Å skrive (og hvordan overleve et skrivekurs med Linn Ullmann)

05/11/2017
Av

paa_skrivekurs_ikoner_1024

Jeg åpner mailen fra Forfatterforeningen ved kjøkkenbordet, i stolen ved siden av meg sitter en mørkhåret mann og leser dagens utgave av El Pais. Han heter Victor, kommer fra Spania og er samboeren min. «Jeg skal treffe Linn Ullmann», sier jeg. På engelsk, siden vi snakker engelsk sammen. «OK», svarer han langsomt, og ser knapt opp fra sin skjerm. Sånn er han, du kan si hva som helst, og han er like rolig.  Han er rolig og jeg er oppspilt. Det må jo være feil. Det må jo være feil at spanjolen er den sindige av oss, mens jeg er den som fyrer løs, som hever stemmen, som lever livet i fistel. Skulle det ikke vært motsatt?  «OK? Du kan ikke bare si OK. Det er jo Linn Ullmann!» Jeg hever armene oppgitt i luften over hans stille respons. Mailen på dataskjermen bekrefter at jeg har fått plass på skrivekurs med Linn Ullmann. Min yndlingsforfatter. Men Victor ser ingen grunn til å bli hysterisk. «Hun er jo som oss andre», sier han, mens han studerer kursfotoet. «Og ser ganske posh ut, synes du ikke?» Jeg rister nektende på hodet, ikke til posh-heten, men til «som oss andre», hva han nå mener med det. Linn Ullmann er et skrivende menneske, og de som skriver er ikke som oss andre. I hvert fall ikke de som skriver slik jeg drømmer om å skrive. Og det at jeg nå skal få møte henne og kanskje skrive for henne, er en god grunn til å føle seg hysterisk. Uansett nasjonalitet. Men da jeg ser at kurset kun varer to korte kvelder, roer jeg meg. Det, tenker jeg, må jo være for liten tid til å forlange at vi skal lese høyt for hverandre, det hun vil lære oss å skrive. Jeg tar feil!

Jeg har aldri vært på skrivekurs før. Aldri gjort noe for å lære mer om det jeg aller helst vil gjøre, å skrive. Da er det kanskje like greit å hoppe i det. Satse alt. Glemme gapet mellom mine private blogginnlegg og forfattervirksomheten til Linn Ullmann. Glemme angsten for å måtte produsere på kommando. Å måtte lese høyt det jeg har skrevet for andre. Jeg skriver helst sakprosa, ikke lange, oppdiktede romaner. Men å skrive er å skrive. Så da jeg så at Litteraturhuset arrangerte skrivekurs med Linn Ullmann, hev jeg meg rundt og meldte meg på. 1500 kroner for to kvelder med en ekte forfatter. Det er det sikkert verdt. Denne høsten skal det skrives!

Fire uker senere reiser jeg ut av skogen og inn i byen. En time i bil før jeg kan parkere i hovedstaden. Jeg reiser på formiddagen, så jeg har tid til en kaffelatte før kurset starter. Jeg vet ikke om alle har det slik, men jeg blir alltid inspirert etter en kaffe. I veska ligger en ny notatbok. Den kjøpte jeg samme dag som jeg bestemte meg for å gå på kurs. Ikke nok med det, jeg har ny trykkblyant også. Barnslig! To gullfargede ugler ser opp på meg fra de myke bokpermene. I den vil jeg skrive noen ord om meg selv mens jeg drikker kaffe, så jeg er forberedt dersom vi må presentere oss selv for de andre deltagerne. Skrekk og gru om jeg ikke har min presentasjon ferdig skrevet. Da vil jeg bli sittende og tenke på hva jeg skal si helt til det er min tur, og idet turen er over vil jeg angre. Å nei! Hvorfor sa jeg det slik og ikke slik, og det vil jeg bruke lang tid på å komme over. Her jeg sitter med en kaffe i glass og ny notatbok innser jeg at det ikke er stort å si. Jeg skriver litt om hva jeg har studert. Om læreryrket og barna mine. At jeg bruker all fritid på å lese og skrive, og hva det gjør med meg. Jeg kan jo ikke skrive noe om mine tidligere publikasjoner. Jeg skrev for skoleavisa i 1994, og studentavisa i 2001, men herregud. Det holder ikke.

