Hijab, hennin og skaut ­–­ en historie om tildekking

Når du tar på deg hodeplagget til bunaden din på 17. mai, kan du sende en liten tanke til dine drusiske formødre i Syria som tok en lignende lue på for mange hundre år siden. Og du kan takke menneskeslekten for alle kulturelle møter opp igjennom tidene.

Å dekke til håret og hodet er ikke noe muslimene har funnet på. Kvinners tildekking, og særlig av hennes fagre hår, er et tema som menneskeheten har strevet med til alle tider, og krever visstnok like mye grubling som andre eksistensielle spørsmål. Unge kvinner født i Norge velger hijab og nikab som et selvstendig valg i vår tid.[1]

Og ja, vi grubler fortsatt.

Som den yngste av verdensreligionene ble islam til ca. 600 år etter Kristus. Men lenge før det har kvinner dekket seg til. For 3500 år siden, i Assyria, bar kvinnene slør. Assyria lå der Nord-Irak ligger nå, og var et ekspanderende og velstående samfunn. I Palmyra, byen som IS-grupper har gjort kjent for oss på fryktelig vis, er det funnet over tre tusen år gamle små statuer av prestinner med slør.[2] Samfunnsformen var strengt patriarkalsk, og kvinnene var henvist til hjemmet og barna.[3] Sivilisasjonen, da som nå, var avhengig av at framtidige generasjoner var sikret, og kontroll over kvinnen var vel en forsikring for at samfunnet skulle bestå, også i framtiden.  Kvinnens fruktbarhet og reproduksjon var hennes kapital, og måtte beskyttes – og kontrolleres. Slør var således allerede da et synlig og vanlig utslag av samfunnspolitikken.

I Gilgamesj, det som antas å være verdens eldste skrevne stykke skjønnlitteratur, finner vi den unge kvinnen Siduri. Helten Gilgamesj rådfører seg med henne, og lytter til hennes visdom for å komme videre i sin jakt etter udødelighet. Fortellingen er datert så langt tilbake som til år 2000 før Kristus. I den engelskspråklige versjonen kan vi lese at hun er dekket av et slør.[4] Denne vesle detaljen er ikke tatt med i den norske oversettelsen. I forordet til sin versjon skriver Davis viselig at enhver oversettelse kun er oversetterens tolkning, og et resultat av dennes utvelgelse og bedømmelse.[5] Et fire tusen år gammelt skjønnlitterært verk, der originalspråket er utdødd, må nødvendigvis miste noe i oversettelsen. Davis arbeidet tett med fagpersoner på feltet da han oversatte dette verket. I etterordet forteller arkeologer og filologer fra British Museum om arbeidet med tolking av kileskrift, og disse har etter alt å dømme hatt tilgang til selve kilden.

Den engelske versjonen av eposet Gilgamesj er rikere i sin tekst, og det er det ganske synd for norske lesere. Og detaljen med sløret synes jeg er vesentlig å få med. Den viser at kvinner, kanskje de høytstående og vise i særdeleshet, bar slør.

Etter som de store religionene kom til, adopterte disse hendig nok praksisen med slør, og inkorporerte det i Skriften. Ulike former for slør ble tatt inn først i jødedommen, så i kristendommen, og til slutt i islam.[6] Jødedommen har siden utviklet seg i mange forskjellige retninger og ulike praksiser, både i reaksjonær og progressiv form. Ortodokse jøder gjenkjennes ofte ved mennenes karakteristiske lange hårlokker og hatter. Det er også disse som holder fast ved at gifte kvinner bør dekke til håret med skaut, hatt eller parykk.[7]

I kristendommen har det også historisk vært tradisjon for at kvinner dekkes til. Dette er mer spesifikt beskrevet enn i Koranen. Ifølge Bibelen skulle kvinner ikke gå med bart hode: «Men en kvinne som ber eller taler profetisk med utildekket hode, fører skam over sitt hode.»[8] Dette er å finne i Paulus’ brev til korinterne, i Det nye testamentet. Videre står det at det er en ære for kvinner å ha langt hår, for «håret er gitt henne som slør».[9] Formspråket og budskapet er arkaisk og ganske vakkert. Her er det altså hentydninger til at kvinner bør dekke seg til, skjule seg. Ikke mange praktiserer disse bibelske formaningene i dag. Men det finnes kristne bevegelser som gjerne holder fast ved at kvinner bør dekke seg til. Smiths venner, eller Brunstad Christian Church, oppsto i Norge og er verdensomspennende og misjonerende. Her er det vanlig at kvinner tar på seg skaut når menigheten møtes til bønn og samlinger.

