En av oss?

Jeg vil kose meg nå! Maten smaker studentkantine, asiatisk krydret, kylling i kokosmelk. Overraskende velsmakende og rimelig, akkurat sånn skal en Blindern-middag være. Jeg kjenner forventningen i kroppen, begeistringen over å skulle lære noe nytt. Vi kommer rett fra jobb til universitet på Blindern, nå venter en forelesning om tre nyutgitte Berlin-bøker på meg og mannen min. Jeg er spent på hva forfatterne Torgrim Eggen, Knut Hoem og Else Marie Sørheim vil anbefale oss å oppleve i Berlin sommeren 2016. Unge og gamle valfarter til Berlin for å nyte den urbane stemningen, og om noen måneder er vi der også!

Det plinger i mobilen min, jeg skvetter til, sjekker, bare en e-post fra jobben, ingenting å stresse med. Så sjekker jeg Facebook, klarer ikke la være, skal bare ta en rask titt før vi går for å finne biblioteket der forelesningen om Berlin skal holdes. Sjekker om datteren min, som studerer statsvitenskap i St. Petersburg dette semesteret, har lagt ut noe nytt. Det har hun ikke. Så sveiper jeg innom for å sjekke om det er andre som har lagt ut noe. Ludvig, sønnen min, har begynt å bruke Facebook de siste dagene, han har lagt ut synspunkter som uroer meg, synspunkter som viser en viss innvandrerskepsis. Et nytt avisbilde, av kvinner med svarte, heldekkende ansiktsplagg, slår imot meg. Jeg kjenner angsten prikke, klarer ikke lese rolig. Han har delt en artikkel fra en engelsk avis om primitive holdninger blant muslimer. Artikkelen er spekulativ og beskriver på en generaliserende måte at muslimer i England vil forby homofili.[1] Hva i all verden, hjertet mitt begynner å slå ubehagelig fort, skjønner han ikke at han stikker hodet inn i et vepsebol? Hvorfor er han opptatt av akkurat dette? Lurer på om det er kvinnene eller muslimer han henger ut. Jeg overveldes av en intens uro på grensen til redsel, og spør mannen min hva han tenker om meldingen. Han trekker på skuldrene og svarer at det må være lov å mene at homofili ikke er akseptabelt. Jeg kjenner meg lett forvirret, og beskjemmet.

Jeg vet at Ludvig er opptatt av at det må være rom for å ytre seg fritt, men han burde da tenke seg om, ikke legge ut hva som helst. Det er nok av de stemmene som høylytt kritiserer strømmen av flyktninger som akkurat nå går på slitne føtter gjennom Europa, med alt de eier og har i en velbrukt plastpose, mange av dem med et dødstrett barn på den ene armen, og kona og to utkjørte barn til traskende bak. Jeg lurer på hvordan de klarer den daglige hygienen, hvordan får de tak i bleier og bind? Hva gjør de hvis en av dem er syk eller blir det underveis?

Det føles så feil å kritisere flyktende mennesker, jeg skyver tanken bort. Det er jo ikke flytningene han egentlig kritiserer, eller er det det? Jeg har jo merket at Ludvig har vist en slags aggressivitet, vært irritabel de siste gangene vi har møttes. Har tenkt at han sikkert bare er sliten, småbarnsfedre er jo det. På den annen side vet jeg jo at han liker å utfordre vedtatte sannheter, men dette – jeg liker absolutt ikke det han holder på med nå!

Ludvig er ingen flittig bruker av Facebook, han har kanskje bare fulgt en innskytelse, da han la ut den forbaskede artikkelen. Jeg tar en titt til, fotografiet virker truende, nå har han fått noen likes, og enkelte kommentarer støtter opp om islamkritikken i artikkelen. Frykten for muslimer popper opp fra uventet hold. Men i alle dager, hva skjer? En venninne ber han på kaffe for å snakke om saken. Ingen tar tydelig til motmæle.

Må ringe etter forelesningen, håper han er tilgjengelig på telefonen, behovet for å snakke med han vokser, men han er en elendig mobilbruker, han svarer sjelden når vi ringer og vet ofte ikke hvor mobilen er.

Jeg håper virkelig han forstår hva han utsetter seg for ved å legge ut den spekulative artikkelen som oser av fordommer mot muslimer. Håper han har tenkt over konsekvensene ved å mene noe så kontroversielt, akkurat nå når debatten om flytningene går glohet. Jeg bekymrer meg og irriterer meg. Som tobarnsfar kan det da ikke være nødvendig å plumpe uti en betent innvandringsdebatt og fyre oppunder frykten for de andre. Det kjennes som jeg rakner, som om jeg går i oppløsning. Han er jo en del av meg?