Før jeg går inn dørene til Litteraturhuset ruller jeg en støvrulle over alle bein og armer. Prisen jeg må betale for å ha to digre, røytende mastiffer i hus. For øvrig verdt prisen, men det er en annen historie. Da jeg endelig finner riktig kursrom, har jeg for dårlig tid til å tisse en siste gang, typisk, men det får gå. Jeg vil ikke komme for sent. I det lille teppebelagte rommet er samtlige bord og stoler plassert i en hestesko, og øverst i hesteskoens åpning er et større skrivebord gjort klart. Jeg føler meg modig og setter meg til høyre for dette, ved det bordet jeg tror er nærmest Ullmann, men angrer senere da jeg oppdager at denne plassen alltid er først ute. Først til å starte presentasjonsrunden, og først til å starte høytlesningen.

Raskt fylles hesteskoen av de andre deltagerne, og til slutt kommer forfatteren. Sortkledd fra topp til tå. Med briller på nesen setter hun seg. Jeg registrerer at hun er mye lavere enn jeg trodde, og tynnere. Tynn som ei flis. Ikke rart når hun bare lever på gulrøtter, som vi får vite i løpet av kvelden. Jeg tenker at forfattere er folk som kan leve på hva som helst. De må ha en selvdisiplin uten sammenligning. Ingen som venter på at du skal møte på jobb, bare deg og datamaskinen hver dag. Ingen sjef som observerer deg. Ingen arbeidstid. Det er dette jeg håper hun skal si noe om. Hvordan ha selvdisiplin til å skrive en hel bok, mener jeg. Ikke hvordan leve på gulrøtter.

Ullmann ønsker velkommen, og etter å ha presentert seg selv, synes hun det hadde vært hyggelig om vi også kunne si noen ord. Jeg ser på de andre skrivelystne, tretten kvinner og en mann, og tar kursets første utfordring med stor ro. Bak uglepermen har jeg min historie klar. Vår kursholder synes vi alle er superspennende mennesker, og særlig spennende er det at så mange av oss jobber innenfor helsesektoren. Jeg vet ikke om jeg er enig med henne i det. Kanskje er jeg litt skuffet. Kanskje hadde jeg sett for meg en gjeng med bohemer. Posebukser og lilla tørkle i halsen. Uflidde da de hverken har penger til frisør eller såpe. Fattige kunstnersjeler som gråter salte tårer over tomme Word-dokumenter, mens de river seg i håret over alt de har inni seg som de ikke får satt ord på. Jeg har nok sett for mye på film, og kjenner jeg er glad jeg har kvittet meg med TV-en så jeg lettere kan realitetsorientere meg selv, som ved å gå på skrivekurs. Kursets eneste hannkjønn er lege. Han har tatt et friår fra doktorkallet for å skrive. For å finne ut om han kan leve av penn og papir i stedet for beinbrudd og blod, og alt det andre som leger lever av. Ellers er vi fjorten hunkjønn. En gynekolog, en prest, en forsker, en hjelpepleier, en ufør, og en lærer. Og vi ser ganske like ut alle sammen.

Aldri, aldri, vent på inspirasjon! Linn Ullmann snakker med hendene, armene, og hele seg.  Flytter ustanselig på brillene. Ned på nesen, og blir streng i blikket over brilleglassene. Opp på nesen igjen slår hun fast at inspirasjon er noe som kommer mens du skriver. Å være forfatter er ett prosent inspirasjon og nittini prosent eliminasjon. Og for Gud skyld! Sett deg aldri ned med et mål om at nå, nå skal jeg skrive ferdig boka mi, for så å starte med første kapittel. Nei, skrivingen er mer dynamisk enn som så. Skriv alltid. Ta notater i ei notatbok. Skriv ned alle tanker. Skriv uten å vurdere deg selv, og uten å tenke på en leser. Rableskriv. Tøm hodet. Vær ukritisk. Alt kan skrives om igjen senere. Sukk, så vanskelig! Og tenk om noen finner boka hvor alle rare tanker er satt ord på.

Du skriver best i daggamle underbukser, fortsetter forfatteren. Alle ler høyt av Ullmanns spøk.  Ikke vask klær. La oppvasken stå. Du vet, når du bare skal ha unna klesvasken så du kan slippe å oppleve at det rotete vaskerommet stresser hodet ditt. Så er det oppvaskmaskina. Det som på fint kalles å prokrastinere. Jeg trenger ikke betale Ullmann for å fortelle meg dette, men det er fint å se for seg haugene av skittentøy hjemme hos Ullmann og Dahl, mens de sitter og skriver i hvert sitt hjørne av den støvete stua. Det ser sikkert både kunstneraktig og kreativt ut. Og når de til slutt retter ryggen, krangler de sikkert ikke over hvem som skal få orden i kaoset. Om hvem som skal ta klesvasken, så Linn kan ta på seg rene truser når hun skal på skrivekurs. Hvorfor er rot hos andre koselig?

