Bent Hamers evangelium

11/09/2017
Av

Bent Hamers film Salmer fra kjøkkenet (2003) er ofte brukt som eksempel på positivismens mangler som vitenskap. Denne artikkelen er et forsøk på å utvide lesningen av filmen, fra et eksempel på positivismen, til et korrektiv av dikotomien oss og de andre. 

 

Det empatiske blikket

«Filmen er en kritikk av den blinde positivismen», sier Bent Hamer om Salmer fra kjøkkenet i et intervju med Stavanger Aftenblad, 27. oktober 2001,[1] to år før premieren i 2003. I intervjuet forteller Hamer om idéen til filmen som kom da han fant en skikk og bruk-bok fra 1950-tallet med det skjematiske kartet over husmorens bevegelser fra svenske Hemmens Forskningsinstitut (HFI). I en dårlig planlagt kjøkkeninnredning må husmoren gjøre forflytninger mellom arbeidsstasjoner i kjøkkenet som tilsvarer avstanden Stockholm–Kongo i løpet av ett år. Etter en modernisering av kjøkkenet i tråd med HFIs anbefalinger og basert på deres undersøkelser, behøver ikke avstanden være lengre enn Stockholm–Nord-Italia, kan prosjektleder Malmberg fra HFI fortelle i en av filmens åpningsscener.

salmer_fra_kjokkenet


Observatørene kommer. Filmplakat for «Salmer fra kjøkkenet»

Hemmens Forskningsinstitut har kommet over grensa fra Sverige for å forske på ungkarers kjøkkenvaner på den norske landsbygda. HFIs utsendte medarbeidere skal forholde seg strengt observerende, ikke snakke med eller ha annen kontakt med sine informanter, og de skal bo i egen medbrakt husvogn. Ungkaren Isak, innsiktsfullt tolket av salige Joachim Calmeyer, har meldt seg som frivillig til forskningsprosjektet fordi han tror han får en dølahest i premie. Han sender sin yngre venn Grant, spilt av Bjørn Floberg, til HFIs informasjonsmøte. Grant kommer tilbake med observatøren Folke spilt av Tomas Norström, hans husvogn og en liten svensk rødmalt dalahest i tre. Ingen virkelig dølahest i premie til eneboeren Isak altså. Skuffelsen over dette får prege forholdet mellom Isak og Folke, som utvikler seg gjennom ordløse episodiske scener i Isaks kjøkken. Med stillstand på det ytre plan, men med en egen dramatikk, preget av Hamers underfundige humor, på et stillferdig, mellommenneskelig plan: Folke betrakter Isak fra sin høye stol i hjørnet av kjøkkenet, og Isak følger med på Folke og alt han foretar seg, uten Folkes vitende, fra et hull i gulvet i andre etasje. Forholdet tar en vending når Folke bryter de strenge reglene for observatørrollen og det oppstår en gjensidig interesse og respekt mellom Isak og Folke. Forholdet vokser til et inderlig vennskap, med Grant som sjalu og oversett observatør fra mørket utenfor. Her tildeler Hamer karakteren Grant observatørrollen og iscenesetter nettopp oss og de andre. Han viser det utenforskapet som dikotomien får som konsekvens for Grant, når han hevner seg ved å plassere husvogna med en sovende Folke på en togskinneovergang. Drapsforsøket blir avverget av Isak og hesten, men aldri nevnt igjen, og Folke er intetanende om hendelsen.

Hamer har latt seg fascinere av kontrasten mellom mikronivået i det hverdagslig trivielle i et privat kjøkken på den ene siden, og HFIs positivistiske analyse på makronivået med referansen til avstander på tusenvis av mil, på den andre. Positivismen er, ifølge Store norske leksikon, en «betegnelse for vitenskapelig tilnærmingsmåte som fremhever den menneskelige erkjennelsens sansbare, empiriske (erfaringsmessige) grunnlag og avviser all metafysikk».[2] Hamer anser altså positivismen som blind, jamfør utsagnet i intervjuet i Stavanger Aftenblad. Observatørene i HFI observerer og ser, men de avviser det metafysiske, det de ikke kan se med det blotte øye.

