Rank stortingspresident og vaklende regjering? Om «Kongens nei»

14/08/2017
Av

Filmen Kongens nei befester sin braksuksess med 12 nominasjoner til årets Amandaprisutdeling. Da filmen ble lansert i Sverige, fikk den imidlertid grundig slakt av SVTs filmanmelder Fredrik Sahlin.[1] Han sa blant annet at nabofolket var av den patriotiske art, og at filmer som spiller på den nasjonalistiske stemningen (i Norge) alltid har størst budsjett og drar flest publikummere. «Den i grunden okritiska hållningen får filmen att te sig som ett beställningsjobb från hovet», sier han.

Ja, vi elsker denne typen filmer i Norge. Kampen om tungtvannet (Jean Dréville og Titus Vibe-Müller, 1948) og Ni liv (Arne Skouen, 1957) tilhører vår nasjonale filmhistorie. Fra senere år kjenner vi Max Manus (Joachim Rønning og Espen Sandberg, 2008) og Kongens nei som gigantiske suksesser – i Norge. Felles for filmene er at de er basert på virkelige hendelser fra andre verdenskrig.

filmplakat_kongens_nei


Filmplakaten til «Kongens nei»

Kongens nei forteller historien om kongen og regjeringen i dagene fra 8. til 11. april 1940. Filmen er som nevnt basert på virkelige hendelser. Manus bygger på Alf R. Jacobsens bok fra 2011 med samme navn. Historien handler om kongens og regjeringens flukt fra den tyske invasjonsstyrken i dagene 9. til 11. april. Regjeringen fremstilles som svak, unnvikende og ubesluttsom. Kong Haakon fremstilles som familiefaren, som ikke bare er den lille kongefamiliens overhode, men som også er den kloke far for hele nasjonen. Carl J. Hambro er historiens egentlige helt. Han underviser konge og regjering om hva som er det rette å gjøre. Han fremstår som den egentlige lederen. Filmens budskap er at kongene i Norge gjør «Alt for Norge!», mens Arbeiderparti-regjeringen ikke er situasjonen voksen.

Allerede i filmens anslag skapes et opphøyet bilde av kong Haakon og hans familie. Det fortelles at i forbindelse med unionsoppløsningen med Sverige, ble den danske prins Carl valgt til Norges konge. Han tar navnet Haakon VII. Gjennom stillbilder og levende filmsnutter følger vi kongen og hans familie fra ilandstigningen i 1905 til 8. april 1940. Historien fortelles i kronologisk rekkefølge: Ilandstigningen i 1905, kongelige plikter som åpning av Stortinget, inspisering av soldater, private bilder fra familie, dronningens død og enkemannen som står alene med sin sønn og hans familie på balkongen. Opptakten til krigen fortelles gjennom nyhetsopplesning den 8. april og stillbilde av et skipsforlis. (Denne delen av filmen minner faktisk ikke rent lite om anslaget i Leni Riefenstahls film Viljens triumf fra 1934.)

Etter den innledende bruken av arkivmateriale fortsetter anslaget med en scene fra Skaugum 8. april. Kongen, spilt av Jesper Christensen, ankommer Skaugum. Olav, som spilles av Anders Baasmo Christiansen, kommer ut på trappen og spør sin far om «det har skjedd noe mer». Kongen sier at han «hadde så lyst til å se børnene». «Så du har ikke hørt?» sier Olav, om skipet som er forlist utenfor Lillesand og tyske soldater som har drevet i land. «De er her, far», sier Olav. Det oppstår en diskusjon mellom far og sønn, og Olav hevder at Nygaardsvold «ikke en gang tør å stå opp mot sin egen utenriksminister», og snakker om «regjeringen som ikke løfter en finger». Kongen på sin side mener at Nygaardsvold er «sterk nok». Olav fremstilles som en handlingens mann som er tydelig misfornøyd med regjeringen: «Vis dem hvor langt vi er villige til å gå». Kongen utfordrer sin sønn: «Hvor langt er du villig til å gå?» Og Olav svarer: «Noe må da fortsatt våre meninger bety.» Opptakten viser altså at dette er en film om kongen og hans familie, hvilken rolle kongen har, hans begrensede konstitusjonelle makt, men store symbolske makt. Bakgrunnsmusikken er dyster. En liten, interessant detalj er at kronprinsessen, som var datter av kongen i Sverige, uttaler at de ikke må «komme på feil side» i krigen. Hvilken side det er, vites ikke. Det er en kjent sak at svenskekongen var tyskvennlig. Anslaget avsluttes med at kongen sitter i bilen på vei tilbake til slottet.