Jeg har alltid tenkt at det jeg leser vil påvirke meg. Alltid vært redd for å kopiere andres språk og stil. Redd for at jo mer jeg leser det andre skriver, jo mer mister jeg meg selv og min egen stemme. Tvert imot, sier Ullmann. Når hun skriver, leser hun, masse! Hun leser og skriver om hverandre. Jeg husker at Tove Nilsen sier det samme om det å skrive i en av sine bøker. Hver morgen starter hun dagen med en kopp te og en bok. Gjerne en hun har lest før. Bøkene er som startkabler. De setter henne i den rette stemningen, og minner henne på hvordan hun vil skrive. Klart og rent. Ullmann insisterer på at det å finne sin egen stemme er det viktigste i alt skrivearbeid. Har du ingen stemme, er det ingen vits å skrive. Jeg forstår det slik at hun med stemme mener både en personlig rytme og et personlig blikk. Og kanskje handler det også om form. Sammen leser vi høyt fra en novelle av Alice Munro, Ullmanns favorittforfatter. Et avsnitt hver, og jeg kjenner meg som ei lita skolejente igjen. «Du må skrive som en rev, ikke som et pinnsvin!» Linn smiler lurt av sin egen metafor før hun skifter tema. Det sørgelige er at her jeg sitter nå, husker jeg ikke hva det vil si å skrive som en rev. Eller hva jeg tenkte da hun sa det. Om jeg skriver som et pinnsvin eller som en rev. Og jeg bør derfor utelate hele metaforen.

Glem ikke å skrive om været. Linn Ullmann siterer Hemingway, og de andre nikker gjenkjennende. Jeg nikker ikke, men forstår at det er en sammenheng mellom språkbilder og levende bilder. Språk skaper bilder, og bilder må lyssettes. Du må ikke glemme å lyssette dine språkbilder. Lett som en plett. «Grytidlig, en grå og guffen januarmorgen.» Her kan du som bor i Norge, bytte ut januar med hvilken som helst annen måned. Jeg trøster meg med at skriving på Gran Canaria, hvor jeg aller helst vil bo, ville blitt like ensformig. «Sola sto høyt på den blå desemberhimmelen.» Dessuten kommer følelser mer til sin rett i en mørk og gråmalt tilværelse. Når sola skinner er man jo bare glad, det blir det ikke mye litteratur av. Tenk på Ørstavik. Forstyrret morsbinding blir liksom ikke like tragisk når sola alltid skinner.

Vi er halvveis første kvelden, og vi kjenner nok alle blodsukkeret falle. Kanskje Ullmann også? I hvert fall finner hun fram tre små ferdigskrelte gulrøtter, sirlig pakket i en liten plastpose. «Smørbrødene på Litteraturhuset er alltid sånne kjempeblingser overfylt med pålegg, så jeg tok med meg gulrøtter», unnskylder hun seg før hun knekker den første i to med jekslene. Men da kjempeblingsene kommer trillende inn over teppet, er de bare blingser. Små skiver pyntet med litt spekeskinke, og Ullmanns gulrøtter får likevel selskap av noen karbohydrater. Etter at vi har spist, da jeg skal rydde pent etter meg, snubler jeg i lampeledningen til Ullmanns skrivbordslampe og må ta noen hurtige ekstrasteg over gulvteppet så jeg ikke skal falle.  Det skrangler i kniv og gaffel, og lampen snurrer rundt sin egen akse i fire lange sekunder før Ullmann redder den. «Herregud! Går det bra med deg?» spør hun, og bryter stillheten.

«Show, don’t tell.» Ullmann er språkforvirret, sier hun. Etter mange år i USA har hun vanskelig for å uttrykke seg på norsk. Dessuten synes hun vel, som flere med henne, at det er mye som lar seg bedre uttrykke på engelsk, som: The stories you tell, you never write. Hun innrømmer at mannen hennes er et unntak. Ham deler hun alt med. Like etter holder hun plutselig fram hendene sine, skulle jeg til å si, men det lærer vi tidlig, at plutselig er et fyord i all litteratur! Hun vrir og vender på hendene i luften foran oss, mens hun forteller at de har en viktig historie å fortelle. Som da de bakte sjokoladekake for hennes døende far. Da går det opp for meg at vi skal skrive igjen. Det finnes ingen utvei. Vi har kommet til kursets andre skriveøvelse. Den første var enkel, og skulle resultere i 25 setninger som alle måtte begynne med «Jeg husker», hvor min beste var, synes jeg, «Jeg husker mugne matpakker i skolesekken min».

