Om aldringsangst og gammel pubertet, i brevform

04/01/2018
Av

Forfatterkveld med Wenche Mühleisen og Selma Lønning Aarø på biblioteket i Aurskog-Høland

Jeg hadde ikke mer enn rukket å lukke Morgenbladet og Sissel Grans tekst om aldringsangst, før Wencke Mühleisen dukket opp på biblioteket i Aurskog-Høland i anledning høstens Litteraturfestival. Vel, det var ikke helt slik, men jeg hadde Grans tekst så friskt i minne at samtalen om Mühleisens nye bok All gjeldende fornuft føltes som en fortsettelse, eller utvidelse, av samme tematikk. Kvinne over 60, hva nå?

Det er ei lita bygd jeg bor i, og jeg er derfor ikke overrasket da jeg ser at det er fort gjort å telle antall hoder på stolene foran en provisorisk scene i biblioteklokalet på Bjørkelangen. Når det er sagt, kan jeg jo legge til at omtrent ni av ti hoder er gråhårede, noen hvite som snø. Mühleisens hode er ikke grått, det er rødt. En glødende tue i alt det hvite, der det kommer femten minutter for sent på toppen av en liten kropp og setter seg på en barkrakk foran alle oss som venter. I stolen ved siden av setter Aarø seg. Sist jeg så Selma var hun mørkhåret, men nå er hun blond, og den av de to som åpner munnen først.

selma_loenning_aaroe_og_wencke_muhleisen


Wencke Mühleisen (foran) og Selma Lønning-Aarø i biblioteklokalet på Bjørkelangen. Foto: Lindy Myklebost

− Unnskyld altså, sier hun og smiler. − Ja, det er min feil, eller mannen min sin feil, at vi måtte la dere vente. Vi var like ved svenskegrensen da vi forsto at vi hadde kjørt for langt og måtte snu.

− Nei, nei, avbryter Wencke. − Det var min feil. Det var jeg som skravlet bort sjåføren, og det er jeg som ikke kjører bil selv og derfor må tvinge mannen din ut av hovedstaden.

Den har jeg hørt før, tenker jeg. Kvinnelig forfatter uten sertifikat. Håper ikke det er en negativ sammenheng mellom bilkjøring og skrivekunst, for selv bruker jeg mere tid bak rattet enn ved PC-en, slik føles det i hvert fall.

Selma, som er både høyere og yngre enn sin venn, ser bort på Wencke og spør: Kvinnen i All gjeldende fornuft, det er deg, er det ikke?

Wencke ler før hun svarer. − Vel, hun er 60 år gammel, og jo, hun har mange likhetstrekk med meg.

− Mannen min var så sikker på at det var deg at han slo opp i boken for å finne adressen din. Men så nært knyttet til virkeligheten er den jo ikke, romanen din. For der bodde ikke du.

− Nei, adressen er fiktiv, svarer Wencke.

Hoder i alle hårfarger rister et øyeblikk av latter, før det blir stille igjen.

untitled


Wencke Mühleisens brevroman, «All gjeldende fornuft», er forfatterens tredje roman. Den kom ut på Gyldendal forlag i 2017.

Romanfiguren i Mühleisens siste roman, All gjeldende fornuft, fyller 60, og brått får hun følelsen av at det ikke er hun som tenker lenger, det er noen som tenker henne. Og etter denne erkjennelsen stiller hun spørsmål ved alt hun tidligere har tatt for gitt i livet. Alt som hittil har vært selvsagt, må tenkes om igjen, og dette lar seg best gjøre ved å skrive brev. Hun skriver til sin livsledsager, til en venninne og til et «Kjære du», og romanen veksler mellom disse brevene, som alle er desperate i sin form. For romanfiguren er i krise. I postklimakteriekrise.

− Det er ikke helt det samme som klimakrise? Er det vel, spør Selma og ler igjen. − Hvorfor valgte du brevformen? Tidligere manglet man en teknikk for å beskrive følelser, da lot man gjerne romankarakterene skrive brev, der det indre følelseslivet kunne få komme til uttrykk. I dag har vi jo flere metoder for dette, og vi har teknologi. Likevel velger du å skrive en brevroman.

