Når den psykisk syke tar ordet

Under debatten «Fra psykdom til bok» under Litterær hagefest på Løkken i Tønsberg lørdag 25. august får publikum møte to damer som begge har erfart på kropp og sinn hvordan det er å ha en psykisk lidelse. Og begge har klart å skrive en bok ut ifra sine erfaringer. 

De to debattantene i debatten, som jeg selv skal lede, er Jorunn Guldahl Krogh og Linn Strømsborg. Guldahl Krogh utga i 2004 boka Psykosens verden. En schizofren kvinnes beretning under pseudonymet Lise Dahl. Psykiater Pål Abrahamsen kommer også til orde i boka, med både et generelt kapittel om psykoser og et kapittel der han kommenterer «Lise»s tekst. Strømsborg kom på sin side med romanen Du dør ikke i 2016. Her trekker hun på sine egne erfaringer med angst.

Du dør ikke er en oppfølger til Furuset som kom i 2013. I begge bøkene til Strømsborg møter leseren Eva og vennene og familien hennes. Eva har det ganske tungt allerede i Furuset. 24 år gammel har hun flyttet hjem igjen til rommet sitt i foreldrenes leilighet på Furuset, og til en venninne sier hun: «Jeg vil bare være her, bo her, slappe av.» Til slutt i romanen flytter hun imidlertid inn i en liten selveid leilighet i Gamlebyen, og det er her leseren treffer på henne i Du dør ikke.

Linn er ikke Eva, men Linn ble diagnostisert med angst i 2012, og i bloggen Strekhjerte skrev hun i august 2016 dette om Du dør ikke:

Den handler om en jeg kanskje kunne vært, om ei jente som fortsatt kanskje ikke helt får det til, men denne gangen er det på grunn av angst, en reell angst så mange der ute kanskje har kjent på eller kommer til å kjenne på. Jeg har prøvd å skrive om angst til alle oss der ute som har kjent det, har kjent verden snurre for fort og hjertet slå for hardt. Og jeg har forsøkt å skrive det sånn at de som ikke har opplevd det selv også skal forstå hvordan det kan føles.

Venner betyr mye for både Eva og Linn. Og også for «Lise». Uten vennskap hadde ikke Psykosens verden kommet ut i 2004. Skriveprosessen tok nærmere tjue år, og det var to gode venninner som hjalp skrivingen fram gjennom å stille spørsmål og gi Jorunn Guldahl Krogh oppgaver. Om dette skriver de to venninnene – «Anne» og «Berit» − i forordet til boka:

Papirbunken vokste sakte. Underveis hadde Lise sine opp- og nedturer. Anne forsto straks om Lise hadde droppet medisinene og var på nippet til – eller langt inne i – psykosen. Mens Berit lot seg lure av Lises bortforklaringer og snedige omgåelser, kunne Anne umiddelbart fortolke Lises lystige utfall og hyperaktivitet, så vel som hennes dødsangst og driften mot selvmord.

Hvor hadde Eva og «Lise» vært i dag uten vennene? Uten de som ikke lar seg avfeie med vage formuleringer, men spør hvordan man egentlig har det? Og hvordan kan venner klare å nå fram til en som er i ferd med å forsvinne mer og mer inn i sin egen verden?

Å gå inn i det som har vært psykisk smertefullt, kan gjøre at (noe av) smerten kommer tilbake. Det vil ofte koste å skrive om egne psykiske lidelser. Er det verdt det? Og hvorfor er det i tilfelle verdt det? Har de to forfatterne råd til andre som ikke vet om de våger å ta spranget fra psykisk sykdom til bok? Og hva tenker de om valget mellom å skrive en roman basert på egne erfaringer eller en sakprosabok som er klar på at alt det skrives om, er selvopplevd?