Når invasjonen er et faktum, ringer statsminister Nygaardsvold og vekker kongen. Nygaardsvold meddeler kongen at Norge er invadert. «Stortingspresident Hambro mener det beste er å forlate byen straks», sier statsministeren. Hambro har løsningen på hvordan byen skal forlates; det er satt opp ekstratog. Dette bekrefter budskapet om at statsministeren ikke er en handlingens mann. Når kongen sover, så er det altså Hambro som ordner opp. Statsministerens rolle reduseres til budbringer mellom Hambro og Kongen. Helten i historien skal vi se er Hambro, mens kongen er den kloke gamle mannen som står rakrygget i den mest kritiske situasjonen og under sterkt press tar den riktige, altoverskyggende kongeavgjørelsen: «Nei!»

Argumentasjon og dramaturgi er bygget opp rundt at regjeringen er svak, feig, ubesluttsom og veik. Kongen er den store lederen som alle gjør knefall for. Kongen sa «Nei». Det reddet nasjonens ære og sørget for at vi kjempet imot tyskerne. Det er filmens premiss.

Aller sist i rulleteksten – det vil si lenge etter at de fleste av kinopublikummet har forlatt kinosalen – kommer regissør Erik Poppe med følgende budskap: «Kongens Nei er en virkelighetsbasert fiksjonsfilm. Ikke en dokumentar. Den tar utgangspunkt i én sannhet. Det kan finnes flere.» Bruken av arkivbilder i anslaget gir imidlertid filmen preg av å være en dokumentarisk beretning, og den gjennomgående bruken av tekstplakater som sier når og hvor ulike scener utspiller seg, forsterker det dokumentariske inntrykket.

Jeg vil i det følgende derfor ta meg den frihet å kritisere regissørens valg av virkelighetsutsnitt selv om han frikjenner seg selv gjennom rulleteksten.

Dramaet bygges opp fra et anslag hvor filmes tema er den konstitusjonelle kongens rolle som monark i et demokrati. Han har ingen reell makt. Dette spilles opp mot en regjering som er veik og nærmest paralysert av de sjokkerende begivenhetene. Det er to dramaer som foregår parallelt: Det ene er den faktiske invasjonen, det andre er de norske myndigheters maktutøvelse i krigssituasjonen. Det siste følger naturligvis av det første. Krisen bygger seg opp gjennom filmen og når sitt første ekstremalpunkt 1.29 ut i filmen. Handlingen utspiller seg under et regjeringsmøte i Nybergsund hvor kronprins Olav er forferdet over at regjeringen vil sende kongen tilbake til Elverum for å møte den tyske sendemannen Curt Bräuer. Regjeringen ser det som eneste mulighet å forhandle med tyskerne. Tyskerne har krevd å få møte kongen personlig, etter direkte ordre fra Hitler. Den store konflikten utspiller seg mellom kongen og Bräuer noen timer senere. Kongen skjeller ut Bräuer. (Her unnlater filmskaperne å vise en scene som utspant seg og som Koht har beskrevet: Halvdan Koht og Kongen er de eneste i rommet. Sterkt grepet av situasjonen holder de rundt hverandre, «mannfolkene», og Koht skriver: «Jeg kunne bare rope: Å konge».[2][3])