Han har vært distre fra han var liten, men konsentrert om det han kan og vil. Han har alltid gått sine egne veier, og på en måte er det jo viktig at han tør mene noe som kanskje ikke er politisk korrekt. Det ville vært likt han, at han prøver ut noen tanker for å se hvordan venner og bekjente reagerer. Men, det er dårlig timing, det skjer noe skummelt her i lille Norge, det er blitt legitimt å snakke fordomsfullt og generaliserende om folk fra andre land og kulturer. Kommentarfeltene i sosiale medier gir hatefulle ekstreme stemmer plass. Har vi allerede glemt redslene fra 22. juli?

Jeg er engstelig og skremt over alle de overraskende fryktsomme holdningene jeg har møtt i det siste, til og med fra nære venner, folk med lang utdanning og mange erfaringer fra lange reiser rundt i verden. De er nå så redde at de frykter at unge muslimske gutter er tikkende bomber, som vil voldta og ødelegge lokalsamfunn.

I byen jeg vokste opp i, er det opprettet et stort asylmottak, og folk i den lille byen har gått i fakkeltog for å hindre opprettelsen av det store mottaket. Jeg er flau, den gamle hjembyen min er kjent for å være innovativ, og utdanningsinstitusjonene og høyteknologibedrifter har i mange år inngått samarbeid for å skape et trygt miljø for innbyggere i alle aldre. Nå har de ikke plass til kvinnen fra Syria, som håper mannen, foreldrene og barna kan komme etter henne og finne tilbake til en fred og en sjelero. Det er de eldste, gamle lærere og ingeniører, som tropper opp på mottaket, inviterer til samtaler, er nysgjerrige på menneskene der, melder seg som norsklærere for flyktningbarna, og forteller meg om lærergleden i seg når barna sakte, sakte, etter lang tid, tør å leke, tulle, dytte til hverandre og le igjen.

Sylvi Listhaug mener flykningene bæres på gullstol inn i landet, og Hege Storhaugs intense advarsler om farene ved en økende muslimsk befolkning vinner gehør i mange kretser. Hva gjør denne uttalte skepsisen med norske ungdommer med innvandrerbakgrunn? Hva tenker de om den økende polariseringen? Hva skjer med barn og unge hvis vi ikke tilbyr en mulighet for tilhørighet?

Jeg ringer Ludvig rett etter foredraget, ingen svarer. Prøver igjen på Nesoddbåten på veien hjem fra Bindern-foredraget, men får bare den tomme ringetonen til svar. Jeg stirrer ut av båtvinduet, klarer ikke tenke på noe annet enn å få avklart hva han egentlig mener. Tenker på svigerdatteren min – hun vil jo ikke tolerere disse meningene? Jeg er redd for å miste henne, mammaen til barnebarna mine. Ludvig trenger henne, og hun han, barna trenger begge foreldrene. Utenfor vinduet blåser det iskaldt, bølgene og vårhimmelen glir over i hverandre, svart og truende. Jeg sender en melding til Ludvig, utålmodigheten gnager. Ring meg, klem fra mamma. Ingen svarer.

Før jeg legger meg til å sove, sjekker jeg mobilen igjen. Ingen ubesvarte anrop, men en melding fra Facebook om at han har lagt ut noe. Nei og nei, han har postet en uttalelse som helt åpenbart oser av forakt for muslimer. Det kan da ikke være mulig? Jeg trodde vi i familien var tolerante, åpne og villige til å dele godene våre med voksne og barn som har mistet alt; landet sitt, huset sitt, hagen sin, skolegangen og fotografiene fra da barna var små, trygghet og tilhørighet. Jeg føler meg syk.

Den natten tar bekymringene overhånd, svetten siler, hva hvis jeg får spørsmål om Ludvigs holdninger, hva skal jeg svare? Jeg som jobber med lærere for å fremme demokratiske holdninger og gode norske verdier, som toleranse og respekten for andre mennesker. Hva har skjedd – har sønnen mitt blitt rasistisk, uten å tenke over det? Hva med barnebarna mine? De kan ikke ha en far med den typen holdninger. Det går ikke. Jeg sender en sms til svigerdatteren min, Vibeke, og spør om hun kan be Ludvig ringe meg, hun svarer at han er på oppdrag for NRK i Kristiansand og ikke kommer hjem før i morgen. Jeg sender henne enda en sms og sier jeg ikke liker det jeg ser han har lagt ut på Facebook. Hun svarer med en gang, at hun ikke kan ringe meg akkurat nå, men at hun ikke liker det hun heller, at jeg må snakke med Ludvig. Det lover jeg.