− Romanfiguren trenger brevet. Brevet er et sted hvor hun kan gjøre rede for tankene sine. Når hun skriver til «Kjære du», sender hun brevet til en imaginær mottaker, hvor alt hennes undertrykte begjær og alle hennes infantile tanker får åpenbare seg. Gjennom brevene kan hun skrive til en konkret mottaker, et du, som jo også kan være leseren av boka. Forfatterstemmen henvender seg via brevene til leseren av boka, og skaper et univers leseren ikke vil forlate. Vel, det er i hvert fall hensikten, og slik er det ofte for meg, når jeg leser fortellinger som snakker til meg som leser.  Altså trenger hun brevet, også for å tørre å snakke med den som er henne nærmest. Som da hun vil snakke om tiden da hun bodde sammen med sin livsledsager i et venstreradikalt kollektiv i Østerrike på 70-tallet. Der fri sex var et ideal, og til slutt ble et dogme. Og parforholdet noe man måtte skjule. Sex i et parforhold var omvendt utroskap. Og nå, mange år senere, når hun vil snakke med ham om all kjærligheten som strømmet gjennom dem i denne tiden, blir det å snakke med ham ansikt til ansikt for sterkt, og derfor skriver hun brev.

hennes_loegnaktige_ytre_cappelen_damm


Selma Lønning Aarøs siste roman, «Hennes løgnaktige ytre», kom ut på Cappelen Damm forlag i 2016. Lønning Aarø har en utgitt en rekke bøker for både barn og voksne de siste tjue årene.

− Men brevskriving er jo også sentralt i din roman, Selma. Og tittelen, Hennes løgnaktige ytre, er jo bare helt fantastisk, sier Wencke. Og kaster med det ballen over til Selma.

− Ja, min romanfigur skriver også brev. Anna Munch, som boken handler om, sender brev til ingen ringere enn Knut Hamsun. Som en besettelse skriver hun brev på brev, og til slutt anmeldes hun for forholdet, av Knut Hamsun selv. Anna beundrer Hamsun enormt, og akkurat som ham drømmer også hun om å bli forfatter, men fordi hennes daværende mann nekter henne å skrive, blir hun tvunget til å forlate både ham og deres felles datter for å leve ut kunstnerdrømmen. Og etter at hun forlater familien, reiser hun etter Knut Hamsun. Forfølger ham nærmest. Nå som hun også er forfatter, håper hun å få muligheten til å inkluderes i det intellektuelle fellesskapet som skrivingen trekker henne inn i, men blir skuffet da hun innser at erotikken mellom mann og kvinne kommer i veien. Når hun vil snakke med menn om Kant og Nietzsche, blir det umiddelbart for intimt. Kjønn og seksualitet kommer i veien.

− Vel, etter 60 så opphører kjønn og seksualitet å stå i veien. Wencke hever på øyenbrynene under den røde luggen. − Ja, etter den gamle pubertet, som jeg synes er en god metafor for klimakteriet, så er det som om hele personen forsvinner, som om alle blikk sklir unna. Kvinnen i boken min oppdager at hun har blitt usynlig, hun hverken fryktes eller begjæres lenger. I tillegg til å være usynlig, er hun ufruktbar, noe som på mange måter er forbundet med skam. Å eldes er forbundet med skam.

− Menn har det ikke slik, de starter ofte et nytt liv etter 50, kanskje til og med etter at de fyller 60. Med en ny og yngre kvinne, slår Wencke fast. Begge to, både Selma og Wencke, er enige i at det er urettferdig.

Jeg ser bort på kvinnen i stolen ved siden av meg, møter hennes blikk og smiler, hun blunker og smiler tilbake.

− Nå er jeg selv en av dem, sier Wencke. − En av dem som ikke blikket festes ved, og jeg trenger noen kvinnelige forbilder som er synlige. Jeg trenger en framtid. Hun ramser opp en rekke kvinner som fortsatt regnes med i det kjønnede og intellektuelle fellesskap. Som Patti Smith, som også er mitt forbilde. − Men det er ikke mange nok, sier Wenche. − Jeg vil ha flere kvinner å se opp til.

Jeg tenker på Sissel Grans artikkelserie, at hun erfarer det samme. At alle blikk sklir unna, nå som hun har nådd en viss alder. At kvinner etter 60 er usynlige på flere måter, også hun savner flere eldre forbilder. Og jeg tenker på min egen mor, som ikke ble mer enn femtiseks år gammel. Hun rakk aldri å oppleve denne fasen i livet. Hun rakk aldri å eldes, på ordentlig. At hun mistet alderdommen er enormt trist å tenke på. Hun døde mørkhåret, blåøyd og så pen at det var vanskelig å ikke se på henne.

