To skilpadder på vei hjem

17/12/2017
Av

På reise i reisen. Fra Arguineguin til Teror, og tilbake

Mørkebrun, lysebrun, rødbrun og nesten grå. Fargene i naturen, eller fravær av farger i naturen, ovenfor stranda i El Pajar, den lille landsbyen ved sementfabrikken bak bananplantasjene utenfor Arguineguin. Her tilbringer vi dagene sammen med min venninne og hennes datter, som har tatt en pause fra en regntung sommer i Norge, for å sikre seg sol og varme hos oss. Brunsort blæretang ruller i vannskorpen foran oss, og sorte, ørsmå sandkorn ligger som små halvmåner mellom tærne. Noen meter fra land forsøker en familie å komme seg om bord i en gummibåt. De ler mot hverandre mens de strever for å holde balansen i vann. Her er det ikke lett å gå uten å falle, for selv om vi ligger på sand, er det ikke sandbunn under vann. Havbunnen består av utallige rundslipte steiner, for små til å fungere som plattform for føttene og for store til å ignoreres, og siden stranda er vendt mot åpent hav, ligger vannoverflaten heller aldri stille. Bølgene som kastes mot land, har stor nok kraft til å velte en kropp i ubalanse. Så er ikke dette stranda for de som ønsker å bade med stil.

Jeg liker strandliv, men etter flere late dager river lengselen etter fjellene meg løs fra badelakenet, og jeg bestemmer meg for å ta min venninne med på en øytur.  På en reise til et av øyas beste markeder i pilegrimsbyen Teror.[1] I løpet av mitt opphold på Gran Canaria vil jeg at alle som besøker oss skal bli med på fjelltur, så de kan ta del i det som jeg liker å tenke på som det ekte livet på øya. Men etter flere venne- og familiebesøk går jeg lei, og vurderer å gi opp mitt prosjekt. Fjorten dager opp i fjellene og inn i byene er likevel ikke nok. Fjorten dager uten spanskkunnskaper, uten å etablere vennskap, uten hverdagsrutiner, med returbilletten i lomma, er aldri nok til å falle for øya slik jeg har falt. De kommer, ferierer og reiser igjen. Og kanskje glemmer de hele øylivet før flyet når fastlandet på vei hjem igjen. Mens jeg elsker så det brenner i hjertet og synger i hodet. Og da vi etter fire lange år reiser hjem igjen, er øya min. Men det er det fortsatt lenge til. Denne sommeren er jeg ennå ikke utbrent som guide, tvert imot. Jeg står klar for å spre det glade budskap, for å være øyas misjonær, og min gjest er åpen for mitt ord.

Tidlig neste morgen tømmer vi bilen for strandleker og forlater fiskelandsbyen Arguineguin. Vi kjører nordover, langs kysten ovenfor stranda der vi tilbrakte dagen i går. I åpne svinger hvor fjellene tegner en uavbrutt og uregelmessig vegg mot den blå himmelen, og Atlanterhavet glitrer hele veien til horisonten. Langs den samme ruten hvor de for hundre år siden reiste med hest og vogn til og fra tomatplantasjene bortenfor. I dag er det ingen som dyrker tomater lenger, og du kan velge en ny og tryggere motorvei gjennom det samme fjellet, men fordi jeg vil vise hvor kontrastfull øya er når det er sommer, velger jeg veien langs kysten.