Det viser seg altså at verken jødedommen eller kristendommen er fremmede for praksisen med å dekke til kvinnens hode. Det sømmelige, tekkelige og rene ved kvinnen har vært og er fortsatt en viktig faktor i alle verdensreligionene. Kan det tenkes at islam, kristendom og jødedom har mer til felles enn vi tenker oss til daglig? Selv om majoriteten av de kristne og jødiske har gått vekk fra tradisjonelle tolkninger av hvordan kvinner skal kle seg, finnes det fortsatt noen grupper i samfunnet som vil holde fast ved dette. Jeg ser på det som en konservativ praksis, både hos de ortodokse jødene og Den kristelige menighet på Brunstad. Det er rom for det, for forskjellige tolkninger.

Det kyske og rene ved kvinnen har vært dyrket og framhevet sannsynligvis i all tid. I den eldste kunsten vi kjenner, er kvinnen og hennes fruktsommelighet et sentralt tema. Å tolke tjue tusen år gammel hulekunst er ingen sikker vitenskap, men det essensielle ved livet, det å reprodusere livet, er dominerende i de eldste kjente hulemaleriene.[10] Det at kvinnen kan bære fram liv har alltid hatt noe magisk ved seg. Det å kle seg, dekke seg til – har det noe å gjøre med å verne om verdien ved dette?

Jeg synes selv jeg høres gammeltestamentlig ut. Men det er kanskje ikke det, det er tankene hos en huleboer – altså enda eldre enn Det gamle testamentet. Er skaut, hijab og nikab gufs fra fortiden, da kvinner måtte tie i forsamlinger og ellers holde seg innenfor husets dørstokker?

Men vent – skautbekledte kvinner lyder slett ikke så eksotisk eller ekstremt? Jeg trenger ikke gå lenger enn til vår egen nære historie. Jeg husker at mormora mi gikk med skaut. Hun var slettes ikke kristelig. Hun var del av middagsgenerasjonen, den som bygde opp landet etter krigen blant annet. Mormor knøt på seg skautet før hun gikk ut, til kolonialforretningen eller postkontoret. Hun bar det ikke alltid, men noen ganger, og særlig hvis hun akkurat hadde lagt håret – eller hvis det var en stund siden hun hadde lagt håret. Med knuten bak i nakken. Beskyttelse. Bluferdighet. Tradisjon. Det var ganske fint, syntes jeg. Og det var mest fordi det var mormora mi. Det var kjent og trygt.

Det er ikke mer enn knappe førti år siden. Da er det vel historieløst å påstå at hodeplagg ikke har vært en del av vår hverdag, og er det fremdeles. Jeg kan huske fra min barndom at godt voksne gikk med hatt, skaut og sixpence, som en naturlig del av antrekket. Hodeplagg har alltid vært en vesentlig del av den ytre staffasje, for å markere sosial rang, yrke eller beskyttelse. Forfengeligheten har også vært en grunn til å sette noe på hodet. Mennesker har til alle tider brukt hodeplagg for å vise omverden hvem vi er, eller vil være.[11]

Hodeplagg sender ut kraftige signaler om hvem vi er. Et hodeplagg kommuniserer. Kongen har krona si, paven har den katolske mitraen eller bispelua. Disse skulle symbolisere makt og verdighet.[12] Det er vel ingen tilfeldighet at nettopp adelige og geistlige har hatt behov for å skille seg ut fra mengden med litt ekstra høyde og utsmykning på sine hodeplagg. Cowboyhatt og caps sender ut andre signaler, men det er aldri tilfeldig eller likegyldig hva man setter på hodet.

Slik klær alltid har fortalt noe om hvem vi er, har hodeplagget gjort det samme. Men mer enn det har hodeplagg, historisk sett, sagt noe om hvor vi er på rangstigen. Et hodeplagg betydde ofte rett og slett at man tilhørte det øvre sosiale sjikt, hvor man hadde ressursene til å påkoste seg et ekstra plagg. Når det gjelder kvinners hodebekledning, har dette lenge vært en tydelig indikator på hvilken sosial tilhørighet de hadde. Fattige koner på 1300-tallet bar gamle skaut, mens jarlefruer bar vakre hodelin. Begge deler symboliserte at de var gifte, og dermed ærbare, kvinner. Hodelinet ble populært blant fornemme fruer i Europa utover 1400-tallet.