For at filmens budskap skal virke troverdig, benyttes en del retoriske grep i fortellingen. Det er særlig i dialog mellom far og sønn (konge og kronprins) dette kommer tydelig frem. Når disse to karakterene er i enerom, så kan de snakke fritt til hverandre, mens vi er tilskuere til samtalen. Vi kan imidlertid ikke sjekke om det de sier faktisk har blitt uttalt. De kan ikke ha nedtegnet, så å si loggført, det som ble sagt, fordi det ville være å synliggjøre illojalitet overfor regjeringen og demokratiet. Det er i disse møtene mellom far og sønn at kronprinsen uttrykker mistillit til regjeringen og tillit til Hambro. Olav hadde helst sett at Hambro var regjeringssjef. Her virker det som om «fortelleren» har fristilt seg selv og dikter fritt. Vi vet ikke om det har skjedd, og vi vil aldri få vite det, følgelig halter det.

Det vi imidlertid vet, er at Kongen var lojal mot regjeringen og at regjeringens sentrale medlemmer aldri var i tvil om å kjempe mot tyskerne. Det fremgår klart av referatene fra møtene i Stortinget.[4] Regjeringen sa nei allerede den 9. april. Kongen fulgte dette opp ett døgn senere på Elverum. Det var aldri noen tvil om hvor regjering og konge sto. I filmen nedtones det faktum at det var regjeringen som sa nei, mens Kongen i realiteten ikke hadde annet valg – konstitusjonelt − enn å si det samme som sin regjering: Nei. Mens kongen ikke hadde noe valg, så hadde regjeringen mange. Filmen forsøker å styrke kongens og stortingspresidentens rolle, og det skapes et inntrykk av at regjeringen ønsker å gå av: En svett, nervøs og gråtkvalt statsminister svikter igjen sitt folk. Dette er det ikke hold for hverken i Hambros tale til Stortinget i Festivitasen på Hamar, eller i Nygaardsvolds tale til samme forsamling. Og det er en svakhet at filmen her ser ut til å hvile for tungt bare på Alf R. Jacobsens bok. Faktum er at Nygaardsvold tidligere på dagen meddelte Stortinget[4] at han hadde påtatt seg det militære ansvar for å for å trekke styrkene ut av Oslo, for å skåne major Tollefsen for eventuell påtale siden den «må i første rekke veltes over på meg». Nygaardsvold gav altså en militær ordre og tok ansvar ut over det å være statsminister. Han var også villig til å stå for «påtale» om så var nødvendig. Det kan altså hevdes at Nygaardsvold fremsto som sterk og klar, stikk motsatt av hva filmen forteller. (Dette påpeker da også professor Tom Kristiansen i sin kronikk i Aftenposten den 27. september 2016.[5])

 

Noen sentrale rollekarakterer

Selv om det er opplagt, så kan det være greit å minne om at rollefigurene er en fortolkning utført av skuespillere, basert på et manuskript:

  1. Kong Haakon VII. Han er en faderlig figur. Landets folkevalgte konge som er tro mot konstitusjonen. Han er nervøs, betenkt og lyttende. Han tar sine beslutninger etter nøye avveining. Vi får aldri høre hans vurderinger, kun konklusjonene. De er alltid velbegrunnet, og alltid riktige. Han er konge, kort og greit.
  2. Kronprins Olav. Rollen representerer ungdommelig mot og utfordrer regjeringens avventede holdning. I filmens anslag får vi blant annet se ham ridende til hest, filmet nedenfra og opp, som en slags Napoleon-figur. Rollen gir assosiasjoner til en hærfører som kunne lede sine styrker ut i krig og vunnet.
  3. Stortingspresident Carl J. Hambro har helterollen. Karakteren er en helt, som både konge, statsminister og kronprins henvender seg til og henviser til. Rollen er et glansbilde av en høyremann.
  4. Statsminister Johan Nygaardsvold. Karakteren er en svettende, usikker og vaklende mann, som fremstår som feig. Bidrar til å gi filmen et menneskelig perspektiv.
  5. Utenriksminister Halvdan Koht er den egentlige regjeringssjefen, slik det blir hintet om av kronprins Olav. Dette er mannen som får mye av skylden for at tyskerne kom. Han som har tatt feil i alt, men som allikevel står med rak rygg og sender andre foran seg i en krevende stund.
  6. Menig soldat Fredrik Seeberg. Han er ikke bare soldat. Han er et symbol på Norge. Den unge nasjon som har blitt invadert. Blåøyd og naiv, men villig til å ofre livet for kongen. «Nei Seeberg. ‘Alt for Norge’», retter kongen ham.
  7. Tysk sendebud Curt Bräuer. Dette er den humane tyskeren som må være lojal mot Der Fürer. Han har sitt å slite med så vel privat som i sitt embete. Han lykkes ikke med noe.
  8. Flyattaché Eberhard Spiller. Rollen er den kompromissløse, fanatiske overfallsmann. Han lyder ordre og er villig til å dø for Hitler.
  9. Der Fürer Adolf Hitler (i telefonsamtale med Bräuer). Stemmen direkte fra Berlin.