Jeg er utslitt etter en natt med dårlig søvn, men jeg må på jobb. Det er flere på jobben min som pleier å kommentere dokumentarene Ludvig lager i P3. Hva vil de tenke nå? Hva skal jeg si hvis lederen i Utdanningsforbundet Steffen Handal spør hva Ludvig holder på med nå? Skammen bølger i meg, jeg trodde vi hadde snakket nok om menneskeverd, empati og likeverd hjemme.

Dagene går, ingen spør meg om noe, tvilen gnager dypere og dypere. Kanskje vi ikke har snakket nok sammen, kanskje jobben gikk foran for ofte? Kanskje han ikke fikk nok oppmerksomhet, han søker jo oppmerksomhet og er ikke redd for å si fra til folk på bussholdeplassen om de mener noe en tidlig morgen, som han ikke er enig i. Ingen får dø i synden med Ludvig i nærheten, derfor er dette så fryktelig ekkelt. Fordomsfulle holdninger til muslimer er det mange som har, men hvorfor må sønnen min utbasunere sine skremmende synspunkter?

Det tar seg dårlig ut at jeg som mor til en med hatefulle holdninger til andre mennesker skal snakke til lærere om hvor viktig profesjonsetikk er i møte med elevene, foresatte og samfunnet. Men det er jobben min, og det er meningsfylt å jobbe med etikk i hverdagen, eller det var meningsfylt. Hans meninger er ikke mine, men det plager meg intenst at Ludvigs avvikende meninger invaderer meg. Mister jeg også troverdighet? Jeg er kvalm av mine egne kaotiske tanker. Kroppen vil gjemme seg. Jeg orker ikke snakke til noen andre enn mannen min om dette, det er for vanskelig. Jeg få snakket med Ludvig først, høre hva han tenker. Jeg har lagt igjen tre beskjeder de siste dagene, stemmen min er blitt strengere og strengere, jeg hører det selv. Det er sikkert ikke fristende å ringe meg tilbake, jeg skjønner det. Men det må da gå an å skjønne hva han gjør med oss rundt seg, når han så åpenbart vil provosere med meninger som er himmellangt unna min forståelse av verden.

Telefonen ringer, det er Oda, fra St. Petersburg, hun hikster, har ikke sovet hun heller. Lurer på hvordan hun kan bevare et tett forhold til småguttene, brorens holdninger er helt uakseptable. Hun har brukt natten på å skrive til broren sin, men hun har ikke sendt meldingen ennå. Hun orker ikke tanken på å tilbringe ferien med broren sin som så tydelig har begynt å forakte folk med meninger som hun og jeg har. Folk som vil ta imot og åpne landegrensene. Han vil stenge farene ved innvandringen ute, for å verne om egne verdier. Jeg lover henne å ta en alvorsprat så fort sjansen byr seg. Enda noen dager går, Ludvig har endelig lovet å stikke innom uten barna.


Endelig fikk forfatteren en samtale med sønnen sin. Hun ble ikke beroliget.
Utsnitt av skjermdump fra https://tv.nrk.no/serie/p3dokumentar/MYNN13000216/sesong-1/episode-2

Søndag ettermiddag, det ringer på, der står han med et fotografi av meg og seg selv som liten gutt i hånden, han spør om han kan bruke dem i en intro til en tv-serie. Jeg tar en rask titt, en lyshåret femåring stråler mot meg på bildet. Så søt, hjertet mitt slår, jeg må få snakket med han nå! Jeg må ta meg sammen, ikke hisse meg opp, må tenke sakte og rolig, må mestre situasjonen. Han ber meg bli med ned til bilen, så vi kan snakke der. Lasse på 3 år sover i bilen, han skal ikke våkne alene. Jeg smetter på meg Finns sko, størrelse 43, finner en ulljakke fra før på dagen, og labber etter. Vi stopper ved postkassene foran huset vårt. Jeg spør forsiktig om han er klar over hva han har lagt ut, at artikkelen fra England er fordomsfull og upålitelig. Jeg spør om han ikke sjekker kildene sine. Han stirrer på meg med øyne jeg ikke kjenner, pupillene er små som knappenålshoder, øyene lyser kaldt grått. Jeg er livredd, jeg synker, synker! Det er ikke mulig! Sønnen min sklir fra meg − ut av livet mitt idet han sier: «Er du klar over hva muslimene gjør? Hva de vil?» Hjernen min kjennes som om den er smurt inn med tykk, seig olje, må tenke sakte før jeg svarer, ikke bli sint, ikke skyve han bort. «Ludvig, du kan da ikke mene at de som flykter fra krig, elendighet, tortur og IS og alt sammen, du kan da ikke stemple dem som farlige når de kommer til Norge?» Han insisterer: «Landet vårt kommer til å endres i en retning jeg ikke vil det skal endres.» Samtalen fortsetter, men jeg når ikke fram. Han erklærer: «Dette er virkeligheten, mamma. Det er tiden vi lever i.» Jeg svarer at jeg er helt sjokkert over hans paranoide forestillinger. Han stirrer meg inn i øynene og sier bestemt: «Da får du åpne øynene dine og se hva som skjer. Vi snakkes om 20 år. Det mener jeg.»