Kontraster og motsetninger utgjør et sentralt perspektiv i Salmer fra kjøkkenet. Tematisk problematiserer Hamer også blikket, og i lys av dette stiller han kritiske spørsmål til forskningens, altså positivismens, blikk, men også til det private blikket, preget av den som ser − om det er en sjalu mann, et dyr, Gud, kameraet eller kunstneren selv.

 

Hamers salmebok

Hamer lar mennesker fra forskjellig klasse, lag, nasjoner og kulturer møtes på 1950-tallet. Et tiår som representerer en viktig brytningstid i vestlig historie. Så også på landsbygda i Norge hvor ny og gammel tid møtes. I utarbeidingen av dette særegne visuelle universet i filmen har Hamer hatt et nært og svært vellykket samarbeid med storheter innen norsk scenografi og kostymedesign: scenograf Karl Evald «Billy» Johansson og kostymedesigner Karen Fabritius Gram. Kunstnere som begge hver for seg hadde fortjent en lengre omtale for sin innsats i norsk film og scenekunst.

Filmens tittel og det fiktive stedet hvor plotet i filmen utspiller seg, Landstad, refererer til salmedikteren Magnus Brostrup Landstad (1802−1880) og hans første norske autoriserte salmebok som kom ut i 1869.

Landstad var også folkeminnesamler og hadde respekt for den gamle folketroen som måtte vike plassen for nye kristne skikker på 1800-tallet: «Han samlet inn kunnskap om juleskikker i en tid der overtro var i ferd med å bli erstattet av kristne skikker. Hadde det ikke vært for Landstad ville kunnskapen om juleskikker og høytidsfeiringer vært fattig», sier folkeminneforsker Ørnulf Hodne til Vårt Land.[3] 1800-tallet var en tid der den folkelige overtroen var i ferd med å miste grepet, og i samme artikkel i Vårt Land forteller dr.philos. Nina Alnæs om Landstad som kulturpersonlighet og nasjonsbygger. «Hans varmhjertede respekt ga ham dyp innsikt i den folkelige kulturen», sier Alnæs. Til forskjell fra observatørene fra Hemmens Forskningsinstitut viste Landstad en menneskelighet overfor kildene, og gir oss unik innsikt i sin tids tenking og hverdagsliv. Både Landstad og Hamer er opptatt av møtet mellom kulturer og mennesker, åpenheten og viljen til å se, lytte og lære.

Som i Landstads salmebok er overbygningen tro, håp og budskapet om kjærlighet mellom menneskene sentralt hos Bent Hamer. Filmens midtparti framstiller den langsomme utviklingen av vennskapet mellom Folke og Isak, med Grant som ser på fra utsiden, og med den døende hesten i stallen. Slik blir dager og netter, bilder og enkeltscener stillferdige episoder – eller nettopp salmer med variasjoner over det samme temaet: tro, håp og kjærlighet. Forutsetningen er observasjonen, ikke som kalde registrerte fakta, men som medmenneskelig samhandling og med menneskenes empatiske blikk på hverandre, dyrene og verden.

 

Om tro

«Tiden man skal dø er likevel bestemt, det var noe far pleide å si», sier Isak. Tiden er forutbestemt av krefter som ingen kan rå med − det er utenfor menneskenes makt. Om det er den kristne guden Isak eller hans far før ham tenker på, vet vi ikke. Isak har tillit også til krefter fjernt fra det som er kjent for både Folke og oss.

Her tegner Hamer en ny kontrast mellom Folkes positivistiske og vitenskapelige holdning til verden og Isaks åpenhet for det mystiske, det mytiske og for at det finnes krefter i verden som er utenfor menneskenes fatteevne. Isak utviser en ro og en tillit til kreftene rundt seg som kanskje gjør ham, bonden som lever i nær kontakt med naturen og dyrene, til et lykkeligere menneske enn den opplyste moderne mannen fra byen.

Isaks vesen er forsonende. Ved å la Isak, Grant og Folke møtes, bygger Hamer en bro mellom dem og mellom ulike holdninger til tilværelsen. Ved å tematisere blikket, både gjennom måten han lar de tre mennene se hverandre på, men også gjennom kameraøyet, hvor han lar oss se dem, gjør han krav på tid og rom til å åpne for det empatiske blikket.