På samme måte som kulden i Norge legger alt liv i dvale om vinteren, hviler naturen sør på Gran Canaria når sommersola står som høyest. Fjellbunnen som ligger mosegrønn hele vinterhalvåret, er nå knusktørr og uten farge. Buskene står bladløse, og kaktusen er like grå som steinen den vokser opp fra, og det er vanskelig å forestille seg at begge deler om kort tid skal stå i full blomst igjen. Ja, det er et under at de tørre kvistene ikke tar fyr i den brennende sola. Kanskje var det nettopp det som hendte da Moses møtte Gud på Sinai? Om det skulle begynne å brenne i en av buskene i dag, ville nok ingen ha sendt så mye som en tanke opp til Gud, da ville de ha strukket seg etter en mobiltelefon og snarest mulig ringt etter hjelp for å forhindre at brannen spredde seg, som da det brant i skogen den første sommeren vi bodde på øya. Det tok dager å slukke brannen. Det brant i nord og regnet aske i sør. Men selv etter at flammene hadde slikket over skogbunnen i nesten en uke, våknet den til live igjen vinteren etter. For med vinter kommer regnet. Da regner det så sprekkene i fjellsiden lukkes og tørre røtter vekkes til live. Og når røttene er våte nok, vokser bladene på trærne, blomstene på buskene og mosen på bakken, og hele sørsiden av øya forvandles fra brunt til grønt. Til en vårgrønn, varm og velkommen vinter.

Før vi avrunder kystveien og fortsetter nordover forbi turistmaskinen Playa del Ingles, får vi øye på fyret i Maspalomas. 60 meter høyt, og like ørkenfarget som fjellene bak, kaster det kjegler av lys så ingen båter skal støte mot land om natten. Like etter industriområdet sør for Las Palmas tar vi østover, langs motorveien bak hovedstaden og videre ut på veien rundt nordøstspissen av øya, der vi kan se silhuetten av naboøya Tenerife. Den ligner et kvinnebryst når Las Canteras ligger bak deg og horisonten foran deg er tåkefri. Vi skal opp i høyden. To voksne og fem barn i en vinrød syvseter jeg har lånt for anledningen. Landskapet har allerede forandret seg, det samme har bebyggelsen. Gulbrune murhus i sør byttes ut med blå, grønne, rosa og hvite hus med skodder i brunbeiset tre. Alle med blomstrende hager. Jo høyere opp vi kommer, jo flottere er utsikten, over fjellsiden der husene ligger som sukkerbiter i en diger grønnmalt seng. Havet nedenfor går i ett med himmelen over oss, og sola er en hvit kule i alt det blå. Jeg ser alt og alt kan ses på samme tid, og jeg håper at min venninne ser det jeg ser, for jeg er like stolt som da jeg viste fram min førstefødte, her hvor øyas fargefattige syd går over i det fargerikerike og frodige nord.

Omsider når vi bygrensen i Teror. Vi blir stående i kø inn mot markedsplassen, og bilvinduene rulles ned. Varmen velter inn i bilen. Har vi husket solkrem? Det håper jeg, for her oppe brenner sola. Jeg blir like overrasket hver gang. Like overrasket over sola som farger nettopp mine skuldre rosa, og mitt bryst rødt. Over at sola finner lille meg. At sola, blant alle menneskene på jorda, finner fram til mine små og udekkede kroppsdeler, er et like stort under hver gang. Det er umulig å gjemme seg for det hvite øyet på den blå himmelen. Vi har husket solkrem, men vannflaskene er tomme, og blir vi sittende mye lenger i kø nå, så er det mye mulig at min utflukt til det autentiske øylivet vil få en temmelig dårlig start. Ikke lenge etter løsner trafikken, og vi kan kjøre inn under plazaen og parkere i det romslige parkeringshuset under markedsbodene over oss.