Rogier van der Weyden: «Portrett av en kvinne» (cirka 1460).
En kvinne av høy rang fra middelalderen bærer en hennin. Hodeplagget forteller om tilhørighet og identitet, akkurat som vår tids hijab og bunadsskaut.
Hentet fra https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Rogier_van_der_Weyden_-
_Portrait_of_a_Lady_-_Google_Art_Project.jpg

Kvinnen på Rogier van der Weydens maleri fra cirka 1460 bar et hodeplagg som vi tenker  symboliserte rikdom og klasse i middelalderens Europa. Men dette sløret, også kalt hennin, var inspirert av drusiske kvinner i Syria og deres hodeplagg, tantura, et liknende høyt hodeplagg med slør.[13] En litt annen type hennin, den kjegleformede hatten med slør hengende ned fra spissen, var for øvrig min personlige favoritt da jeg som barn kledde meg ut til karneval, nettopp fordi det er et ikonisk bilde på middelalderens prinsesser – og fordi sløret virvlet så fint rundt meg. Det viser seg altså at samfunn og kultur grep i hverandre i gjensidig påvirkning, også den gang, og den velbeslåtte kvinnens slør i maleriet over forteller om utferdstrang og syriske forbilder, så som min barndoms fine prinsessehatt. Det viser seg altså at både tankesett og hattemoter ble beundret og utvekslet i høy grad mellom ottomaner og korsfarere, handelsfolk og misjonærer, og det i uoverskuelig tid tilbake.

Kvinners hodeplagg ble også i senmiddelalderen forsøkt regulert for å ha kontroll på hva slags kvinner man hadde med å gjøre. I Bergen på denne tiden ble det «forbudt for ‘friller og løse kvinner’ å ha stråhatter, silkebesetning eller skaut av stripet tøy».[14] I mange hundre år var det forbudt for «løse kvinner» i Bergen å bære hodeplagg av fint stoff. Dette ble selvsagt pålagt den gang av menn som satt med all makt. Men så sterk symbolkraft har en kvinnes hodeplagg at man har sett seg nødt til å regulere bruken gjennom regler, også for fem-seks hundre år siden. Da som nå. Hodeplaggets utforming og stoffkvalitet skulle skape orden i samfunnet og skille de anstendige, herunder så å si alltid gifte kvinner, fra andre suspekte elementer. Ærbarheten måtte vernes med strenge regler og et tynt, lite stoff.

Dette kan vi både fnyse og humre av, for det er jo så gammeldags tankegang; å fortelle kvinner hva de kan ha på seg eller ikke. Men behovet for kontroll er da vitterlig stadig til stede i oss. Og det er fortsatt ikke dem som bærer hodeplagget som får skrive reglene. Dét er en sørgelig analogi mellom middelalderen og nåtiden.

Etter hvert måtte selv strenge lensmenn i Bergenhus gi tapt, og moteindustrien skulle ta over jobben med å diktere hva kvinner kunne ha på sitt hode. Men moteindustrien i den vestlige verden kan takke kirkens menn for at de påla kvinner å skjule håret. Hattemoten gjennom historien gjenspeiler de til enhver tid rådende idealer og strømninger. Kyse, hatt, brem, høyde og størrelse har alltid fungert som noe mer enn beskyttelse mot sol og vind. 1700-tallets moteriktige hodeplagg for kvinner skulle være høye, slik at de passet over den store parykken, og løsningen var en kyse med spiler av tre eller hvalbein for å få den rette høyden. Men med den franske revolusjonen skiftet trenden til en enklere stil, i tråd med de nye demokratiske verdier. Å være demokratisk ble in. Dermed ble høye hatter assosiert med eliten, og ingenting å trakte etter lenger. Enklere kyser og turbaner ble populært. Ja, nemlig, turbanen ble introdusert som mote blant kvinner i England på 1790-tallet og ble brukt blant motebevisste engelske kvinner fram til 1820-årene, og dukket opp i perioder helt til slutten av femtitallet.[15] Ja, det er stadig å se et og annet turban-inspirert hodeplagg på røde løpere i Hollywood selv i våre dager.

Men kvinner i turban er vi da kjent med her i Norge, blant annet gjennom Prableen Kaur, som høsten 2015 stilte i stortingsmiddag på Slottet i bunad og turban.[16] Hun er imidlertid sikh, og bærer hodeplagget av religiøse grunner og ikke for å stase seg opp.[17] Likevel er det morsomt å oppdage at hennes turban har vært inspirasjonskilde til hattedesignere og har skapt motebølger helt siden Victoria ble dronning av India. Mon tro om motereporterne satt inne med den kunnskapen idet de gransket Prableen Kaur som en mulig fashionista, med sine øyensynlig skarpe moteblikk? En slik motereportasje, med dybde, innsikt og bred kontekst, ville i alle fall jeg ha lest med interesse.