Folke gir for eksempel etter for sitt eget behov for salt på egget og bryter reglene for kontakt med den han er satt til å observere når han velger å ta salt fra Isaks saltbøsse. Når Folke, som er pålagt å ikke snakke, ser at Isak ikke kan finne saltkaret (fordi Folke ikke har satt saltet tilbake på sin faste plass), gir han etter og trosser reglene som han instinktivt reagerer imot. «Jag har också pratat!» roper han senere ut i vinternatta som en bekjennelse av sine synder, når kollegaen Green besøker ham om kvelden for å bomme sprit. Green har for lengst brutt reglene og begynt å drikke sammen med sin tildelte ungkar.

Vismennene i Matteusevangeliet (2. kapittel, vers 1−12) kom til stallen med gull, røkelse og myrra. I evangeliet er ikke vismennene navngitt, men i den senere tradisjonen fikk de navnene Kaspar, Melkior og Baltasar.[4] I Bent Hamers evangelium er det også en Melkior, og han kom med krydder. Pepper, i enorme mengder. Isaks far kjøpte pepperet til en veldig god pris av jøden Melkior som han møtte under krigen. Isak har fremdeles det store pepperlageret på låven, og det er lett å tenke at Isaks far kanskje ble lurt da han kjøpte pepperet, men Isak har et åpent sinn, og han dømmer ikke sin neste, selv om han er en fremmed. Her viser Hamer igjen mulighetene som ligger i møtet med den fremmede, det som er annerledes enn oss selv.

 

Øyet som ser

Hamer åpner konkret for mystikk og uforståelige fenomener flere steder i filmen. Disse scenene understreker forskjeller og livsanskuelser, men gir først og fremst anledning til å vise Folkes respons på Isak og hans holdning til verden.

De to snakker for eksempel om forskjellen på atomkraft og vannkraft. «Å nei, strøm er ikke strøm», sier Isak, og både vi og Folke lytter og er åpne til sinns, og scenen blir ikke komisk fordi både vi og Folke har sett Isak med et stadig åpnere blikk, og fått en gryende tillit til ham. Folke spør om håret som han klippet av Grant − om hvorfor Grant tok det og puttet det i lomma. Handlingen framstår som nesten uhyggelig − hva skal han med det avklipte håret? Forklaringen Isak gir oss, om at Grant bruker håret til å reparere dukker og at han lærte dette da han satt på Grini, avdekker en mye mer kompleks Grant enn vi har forestilt oss ham. Dette sier selvfølgelig mest om øyet som ser, og Hamer gir både oss og positivistene et nytt spark på leggen.

Isak tar seg et bad i stampen på kjøkkengulvet bak et gammelt skjermbrett, med et motiv av månen på nattehimmelen over en mørk skog. Fra bak trærne i skogen snakker han til Folke om bjørn − og om at Grant har spist bjørnekjøtt. Folke sier at bruden han en gang kanskje skal gifte seg med, må være hvit, men når Isak svarer, blir det til en samtale om hvite svaner: «Har du hatt et forhold til en svane noen gang?» spør han Folke. Det er som om det er Isaks instinkt som svarer Folke, eller er det månen på skjermbrettet som snakker? Vi får vite mer om Grant, og bildet av ham som en typisk aktivt handlende mann forsterkes, men dette er også eneste gang forholdet til kvinner nevnes. Er det slik Isak har sett på kvinner − som hvite, vakre, sky og utilnærmelige skapninger?

Mens Isak står og tørker seg etter badet, gaper han høyt og vil at Folke skal komme og legge øret inntil den store åpne munnen hans. Han tar inn radiofrekvenser gjennom sølvet i fyllingene i tennene, og han vil at Folke skal høre dem. Folke legger øret inn mot Isaks store åpne ulvegap. Det var kanskje ulven som snakket til oss fra bak skjermbrettet, og når Folke legger øret inntil Isaks munn, kjenner vi frykt for tennene og bittet som må bli blodig. Spenningen avløses av barnslig glede når vi faktisk hører tydelige radiosignaler innefra gapet. Isak tar inn signaler fra hele verden, også i overført betydning selvfølgelig, og vi kjenner lettelsen over at de to våger seg så tett inntil hverandre. Folke overgår seg selv, han overrasker oss, og vi blir sittende og håpe at vi selv hadde turt å gjøre det samme: Å våge oss så tett innpå et annet menneske at vi lar helt nye verdener åpne seg for oss og krype inn i vårt innerste gjennom øret.