Vi samler barna og blir enige om å ta en titt på landsbyen, men først må vi finne et sted hvor vi kan kjøpe vann. Det burde ikke være vanskelig da vi befinner oss i byen hvor et av øyas beste drikkevann produseres. Vann med gass og vann uten gass. Det samme som leveres på døra vår hver uke. Kasse på kasse med drikkevann fra Teror lastes av vannbiler, som er de kuleste av alle tenkelige kjøretøy ifølge vår toåring, og bæres inn på vårt kjøkken. Ja, faktisk kan alle Marvel-helter gå hjem og legge seg, for gutta på vannbilen er hverdagsheltene med stor H. Jeg minnes da jeg selv bar vannet vårt hjem. Da vi ankom øya kjente vi ikke til vannbilen, og bar derfor selv drikkevannet hjem fra butikken og inn på kjøkkengulvet. Og har du fire barn som varmes sakte og sikkert opp av en stekende sydensol flere timer hver dag, mens du skal forsøke å forflytte både deg selv og de oppvarmede små kroppene fra A til B, så trenger du vann, mengder av vann. Ja, du vet ikke hvor mye vann en liten kropp trenger før du selv har måttet bære både det tørste barnet og vannet det trenger fra butikken og hjem. O store krise, om du i et tørst øyeblikk oppdager at du har glemt å handle vann. Vannet i springen er ufarlig, men dufter mere av klor enn badedrakten som henger til tørk på tørkesnora. Nå har vi alltid kaldt vann fra Teror i kjøleskapet, og vannet i springen bruker vi kun til tannpuss og kroppsvask, for om munn- og armhuler dufter av klor, føler vi oss bare desto renere.

Flaskevannsproduksjonen i Teror ble industrialisert i 1992,[2] og står i dag for en betydelig del av inntekten til kommunen. Og nå skal vi med våre tørste munner bidra til ytterligere penger i flaskevannskassen. Vi benytter sjansen mens Birk og Bo fortsatt er villige til å sitte rolige i tvillingvogna til å trille rundt Plaza de Teror og inn i bydelen ovenfor basilikaen. Her finner vi en liten kafé hvor vi får låne et toalett og kjøpe vann. Utørste vil vi ta en titt på byen før vi gjør våre innkjøp på markedsplassen. Jeg har vært her flere ganger tidligere og håper at min venn ser hvor flott Gran Canaria er om man bare er villig til å forlate slitte hoteller og glorete shoppingsentre der turismen er viktigste levebrød. I Teror lever de av jordbruk, håndverk og matproduksjon, i tillegg til flaskevannsproduksjon, og byens fasade bærer preg av å være i gode hender. Alle hus har detaljrike smale balkonger i rødbrunt treverk hengende høyt oppe på husveggene, og den stedstypiske takplanten lager en myk overgang mellom hus og himmel.  Som et bitte lite grønt tre, noen ganger nesten lilla, vokser den opp fra taksteinen på fem av de syv Kanariøyene, og bare i høyden, ved havet er hustakene like grå. Brosteinsgatene er rene og ryddige, og velstelte blomsterkrukker pryder bybildet. De sukkertøyfargede husene med de grønne fjellene i bakgrunnen gir meg alltid lyst til å forlate fiskelandsbyen i sør, ta med barna og bli bonde i nord, men det blir med tanken. Vi får nøye oss med å dra på pilegrimsturer om søndagene, så vi får kjenne hvor godt det er å oppleve vakker natur og like vakker arkitektur.

balkongene_i_teror


Teror − også kalt byen med balkongene.
Bildet er lastet ned fra https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Teror_famous_balconies_-_panoramio.jpg
Kilde: http://www.panoramio.com/photo/30063045
Foto: trolvag

Guttene begynner å bli utålmodige i tvillingvogna og vil starte markedsdagen i den lille boden ved katedralinngangen. Der hvor Jomfru Maria viste seg i et pinjetre for øyas første biskop for litt over 500 år siden.[3] I dag er hun hele øyas skytshelgen og basilikaen som står der pinjetreet sto, et viktig pilegrimsmål. Her holder loddselgere til, og her holder ballong- og leketøysselgeren til. Vi lar guttene velge hver sin bråkete plastleke som helt sikkert kommer til å gå i stykker før dagen er omme, men det er likevel bedre enn å se Birk gråte etter en heliumsballong som flyr sin vei så fort den finner en anledning. Deretter kjøper vi et beger med oliven, to skilpadder og et marsvin. Ja, i tillegg til mat og klær, smykker, bønnekjeder, kurver, treverk, lokal bakst og håndverk, kan du få kjøpt dyr i bur. I skyggen for sola, under en grønn presenning, står søte små skilpadder, lodne marsvin, tynne katter, verpende høner og årvåkne haner og lokker på de små. Og fordi vi begge er svake for barnas «Vær så snill, mamma», lar vi oss overtale. Så da klokken nærmer seg to og vi kjenner sulten svi i maven, tar vi både marsvin i bur, det samme som skal falle om av heteslag et år senere, og to skilpadder i en balje, hvis skjebne også er temmelig dramatisk, med for å spise dagens lunsj.

