Førsteklasses barndom

19/05/2017
Av

Det er 20 år siden seksåringen ble skolebarn. Og akkurat nå forteller Margreth Olins film Barndom en alternativ historie om menneskene i denne reformen. I august i fjor slapp Janne Lindgren sin film om to førsteklassingers første år i en Oslo-skole. Hun kalte filmen Fra barn til borger. Til sammen gir disse to filmene et både rørende og rystende innblikk i hvordan barns ytringer kan knebles eller anerkjennes, i møte med et pedagogisk system.

Olin og Lindgren har gitt barn muligheten til å fortelle noe viktig om seg selv, og om sitt eget liv. Mange bør unne seg å se disse filmene. Budskapet i begge filmer er viktige, og de er slett ikke så «ufarlige» eller «underholdende» som vi først kan tro. Filmene gir en stemme til borgere som ofte ikke blir hørt.

 

Hva er sant og representativt?

Begge filmene er observerende, og vi følger barna gjennom fire årstider i henholdsvis en barnehage på Nesodden og en sentrumsskole i Oslo. Filmene har ingen fortolkende stemme som gir tilleggsinformasjon. Den naturalistiske formen gir et «objektivt» uttrykk, og i Lindgrens film framstår skolen dermed som en endeløs rekke av disiplinerende tiltak av typen: Stå på geledd, holde hendene i fanget, ikke snakke når det er hengt opp et rødt lys på tavla. Samtalen mellom lærer og barn framstår som tom for et faglig innhold og rik på anvisninger om hva som er lov og ikke lov i skolen. Barnas ansikter og gester speiler meningsløsheten. Bare film kan gi oss akkurat denne dimensjonen.

Det er lett å glemme at filmskapernes viktigste fortellergrep er valg og bortvalg av scener. Selvsagt kan ingen av de to filmene forstås som objektive representasjoner av barns hverdag, men de er likevel sannferdige uttrykk for barns livsvilkår i Norge i dag. Og mens Lindgrens film viser pedagogiske arbeidsmåter som bare kan eksistere gjennom knebling av barns egne uttrykksformer, så viser Olins film en pedagogikk som aktivt legger til rette for barns ytringer. Barna på Nesodden uttrykker seg med frodig fantasi. De uttrykker et stort repertoar av menneskelige følelser, og aktiviteten visker ut grensen mellom læring og lek, mellom moro og alvor.

 

Barndommens egenverdi

Begge filmene har et anslag som viser barn som klatrer i trær, som leker og utfolder seg i naturen. Et velkjent ideal for norsk barndom. Men koplingen mellom barn og natur er likevel ikke særnorsk. Den stammer fra romantikkens Europa. Jean-Jacques Rousseau hevdet at barndommen har en egen verdi. Denne livsfasen må ikke behandles som en forberedelse for voksenlivet, men forstås som et fullkomment uttrykk for menneskelighet. For Rousseau var barnet natur, og kultiveringen av barnet burde vente til nærmere puberteten. Fram til den tid burde barn finne ut av verden gjennom egne, nysgjerrighetsdrevne undersøkelser. For tidlig vekt på boklig lærdom ville bare ødelegge barnets godhet og naturlige moralske driv.

Begge filmene plasserer seg i diskusjonen om den gode barndommen. De fleste mennesker ser i dag på barndommen som en verdifull epoke i et menneskeliv. Men hvilken betydning får dette? Har barns genuine ytringer verdi for samfunnet? Og hvordan kan respekten for barnet komme til uttrykk i dagens utdanning, 250 år etter at Rousseau skrev Emile – eller om oppdragelse?

 

fra_barn_til_borger_skjermdump


Begge filmene har et anslag med barn som klatrer i trær. Skjermdump fra https://tv.nrk.no/program/koid28003415/fra-barn-til-borger

 

Barns ytringer

Lindgrens skolehverdag viser oss hvilke konflikter som oppstår mellom barnets egen uttrykksform og forventningene til elevrollen. Regissøren viser oss på mesterlig vis førsteklassingens typiske uttrykk: Kropper som vrir seg på stolene, som søker blikk-kontakt med hverandre og gjør grimaser, barn som smiler og napper hverandre i håret, eller viser fram hvor spiss blyanten er, og hvordan den kjennes mot kinnet. Disse ytringene er vennlige, og ser ut til å ha som hensikt å knytte bånd til medelever, men de blir likevel konsekvent sanksjonert. Noen ganger på en nedlatende måte. Ved ett tilfelle er det et barn som sier «tiss, bæsj og promp» i timen. Reaksjonen er en skyllebøtte fra læreren: Den slags barnsligheter er det ikke plass til «i hans klasserom». Læreren oppfordrer de øvrige elevene til å vise gutten at de er «gode venner», ved å fortelle «synderen» at slik tale er barnslig og helt uønsket på skolen. I denne scenen kan det diskuteres om ikke læreren går over streken, og trakasserer barnet.

