Er ikke smaken som baken, Grete Prytz Kittelsen?

18/12/2017
Av

Det er mye vakkert i bruktbutikken. Noe av det vakreste man kan finne, er kanskje Grete Prytz Kittelsens emaljearbeider. De er vakre på en moderne måte. På den enkle og rene måten. Og det er ikke bare den blanke emaljen som gjør dem så flotte, det er også formen og ikke minst fargene.

Bruktbutikken som kulturformidler
I en serie med tekster tar forfatteren for seg noen av de formgiverne man ofte finner i bruktbutikken. Hun reflekterer underveis over den historiske konteksten som produktene ble til i, og undrer seg over sitt eget forhold til design og ting.

Emalje er knust glasstøv som brennes på metall, og det trengs både kunstneriske og håndverksmessige kunnskaper for å komme fram til det riktig gode uttrykket. Grete Prytz Kittelsen hadde både blikk og grep. Hun utviklet nye teknikker for å skape mønster og liv i emaljens overflate.

prytz_kittelsen_1


Grete Prytz Kittelsen ville sette nye farger på det norske hverdagslivet. Naturen var en viktig inspirasjonskilde. Foto: Turi Pålerud

Både i sin samtid og i ettertid er Prytz Kittelsen anerkjent som en av de aller viktigste designerne i Norge. Men de som utnevnte henne til et designikon, tilhører den delen av befolkningen som betrakter estetikken som et kunnskapsområde. Og dem er det slett ikke så mange av.

Prytz Kittelsens storhetstid var i min barndom. Der jeg vokste opp, i et arbeiderklassemiljø på landet i 60- og 70-årene, lærte vi at smaken er som baken – den er delt. Slik avskrives estetikken som kunnskap. Ordet estetikk ble selvfølgelig aldri nevnt i samtalene rundt kjøkkenbordet i mitt barndomshjem, og heller ikke hos vennene mine. Og slik tror jeg kanskje det var i de fleste norske hjem. Form, estetikk og design var ikke noe som opptok de fleste. I det sosialdemokratiske Norge er vi kanskje fortsatt mer redd for elitisme enn for dårlig smak, og det er i grunnen et sympatisk trekk ved oss nordmenn. Snobberi er ikke likandes!

prytz_kittelsen_2


Emalje er et materiale som ikke så lett lar seg avbilde. I disse fatene er det to ulike mønstre. Det ene er kalt strek og det andre fjær. Fatene tilhører den såkalte Cathedral-serien som ble produsert fra 1955. Foto: Turi Pålerud

For de fleste av oss er det betryggende at vi ikke må stå til regnskap for hva vi liker og ikke liker. Men hva betyr «smaken er som baken-innstillingen» for dem som har estetikk og form som et fag? For Grete Prytz Kittelsen, som viet et helt liv til design og estetikk, må denne holdningen ha vært irriterende, eller rent ut sagt krenkende. Det er derfor ikke så rart at hun tok til motmæle mot dem som kritiserte henne og hennes samtidige, for å ville lage et smalt ideal for den gode smak: − Noe er godt og annet er dårlig. Man må ha trening for å se forskjellen. Alle tror de kan bedømme brukskunst og design. Men det er ikke tilfelle. Man må akseptere at vi som lager gjenstandene har en utdannelse. Utsagnet er hentet fra et av de mange intervjuene som ligger til grunn for en omfattende biografi om Prytz Kittelsen og hennes virke (Gilje 2008, s. 10). Da boken kom ut, var designeren og kunstneren en dame på over 90 år, men hun var fortsatt i arbeid. Og hun hadde fortsatt sine meningers mot.

Det er fullt mulig å forstå Prytz Kittelsens utsagn. Selvsagt må det bety noe at man har en kunstutdanning og at man kan et håndverk. Disse kjensgjerningene må vel kunne gi fagpersoner en rett til å vurdere kvalitet. Og kanskje er det også et annet argument som gjør seg gjeldende i diskusjonen om hva som er bra eller dårlig, nemlig holdbarheten på tingene. Interessen for 50- og 60-tallsdesign har holdt seg, også i ettertid. Dette kan vel tolkes som et tegn på at det faktisk var en særlig kvalitet ved noe av formgivingen på denne tiden. Selv om prydgjenstandene ble mindre ornamentert og servisene ble strengere i formen. Og selv om noen syntes at dette var mindre koselig.