Kvinners hodeplagg og deres historie både pirrer og overrasker. Det er visse elementer som er konstante gjennom tiden. Det var viktig at håret forble skjult, og at øynene også var beskyttet, enten ved en bred brem eller stor kyse. Alt for å bevare sømmeligheten til ærbare kvinner. På 1800-tallet sto tekkelighet i høysetet, og kysene hadde vide bremmer for å skjule en kvinnes profil. Kysene var også utstyrt med en liten rysjekappe i nakken, for dette partiet på en kvinnes kropp ble ansett som en erogen sone. Svært lite var overlatt til tilfeldighetene når det gjaldt kvinnens hodeplagg, og foranstaltningene som ble gjort for å dekke til, skille ad og begrense enhver oppildning av kjødets lyster, var omfattende.

Åndeligheten sto i sentrum og var førende ned til detaljene i vestlige kvinners hatter og hodebekledning, fra før middelalderen og mange hundre år framover. Bluferdigheten og kirkens makt over menneskene gikk hånd i hånd. Det er lett å se likheten med islams innflytelse over muslimer, og deres behov for å dekke til og beskytte det kvinnelige. Når det åndelige har stor plass i et samfunn, så handler menneskene ut fra hvordan de religiøse doktrinene blir tolket, herunder Bibelen og Koranen.

Selvsagt handlet kreasjoner i damehattemoten også om å tilfredsstille det estetiske, som kunne gå i retning av alt fra overflødighetshorn til nøktern nøysomhet. Hatter som liknet vandrende fruktfat forsvant raskt fra motebildet da første verdenskrig brøt ut, da gjaldt det å framvise streng nøysomhet i stoff og stil, ellers ble man mistenkt for ikke å være patriot, ifølge en utfyllende, engelskspråklig nettside om motehistorien i den vestlige verden.[18] Slik har kvinners bekledning så å si alltid vært et speil, en indikator på samfunnet og kvinnene som bevegde seg i det. Nå kan vi se på bilder av kvinner fra gamle dager, og ganske presist si hvilken tidsepoke og verdensdel de er fra. Men jo mer jeg blir kjent med bakgrunnen for de forskjellige hatter og slør, jo mer forstår jeg at innflytelse og inspirasjon mellom land og folk er et gjennomgående trekk i historien.


Mormor er på utenlandsreise en gang på 50-tallet, og er ulastelig antrukket med hatten på snei. Foto: Privat

Hodeplagg forteller oss noe. Når kvinner opp gjennom historien har brukt hodeplagg, har det fortalt nettopp det. Her går en kvinne. Fra pilleeskehattene på femtitallet til tradisjonelle hodetørklær til bunadsskaut. Vi, det vil her si medlemmer av den vestlige, moderne verden, liker å tro at vi har befridd oss fra denne gammelmodige tilbøyeligheten til å pakke inn kvinnene, tatt i betraktning all den innsats og arbeid som er lagt ned i kvinnefrigjøringens øyemed generasjoner før oss.  Men hva gjør mange norske, moderne kvinner når de står brud? De setter på seg tiara og hyller seg inn i sløret – brudesløret. På en av de største dagene i en kvinnes liv trer hun inn i en lang tradisjon med å dekke seg til. Brudesløret slik vi kjenner det i dag, har blitt brukt av bruder i Norge siden 1700-tallet. Det stammer opprinnelig fra Orienten, men også i oldnordisk tid, det vil si rundt 1000 år etter Kristus, bar bruden et slør av lin.[19] Den gang, som nå, var sløret et symbol for jomfruelighet, men det var også et vern mot onde ånder som kunne være på ferde i livets overganger.