Sluttscenen i filmen viser kongen som er i London og venter på å bli gjenforent med prins Harald og resten av familien. Inn i rommet kommer kronprinsen. Deretter følger arveprinsen. De tre. «Fortelleren» dukker opp som hvit tekst på svart lerret til slutt i filmen og forteller at kongen dør i 1957, 85 år gammel. Olav V tar over, til han dør i 1991. Da tar Harald over, og følgende tekst dukker opp: «Harald V velger sin farfar og fars valgspråk: Alt for Norge» Vi skal altså tro på dette, når vi går ut av kinosalen, at vi har en konge som gir alt for Norge. Vi har nå, som den gang, en stortingspresident fra Høyre. Vi får håpe historien ikke gjentar seg. Et antagelig utilsiktet fenomen som oppstår gjennom Nygaardsvold-karakteren, er at vi som filmen henvender seg til, kan komme til å spørre oss selv: «Hvordan ville jeg selv opptrådt i en slik situasjon?» Karakteren bidrar følgelig til å gi filmen et menneskelig perspektiv. På denne måten strykes kommunikasjonen med publikum. Vi blir på en måte «stilt til ansvar» for hvordan vi selv hadde opptrådt. Sterkere enn noen annen figur bidrar denne rollen til en slik kommunikasjon med publikum. Vi vet jo «hvordan det går» når det gjelder nasjonen og kongens rolle. Det vi ikke nødvendigvis har noe klar formening om på forhånd, er Nygaardsvolds beslutninger og psyke.

 

Regjeringspartiet Høyres hyllest til Erik Poppe

Arbeiderpartiets statsminister Johan Nygaardsvold får hard medfart i filmen. Det samme gjør utenriksminister Halvdan Koht. Høyremannen Carl J. Hambro og kongen kommer svært godt ut; de er nærmest for overmennesker å regne. Så er det slik at dagens største regjeringsparti har en fortid med regissør Erik Poppe, fra da han laget «Høyres reklamefilm». Fredrik Sahlin har kunnet se det hele utenfra, og har selvfølgelig rett i sine betraktninger. Siden filmen fremstiller de faktiske forhold feilaktig, så smaker det av propaganda for den sittende regjering og kongefamilien. Til alt overmål hadde den førpremiere på slottsveggen. Kongen gråt som vanlig.

poppe_gratuleres_av_hoeyre_1024


Høyre gratulerer Erik Poppe. Det bemerkes at han har jobbet med «Høyres reklamefilm». Skjermdump fra Høyres hjemmeside[6]