Olins film Barndom viser at det er mulig å ha en pedagogisk agenda som ønsker barns uttrykk velkommen. En plakat i starten av filmen sier at det sjette året er barnets kongeår, og vi forstår at filmen først og fremst vil fortelle om seksåringer. Spørsmålet blir da hvorfor denne filmen er tatt opp i en barnehage, og svaret er at Steinerskolen på Nesodden i 20 år har fått lov til å gi seksåringene et førsteklassetilbud i barnehage. Disse barna har en annen status enn de øvrige barnehagebarna, og dette markeres ved at de tilhører seksårsklubben.

Seksåringene har et pedagogisk program som består av aktiviteter som å lage kjepphester og stylter, klekke ut kyllinger og observere fuglekasser. De spikker, sager, maler, kikker og leker. Hele tiden ledsages deres praktiske virke av samtaler, undring og fortelling. I stedet for å «lære språk», lærer de å spikke, samtidig som de hele tiden snakker om det de gjør. Hverdagen er preget av ritualer og av lek, og skogen rundt barnehagen er det viktigste «klasserommet». Dette rommet gir plass for bevegelse, men krever likevel en innordning i fellesskapet.

Helten i Barndom er Kristoffer, pedagogen som ledsager barna gjennom seksårsklubben. Han tar imot barnas beretninger, når de forteller hvordan maur smaker, hva som skal til for å lage uovervinnelig kjærlighet, eller når de bare uttrykker sin misnøye over at det ikke er plass på fanget hans under fruktstunden. Han tar imot, men han gir sjelden en vurdering av det barnet har å meddele. Barns ytringer klassifiseres ikke som riktige eller feil, gode eller dårlige. «Ja», sier Kristoffer med et åpent og litt undrende tonefall. Han forteller barna med hele sin oppmerksomhet at han har hørt og forstått. Når en av jentene forteller detaljert om hvordan hjerteoperasjoner foregår, og spør Kristoffer om hjertesykdom er vanligst for menn eller kvinner, svarer Kristoffer: Det vet jeg neimen ikke. Det må du finne ut av. Gjennom sin holdning viser han at barn er verdt å lytte til, og han signaliserer en tro på at de selv kan utvikle sin kunnskap.

 

 

Hva gir mening i seksåringens hverdag?

Pedagogene i filmen til Lindgren viser ikke den samme evnen til å plukke opp barnets ytringer. Men dette behøver ikke å bety at de er mindre interessert i barn. Kanskje er deres kommunikasjon først og fremst preget av en pedagogisk agenda som handler om å reprodusere en bestemt type kompetanse. Man kan spørre seg om barns fortellinger er viktige i denne konteksten. Skolens læringsfellesskap er konstruert for å nå de kompetansemål som er uttrykt i skolens læreplan. Har det noen verdi at barn får anledning til å klype hverandre i kinnet eller spøke med ord som er «litt på kanten», slik som for eksempel tiss, bæsj og promp? Er det viktig å snakke om smaken av maur, eller hjertesykdommer? Disse temaene har knapt noen forankring i læreplanen. Er ytringsfrihet viktig, dersom ytringene ikke bidrar målrettet inn i skolehverdagen?

Ifølge flere barndomsforskere har små barn en særegen ytringsform som bidrar til å støtte vennskap, og skape mening i hverdagen. Anette Boye Koch har studert fem- og seksåringers kommunikasjon i barnehager, og typisk for deres måte å være sammen på, er at de knytter bånd gjennom kommunikasjon som beveger seg «akkurat passe» utenfor reglene som voksenautoriteten setter. Hun sier at barn i strukturerte pedagogiske situasjoner gjerne deltar i en samhandling som hun kaller «aktiviteten bak aktiviteten». Handlingene er preget av små verbale kommentarer, mimikk og håndbevegelser. Både Lindgren og Olin har fanget denne formen for kommunikasjon i sine filmer. Og de har fanget to helt forskjellige måter som lærere kan møte denne kommunikasjonen på. Dette er den subtile kommunikasjonen barn bruker når de knytter bånd til hverandre, og skal vi tro Boye Koch, er barns trivsel avhengig av at denne kommunikasjonen ikke sanksjoneres for hardt. Når ungene stadig får kjeft i disse situasjonene, kan de bli pekt ut som «urokråker» eller «syndebukker». Og noen ganger fører dette til et stigma.