 

Badet i skandinavisk design

Hvem var Grete Prytz Kittelsen? Hun ble født i 1917 og fikk navnet Adelgunde Margrethe Prytz. Intet mindre. Som femte generasjon av gullsmedslekten Tostrup/Prytz, tilhørte hun i hele sitt liv det miljøet som forvaltet retten til å definere den gode smak. Gretes far var rektor ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, og bidro til å forme og utvikle andre kunsthåndverkere i samtiden. I Gretes barndomshjem vanket kunstnere og designere fra hele Skandinavia. På mange måter kan man si at Grete Prytz var Scandinavian Design. Hun giftet seg med stjernearkitekten Arne Korsmo, og de to tilbrakte flere år i USA. Der arbeidet de i tidens heteste designmiljø, og var venner med det amerikanske designekteparet Ray og Charles Eames og danske Lis og Jørn Utzon. Slik forsterket hun posisjonen som en del av «smaks-eliten». Det hevdes at den finske arkitekten Alvar Aalto forlangte å få Grete Prytz Kittelsen til bords under en internasjonal konferanse. Ellers gadd han ikke å komme (Gilje 2008, s. 60). Aalto var en venn av faren, og Grete hadde vokst opp med den finske berømtheten som husvenn.

prytz_kittelsen_3


Disse bollene i serien Cathrine har såkalt prikkdekor, en teknikk som Prytz Kittelsen utviklet. Slike boller finnes i mange ulike mønstre, også det mer kjente Lotus-mønsteret. Foto: Turi Pålerud

 

Tostrup – sølv og emalje

Grete Prytz Kittelsen var først og fremst sølvsmed, og laget smykker både i sølv og emalje. Hun var ansatt i J. Tostrup fra 1945 og medeier i firmaet fra 1962. Selv om hennes hjem i Planetveien var et arbeidshjem, hadde hun også verksted i Tostrup-bedriften helt til den ble solgt av familien i 1986. Det var her hun eksperimenterte fram nye teknikker i behandlingen av sølvet, før emaljen ble lagt på gjenstandene. Til sine medarbeideres store forskrekkelse gikk hun for eksempel løs på sølvet med tannlegebor, og ga seg selv på denne måten et større uttrykksregister. Disse arbeidene ble vakre og sjeldne unikater, altså enkeltstående gjenstander. Hun arbeidet både med store boller og fat, og med smykker som ringer, brosjer og armbånd. Erfaringene og kunnskapen som kunstner og kunsthåndverker skulle hun etter hvert ta med seg inn i sitt design av rimeligere emaljegjenstander til et stort publikum.

Du skal ha mye flaks for å finne smykkene til Prytz Kittelsen i bruktbutikken, eller noen av de andre gjenstandene fra Tostrup som hun utformet. I praktboken Grete Prytz Kittelsen. Emalje. Design (Gilje 2008) kan du imidlertid studere mange av disse kunstgjenstandene. Boken forteller om designerens liv og virke, og den gjør det mulig å gjenkjenne Prytz Kittelsens smykker, om en skulle være så heldig å komme over et av dem.

 

Cathrineholm – stål og emalje

Sporene etter Grete Prytz Kittelsen i bruktbutikken er først og fremst gjenstander som ble produsert på fabrikken Cathrineholm i Halden. Fra 1955 til 1972 var emaljedesigneren knyttet til denne bedriften, og det er kanskje hennes fortjeneste at vi fortsatt gjerne vil ha kjeler, boller og fat fra denne bedriften.

prytz_kittelsen_4


De avbildede gjenstandene har bedriftslogo på undersiden. Mange av gjenstandene som ble designet av Grete Prytz Kittelsen, ble brukt som firmagaver, og påført logo. Slik ble den gode smak også distribuert ut til arbeidere og funksjonærer. Foto: Turi Pålerud