Filmen Kongens nei befinner seg i en gråsone mellom fiksjon og virkelighet, fakta og antagelser, dokumentasjon − og  propaganda. Kongen og stortingspresident Hambro glorifiseres. Regissørens selektive valg av fakta gjør filmen lite troverdig. De virkelige hendelsene er godt dokumentert, blant annet i stortingsreferater.[4] Filmen gir et forvrengt bilde av det som faktisk skjedde. Historien er så spennende i seg selv, så det burde være unødvendig å dikte – med mindre filmen vil fortelle en annen historie enn den som faktisk er sann. Og til slutt: Mener kong Harald «Alt for Norge»? I Aftenpostens nettutgave den 5. mai 2017 utelukker han ikke at dronning Sonja reddet monarkiet.[7] «Alt for Sonja»? Hva med Carl Joachim Hambro, var hans første tanke da tyskerne kom å flykte? Regjeringen Nygaardsvold forlot Norge så sent som 7. juni 1940 og fortsatte motstandskampen fra London. Hambro, han pakket og dro til Sverige allerede den 10. april.[2]

Fredrik Sahlin innledet sin filmanmeldelse med følgende ord: «Den svenska nationaldagen är som bekant en fis i rymden bredvid Norges fosterlandsfyrverkeri på den syttende mai.»[1] Den 19. august følger han nok begivenhetene i Haugesund. Da skal filmbransjen hylle seg selv, med støtte av Norges Utenriksdepartement og Kulturdepartementet, og dele ut Amandaer til Poppe – og til regjeringen og hoffet? Det brygger opp til et skikkelig klavertramp av en «brakskit».

Teksten om Kongens nei er skrevet i emnet «Dokumentartekster til film og fjernsyn» på masterstudiet i faglitterær skriving ved Høgskolen i Sørøst-Norge.

 

Referanser:

[1] https://www.svt.se/kultur/film/kungens-val

[2] Alf R. Jacobsen (2011): Kongens nei. Oslo: Vega Forlag AS

[3] http://www.dagsavisen.no/helg-nye-inntrykk/reportasjer/1940-en-sinnssvak-odysse-1.348311

[4] Møter for lukkede dører. Stortinget 1939−1945. Utgitt av Stortinget i 1995

[5] http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/Regjeringen-ga-det-forste-nei-9-april–Tom-Kristiansen-605466b.html

[6] https://hoyre.no/aktuelt/arkiv/2009/04/filmkritikerprisen-til-erik-poppe/

[7] http://www.aftenposten.no/amagasinet/Kong-Harald-om-verdensutviklingen–Synes-det-minner-ubehagelig-om-mellomkrigstiden-619699b.html

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Arkiv

Om været

«Været gjorde at vi måtte skaffe oss klær, tak over hodet, oppvarming, vanningssystemer, paraply og solhatt. Og for å få til det, måtte vi utvikle språk, fornuft og samarbeidsevne. Kort sagt, været er en av grunnene til at vi i det hele tatt lever i en sivilisasjon.»

Tommy Sørbø

Om idealtypene kompetitiv og hierarkisk ære

«I kompetitiv ære konkurrerer alle om æren, og æresgruppen som kollektiv vurderer hvem som best oppfyller kravene æreskodeksen stiller. I hierarkisk ære finnes det én eller noen få personer på toppen av et hierarki som vurderer hvem som har ære og hvor mye, og resten av æresgruppen føyer seg etter denne vurderinga.»

Arnved Nedkvitne

Om realistiske utopier og barnevennlige samfunn

«For meg er en ‘realistisk utopi’ en som tar utgangspunkt i realistiske forutsetninger, og forsøker å vise at de kan utnyttes på en bedre måte. Derfor kommer ‘Det andre landet’ inn på temaer som datateknologi, automasjon, forurensning, kampen mot arbeidsløshet, og manns- og kvinneroller – fordi alt dette er rammebetingelser som våre barn vokser opp under. Etter mitt syn vil det ikke være mulig å skape et virkelig barnevennlig samfunn uten å finne bedre løsninger på slike samfunnsproblemer.»

Gudrun Eckblad

Om folkedannelsen

«En forklaring på den demokratiske samfunnsutvikling i det danske og det norske system, sammenholdt med det tyske, ligger i skoleinstitusjonen, i dens samfunnsformende rolle. Skulle dansk og norsk historie gjennom de siste par hundre år fanges i ett ord, måtte det være ‘utdanningsrevolusjon’. – Folkedannelsens elitegrupper sprang til dels ut av en kulturell dannelsestradisjon som var uavhengig av Universitetet, med folkehøyskolene og lærerseminarene som nøkkelinstitusjoner.»