Strømsborg skrev roman. Guldahl Krogh skrev under pseudonym. Begge valgene gir en form for beskyttelse. Romanen sier: «Dette er bygd på egne erfaringer, men jeg har ikke erfart alt dette.» Sakprosaboken skrevet under pseudonym sier: «Alt dette har skjedd, men jeg vil ikke fortelle hvem det skjedde med.» Det er ikke bare forfatteren som beskyttes mot de nysgjerrige blikkene, men også venner og familie. Når man skriver en roman eller under pseudonym (eventuelt begge deler i kombinasjon), kan man flytte fokus bort fra spørsmålet «hva vil mine nærmeste si om å figurere på denne måten i min bok?» og over til spørsmålet om å skrive så leseren kan forstå hvordan det er å ha en psykisk lidelse.

Beskyttelse av de nærmeste var imidlertid ikke Jorunn Guldahl Kroghs begrunnelse for å skrive under pseudonym. Hun valgte anonymiteten fordi hun ikke ville at kollegene skulle få vite om sykdommen. Hun ville ikke at alt det merkelige «Lise» forteller om egne vrangforestillinger og hallusinasjoner, skulle påvirke kollegenes syn på henne. Dette valget bidrar til å reise spørsmålet om åpenhet om en psykiatrisk diagnose i seg selv kan føre til utstøting fra arbeidslivet fordi kolleger og arbeidsgiver har fordommer om at en psykisk sykdom gjør et menneske utilregnelig, og jeg er spent på å høre mer om hva Guldahl Krogh tenker om dette.

Linn Strømsborg hadde allerede to skjønnlitterære utgivelser bak seg da hun ble diagnostisert med angst. Jeg er nysgjerrig på om hun tenker seg at Eva ville ha taklet angsten bedre hvis hun også var forfatter. Er muligheten til å bearbeide ting gjennom skrivingen en av årsakene til at Linn har det bedre enn Eva har det?

Som nevnt innledningsvis bidrar en psykiater i boka til Jorunn Guldahl Krogh. Det framgår av boka at «Lise» ikke kjenner seg igjen i psykiaterens beskrivelser av henne, og jeg er interessert i å høre mer om hvordan det oppleves at en fagperson kommer inn på slutten av boka og tilsynelatende kommer med en fasit.

Under programposten «Fra psykdom til bok» under den litterære hagefesten vil det også bli mulighet for publikum til å delta i debatten.

En redigert versjon av debatten vil etter hvert bli publisert i Tekstualitet.

 

«Fra psykdom til bok» foregår på Sakscenen fra klokka 15 til ca. 16.30.

Debatten har fått debattstøtte fra Fritt Ord gjennom Norsk Tidsskriftforening.

Programmet for hele Litterær hagefest på Løkken lørdag 25. august ligger her: https://indd.adobe.com/view/50f9d456-cd68-4fb2-969e-fee3642b6a0c

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Arkiv

Om været

«Været gjorde at vi måtte skaffe oss klær, tak over hodet, oppvarming, vanningssystemer, paraply og solhatt. Og for å få til det, måtte vi utvikle språk, fornuft og samarbeidsevne. Kort sagt, været er en av grunnene til at vi i det hele tatt lever i en sivilisasjon.»

Tommy Sørbø

Om idealtypene kompetitiv og hierarkisk ære

«I kompetitiv ære konkurrerer alle om æren, og æresgruppen som kollektiv vurderer hvem som best oppfyller kravene æreskodeksen stiller. I hierarkisk ære finnes det én eller noen få personer på toppen av et hierarki som vurderer hvem som har ære og hvor mye, og resten av æresgruppen føyer seg etter denne vurderinga.»

Arnved Nedkvitne

Om realistiske utopier og barnevennlige samfunn

«For meg er en ‘realistisk utopi’ en som tar utgangspunkt i realistiske forutsetninger, og forsøker å vise at de kan utnyttes på en bedre måte. Derfor kommer ‘Det andre landet’ inn på temaer som datateknologi, automasjon, forurensning, kampen mot arbeidsløshet, og manns- og kvinneroller – fordi alt dette er rammebetingelser som våre barn vokser opp under. Etter mitt syn vil det ikke være mulig å skape et virkelig barnevennlig samfunn uten å finne bedre løsninger på slike samfunnsproblemer.»