Det er noe påfuglaktig flott over noen av de fargesterke fatene og bollene i emalje. Det er lett å tenke at det er dekoren som fanger oss. Men de tingene hun designet, var også preget av en stødig formsans. Og mens arbeidene i Tostrup-verkstedet kunne være i kjempeformat, var gjenstandene fra Cathrineholm ofte mindre og enklere. Fatene og bollene passet nok godt inn i de små 50- og 60-tallshjemmene. Det man imidlertid kan undres over, er hvor anvendelige noen av disse gjenstandene egentlig var. For askebeger som ikke tåler varme, og fat og asjetter som ikke tåler en skarp kniv, kan vel knapt kalles funksjonelle. Prytz Kittelsen selv blåste en lang marsj i forsiktighetsreglene. Karianne Bjellås Gilje, som var gjest i Gretes hus i Planetveien mange ganger, forteller at det der var vanlig å få servert speilegg på emaljerte tallerkener. Ting skal brukes! hevdet Prytz Kittelsen.

prytz_kittelsen_5


Sensasjonskasserollen med lotusmønster. Mønsteret er i dag det aller mest kjente uttrykket for Grete Prytz Kittelsens arbeid. Det er derfor et stort paradoks at nettopp dette mønsteret slett ikke ble tegnet av Prytz Kittelsen, og at hun heller ikke selv var videre begeistret for det. Foto: Turi Pålerud

En av de virkelig store salgssuksessene for Prytz Kittelsen og Cathrineholm var Sensasjonskasserollen. Denne ble produsert fra 1962 og skiller seg fra andre kjeler ved at den i stedet for vanlige ører eller hanker, er omkranset av en tettsittende stålramme som danner håndtak. Rammen kan smettes av kjelen, og da framstår beholderen like gjerne som en serveringsbolle eller salatbolle. Det ble reklamert med at kasserollen kunne vaskes i oppvaskmaskinen eller brukes som brødform i stekeovnen. Virkelig en flerbruksting for husmoren i det moderne Norge. Også for yrkesaktive kvinner mer enn femti år senere, funker disse kjelene. I reklamens ånd kan jeg bekjenne at jeg faktisk blir litt glad av å bruke dem. I tillegg til alle de fortrinn som kjelen ble markedsført med på 50- og 60-tallet, kan jeg legge til ett ekstra: miljøvennlig gjenbruk!

Det var slett ikke bare i Norge denne serien ble solgt. USA var et viktig marked for Sensasjonskasserollen og for produkter i den såkalte Cathedral-serien og Cathrine-serien. Kjelene, bollene og fatene kom i ulike farger og med ulik dekor. En svart og hvit serie med det såkalte lotusmønsteret ble kun produsert for det amerikanske markedet. Disse bollene og kjelene har i dag en høy pris og stor samleverdi.

prytz_kittelsen_6


Utsnitt av at mønster i prikkdekor på Sensasjonskasserolle. Dette er en genuin Prytz Kittelsen-design. Foto: Turi Pålerud

Lotusmønsteret, enten hvite lotusblader på farget bunn, eller fargede lotusblader på hvit bunn, ble veldig populært. Men dette mønsteret var ikke Grete Prytz Kittelsens. Det var en av de andre ansatte ved fabrikken som tegnet dette mønsteret, og Prytz Kittelsen forsøkte å få stanset produksjonen. Men hun måtte gi opp, for lotusmønsteret var altfor populært til at fabrikken ville la være å bruke det. Formgiveren skal selv ha sagt at ettersom husmødrene i Halden ble så begeistret for mønsteret, lot hun fabrikken få lov til å fortsette produksjonen. Selv hadde hun helt andre favoritter.

 

Foreningen for den gode smak

Fra 1945 var Grete Prytz Kittelsen med i Foreningen Brukskunst. Denne foreningen hadde ambisjoner og vyer for formgivernes plass i samfunnet. De hadde løpende diskusjoner om hva en brukskunstner «egentlig» burde være, og en viktig sak var at brukskunstnerne skulle bidra til industriell produksjon, og dermed gjøre godt design tilgjengelig for alle. Slagordet «vakrere hverdag» ble brukt om industridesign og brukskunst både i Sverige og i Norge. Men igjen, hva som er vakkert, er vi ikke nødvendigvis enige om. I etterkrigsperioden var det mange brukskunstnere som brøt med rådende estetiske normer, og det oppsto diskusjon og meningsbrytning. Foreningen til de norske brukskunstnerne hadde utvilsomt visjoner om å oppdra befolkningen til et mer «riktig» syn på estetikk og på innredning av hjemmet. Overflødige gjenstander skulle bort, og interiørene skulle være enkle og fleksible. Prytz Kittelen var en viktig aktør i dette feltet, og hun hadde også verv i det internasjonale rådet for World Crafts. Fra 1975 var hun president i Landsforbundet Norsk Brukskunst, som var en avlegger av Foreningen Brukskunst. Hun hadde også en politisk rolle som representant i flere utredninger knyttet til brukskunstfagene og brukskunst-utdanningen.