Han smeller bildøren igjen og kjører, og jeg står igjen. Alene. Sjokkert. Subber inn i altfor store sko. Lukker døren bak meg, roper fortvilet på Finn. Hjelpeløsheten er lammende.

Da rives inngangsdøren opp, Ludvig raser inn, med et lite tv-kamera i hånden. «Mamma, mamma, jeg mener selvfølgelig ikke disse tingene. Det er et NRK-prosjekt – det har vart noen uker, det varer en uke til, før jeg kan si at jeg har spilt en rolle. Jeg har gradvis vist mer ekstreme holdninger for å kunne dokumentere hvordan folk reagerer når noen gjennomgår en radikaliseringsprosess. Det er vanskelig, foreldre i barnehagen har sluttet å hilse, venner jeg treffer på Nesoddbåten unngår å sette seg sammen med meg. Folk på jobben tar ikke kontakt, ingen vet at dette er et prosjekt bortsett fra NRK-ledelsen og Vibeke. Beklager, men jeg tror du kommer til å bli så stolt, det blir et debattprogram for ungdom, ungdom skal lære å kjenne igjen tegnene på radikalisering. Du taklet det bra, du er filmet av NRK, med skjult kamera. Du sa fra du, det er det mange som ikke gjør når noen de kjenner kommer med radikaliserte meninger. De fleste av oss snakker helst med de som mener det samme som oss selv, det er farlig, vi må vite mer om hva som skaper tilhørighet til samfunnet. Vi må snakke med hverandre for å bryne meningene våre og ha rom for hverandre for å hindre radikalisering. Programmet skal hete Ekkokammeret.»

Her er klippet, fra «Ekkokammeret» som ble vist i september 2016 − et halvt år etter:  https://tv.nrk.no/serie/p3dokumentar/MYNN13000216/sesong-1/episode-2#t=32m59s

Og her kan du lese mer om bakgrunnen for prosjektet, om omgivelsenes reaksjoner, og i tillegg finner du viktige kjennetegn på utvikling av ekstremisme: http://p3.no/dokumentar/ut-av-ekkokammeret/

 

Note:

[1] Artikkelen er skrevet av Channel 4:  https://www.telegraph.co.uk/news/2016/04/10/half-of-british-muslims-want-gay-sex-banned-says-poll/

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Arkiv

Om været

«Været gjorde at vi måtte skaffe oss klær, tak over hodet, oppvarming, vanningssystemer, paraply og solhatt. Og for å få til det, måtte vi utvikle språk, fornuft og samarbeidsevne. Kort sagt, været er en av grunnene til at vi i det hele tatt lever i en sivilisasjon.»

Tommy Sørbø

Om idealtypene kompetitiv og hierarkisk ære

«I kompetitiv ære konkurrerer alle om æren, og æresgruppen som kollektiv vurderer hvem som best oppfyller kravene æreskodeksen stiller. I hierarkisk ære finnes det én eller noen få personer på toppen av et hierarki som vurderer hvem som har ære og hvor mye, og resten av æresgruppen føyer seg etter denne vurderinga.»

Arnved Nedkvitne

Om realistiske utopier og barnevennlige samfunn

«For meg er en ‘realistisk utopi’ en som tar utgangspunkt i realistiske forutsetninger, og forsøker å vise at de kan utnyttes på en bedre måte. Derfor kommer ‘Det andre landet’ inn på temaer som datateknologi, automasjon, forurensning, kampen mot arbeidsløshet, og manns- og kvinneroller – fordi alt dette er rammebetingelser som våre barn vokser opp under. Etter mitt syn vil det ikke være mulig å skape et virkelig barnevennlig samfunn uten å finne bedre løsninger på slike samfunnsproblemer.»