Rune Slagstad

Om veien til menneskesamfunnet

«Vi er på vei mot en økonomisk tenkning som baserer seg på omsorg og tillit – en ømhet for den felles menneskelige opplevelsen av fristelser, gleder, skuffelser og seire. En erkjennelse av at næringslivet, globaliseringen og utviklingen starter med mennesket – med ideer, samarbeid, friksjon, konkurranse og skaperkraft.»

Kathrine Aspaas

Om memer og memetikk

«Selv om de fleste biologer nok etter hvert har godtatt at kultur og kulturell variasjon ikke kan reduseres til gener og genetikk, er det mange som ikke vil gi slipp på tanken om at vi dypest sett må ha å gjøre med den samme typen utvalgsmekanismer. På samme måten som genenes reproduksjon avhenger av overlevelsesmulighetene til organismene som bærer dem, må kulturelementene som kulturelle arter makter å spre og videreføre, avhenge av om disse elementene tjener artenes overlevelsesevne.»

Jon Schackt

Om Hakkebakkeskogen

«[At alle dyrene skulle gå på to ben] var meget viktig, og det skulle komme til å gå som en rød tråd gjennom alle hans oppsetninger av stykket, alle diskusjoner med teatersjefer, instruktører og skuespillere, alle insisterende forklaringer og detaljerte beskrivelser om hvordan det burde tolkes: Egners dyr var ikke dyr. (Med unntak av Hannibal.) De var mennesker i forkledning. Eller rettere: Menneskelige ideer i dyreham.»

Anders Heger

Om skriving

«Å skrive godt er [...] å forplikte seg overfor saken på slikt vis at både tankeinnholdet og den språklige ytelsen står fram, klart og påfallende. Det krever en dristighet, tror jeg, i alle fall en viss frimodighet.»

Anders Johansen

Om å samtale for å tenke

«Jeg trenger å ‘skrive for å tenke’, men også å ‘snakke for å tenke’. Samtale bidrar til språkutvikling og skaper kunnskap. Kritikk og dialog er en måte å oppdage nye sammenhenger på, akkurat som skriving. Samtalen kan dessuten gi en bekreftelse på at du holder på med akkurat det du skal.»

Sissel Lie

Om for mye litteratur

«Det er nettopp når oppgaveforfatteren ser hvor mange antall treff han eller hun får at det dialektiske forholdet mellom problemformuleringen, litteratursøkingen og den eksisterende litteraturen virkelig går opp for vedkommende.»

Lotte Rienecker og Peter Stray Jørgensen

Om offentlig fornuft

«En borger engasjerer seg altså i offentlig fornuft når han eller hun reflekterer innenfor et rammeverk som består av det han eller hun oppriktig mener er det mest rimelige politiske rettferdighetsbegrepet, en oppfatning som uttrykker politiske verdier som andre frie og likeverdige borgere også med rimelighet kan forventes å gi sin tilslutning.»

John Rawls

Om det metaforiske økosystemet

«I vår daglige språkbruk - snakking, lytting, skriving og lesing - trekker vi veksler på et digert økosystem som vi bruker og bidrar til hver gang vi åpner munnen eller ørene, og som ikke kan eksistere på noen annen måte enn den kollektive. Så hvis mennesker er selviske, må de først være uselviske. De må kunne legge sine strategier innenfor et kommunikativt fellesskap.»

Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksen

Om den trykte boka

«Det er neppe tilfeldig at det nettopp er når den trykte boka er mer truet enn den antagelig noen gang har vært, at interessen for dens vesen, dens effekt på teksters betydningsdannelse og de vilkår den har lagt for teksters liv i kulturen, for alvor er i ferd med å utforskes.»

Tore Rem