Nå til dags er kanskje jomfruelige bruder like sannsynlige som onde ånder, men sløret er en del av antrekket på bryllupsdagen like fullt. Brudemoten anno 2015 vitner om at brudeslør er trendy. De skal være florlette og luftige, lange, korte og forseggjorte. Og ansiktet kan altså moteriktig dekkes til.[20] I 2018 er brudesløret fortsatt på, men ingen nyhet lenger.[21]


Et tidløst, men moderne symbol på blygsel og skjønnhet.
Skjermdump fra https://www.nrk.no/kultur/kate-valde-alexander-mcqueen-1.7612262

Det at brudeslør er moderne nå, kan godt ha noe å gjøre med at en viss Kate Middleton giftet seg med prins William i England i 2011, og et kongelig bryllup går jo ikke upåaktet hen. Kjolen til Middleton var inspirert av tradisjoner og moteikoner som har gått en altergang før henne. Femtitallets stjerne Grace Kelly og hennes brudekjole ble nevnt som inspirasjon, og bluferdighetens slør var sentral ved Kellys kjole. Mye arbeid og investering ble lagt ned i Middletons kjole, og media ga den umåtelig stor oppmerksomhet, som seg hør og bør i kongelige bryllup.[22] Kate Middleton bar brudeslør, helt tildekket, og ga således liv til en tradisjon som er over tusen år gammel. Slik tok hun en eldgammel skikk og gjorde den om til mote.

Hun var heller ikke alene om å bære brudeslør som moderne kvinne og moteikon. I kongelig sammenheng bar prinsesse Diana slør foran ansiktet på vei inn til vielsen i 1981.[23] Dette bryllupet gikk da også inn i historien som verdens mest sette tv-sending med 750 millioner seere.[24] Bildet av prinsesse Diana i tyll og marengskjole, etterfulgt av et eviglangt slep, var noe av det mest eventyrlige jeg hadde sett som jentunge klistret til skjermen den julidagen i 1981. Det er mulig at bruder i kongelige eller adelige vielser har en særlig tilbøyelighet til å  følge tradisjoner, og å oppvise bluferdighet i en sådan stund. Brudesløret er med på å skape en dramatisk effekt, og det var kanskje akkurat det prinsesse Diana av York og senere hertuginne Katharine av Cambridge forsto.

Og når vi først er i bryllup – hva forvandles kvinnen til når hun står brud? Sitrende lykkelig og forventningsfull skrider hun oppover kirkegulvet, trygt geleidet av sin stolte far, fortrinnsvis. Vel framme overleverer faren datteren til brudgommen – som den reneste gavepakke. Ja, hvis vi tar vekk blomster og orgelbrus sitter vi igjen med en regelrett eiendomsoverdragelse. Symbolhandlingen som jeg røres til tårer av hver gang, er i sin kjerne dypt undertrykkende og urimelig. Men akkurat dette falt oss vel aldri inn der og da, det er jo bare en vakker tradisjon, ikke sant? Nei, det ligger kanskje ikke så mye mening bak det lenger. Jeg vil påstå at dagens kvinner ikke tenker på bryllupsdagen sin at nå skal de frivillig la seg overføre fra far til ektemann, som et umyndig, forsvarsløst lite barn. Selv om det er akkurat det ritualet befester. Dette perspektivet er særs interessant beskrevet i en artikkel av Jo Heinum i Agenda Magasin.[25] Han trekker også opp likhetene mellom hijab og brudeslør, og viser parallellene i tid og sted. Vi kan enkelt peke ut det som virker bakstreversk og akterutseilt ved andres skikker, men ser på våre egne obskure ritualer som hyggelig tradisjon.

Brudesløret er en etterlevning og en påminnelse om kvinners felles historie. Det viser at tildekking av kvinnen lever i mange kulturer, også i vår egen. I den vestlige kulturen har sløret nå kun en rituell funksjon. Men sløret har en så sterk symbolsk kraft at det har overlevd mange hundre år med endringer i innholdet til de fleste overgangsritualer. Sløret står igjen som et slitesterkt materiale. Symbolikken for brudesløret er stort sett uendret. Behovet for å markere og beskytte kvinneligheten er universell og tidløs.

En annen slags bruk av slør er sørgesløret. I alle kulturer har det vært behov for å markere sorg i nær familie ved å bære spesielle klær. I det viktorianske England på 1800-tallet var det et sett med regler som måtte følges for sørgende enker, særlig for overklassekvinnene. Et sort slør var et av flere tydelige tegn på sorg. Det skulle også gi signal om at kvinnen for tiden ikke var tilgjengelig for ekteskapelige tilnærmelser.[26] Igjen kommuniserer sløret blyghet og avstand, samtidig som det forteller hvilken sosial status kvinnen har. Å gi omverden et signal om at man var i sorg, gjorde det nok lettere også for omgivelsene, ved at andre umiddelbart kunne vise respekt for den sørgende.