Samfunnsdebattanten og sosiologen Kjetil Rolness har skrevet både lesverdig og litt ondskapsfullt om denne perioden. Boken hans, Med smak skal landet bygges (1995), er velskrevet, bygger på et rikt kildemateriale og er tidvis veldig morsom. Rolness kaller foreningen for en «propagandasentral», hvor medlemmene arrangerte utstillinger og konkurranser, skrev artikler og lærebøker, og holdt foredrag og kurs. Designere, formgivere og arkitekter hadde et budskap til folket, men måten de formidlet dette budskapet på, er i ettertid egnet til å undre seg over. Rolness viser eksempler på veggaviser som regelmessig ble sendt ut til norske bedrifter og organisasjoner. I bilder og tekst gir veggavisene overtydelige budskap om hva som var riktig, og hva som var feil møblering og valg av inventar.

I dag virker dette latterlig, men det er likevel grunn til å tro at det lå et ærlig, faglig engasjement bak denne aktiviteten. For mens de store designerne i våre dager kun henvender seg til den rikeste delen av befolkningen, var datidens formgivere drevet av et engasjement som skulle nå ut til «alle». Vi snakker om en ung faggruppe som etablerte et fagfelt. Det er kanskje ikke så rart at de hadde behov for å meddele seg til omverdenen med både kurs, foredrag og pamfletter. Det er jo slikt de fleste fagfolk holder på med. Men det som ble formidlet, ble nok likevel ikke verdsatt av «folk flest», men først og fremst av en kulturell elite.

Du kan finne Prytz Kittelsens design på bruktbutikkens bord, sammen med avlagte kopper fra Ikea og blomsterpotter fra Nille. Der finnes det ingen anvisning på hva som er riktig og hva som er feil. Du kan selv velge hva du helst vil ta med deg hjem.

prytz_kittelsen_7


Cocktailbrettet over finnes i mange farger og med ulike dekorer. Serveringsbestikket finnes som salatbestikk, kakespade, koldgaffel, serveringsskje og en brevåpner. I flere farger. Kjekt å ha! Foto: Turi Pålerud

 

Litteratur:

Gilje, K. Bjellås (red.) (2008): Grete Prytz Kittelsen. Emalje. Design. Oslo: Gyldendal/Nasjonalmuseet

Rolness, K. (1995): Med smak skal hjemmet bygges. Innredning av det moderne Norge. Oslo: Aschehoug

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Arkiv

Om været

«Været gjorde at vi måtte skaffe oss klær, tak over hodet, oppvarming, vanningssystemer, paraply og solhatt. Og for å få til det, måtte vi utvikle språk, fornuft og samarbeidsevne. Kort sagt, været er en av grunnene til at vi i det hele tatt lever i en sivilisasjon.»

Tommy Sørbø

Om idealtypene kompetitiv og hierarkisk ære

«I kompetitiv ære konkurrerer alle om æren, og æresgruppen som kollektiv vurderer hvem som best oppfyller kravene æreskodeksen stiller. I hierarkisk ære finnes det én eller noen få personer på toppen av et hierarki som vurderer hvem som har ære og hvor mye, og resten av æresgruppen føyer seg etter denne vurderinga.»

Arnved Nedkvitne

Om realistiske utopier og barnevennlige samfunn

«For meg er en ‘realistisk utopi’ en som tar utgangspunkt i realistiske forutsetninger, og forsøker å vise at de kan utnyttes på en bedre måte. Derfor kommer ‘Det andre landet’ inn på temaer som datateknologi, automasjon, forurensning, kampen mot arbeidsløshet, og manns- og kvinneroller – fordi alt dette er rammebetingelser som våre barn vokser opp under. Etter mitt syn vil det ikke være mulig å skape et virkelig barnevennlig samfunn uten å finne bedre løsninger på slike samfunnsproblemer.»