 

Om dyrs taushet

Slik tematiserer også Hamer relasjonen mellom mennesker og dyr. Ulv og menneske har mye til felles. Isak er en ensom ulv, men ulven er også et flokkdyr. Isaks liv er tett forbundet med hesten som står på stallen og er syk. Når Folke får en kraftig influensa og blir liggende til sengs, pakker Isak ham inn i et katteskinn og legger ham over den varme, dampende hesteryggen for å sove der på hesten i stallen natten over. Det store dyret har ingen ord, men hesten gir uten å be om noe tilbake, og Folke blir frisk. Hesten er livet for Isak, den gamle bonden som er innhentet av den nye tiden. Mann og hest har levd i et gjensidig avhengighetsforhold. Hesten er arbeidskamerat på gården, men som med hesten i gammel vikingtro, er det også hesten som trekker sol og måne etter seg. Uten hesten blir det ingen ny dag for Isak, så når han skjønner at hesten aldri blir frisk, men må avlives, forstår han også at hans time er kommet. Han går inn på kjøkkenet, ringer slakteriet og setter seg i stolen sin og dør. Den døde høvdingen gravlegges med sin hest.

I islamsk tradisjon fra middelalderen er hesten framstilt som blendende hvit med kvinneansikt og vinger, og profeten Muhammed skal ha foretatt sin himmelreise på dette dyret.[5]

I norrøn mytologi rir guden Dag hesten Skinfakse over himmelen hver dag («det lyser over all lufta og jorda frå fakset hans» heter det i Den yngre Edda), og Den eldre Edda forteller om moren hans, jotunkvinnen Natt, som rir Rimfakse over himmelen hver natt. Hestene drar sol og måne etter seg enn så lenge, og gir Folke og Isak nye dager og netter så vennskapet får vokse. Som med salmene, tematiserer også hesten filmens episodiske inndeling. De to bestemmer seg for å feire jul med hverandre, men hestens kraft ebber ut. Det vakre dyrets sykdom er en mørk og vemodig påminnelse om at Folke og Isak er sammen på lånt tid.

 

Hamers evangelium

Med Landstads salmer som bakteppe, og Isaks utsagn om at «timen vi skal dø er likevel bestemt», er det nærliggende å tenke på bibelsitatet «Timen er kommet» (Markus 14,41). Det er Jesus som sier dette når han vet at hans gjerning på jorden er omme og at hans far vil hente ham til seg. I jødisk tradisjon er Isak, Abrahams sønn − han som nesten blir ofret − framstilt som en voksen mann, som selv forstod hva som skulle skje. Han vet at han snart skal dø, og fortellingen om Isak har derfor blitt sett på som en offerdød.[6] I dette perspektivet kan vi se Isak som en frelser, en velgjører. Han kjente at tiden var kommet, han sørget for hesten, og gikk inn i sitt kjøkken og satte seg i stolen sin for å dø. Og gjerningen? Det er førjulstid i Landstad når Isak dør. Julen og Isaks godhet bringer frelse til de yngre mennene Grant og Folke. Dukkemakeren og krigeren Grant, som satt på Grini i tysk fangenskap og som er villig til å begå drap. Og observatøren Folke, som ikke er en aggressiv mann, men tvert imot et vennlig åpent sinn og gjenstand for Grants sjalusi. De to finner hverandre, og som velgjøreren, frelseren, profeten, sjamanen, høvdingen eller lederen i ulveflokken Isak ville ønsket det, lever de videre i gjensidig respekt og bringer håp for framtida, Insha’Allah, om Gud vil, som man sier det på arabisk.

Kulturer er og har alltid vært i konstant endring gjennom møter med nye kulturer og delkulturer. Tidsbildet i Salmer fra kjøkkenet er satt til et 1950-tallets Bygde-Norge. En tid med stor optimisme og økonomisk vekst som forårsaket store kulturelle endringer også i Norge, ikke minst på grunn av den amerikanske kulturens påvirkning. Denne påvirkningen bruker Hamer bevisst for å etablere en kjent nostalgisk atmosfære i filmen. Denne atmosfæren appellerer til et publikum som vokste opp på denne tida, som hadde en bestefar som Isak eller en onkel som Grant. Denne rammen for fortellingen gjør bruk av et konglomerat av kulturelle virkemidler, men klarer likevel, eller nettopp derfor, å skape en forståelse av et større vi. Framfor et oss og de andre.