I våre dager har vi ingen synlige markører som viser at vi bærer personlig sorg, de har gått tapt i tiden som gikk, og utviklingen som kom. Det gammelmodige, sorte sløret beskytter ikke enkene lenger, og ingen signaler går ut til omverden om å fare pent med dem. Nå gis de sørgende i beste fall sykemelding, de henvises til hjemmets private kammer, med beskjed om å snart bli «frisk» igjen. Som om sorg er sykeliggjort, og den gis kanskje ingen naturlig plass i den sosiale arenaen som en arbeidsplass er.

Vi kan se tilbake på historien om våre formødre som hyllet seg inn i dette stoffet og smile litt, for avstanden som tiden har skapt gjør det harmløst og komisk å tenke på. Og la det ikke være noen tvil: Kvinner være med på å bestemme hvordan de selv vil framstå og framtre i sine liv, hva slags stoff de vil drapere seg i. Det er nå engang bare et stoff – men et potent stoff.

 

Dette essayet er en bearbeidet og forkortet versjon av kapitlet «Det historiske slør» i Sissel Sommer Stenebys masteroppgave i faglitterær skriving fra 2016, som har tittelen I mine øyne. Muslimske slør − et stoff med mening.

 

Noter

[1] Se Kausar  2011

[2] Se Kahf, i Heath 2008:28

[3] Vogt 2015

[4] Se Davis 2014: 61

[5] Davis 2014:15

[6] Kjensli 2009

[7] Groth 2015

[8] Nettbibelen. 1. Kor. 11, 5

[9] Nettbibelen. 1. Kor.11, 15

[10] Hagen 2009

[11] Se Vihovde og Ågotnes 1997:4−5

[12] Krone (hodebekledning) 2009

[13] Se Broby-Johansen 1953:235

[14] Se Vihovde og Ågotnes 1997:21

[15] Walford 2012

[16] Blokhus 2015

[17] Paramalingam 2011; Torset 2013

[18]  Walford 2012

[19] Bø 2009, 2011

[20] Brudekjoletrender 2015

[21] LILLY – BRUDEMOTE 2018

[22] Hagen og Falch-Nilsen 2011

[23] Rognmo 2015

[24] Rognmo 2015

[25] Heinum 2016

[26] Mourning 2018

 

Litteratur

Blokhus, L. (2015): Mørch Husby: – Mette-Marit nok en gang slående vakker! Min Mote. Publisert 22.10.2015. Sist besøkt 26.10.2015. URL: http://www.minmote.no/ – !/artikkel/23547515/moerch-husby-mette-marit-nok-en-gang-slaaende-vakker

Broby-Johansen, R. (1953): Kropp og klær. Norsk utgivelse: Tiden. Digitalt tilgjengelig: http://www.nb.no/nbsok/nb/f785129be10908f07f896f19592b10a3.nbdigital?lang=no#0

Bø, O. (2009): Brud. Store norske leksikon. Sist oppdatert 14.02.2009. Sist besøkt 04.10.2015. URL: https://snl.no/brud

Bø, O. (2011): Brudeslør. Store norske leksikon. Sist oppdatert 07.11.2011. Sist besøkt 04.10.2015. URL: https://snl.no/brudeslør

Davis, G. J. (2014): Gilgamesh, The New Translation. Connecticut: Insignia Publishing.

Heath, J. (2008): Introduction. Invisible and Visible Spaces. Og M. Kahf: From Her Royal Body the Robe was Removed. The Blessings of the Veil and the Trauma of Forced Unveilings in the Middle East. I: J. Heath (red.): The Veil. Women Writers on Its History, Lore, and Politics. California: University of California Press. Berkeley og Los Angeles.

Kausar, A.S. (2011): Du, jeg og niqab. I: N. Khan-Østrem og M. Khan (red.): Utilslørt. Muslimske RÅtekster. Oslo: Aschehoug forlag.

Groth, B. (2015): Ortodoks jødedom. Store norske leksikon. Sist oppdatert 03.09.2015. Sist besøkt 04.10.2015. URL: https://snl.no/ortodoks_jødedom

Hagen, A. (2009): Paleolittisk kunst. Store norske leksikon. Publisert 14.02.2009. Sist besøkt 04.10.2015. URL: https://snl.no/paleolittisk_kunst

Hagen, M. Kvamme og K. Falch-Nilsen (2011): Kate valde Alexander McQueen. NRK.no. Publisert 29.04.2011. Sist besøkt 04.10.2015. URL: http://www.nrk.no/kultur/kate-valde-alexander-mcqueen-1.7612262