De fleste spanjoler spiser dagens varme måltid ved lunsjtider, og vi er derfor fristet til det samme da vi ser og lukter maten som kommer ut fra kjøkkenet og plasseres på bordene rundt oss. Her spiser alle rundt samme bord fra samme tallerken, og det hele minner om en stor og sydeuropeisk familiefest. De samme festene vi lengter etter under et ullpledd hjemme i Norge, når det er mørkt og kaldt ute, og det skravles, spises, les og danses under en gresk, spansk eller italiensk sydensol på TV-skjermen. Hvorfor snakker de så mye og høyt, og vi så lite og lavt, undrer vi mens vi bestiller grillet geitost, rynkede poteter, kroketter med kylling, brød og aioli, tomatsalat, kaffe med melk og is til dessert.

Jeg husker et møte med en far fra Polen. Jeg møtte ham i parken bak skolen til barna mine. Som en reise i reisen, fra Gran Canaria og ut i verden, via alle de jeg møter på min vei. En mamma fra Nederland eller en pappa fra Tyskland, som jeg kan dele mitt utenfra-perspektiv på øya med. Betraktninger som utvider min horisont. Men akkurat nå husker jeg nettopp en pappa fra Polen. Han kunne fortelle at han opplevde kanarierne som litt stille og ja, uhøflige nærmest. Stille? Jeg ble stående og måpe mot ham. Her står min hørsel i fare for å reduseres dramatisk som en konsekvens av kanariernes høylytte framferd, er det noe øya ikke mangler så er det nettopp lyd. Uhøflige? Jeg som aldri har følt meg mer høflig behandlet. Så snart jeg og barnevogna nærmer oss et trappetrinn, rekkes det ut en hjelpsom arm, og armen er ofte både ung og sterk. Han fortalte at i Irland, hvor han og familien oppholdt seg noen år før de kom til Kanariøya, så snakket de til hverandre i heisen, mens her opplever han at det blir stille, noe som føles både kaldt og avvisende. Stille i heisen? Det er vanskelig å forestille seg så mye som et eneste stille øyeblikk siden jeg ankom øya, men hva med lange timer i venteværelser i Norge? Et nikk og et blikk, men ellers så tyst at du burde sørge for å møte både mett og uthvilt, for et minste sultent kny fra maven eller en langstrakt gjesp ville satt deg ut av forlegenhet. Kanskje er det slik at jeg ikke har registrert stille heisturer på Gran Canaria fordi jeg er oppdratt til å være stille i både heis og andre framkomstmidler. Kanskje har jeg tatt imot stillheten i heisen med åpne armer og sett den som en kjær pause i den ellers så langt fra stille verdenen utenfor. Stille eller ikke stille, høflige eller uhøflige, alt kommer an på øyet som ser, øret som hører, og kroppen som føler. De skulle reise videre, familien fra Polen, Gran Canaria var ikke noe for dem. Fint, tenker jeg nå. Irland? Der bråker de sikkert som bare det i heisen, og er stille som mus når de spiser maten sin.