Med filmen Salmer fra kjøkkenet inviterer Bent Hamer oss til å se forbi kulturelle forskjeller og livssyn. Om vi gir oss hen til filmens langsomhet og gjentagelser, og har alle sanser åpne, vil vi oppdage at filmens vinterklare og mystiske nattehimmel av referanser har sammenfallende tematikk. At hver kjøkkenscene, hver episode i fortellingen om Isak, Folke og Grant, er salmer om menneskesinnet, sunget i en bestefars kjøkken eller ved leirbålet en vinternatt. Karakterene er malt fram etter modell av fedre, bestefedre, lærere, kamerater eller naboer som Hamer har møtt og sett, som voksen eller som barn.

Derfor er Salmer fra kjøkkenet også en veloverveid og møysommelig komponert kritikk av observatøren og kunstneren, men filmen er også en samfunnskritikk. På FNs internasjonale flyktningdag, 20. juni, skrev Terje Nordby dette i sin Mytekalender: «Men om vi ikke kan stanse krigene, hva kan vi? Ta imot flyktningene! Bistå og hjelpe dem! Evangelisten Matteus lar kongen si: ‘Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg.’ Budskapet er sylklart og det trengs ingen teolog til å forklare det.»[7]

Til forskjell fra den fordomsfulle etnosentrismen, drevet av fremmedfrykt og redsel for det ukjente, er Hamers prosjekt et kulturrelativistisk og humanistisk prosjekt. Salmer fra kjøkkenet handler om det ansvaret man har, som medmenneske og som borger i et demokrati: å se og å møte det nye og ukjente med et åpent blikk. Dette budskapet finnes i alle kulturer og i alle religioner. Hamers evangelium er det empatiske blikkets evangelium.

 

Noter:

[1] http://www.aftenbladet.no/kultur/Ungkar-og-spillefilm-121009b.html

[2] https://snl.no/positivisme%2Fvitenskapsfilosofi

[3] http://www.vl.no/kultur/her-er-juleskikkene-som-forsvant-1.481089

[4] https://no.wikipedia.org/wiki/De_tre_vise_menn

[5] https://snl.no/Borak

[6] https://snl.no/aqeda

[7] Terje Nordby (2017): Flyktninger. http://dankel.no/mk/?todo=show&id=172&thismonth=6&sSeek=

 

Film:

Hamer, Bent (2003): Salmer fra kjøkkenet. Bul-Bul Film og Svensk Filmindustri Norge. Hentet fra: http://www.filmrommet.no/film/details.aspx?filmid=11086

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Arkiv

Om været

«Været gjorde at vi måtte skaffe oss klær, tak over hodet, oppvarming, vanningssystemer, paraply og solhatt. Og for å få til det, måtte vi utvikle språk, fornuft og samarbeidsevne. Kort sagt, været er en av grunnene til at vi i det hele tatt lever i en sivilisasjon.»

Tommy Sørbø

Om idealtypene kompetitiv og hierarkisk ære

«I kompetitiv ære konkurrerer alle om æren, og æresgruppen som kollektiv vurderer hvem som best oppfyller kravene æreskodeksen stiller. I hierarkisk ære finnes det én eller noen få personer på toppen av et hierarki som vurderer hvem som har ære og hvor mye, og resten av æresgruppen føyer seg etter denne vurderinga.»

Arnved Nedkvitne

Om realistiske utopier og barnevennlige samfunn

«For meg er en ‘realistisk utopi’ en som tar utgangspunkt i realistiske forutsetninger, og forsøker å vise at de kan utnyttes på en bedre måte. Derfor kommer ‘Det andre landet’ inn på temaer som datateknologi, automasjon, forurensning, kampen mot arbeidsløshet, og manns- og kvinneroller – fordi alt dette er rammebetingelser som våre barn vokser opp under. Etter mitt syn vil det ikke være mulig å skape et virkelig barnevennlig samfunn uten å finne bedre løsninger på slike samfunnsproblemer.»