Selma forteller at hun slet lenge med å finne en form, da hun skulle starte skrivearbeidet. Hun visste at hun ville skrive boken om Anna Munch, og leste alle brev som nå ligger lagret i Nasjonalbibliotekets kjeller, men hun visste ikke hvordan. − Til slutt rev mannen min meg bort fra alle bøkene om Knut Hamsun, om Norge på 1890-tallet, og sa at nå, nå måtte jeg begynne å skrive. Det var først etter at jeg hørte Christina Five Berg, Kaci Kullmann Fives datter, snakke om sin bok at jeg forsto at jeg også skulle skrive fra barnets perspektiv. Fra Signe, Annas datter, sitt perspektiv, og jeg kunne endelig starte skrivingen.

Signe går på samme måte som Wenckes romanfigur gjennom den omvendte pubertet, som er bildet Selma bruker for å uttrykke klimakteriet. Og merkelig nok er det først etter at hun har mistet fruktbarheten at hun finner kjærligheten.

− Men hvorfor skrev du ikke sakprosa? spør Wencke nysgjerrig.

− Jo, det valget var ikke så vanskelig. Jeg har jo alle brev som er skrevet av Anna, og kunne slik sett ha skrevet en biografi, men jeg har ikke brev som Anna selv mottok, de finnes ikke. Og så forsvant hun jo, ingen vet hva som skjedde med henne. Så her måtte jeg dikte.

− Og slik får vi mer, tilføyer Wencke. − Slik får vi som lesere høre Signes historie.

− Men hvorfor skrev ikke du sakprosa? Spør Selma. − Du skriver jo i stor grad om deg selv.

− Jeg ville ha frihet til å skrive en subjektiv sannhet, svarer Wencke. Romanformen åpner opp for dette på en annen måte enn en journalistisk metode. Jeg behøvde ikke forholde meg objektivt til materialet mitt, noe jeg måtte dersom det var en dokumentar jeg skrev. Men så klart, det innebærer noen etiske problemer. For eksempel så måtte min livsledsager lese manus før boken kunne gå i trykken, og det var ikke lett. Å få ham til å lese. Dagen før den gikk i trykken sa jeg at nå har du 24 timer på deg, da leste han endelig boken. Etter det ba han meg endre et par ting, noe jeg gjorde.

− Det lover jo ikke bra for salgstallene, gjør det vel? Når han som boken handler om må presses til å lese den, ler Selma igjen.

− Nei, det gjør det jo ikke, ler den rødhårede forfatteren tilbake.

 

 

 

 

 

 

 

3 kommentarer til Om aldringsangst og gammel pubertet, i brevform

  1. Kirsti Tveitereid on 06/01/2018 at 23.35

    Så gøy å lese for en som er med i styret i Kvindernes Læseforening i Porsgrunn – vi skal ha besøk av begge disse forfatterne denne våren, og de skal hver for seg snakke om akkurat disse to romanene, Selma kommer 10.januar og Wencke kommer 14.februar. Nå skal jeg vise til denne artikkelen neste gang jeg skriver på nettstedet vårt: https://leseforeningen.wordpress.com/. Takk for fin artikkel!

  2. Lindy Myklebost on 07/01/2018 at 13.04

    Takk for hyggelig kommentar, Kirsti. Dere kan glede dere til en kjempefin kveld sammen med to fine forfattere!
    Lindy

  3. Ann-Mari Bugge on 07/01/2018 at 22.39

    Fint å være i biblioteket sammen med dere, synes nesten jeg hører Selma og Wencke samtale! Inspirerende å lese om Mühleisens glødende tue, postklimateriekrise og om brevet som sjanger. Fint blikk på din egen mor, så altfor ung!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Arkiv

Om været

«Været gjorde at vi måtte skaffe oss klær, tak over hodet, oppvarming, vanningssystemer, paraply og solhatt. Og for å få til det, måtte vi utvikle språk, fornuft og samarbeidsevne. Kort sagt, været er en av grunnene til at vi i det hele tatt lever i en sivilisasjon.»

Tommy Sørbø

Om idealtypene kompetitiv og hierarkisk ære

«I kompetitiv ære konkurrerer alle om æren, og æresgruppen som kollektiv vurderer hvem som best oppfyller kravene æreskodeksen stiller. I hierarkisk ære finnes det én eller noen få personer på toppen av et hierarki som vurderer hvem som har ære og hvor mye, og resten av æresgruppen føyer seg etter denne vurderinga.»

Arnved Nedkvitne

Om realistiske utopier og barnevennlige samfunn

«For meg er en ‘realistisk utopi’ en som tar utgangspunkt i realistiske forutsetninger, og forsøker å vise at de kan utnyttes på en bedre måte. Derfor kommer ‘Det andre landet’ inn på temaer som datateknologi, automasjon, forurensning, kampen mot arbeidsløshet, og manns- og kvinneroller – fordi alt dette er rammebetingelser som våre barn vokser opp under. Etter mitt syn vil det ikke være mulig å skape et virkelig barnevennlig samfunn uten å finne bedre løsninger på slike samfunnsproblemer.»