Gudrun Eckblad

Om folkedannelsen

«En forklaring på den demokratiske samfunnsutvikling i det danske og det norske system, sammenholdt med det tyske, ligger i skoleinstitusjonen, i dens samfunnsformende rolle. Skulle dansk og norsk historie gjennom de siste par hundre år fanges i ett ord, måtte det være ‘utdanningsrevolusjon’. – Folkedannelsens elitegrupper sprang til dels ut av en kulturell dannelsestradisjon som var uavhengig av Universitetet, med folkehøyskolene og lærerseminarene som nøkkelinstitusjoner.»

Rune Slagstad

Om veien til menneskesamfunnet

«Vi er på vei mot en økonomisk tenkning som baserer seg på omsorg og tillit – en ømhet for den felles menneskelige opplevelsen av fristelser, gleder, skuffelser og seire. En erkjennelse av at næringslivet, globaliseringen og utviklingen starter med mennesket – med ideer, samarbeid, friksjon, konkurranse og skaperkraft.»

Kathrine Aspaas

Om memer og memetikk

«Selv om de fleste biologer nok etter hvert har godtatt at kultur og kulturell variasjon ikke kan reduseres til gener og genetikk, er det mange som ikke vil gi slipp på tanken om at vi dypest sett må ha å gjøre med den samme typen utvalgsmekanismer. På samme måten som genenes reproduksjon avhenger av overlevelsesmulighetene til organismene som bærer dem, må kulturelementene som kulturelle arter makter å spre og videreføre, avhenge av om disse elementene tjener artenes overlevelsesevne.»

Jon Schackt

Om Hakkebakkeskogen

«[At alle dyrene skulle gå på to ben] var meget viktig, og det skulle komme til å gå som en rød tråd gjennom alle hans oppsetninger av stykket, alle diskusjoner med teatersjefer, instruktører og skuespillere, alle insisterende forklaringer og detaljerte beskrivelser om hvordan det burde tolkes: Egners dyr var ikke dyr. (Med unntak av Hannibal.) De var mennesker i forkledning. Eller rettere: Menneskelige ideer i dyreham.»

Anders Heger

Om skriving

«Å skrive godt er [...] å forplikte seg overfor saken på slikt vis at både tankeinnholdet og den språklige ytelsen står fram, klart og påfallende. Det krever en dristighet, tror jeg, i alle fall en viss frimodighet.»

Anders Johansen

Om å samtale for å tenke

«Jeg trenger å ‘skrive for å tenke’, men også å ‘snakke for å tenke’. Samtale bidrar til språkutvikling og skaper kunnskap. Kritikk og dialog er en måte å oppdage nye sammenhenger på, akkurat som skriving. Samtalen kan dessuten gi en bekreftelse på at du holder på med akkurat det du skal.»

Sissel Lie

Om for mye litteratur

«Det er nettopp når oppgaveforfatteren ser hvor mange antall treff han eller hun får at det dialektiske forholdet mellom problemformuleringen, litteratursøkingen og den eksisterende litteraturen virkelig går opp for vedkommende.»

Lotte Rienecker og Peter Stray Jørgensen

Om offentlig fornuft

«En borger engasjerer seg altså i offentlig fornuft når han eller hun reflekterer innenfor et rammeverk som består av det han eller hun oppriktig mener er det mest rimelige politiske rettferdighetsbegrepet, en oppfatning som uttrykker politiske verdier som andre frie og likeverdige borgere også med rimelighet kan forventes å gi sin tilslutning.»

John Rawls

Om det metaforiske økosystemet

«I vår daglige språkbruk - snakking, lytting, skriving og lesing - trekker vi veksler på et digert økosystem som vi bruker og bidrar til hver gang vi åpner munnen eller ørene, og som ikke kan eksistere på noen annen måte enn den kollektive. Så hvis mennesker er selviske, må de først være uselviske. De må kunne legge sine strategier innenfor et kommunikativt fellesskap.»

Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksen

Om den trykte boka

«Det er neppe tilfeldig at det nettopp er når den trykte boka er mer truet enn den antagelig noen gang har vært, at interessen for dens vesen, dens effekt på teksters betydningsdannelse og de vilkår den har lagt for teksters liv i kulturen, for alvor er i ferd med å utforskes.»

Tore Rem