Mette i maven og en anelse lyserosa på skuldrene pakker vi sammen og betaler regningen.  Utenfor en taverna like nedenfor sitter en gruppe eldre menn og drikker øl. Skrukkede, rødsvidde panneben og tannløse smil mot barna idet vi passerer. Kast papiret i søpla! roper jeg da de river papiret av isen og slipper det i bakken. For sent. Papiret ruller bortover brosteinen og forsvinner. Jeg sukker og løfter på skuldrene til de øldrikkende munnene før jeg vender vogna mot kirkeplassen. Vi må ikke glemme å besøke basilikaen før vi reiser sydover igjen. Basilikaen som denne søndagen gir assosiasjoner til moskeen som huser Kaba i Mekka. Firskåren, enorm og sirklet inn av travle markedsboder og et mylder av handlende turister og lokale tilreisende. Og kontrasten mellom støyen under sola utenfor og den sakrale stillheten under lysekronene innenfor er enorm. En kontrast som kjennes både ukjent og eksotisk. For når jeg etter et kirkebesøk i Norge forlater en stille kirke, finner jeg et like stille liv utenfor. Jeg går fram mellom trebenkene under taket som ligger som et skip opp ned over oss, og finner altertavlen med Jomfru Maria. Hun har visstnok to ansiktsuttrykk til samme tid, et alvorlig og et smilende. Det er ikke lett å se, men jeg ser at hun ligner glansbildene jeg hadde da jeg var liten. Under helgenfigurene i glassmontre langs veggen tenner jeg tre lys. Så sklir Birk ut av tvillingvogna, og det stille øyeblikket er over.

På vei sydover igjen er alle barna stille i bilen. Små munner gjesper mot meg i bakspeilet. Fem barnekropper fulle av inntrykk som skal fordøyes. En rød stripe i horisonten farger fjellene rosa. Fra cd-spilleren lyder enkle spanske toner fra gitarspill, og en time langs motorveien mellom rosa fjell og mørkeblått hav føles som en perfekt avslutning på dagens siste etappe. Jeg ser bort på min venn i setet ved siden av meg, hun sitter med øynene lukket. Jeg lurer på om hun har det som meg. Om hun er betatt? Takknemlig? Jeg lar henne sitte i fred. Da kommer den igjen. Følelsen av å være nær ved å forstå en viktig visdom om livet som så ofte rammer det analyserende hodet mitt. Og nettopp nå må jeg analysere, og konkludere.

I løpet av noen få timer har vi fått oppleve en folkerik markedsdag, et høylytt festmåltid og et besøk i et gudshus, ikke moskeen i Mekka, men basilikaen i Teror. Vi har kjørt fra sand og strand i syd, til frodige fjell i nord. Fra en kulturfattig fiskelandsby til en kulturrik fjellby. Og jeg kjenner nå, som da vi kjørte nordover, at det er som om alt får skje til samme tid på Kanariøya. Som om variasjonene i naturen og opplevelsene i livet ligger så nære hverandre at de oppleves synkront. Her kan du se fjellene fra havet, og havet fra fjellet. Du kan se storbyen fra stranda, og stranda fra byen. Du kan se ørkenlandskap fra grønne skoger, og grønne skoger fra ørkenen. Avslappet turisme i en travel hverdag, og travle hverdager som avslappet turist. Og kanskje gjenspeiles livet som leves i maten som spises? For mens vi hjemme i Norge, ikke alltid, men ganske ofte, spiser to skiver med brød og brunost liggende i en matboks ved lunsjtid, spiser de mere av alt og alt på en gang på Gran Canaria.

Noen dager senere passerer venninna mi sikkerhetskontrollen på flyplassen i Las Palmas med to skilpadder i lomma, og høsten etter ligger de samme skilpaddene flatklemt under et bilhjul langs veikanten i Sandefjord. Ingen vet hvor de hadde tenkt seg, men jeg har en teori.

skilpadder_paa_tur

 

Noter:

[1] Teror kommune ligger i fjellene, nordvest for Las Palmas, og var en av de første byene som ble etablert etter Spanias kolonisering av øya på 1400-tallet. Grunnleggingen av byen er koblet til næringsrik jord og tilgang til vann. Teror var lenge øyas viktigste maktsentrum, hvor de beste familiene bodde. Dette ser vi den dag i dag i den imponerende arkitekturen i sentrum rundt kirken. Kommunen har omkring 12000 innbyggere.