Det slår meg at Olin og Lindgren kan lære oss noe viktig om mobbing og utenforskap i skolen. Hvis autoritetspersonene i skole og barnehage ikke viser respekt for barns bidrag i samtalen, hvorfor tror vi da at elevene skal respektere hverandre? Vi har forskning som forteller at opplevelse av ensomhet er den vanligste forklaringen på at elever slutter i videregående skole uten å ha fullført. Altså kan tøysingen og tullingen, som knytter vennskapsbånd, være svært verdifull for deres opplevelse av tilhørighet.

 

Bør vi reversere seksårsreformen?

Noen vil hevde at det vi kan lære av disse filmene, er at vi burde latt barna få fortsette å være i barnehagen til de ble sju år. Jeg tror at det er en altfor enkel konklusjon. Den lukkede og disiplinerende kommunikasjonen vi ser i Lindgrens skole, kan eksistere både i barnehage og skole. Og antakelig er den så tydelig nettopp fordi Lindgren har gjort et utvalg av scener. Og det paradoksale er at i det miljøet hvor man er aller mest opptatt av lærerstyring, og særlig av språklig læring, der framstår barna som svært lite kompetente. Deres ytringer blir små og puslete. Mens i det miljøet hvor pedagogene holder seg selv tilbake, der framstår barnas språk som rikt og nyansert.

Barnehagen er ingen garantist for barns lek og frie ytring. Faktisk er barnehagen i dag under et sterkt press fra krefter som vil ha en mer formalisert læring for femåringene. Godt støttet av internasjonal psykologisk forskning er det flere kommuner som nå innfører programmer hvor de eldste barna i barnehagen skal stimuleres til matematisk og språklig aktivitet, etter mål formulert av pedagogen. «Guided play» eller «Playful learning» er tankegods som oppfordrer pedagoger til systematisk å involvere seg i barns lek og å styre den etter egne pedagogiske mål. De vil bringe inn matematiske begreper eller nye ord, som de mener at barn bør lære.

Det finnes kartleggingsverktøy som kan brukes i observasjon og vurdering av kvalitet i pedagogenes kommunikasjon med barna. Jo flere matematiske begreper du bruker i kommunikasjon med barnet, jo høyere poengsum får du. Å stille spørsmål til barna er ansett som et tegn på kvalitet. Å ta imot deres historier gis ikke verdi. Kristoffer i seksårsklubben ville ikke kommet særlig godt ut av en slik måling.

Seksåringen er kommet til skolen for å bli. Men det finnes mange måter å være i skolen på. Olin og Lindgren har skapt dokumentarfilmer som kan bidra til at vi tar klokere valg på vegne av barna. Valg som gir rom for de rike og frodige ytringene som leken ofte bringer.

 

Litteratur:

Boye Koch, A. (2013) Børns perspektiver på trivsel. Aktivitet og underaktivitet i børnehaven. Nordisk Barnehageforskning. Vol 6, nr. 12, s. 1-21

Rousseau, Jean-Jacques (2010 [1762]): Emile – eller om oppdragelse. Oslo: Vidarforlaget

 

Filmer:                                

Barndom. Kinopremiere 3. mars 2017. Regissør og produsent: Margreth Olin. Produksjonsselskap: Speranza Film AS

Fra barn til borger. Første gang sendt på NRK.no 16. august 2016. Regissør: Janne Lindgren. Produsent: Eirin Gjørv. Produksjonsselskap: Sant & Usant AS. Tilgjengelig fra https://tv.nrk.no/program/koid28003415/fra-barn-til-borger fram til 19. august 2019

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Arkiv

Om været

«Været gjorde at vi måtte skaffe oss klær, tak over hodet, oppvarming, vanningssystemer, paraply og solhatt. Og for å få til det, måtte vi utvikle språk, fornuft og samarbeidsevne. Kort sagt, været er en av grunnene til at vi i det hele tatt lever i en sivilisasjon.»

Tommy Sørbø

Om idealtypene kompetitiv og hierarkisk ære

«I kompetitiv ære konkurrerer alle om æren, og æresgruppen som kollektiv vurderer hvem som best oppfyller kravene æreskodeksen stiller. I hierarkisk ære finnes det én eller noen få personer på toppen av et hierarki som vurderer hvem som har ære og hvor mye, og resten av æresgruppen føyer seg etter denne vurderinga.»