Heinum, J. (2016): I hijab opp kyrkjegolvet. Agenda Magasin. Publisert 16.2.2016. Sist besøkt 29.2.2016. URL: http://agendamagasin.no/debatt/i-hijab-opp-kyrkjegolvet/

Kjensli, B. (2009): Historien om hijab. Forskning.no. Publisert 18.03.2009. Sist besøkt 04.10.2015. URL: http://forskning.no/religion-islam-religionshistorie/2009/03/historien-om-hijab

Krone (hodebekledning) (2014): Wikipedia-artikkel. Forfatter ikke oppgitt. Sist oppdatert 13.02.2014. Sist besøkt 04.10.2015. URL: https://no.wikipedia.org/wiki/Krone_(hodebekledning)

LILLY – BRUDEMOTE 2018. Nettartikkel i bryllupsmagasinet.no. Forfatter og publiseringsdato ikke oppgitt. Sist besøkt 08.05.2018. URL: https://www.bryllupsmagasinet.no/lilly-brudemote-2018/

Mourning (2018). Wikipedia-artikkel. Sist oppdatert 18.04.2018. Sist besøkt 07.05.2018. URL: https://en.wikipedia.org/wiki/Mourning

Nettbibelen. Bibel.no. Forfatter og publiseringsdato ikke oppgitt. Sist besøkt 04.10.2015. URL: http://www.bibel.no/Nettbibelen?query=yYAOW1g5DEgYQbwhVIg0irtCZVbGQtJJVjGDuYVN9/LQ1hT3gsFAWpclsuIJMVqz

Paramalingam, R. (2011): Fra mobbeoffer til forbilde. Romerikes Blad. Publisert 28.10.2011. Sist besøkt 14.1.2016. URL: http://www.rb.no/zoom/fra-mobbeoffer-til-forbilde/s/1-95-5784197

Rognmo, R. (2015): Selger hemmelige bryllupsbilder av Diana. KK. Publisert 11.08.2015. Sist besøkt 04.10.2015. URL: http://www.kk.no/mote/selger-hemmelige-bryllupsbilder-av-diana-34610

Torset, N. Selbo (2013): Med turban på tinget. OsloBy. Sist oppdatert 17.7.2013. Sist besøkt 4.1.2016. URL: http://www.osloby.no/nyheter/Med-turban-pa-Tinget-7254324.html

Vihovde, A. B. og Ågotnes, A. (1997): På hodet: Hud, hår, hatt og pynt. Velstelt og vurdert   siden middelalderen. Bergen: Bryggens museum.

Vogt, K. (2015): Hijab. Store norske leksikon. Sist oppdatert 15.01.2015. Sist besøkt 04.10.2015. URL: https://snl.no/hijab

Walford, J. (2012): History of Hats for Women. Vintage Fashion Guild. Publisert 20.3.2012. Sist besøkt 19.2.2016. URL: http://vintagefashionguild.org/fashion-history/the-history-of-womens-hats/

 

Bildereferanser

Maleri av Rogier van der Weyden, «Portrett av en kvinne», cirka 1460. Hentet fra: https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Rogier_van_der_Weyden_-_Portrait_of_a_Lady_-_Google_Art_Project.jpg

Kate Middleton med brudeslør, 2011. Skjermdump fra https://www.nrk.no/kultur/kate-valde-alexander-mcqueen-1.7612262

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Arkiv

Om været

«Været gjorde at vi måtte skaffe oss klær, tak over hodet, oppvarming, vanningssystemer, paraply og solhatt. Og for å få til det, måtte vi utvikle språk, fornuft og samarbeidsevne. Kort sagt, været er en av grunnene til at vi i det hele tatt lever i en sivilisasjon.»

Tommy Sørbø

Om idealtypene kompetitiv og hierarkisk ære

«I kompetitiv ære konkurrerer alle om æren, og æresgruppen som kollektiv vurderer hvem som best oppfyller kravene æreskodeksen stiller. I hierarkisk ære finnes det én eller noen få personer på toppen av et hierarki som vurderer hvem som har ære og hvor mye, og resten av æresgruppen føyer seg etter denne vurderinga.»

Arnved Nedkvitne

Om realistiske utopier og barnevennlige samfunn

«For meg er en ‘realistisk utopi’ en som tar utgangspunkt i realistiske forutsetninger, og forsøker å vise at de kan utnyttes på en bedre måte. Derfor kommer ‘Det andre landet’ inn på temaer som datateknologi, automasjon, forurensning, kampen mot arbeidsløshet, og manns- og kvinneroller – fordi alt dette er rammebetingelser som våre barn vokser opp under. Etter mitt syn vil det ikke være mulig å skape et virkelig barnevennlig samfunn uten å finne bedre løsninger på slike samfunnsproblemer.»

