i kulturen, for alvor er i ferd med å utforskes.»

Tore Rem