Gudrun Eckblad

Om folkedannelsen

«En forklaring på den demokratiske samfunnsutvikling i det danske og det norske system, sammenholdt med det tyske, ligger i skoleinstitusjonen, i dens samfunnsformende rolle. Skulle dansk og norsk historie gjennom de siste par hundre år fanges i ett ord, måtte det være ‘utdanningsrevolusjon’. – Folkedannelsens elitegrupper sprang til dels ut av en kulturell dannelsestradisjon som var uavhengig av Universitetet, med folkehøyskolene og lærerseminarene som nøkkelinstitusjoner.»

Rune Slagstad

Om veien til menneskesamfunnet

«Vi er på vei mot en økonomisk tenkning som baserer seg på omsorg og tillit – en ømhet for den felles menneskelige opplevelsen av fristelser, gleder, skuffelser og seire. En erkjennelse av at næringslivet, globaliseringen og utviklingen starter med mennesket – med ideer, samarbeid, friksjon, konkurranse og skaperkraft.»

Kathrine Aspaas

Om memer og memetikk

«Selv om de fleste biologer nok etter hvert har godtatt at kultur og kulturell variasjon ikke kan reduseres til gener og genetikk, er det mange som ikke vil gi slipp på tanken om at vi dypest sett må ha å gjøre med den samme typen utvalgsmekanismer. På samme måten som genenes reproduksjon avhenger av overlevelsesmulighetene til organismene som bærer dem, må kulturelementene som kulturelle arter makter å spre og videreføre, avhenge av om disse elementene tjener artenes overlevelsesevne.»

Jon Schackt

Om Hakkebakkeskogen

«[At alle dyrene skulle gå på to ben] var meget viktig, og det skulle komme til å gå som en rød tråd gjennom alle hans oppsetninger av stykket, alle diskusjoner med teatersjefer, instruktører og skuespillere, alle insisterende forklaringer og detaljerte beskrivelser om hvordan det burde tolkes: Egners dyr var ikke dyr. (Med unntak av Hannibal.) De var mennesker i forkledning. Eller rettere: Menneskelige ideer i dyreham.»

Anders Heger

Om skriving

«Å skrive godt er [...] å forplikte seg overfor saken på slikt vis at både tankeinnholdet og den språklige ytelsen står fram, klart og påfallende. Det krever en dristighet, tror jeg, i alle fall en viss frimodighet.»

Anders Johansen

Om å samtale for å tenke

«Jeg trenger å ‘skrive for å tenke’, men også å ‘snakke for å tenke’. Samtale bidrar til språkutvikling og skaper kunnskap. Kritikk og dialog er en måte å oppdage nye sammenhenger på, akkurat som skriving. Samtalen kan dessuten gi en bekreftelse på at du holder på med akkurat det du skal.»

Sissel Lie

Om for mye litteratur

«Det er nettopp når oppgaveforfatteren ser hvor mange antall treff han eller hun får at det dialektiske forholdet mellom problemformuleringen, litteratursøkingen og den eksisterende litteraturen virkelig går opp for vedkommende.»

Lotte Rienecker og Peter Stray Jørgensen

Om offentlig fornuft

«En borger engasjerer seg altså i offentlig fornuft når han eller hun reflekterer innenfor et rammeverk som består av det han eller hun oppriktig mener er det mest rimelige politiske rettferdighetsbegrepet, en oppfatning som uttrykker politiske verdier som andre frie og likeverdige borgere også med rimelighet kan forventes å gi sin tilslutning.»

John Rawls

Om det metaforiske økosystemet

«I vår daglige språkbruk - snakking, lytting, skriving og lesing - trekker vi veksler på et digert økosystem som vi bruker og bidrar til hver gang vi åpner munnen eller ørene, og som ikke kan eksistere på noen annen måte enn den kollektive. Så hvis mennesker er selviske, må de først være uselviske. De må kunne legge sine strategier innenfor et kommunikativt fellesskap.»

Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksen

Om den trykte boka

«Det er neppe tilfeldig at det nettopp er når den trykte boka er mer truet enn den antagelig noen gang har vært, at interessen for dens vesen, dens effekt på teksters betydningsdannelse og de vilkår den har lagt for teksters liv i kulturen, for alvor er i ferd med å utforskes.»

Tore Rem