Gudrun Eckblad

Om folkedannelsen

«En forklaring på den demokratiske samfunnsutvikling i det danske og det norske system, sammenholdt med det tyske, ligger i skoleinstitusjonen, i dens samfunnsformende rolle. Skulle dansk og norsk historie gjennom de siste par hundre år fanges i ett ord, måtte det være ‘utdanningsrevolusjon’. – Folkedannelsens elitegrupper sprang til dels ut av en kulturell dannelsestradisjon som var uavhengig av Universitetet, med folkehøyskolene og lærerseminarene som nøkkelinstitusjoner.»

Rune Slagstad

Om veien til menneskesamfunnet

«Vi er på vei mot en økonomisk tenkning som baserer seg på omsorg og tillit – en ømhet for den felles menneskelige opplevelsen av fristelser, gleder, skuffelser og seire. En erkjennelse av at næringslivet, globaliseringen og utviklingen starter med mennesket – med ideer, samarbeid, friksjon, konkurranse og skaperkraft.»

Kathrine Aspaas

Om memer og memetikk

«Selv om de fleste biologer nok etter hvert har godtatt at kultur og kulturell variasjon ikke kan reduseres til gener og genetikk, er det mange som ikke vil gi slipp på tanken om at vi dypest sett må ha å gjøre med den samme typen utvalgsmekanismer. På samme måten som genenes reproduksjon avhenger av overlevelsesmulighetene til organismene som bærer dem, må kulturelementene som kulturelle arter makter å spre og videreføre, avhenge av om disse elementene tjener artenes overlevelsesevne.»

Jon Schackt

Om Hakkebakkeskogen

«[At alle dyrene skulle gå på to ben] var meget viktig, og det skulle komme til å gå som en rød tråd gjennom alle hans oppsetninger av stykket, alle diskusjoner med teatersjefer, instruktører og skuespillere, alle insisterende forklaringer og detaljerte beskrivelser om hvordan det burde tolkes: Egners dyr var ikke dyr. (Med unntak av Hannibal.) De var mennesker i forkledning. Eller rettere: Menneskelige ideer i dyreham.»

Anders Heger

Om skriving

«Å skrive godt er [...] å forplikte seg overfor saken på slikt vis at både tankeinnholdet og den språklige ytelsen står fram, klart og påfallende. Det krever en dristighet, tror jeg, i alle fall en viss frimodighet.»

Anders Johansen

Om å samtale for å tenke

«Jeg trenger å ‘skrive for å tenke’, men også å ‘snakke for å tenke’. Samtale bidrar til språkutvikling og skaper kunnskap. Kritikk og dialog er en måte å oppdage nye sammenhenger på, akkurat som skriving. Samtalen kan dessuten gi en bekreftelse på at du holder på med akkurat det du skal.»

Sissel Lie

Om for mye litteratur

«Det er nettopp når oppgaveforfatteren ser hvor mange antall treff han eller hun får at det dialektiske forholdet mellom problemformuleringen, litteratursøkingen og den eksisterende litteraturen virkelig går opp for vedkommende.»

Lotte Rienecker og Peter Stray Jørgensen

Om offentlig fornuft

«En borger engasjerer seg altså i offentlig fornuft når han eller hun reflekterer innenfor et rammeverk som består av det han eller hun oppriktig mener er det mest rimelige politiske rettferdighetsbegrepet, en oppfatning som uttrykker politiske verdier som andre frie og likeverdige borgere også med rimelighet kan forventes å gi sin tilslutning.»

John Rawls

Om det metaforiske økosystemet

«I vår daglige språkbruk - snakking, lytting, skriving og lesing - trekker vi veksler på et digert økosystem som vi bruker og bidrar til hver gang vi åpner munnen eller ørene, og som ikke kan eksistere på noen annen måte enn den kollektive. Så hvis mennesker er selviske, må de først være uselviske. De må kunne legge sine strategier innenfor et kommunikativt fellesskap.»

Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksen

Om den trykte boka

«Det er neppe tilfeldig at det nettopp er når den trykte boka er mer truet enn den antagelig noen gang har vært, at interessen for dens vesen, dens effekt på teksters betydningsdannelse og de vilkår den har lagt for teksters liv i kulturen, for alvor er i ferd med å utforskes.»

Tore Rem