Med utgangspunkt i fem ulike kroppsdeler vil hun vi skal skrive en historie som har satt spor i oss, bokstavelig talt. Og jeg er med ett glatt som ei barnerumpe. Eller strøken som en nylakkert bil, om du vil. Det er som om jeg må kle meg naken, for å se om jeg virkelig er så upåvirket av livet som jeg med ett føler meg. Det er tomt i hodet, og det eneste jeg klarer å tenke er: Hvilke kroppsdeler har vi egentlig? «10 minutter», skriker Ullmann. Skrek hun? Legen ved siden av meg må ha vært i krigen så mye som han har å fortelle, og jeg føler meg mer historieløs enn noen gang. Har jeg ikke et lite gnagsår en gang? Et hull i ei tann? Har virkelig livet mitt passert så friksjonsfritt? Det fine er at her jeg sitter uten en eneste historie å fortelle, så er alle strekkmerker etter gravide mager glemt. Det samme gjelder hull etter mislykkede piercinger. Den misfargede fortannen etter at jeg falt uten å ta meg for. Bulken på øyet etter å ha sett for mye mot sola. Små føtter og heksehår. Alle skavanker er glemt. Og de blir forglemt. Helt til etter at turen min er over. Og det varer jo ikke lenge siden jeg var så dum og satte meg ved Ullmanns høyre hånd. Jeg sier noe om at jeg pleide å ha fletter i håret da jeg var liten. Det er alt. Til mitt forsvar kan jeg si at leseren helt sikkert kunne identifisere seg med min historie, da jeg antar at alle som en på skrivekurs med Linn Ullmann denne septemberkvelden, foruten han som er lege og nå vil bli forfatter, har hatt fletter i håret som liten. Så er min tur over, og jeg får hukommelsen tilbake.

Siste skriveøvelse skal foregå hjemme. I løpet av timene mellom kurskveld en og kurskveld to skal vi bruke femten minutter på å være til stede i våre liv. Å være mindful som alle streber etter for tiden. Observere og notere.  Jeg pakker sammen. Første kurskveld er over. Og mens jeg sjekker gulvet for flere lampeledninger, dukker Niels Fredrik Dahl opp. Mannen som kan holde på hemmeligheter. Han kommer for å kjøre sin forfatterfrue hjem, sier han. Linn selv har ikke sertifikat, hun hadde nemlig en lei tendens til å overtolke alle instrukser fra kjørelæreren. Så når kjørelæreren sa stopp, måtte hun analysere hva han egentlig mente, og da var det for sent å stoppe, og etter hundre kjøretimer ga hun opp. Og Victor tok feil, Linn Ullmann er ikke som oss andre.

 

OPPSUMMERING_PASTISJ_12_1024

 

Teksten er skrevet som en pastisj over Livet og korleis leve det av Anne Gunn Halvorsen.

 

Kilder:

Halvorsen, Anne Gunn (2017): Livet og korleis leve det. Ei handbok for vaksne. Oslo: Samlaget

Nilsen, Tove (2012): Øyer i hjertet. Oslo: Oktober

 

 

 

1 kommentar til Å skrive (og hvordan overleve et skrivekurs med Linn Ullmann)

  1. Marianne Løkholm Lewin on 23/11/2017 at 00.28

    Inspirerende å lese, morsomt og informativt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Arkiv

Om været

«Været gjorde at vi måtte skaffe oss klær, tak over hodet, oppvarming, vanningssystemer, paraply og solhatt. Og for å få til det, måtte vi utvikle språk, fornuft og samarbeidsevne. Kort sagt, været er en av grunnene til at vi i det hele tatt lever i en sivilisasjon.»

Tommy Sørbø

Om idealtypene kompetitiv og hierarkisk ære

«I kompetitiv ære konkurrerer alle om æren, og æresgruppen som kollektiv vurderer hvem som best oppfyller kravene æreskodeksen stiller. I hierarkisk ære finnes det én eller noen få personer på toppen av et hierarki som vurderer hvem som har ære og hvor mye, og resten av æresgruppen føyer seg etter denne vurderinga.»

Arnved Nedkvitne

Om realistiske utopier og barnevennlige samfunn

«For meg er en ‘realistisk utopi’ en som tar utgangspunkt i realistiske forutsetninger, og forsøker å vise at de kan utnyttes på en bedre måte. Derfor kommer ‘Det andre landet’ inn på temaer som datateknologi, automasjon, forurensning, kampen mot arbeidsløshet, og manns- og kvinneroller – fordi alt dette er rammebetingelser som våre barn vokser opp under. Etter mitt syn vil det ikke være mulig å skape et virkelig barnevennlig samfunn uten å finne bedre løsninger på slike samfunnsproblemer.»