Gudrun Eckblad

Om folkedannelsen

«En forklaring på den demokratiske samfunnsutvikling i det danske og det norske system, sammenholdt med det tyske, ligger i skoleinstitusjonen, i dens samfunnsformende rolle. Skulle dansk og norsk historie gjennom de siste par hundre år fanges i ett ord, måtte det være ‘utdanningsrevolusjon’. – Folkedannelsens elitegrupper sprang til dels ut av en kulturell dannelsestradisjon som var uavhengig av Universitetet, med folkehøyskolene og lærerseminarene som nøkkelinstitusjoner.»

Rune Slagstad

Om veien til menneskesamfunnet

«Vi er på vei mot en økonomisk tenkning som baserer seg på omsorg og tillit – en ømhet for den felles menneskelige opplevelsen av fristelser, gleder, skuffelser og seire. En erkjennelse av at næringslivet, globaliseringen og utviklingen starter med mennesket – med ideer, samarbeid, friksjon, konkurranse og skaperkraft.»

Kathrine Aspaas

Om memer og memetikk

«Selv om de fleste biologer nok etter hvert har godtatt at kultur og kulturell variasjon ikke kan reduseres til gener og genetikk, er det mange som ikke vil gi slipp på tanken om at vi dypest sett må ha å gjøre med den samme typen utvalgsmekanismer. På samme måten som genenes reproduksjon avhenger av overlevelsesmulighetene til organismene som bærer dem, må kulturelementene som kulturelle arter makter å spre og videreføre, avhenge av om disse elementene tjener artenes overlevelsesevne.»

Jon Schackt

Om Hakkebakkeskogen

«[At alle dyrene skulle gå på to ben] var meget viktig, og det skulle komme til å gå som en rød tråd gjennom alle hans oppsetninger av stykket, alle diskusjoner med teatersjefer, instruktører og skuespillere, alle insisterende forklaringer og detaljerte beskrivelser om hvordan det burde tolkes: Egners dyr var ikke dyr. (Med unntak av Hannibal.) De var mennesker i forkledning. Eller rettere: Menneskelige ideer i dyreham.»

Anders Heger

Om skriving

«Å skrive godt er [...] å forplikte seg overfor saken på slikt vis at både tankeinnholdet og den språklige ytelsen står fram, klart og påfallende. Det krever en dristighet, tror jeg, i alle fall en viss frimodighet.»

Anders Johansen

Om å samtale for å tenke

«Jeg trenger å ‘skrive for å tenke’, men også å ‘snakke for å tenke’. Samtale bidrar til språkutvikling og skaper kunnskap. Kritikk og dialog er en måte å oppdage nye sammenhenger på, akkurat som skriving. Samtalen kan dessuten gi en bekreftelse på at du holder på med akkurat det du skal.»

Sissel Lie

Om for mye litteratur

«Det er nettopp når oppgaveforfatteren ser hvor mange antall treff han eller hun får at det dialektiske forholdet mellom problemformuleringen, litteratursøkingen og den eksisterende litteraturen virkelig går opp for vedkommende.»

Lotte Rienecker og Peter Stray Jørgensen

Om offentlig fornuft

«En borger engasjerer seg altså i offentlig fornuft når han eller hun reflekterer innenfor et rammeverk som består av det han eller hun oppriktig mener er det mest rimelige politiske rettferdighetsbegrepet, en oppfatning som uttrykker politiske verdier som andre frie og likeverdige borgere også med rimelighet kan forventes å gi sin tilslutning.»

John Rawls

Om det metaforiske økosystemet

«I vår daglige språkbruk - snakking, lytting, skriving og lesing - trekker vi veksler på et digert økosystem som vi bruker og bidrar til hver gang vi åpner munnen eller ørene, og som ikke kan eksistere på noen annen måte enn den kollektive. Så hvis mennesker er selviske, må de først være uselviske. De må kunne legge sine strategier innenfor et kommunikativt fellesskap.»

Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksen

Om den trykte boka

«Det er neppe tilfeldig at det nettopp er når den trykte boka er mer truet enn den antagelig noen gang har vært, at interessen for dens vesen, dens effekt på teksters betydningsdannelse og de vilkår den har lagt for teksters liv i kulturen, for alvor er i ferd med å utforskes.»

Tore Rem