Gudrun Eckblad

Om folkedannelsen

«En forklaring på den demokratiske samfunnsutvikling i det danske og det norske system, sammenholdt med det tyske, ligger i skoleinstitusjonen, i dens samfunnsformende rolle. Skulle dansk og norsk historie gjennom de siste par hundre år fanges i ett ord, måtte det være ‘utdanningsrevolusjon’. – Folkedannelsens elitegrupper sprang til dels ut av en kulturell dannelsestradisjon som var uavhengig av Universitetet, med folkehøyskolene og lærerseminarene som nøkkelinstitusjoner.»

Rune Slagstad

Om veien til menneskesamfunnet

«Vi er på vei mot en økonomisk tenkning som baserer seg på omsorg og tillit – en ømhet for den felles menneskelige opplevelsen av fristelser, gleder, skuffelser og seire. En erkjennelse av at næringslivet, globaliseringen og utviklingen starter med mennesket – med ideer, samarbeid, friksjon, konkurranse og skaperkraft.»

Kathrine Aspaas

Om memer og memetikk

«Selv om de fleste biologer nok etter hvert har godtatt at kultur og kulturell variasjon ikke kan reduseres til gener og genetikk, er det mange som ikke vil gi slipp på tanken om at vi dypest sett må ha å gjøre med den samme typen utvalgsmekanismer. På samme måten som genenes reproduksjon avhenger av overlevelsesmulighetene til organismene som bærer dem, må kulturelementene som kulturelle arter makter å spre og videreføre, avhenge av om disse elementene tjener artenes overlevelsesevne.»

Jon Schackt

Om Hakkebakkeskogen

«[At alle dyrene skulle gå på to ben] var meget viktig, og det skulle komme til å gå som en rød tråd gjennom alle hans oppsetninger av stykket, alle diskusjoner med teatersjefer, instruktører og skuespillere, alle insisterende forklaringer og detaljerte beskrivelser om hvordan det burde tolkes: Egners dyr var ikke dyr. (Med unntak av Hannibal.) De var mennesker i forkledning. Eller rettere: Menneskelige ideer i dyreham.»

Anders Heger

Om skriving

«Å skrive godt er [...] å forplikte seg overfor saken på slikt vis at både tankeinnholdet og den språklige ytelsen står fram, klart og påfallende. Det krever en dristighet, tror jeg, i alle fall en viss frimodighet.»

Anders Johansen

Om å samtale for å tenke

«Jeg trenger å ‘skrive for å tenke’, men også å ‘snakke for å tenke’. Samtale bidrar til språkutvikling og skaper kunnskap. Kritikk og dialog er en måte å oppdage nye sammenhenger på, akkurat som skriving. Samtalen kan dessuten gi en bekreftelse på at du holder på med akkurat det du skal.»

Sissel Lie

Om for mye litteratur

«Det er nettopp når oppgaveforfatteren ser hvor mange antall treff han eller hun får at det dialektiske forholdet mellom problemformuleringen, litteratursøkingen og den eksisterende litteraturen virkelig går opp for vedkommende.»

Lotte Rienecker og Peter Stray Jørgensen

Om offentlig fornuft

«En borger engasjerer seg altså i offentlig fornuft når han eller hun reflekterer innenfor et rammeverk som består av det han eller hun oppriktig mener er det mest rimelige politiske rettferdighetsbegrepet, en oppfatning som uttrykker politiske verdier som andre frie og likeverdige borgere også med rimelighet kan forventes å gi sin tilslutning.»

John Rawls

Om det metaforiske økosystemet

«I vår daglige språkbruk - snakking, lytting, skriving og lesing - trekker vi veksler på et digert økosystem som vi bruker og bidrar til hver gang vi åpner munnen eller ørene, og som ikke kan eksistere på noen annen måte enn den kollektive. Så hvis mennesker er selviske, må de først være uselviske. De må kunne legge sine strategier innenfor et kommunikativt fellesskap.»

Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksen

Om den trykte boka

«Det er neppe tilfeldig at det nettopp er når den trykte boka er mer truet enn den antagelig noen gang har vært, at interessen for dens vesen, dens effekt på teksters betydningsdannelse og de vilkår den har lagt for teksters liv i kulturen, for alvor er i ferd med å utforskes.»

Tore Rem