Gudrun Eckblad

Om folkedannelsen

«En forklaring på den demokratiske samfunnsutvikling i det danske og det norske system, sammenholdt med det tyske, ligger i skoleinstitusjonen, i dens samfunnsformende rolle. Skulle dansk og norsk historie gjennom de siste par hundre år fanges i ett ord, måtte det være ‘utdanningsrevolusjon’. – Folkedannelsens elitegrupper sprang til dels ut av en kulturell dannelsestradisjon som var uavhengig av Universitetet, med folkehøyskolene og lærerseminarene som nøkkelinstitusjoner.»

Rune Slagstad

Om veien til menneskesamfunnet

«Vi er på vei mot en økonomisk tenkning som baserer seg på omsorg og tillit – en ømhet for den felles menneskelige opplevelsen av fristelser, gleder, skuffelser og seire. En erkjennelse av at næringslivet, globaliseringen og utviklingen starter med mennesket – med ideer, samarbeid, friksjon, konkurranse og skaperkraft.»

Kathrine Aspaas

Om memer og memetikk

«Selv om de fleste biologer nok etter hvert har godtatt at kultur og kulturell variasjon ikke kan reduseres til gener og genetikk, er det mange som ikke vil gi slipp på tanken om at vi dypest sett må ha å gjøre med den samme typen utvalgsmekanismer. På samme måten som genenes reproduksjon avhenger av overlevelsesmulighetene til organismene som bærer dem, må kulturelementene som kulturelle arter makter å spre og videreføre, avhenge av om disse elementene tjener artenes overlevelsesevne.»

Jon Schackt

Om Hakkebakkeskogen

«[At alle dyrene skulle gå på to ben] var meget viktig, og det skulle komme til å gå som en rød tråd gjennom alle hans oppsetninger av stykket, alle diskusjoner med teatersjefer, instruktører og skuespillere, alle insisterende forklaringer og detaljerte beskrivelser om hvordan det burde tolkes: Egners dyr var ikke dyr. (Med unntak av Hannibal.) De var mennesker i forkledning. Eller rettere: Menneskelige ideer i dyreham.»

Anders Heger

Om skriving

«Å skrive godt er [...] å forplikte seg overfor saken på slikt vis at både tankeinnholdet og den språklige ytelsen står fram, klart og påfallende. Det krever en dristighet, tror jeg, i alle fall en viss frimodighet.»

Anders Johansen

Om å samtale for å tenke

«Jeg trenger å ‘skrive for å tenke’, men også å ‘snakke for å tenke’. Samtale bidrar til språkutvikling og skaper kunnskap. Kritikk og dialog er en måte å oppdage nye sammenhenger på, akkurat som skriving. Samtalen kan dessuten gi en bekreftelse på at du holder på med akkurat det du skal.»

Sissel Lie

Om for mye litteratur

«Det er nettopp når oppgaveforfatteren ser hvor mange antall treff han eller hun får at det dialektiske forholdet mellom problemformuleringen, litteratursøkingen og den eksisterende litteraturen virkelig går opp for vedkommende.»

Lotte Rienecker og Peter Stray Jørgensen

Om offentlig fornuft

«En borger engasjerer seg altså i offentlig fornuft når han eller hun reflekterer innenfor et rammeverk som består av det han eller hun oppriktig mener er det mest rimelige politiske rettferdighetsbegrepet, en oppfatning som uttrykker politiske verdier som andre frie og likeverdige borgere også med rimelighet kan forventes å gi sin tilslutning.»

John Rawls

Om det metaforiske økosystemet

«I vår daglige språkbruk - snakking, lytting, skriving og lesing - trekker vi veksler på et digert økosystem som vi bruker og bidrar til hver gang vi åpner munnen eller ørene, og som ikke kan eksistere på noen annen måte enn den kollektive. Så hvis mennesker er selviske, må de først være uselviske. De må kunne legge sine strategier innenfor et kommunikativt fellesskap.»

Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksen

Om den trykte boka

«Det er neppe tilfeldig at det nettopp er når den trykte boka er mer truet enn den antagelig noen gang har vært, at interessen for dens vesen, dens effekt på teksters betydningsdannelse og de vilkår den har lagt for teksters liv i kulturen, for alvor er i ferd med å utforskes.»

Tore Rem