Arnved Nedkvitne

Om realistiske utopier og barnevennlige samfunn

«For meg er en ‘realistisk utopi’ en som tar utgangspunkt i realistiske forutsetninger, og forsøker å vise at de kan utnyttes på en bedre måte. Derfor kommer ‘Det andre landet’ inn på temaer som datateknologi, automasjon, forurensning, kampen mot arbeidsløshet, og manns- og kvinneroller – fordi alt dette er rammebetingelser som våre barn vokser opp under. Etter mitt syn vil det ikke være mulig å skape et virkelig barnevennlig samfunn uten å finne bedre løsninger på slike samfunnsproblemer.»

Gudrun Eckblad

Om folkedannelsen

«En forklaring på den demokratiske samfunnsutvikling i det danske og det norske system, sammenholdt med det tyske, ligger i skoleinstitusjonen, i dens samfunnsformende rolle. Skulle dansk og norsk historie gjennom de siste par hundre år fanges i ett ord, måtte det være ‘utdanningsrevolusjon’. – Folkedannelsens elitegrupper sprang til dels ut av en kulturell dannelsestradisjon som var uavhengig av Universitetet, med folkehøyskolene og lærerseminarene som nøkkelinstitusjoner.»

Rune Slagstad

Om veien til menneskesamfunnet

«Vi er på vei mot en økonomisk tenkning som baserer seg på omsorg og tillit – en ømhet for den felles menneskelige opplevelsen av fristelser, gleder, skuffelser og seire. En erkjennelse av at næringslivet, globaliseringen og utviklingen starter med mennesket – med ideer, samarbeid, friksjon, konkurranse og skaperkraft.»

Kathrine Aspaas

Om memer og memetikk

«Selv om de fleste biologer nok etter hvert har godtatt at kultur og kulturell variasjon ikke kan reduseres til gener og genetikk, er det mange som ikke vil gi slipp på tanken om at vi dypest sett må ha å gjøre med den samme typen utvalgsmekanismer. På samme måten som genenes reproduksjon avhenger av overlevelsesmulighetene til organismene som bærer dem, må kulturelementene som kulturelle arter makter å spre og videreføre, avhenge av om disse elementene tjener artenes overlevelsesevne.»

Jon Schackt

Om Hakkebakkeskogen

«[At alle dyrene skulle gå på to ben] var meget viktig, og det skulle komme til å gå som en rød tråd gjennom alle hans oppsetninger av stykket, alle diskusjoner med teatersjefer, instruktører og skuespillere, alle insisterende forklaringer og detaljerte beskrivelser om hvordan det burde tolkes: Egners dyr var ikke dyr. (Med unntak av Hannibal.) De var mennesker i forkledning. Eller rettere: Menneskelige ideer i dyreham.»

Anders Heger

Om skriving

«Å skrive godt er [...] å forplikte seg overfor saken på slikt vis at både tankeinnholdet og den språklige ytelsen står fram, klart og påfallende. Det krever en dristighet, tror jeg, i alle fall en viss frimodighet.»

Anders Johansen

Om å samtale for å tenke

«Jeg trenger å ‘skrive for å tenke’, men også å ‘snakke for å tenke’. Samtale bidrar til språkutvikling og skaper kunnskap. Kritikk og dialog er en måte å oppdage nye sammenhenger på, akkurat som skriving. Samtalen kan dessuten gi en bekreftelse på at du holder på med akkurat det du skal.»

Sissel Lie

Om for mye litteratur

«Det er nettopp når oppgaveforfatteren ser hvor mange antall treff han eller hun får at det dialektiske forholdet mellom problemformuleringen, litteratursøkingen og den eksisterende litteraturen virkelig går opp for vedkommende.»

Lotte Rienecker og Peter Stray Jørgensen

Om offentlig fornuft

«En borger engasjerer seg altså i offentlig fornuft når han eller hun reflekterer innenfor et rammeverk som består av det han eller hun oppriktig mener er det mest rimelige politiske rettferdighetsbegrepet, en oppfatning som uttrykker politiske verdier som andre frie og likeverdige borgere også med rimelighet kan forventes å gi sin tilslutning.»

John Rawls

Om det metaforiske økosystemet

«I vår daglige språkbruk - snakking, lytting, skriving og lesing - trekker vi veksler på et digert økosystem som vi bruker og bidrar til hver gang vi åpner munnen eller ørene, og som ikke kan eksistere på noen annen måte enn den kollektive. Så hvis mennesker er selviske, må de først være uselviske. De må kunne legge sine strategier innenfor et kommunikativt fellesskap.»

Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksen

Om den trykte boka

«Det er neppe tilfeldig at det nettopp er når den trykte boka er mer truet enn den antagelig noen gang har vært, at interessen for dens vesen, dens effekt på teksters betydningsdannelse og de vilkår den har lagt for teksters liv i kulturen, for alvor er i ferd med å utforskes.»

Tore Rem