[2] Aguas de Teror, som vannselskapet i Teror heter, har en lang tradisjon på Gran Canaria. Da øya ble erobret, ble land og vann fordelt til familier fra Fastlands-Spania, og slik ble øyas mest verdifulle ressurs monopolisert av den koloniale makten. Vannet ble distribuert via kanaler, fra høyden og ned til lavlandet, og for å få tilgang på vann måtte man betale. Det er viktig å forstå hvor viktig vann er på Kanariøyene, for å forstå konsekvensene av dette. Vannproduksjonen i Teror ble av myndighetene anerkjent som felleseie, og overtatt av det offentlige i 1928. I begynnelsen tenkte man at vannet hadde terapeutisk effekt, og det ble brakt rundt i verden for dette formål. For eksempel til den internasjonale utstillingen i Brüssel i 1910. Fortsatt finner du lokalbefolkning som henter vann hjem i krukker som de bærer på hodet, både fordi det er nostalgisk, og en viktig historisk tradisjon. (For mer om historien om Aguas de Teror, se www.aguasdeteror.com)

[3] I 1481 sier kildene at Jomfru Maria viste seg i toppen av et pinjetre i Teror. Like etter startet byggingen av basilikaen. Nuestra Virgen del Pino, Jomfruen av pinjetreet, ble skytshelgen for Gran Canaria. (Jomfru Maria har ifølge katolsk tro vist seg en rekke steder i Spania.) Teror har siden 1700-taller vært sentrum for øyas pilegrimer.  Veien kalles La Caminata de Pino, og ifølge tradisjonen må du gå til Teror natten mellom 7. og 8. september, da hentes Jomfruen ut av kirken så den er lett tilgjengelig for alle pilegrimene som samles på markedsplassen rundt kirken.

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Arkiv

Om været

«Været gjorde at vi måtte skaffe oss klær, tak over hodet, oppvarming, vanningssystemer, paraply og solhatt. Og for å få til det, måtte vi utvikle språk, fornuft og samarbeidsevne. Kort sagt, været er en av grunnene til at vi i det hele tatt lever i en sivilisasjon.»

Tommy Sørbø

Om idealtypene kompetitiv og hierarkisk ære

«I kompetitiv ære konkurrerer alle om æren, og æresgruppen som kollektiv vurderer hvem som best oppfyller kravene æreskodeksen stiller. I hierarkisk ære finnes det én eller noen få personer på toppen av et hierarki som vurderer hvem som har ære og hvor mye, og resten av æresgruppen føyer seg etter denne vurderinga.»

Arnved Nedkvitne

Om realistiske utopier og barnevennlige samfunn

«For meg er en ‘realistisk utopi’ en som tar utgangspunkt i realistiske forutsetninger, og forsøker å vise at de kan utnyttes på en bedre måte. Derfor kommer ‘Det andre landet’ inn på temaer som datateknologi, automasjon, forurensning, kampen mot arbeidsløshet, og manns- og kvinneroller – fordi alt dette er rammebetingelser som våre barn vokser opp under. Etter mitt syn vil det ikke være mulig å skape et virkelig barnevennlig samfunn uten å finne bedre løsninger på slike samfunnsproblemer.»

Gudrun Eckblad

Om folkedannelsen

«En forklaring på den demokratiske samfunnsutvikling i det danske og det norske system, sammenholdt med det tyske, ligger i skoleinstitusjonen, i dens samfunnsformende rolle. Skulle dansk og norsk historie gjennom de siste par hundre år fanges i ett ord, måtte det være ‘utdanningsrevolusjon’. – Folkedannelsens elitegrupper sprang til dels ut av en kulturell dannelsestradisjon som var uavhengig av Universitetet, med folkehøyskolene og lærerseminarene som nøkkelinstitusjoner.»