Gudrun Eckblad

Om folkedannelsen

«En forklaring på den demokratiske samfunnsutvikling i det danske og det norske system, sammenholdt med det tyske, ligger i skoleinstitusjonen, i dens samfunnsformende rolle. Skulle dansk og norsk historie gjennom de siste par hundre år fanges i ett ord, måtte det være ‘utdanningsrevolusjon’. – Folkedannelsens elitegrupper sprang til dels ut av en kulturell dannelsestradisjon som var uavhengig av Universitetet, med folkehøyskolene og lærerseminarene som nøkkelinstitusjoner.»

Rune Slagstad

Om veien til menneskesamfunnet

«Vi er på vei mot en økonomisk tenkning som baserer seg på omsorg og tillit – en ømhet for den felles menneskelige opplevelsen av fristelser, gleder, skuffelser og seire. En erkjennelse av at næringslivet, globaliseringen og utviklingen starter med mennesket – med ideer, samarbeid, friksjon, konkurranse og skaperkraft.»

Kathrine Aspaas

Om memer og memetikk

«Selv om de fleste biologer nok etter hvert har godtatt at kultur og kulturell variasjon ikke kan reduseres til gener og genetikk, er det mange som ikke vil gi slipp på tanken om at vi dypest sett må ha å gjøre med den samme typen utvalgsmekanismer. På samme måten som genenes reproduksjon avhenger av overlevelsesmulighetene til organismene som bærer dem, må kulturelementene som kulturelle arter makter å spre og videreføre, avhenge av om disse elementene tjener artenes overlevelsesevne.»

Jon Schackt

Om Hakkebakkeskogen

«[At alle dyrene skulle gå på to ben] var meget viktig, og det skulle komme til å gå som en rød tråd gjennom alle hans oppsetninger av stykket, alle diskusjoner med teatersjefer, instruktører og skuespillere, alle insisterende forklaringer og detaljerte beskrivelser om hvordan det burde tolkes: Egners dyr var ikke dyr. (Med unntak av Hannibal.) De var mennesker i forkledning. Eller rettere: Menneskelige ideer i dyreham.»

Anders Heger

Om skriving

«Å skrive godt er [...] å forplikte seg overfor saken på slikt vis at både tankeinnholdet og den språklige ytelsen står fram, klart og påfallende. Det krever en dristighet, tror jeg, i alle fall en viss frimodighet.»

Anders Johansen

Om å samtale for å tenke

«Jeg trenger å ‘skrive for å tenke’, men også å ‘snakke for å tenke’. Samtale bidrar til språkutvikling og skaper kunnskap. Kritikk og dialog er en måte å oppdage nye sammenhenger på, akkurat som skriving. Samtalen kan dessuten gi en bekreftelse på at du holder på med akkurat det du skal.»

Sissel Lie

Om for mye litteratur

«Det er nettopp når oppgaveforfatteren ser hvor mange antall treff han eller hun får at det dialektiske forholdet mellom problemformuleringen, litteratursøkingen og den eksisterende litteraturen virkelig går opp for vedkommende.»

Lotte Rienecker og Peter Stray Jørgensen

Om offentlig fornuft

«En borger engasjerer seg altså i offentlig fornuft når han eller hun reflekterer innenfor et rammeverk som består av det han eller hun oppriktig mener er det mest rimelige politiske rettferdighetsbegrepet, en oppfatning som uttrykker politiske verdier som andre frie og likeverdige borgere også med rimelighet kan forventes å gi sin tilslutning.»

John Rawls

Om det metaforiske økosystemet

«I vår daglige språkbruk - snakking, lytting, skriving og lesing - trekker vi veksler på et digert økosystem som vi bruker og bidrar til hver gang vi åpner munnen eller ørene, og som ikke kan eksistere på noen annen måte enn den kollektive. Så hvis mennesker er selviske, må de først være uselviske. De må kunne legge sine strategier innenfor et kommunikativt fellesskap.»

Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksen

Om den trykte boka

«Det er neppe tilfeldig at det nettopp er når den trykte boka er mer truet enn den antagelig noen gang har vært, at interessen for dens vesen, dens effekt på teksters betydningsdannelse og de vilkår den har lagt for teksters liv i kulturen, for alvor er i ferd med å utforskes.»

Tore Rem