Rune Slagstad

Om veien til menneskesamfunnet

«Vi er på vei mot en økonomisk tenkning som baserer seg på omsorg og tillit – en ømhet for den felles menneskelige opplevelsen av fristelser, gleder, skuffelser og seire. En erkjennelse av at næringslivet, globaliseringen og utviklingen starter med mennesket – med ideer, samarbeid, friksjon, konkurranse og skaperkraft.»

Kathrine Aspaas

Om memer og memetikk

«Selv om de fleste biologer nok etter hvert har godtatt at kultur og kulturell variasjon ikke kan reduseres til gener og genetikk, er det mange som ikke vil gi slipp på tanken om at vi dypest sett må ha å gjøre med den samme typen utvalgsmekanismer. På samme måten som genenes reproduksjon avhenger av overlevelsesmulighetene til organismene som bærer dem, må kulturelementene som kulturelle arter makter å spre og videreføre, avhenge av om disse elementene tjener artenes overlevelsesevne.»

Jon Schackt

Om Hakkebakkeskogen

«[At alle dyrene skulle gå på to ben] var meget viktig, og det skulle komme til å gå som en rød tråd gjennom alle hans oppsetninger av stykket, alle diskusjoner med teatersjefer, instruktører og skuespillere, alle insisterende forklaringer og detaljerte beskrivelser om hvordan det burde tolkes: Egners dyr var ikke dyr. (Med unntak av Hannibal.) De var mennesker i forkledning. Eller rettere: Menneskelige ideer i dyreham.»

Anders Heger

Om skriving

«Å skrive godt er [...] å forplikte seg overfor saken på slikt vis at både tankeinnholdet og den språklige ytelsen står fram, klart og påfallende. Det krever en dristighet, tror jeg, i alle fall en viss frimodighet.»

Anders Johansen

Om å samtale for å tenke

«Jeg trenger å ‘skrive for å tenke’, men også å ‘snakke for å tenke’. Samtale bidrar til språkutvikling og skaper kunnskap. Kritikk og dialog er en måte å oppdage nye sammenhenger på, akkurat som skriving. Samtalen kan dessuten gi en bekreftelse på at du holder på med akkurat det du skal.»

Sissel Lie

Om for mye litteratur

«Det er nettopp når oppgaveforfatteren ser hvor mange antall treff han eller hun får at det dialektiske forholdet mellom problemformuleringen, litteratursøkingen og den eksisterende litteraturen virkelig går opp for vedkommende.»

Lotte Rienecker og Peter Stray Jørgensen

Om offentlig fornuft

«En borger engasjerer seg altså i offentlig fornuft når han eller hun reflekterer innenfor et rammeverk som består av det han eller hun oppriktig mener er det mest rimelige politiske rettferdighetsbegrepet, en oppfatning som uttrykker politiske verdier som andre frie og likeverdige borgere også med rimelighet kan forventes å gi sin tilslutning.»

John Rawls

Om det metaforiske økosystemet

«I vår daglige språkbruk - snakking, lytting, skriving og lesing - trekker vi veksler på et digert økosystem som vi bruker og bidrar til hver gang vi åpner munnen eller ørene, og som ikke kan eksistere på noen annen måte enn den kollektive. Så hvis mennesker er selviske, må de først være uselviske. De må kunne legge sine strategier innenfor et kommunikativt fellesskap.»

Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksen

Om den trykte boka

«Det er neppe tilfeldig at det nettopp er når den trykte boka er mer truet enn den antagelig noen gang har vært, at interessen for dens vesen, dens effekt på teksters betydningsdannelse og de vilkår den har lagt for teksters liv i kulturen, for alvor er i ferd med å utforskes.»

Tore Rem