Rapport fra et vaklevorent skrivebord

19/03/2017
Av

Jeg tenker på ytringsfriheten som bokbransjen gjerne snakker så høyt og varmt om. Jeg tenker på stemmene vi går glipp av når markedskalkylene har definisjonsmakten. Jeg tenker på kvinner som flykter – og om nødvendigheten av å skrive utenfor bokmarkedets komfortsone.

En regntung oktoberdag. Jeg er tett i hodet og treg i kroppen og vil helst bare ligge helt stille under det mørkebrune pleddet i sofaen. De sier det har vært en usedvanlig mild høst i år, men nå rusker og river vind og vær i alt det tørre bladverket.

skrivebordet


Foto: Janne Kjellberg

Jeg har satt av dagen til en skriveoppgave på masterstudiet for faglitterær skriving på Høgskolen i Sørøst-Norge. I oppgaveteksten er vi bedt om å plassere oss selv og arbeidet vårt i en litteratursosiologisk kontekst. Jeg sitter ved mitt vaklende skrivebord (et gammelt Ikea-møbel som jeg aldri klarte å sette sammen riktig) og stirrer ut på høsten gjennom et vindu med akutt behov for vinduspuss. Jeg kjenner hvordan ulysten brer seg, men okey, jeg skal gjøre et forsøk.

For meg har dette semesteret utløst en krise der jeg ikke lenger vet om det prosjektet jeg jobber med, har noen plass i dagens sakprosalandskap. Alt for ti år siden beskrev forsker og tidligere generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Trond Andreassen, hvordan de store etablerte forlagshusene kjøpte opp småforlag, gikk inn i bokhandlerkjedene og etter hvert dominerte store deler av både produksjons- og salgsleddet i bransjen. Det raske tempoet i de siste årenes digitalisering har bare forsterket konkurransen. På markedet for generell sakprosa er det i dag nådeløs konkurranse om å få plass i bokhandlene. Forleggerne tvinges til å selge inn bøkene til de store bokhandlerkjedene allerede sesongen før boka er i salg. Det betyr i praksis før boka er ferdig skrevet. Er det fremdeles rom for å skrive noe der man ikke har alle svarene på forhånd? For å undersøke verden, samfunnet og oss selv gjennom selve skriveprosessen?

 

De andres historier

Jeg er journalist. Jeg jobber i NRK. I 2011 utga jeg, sammen med min kollega Caroline Rugeldal, dokumentarboka Illegal. Papirløs i Norge. I boka rullet vi opp historien til 24 år gamle Ismail fra Sudan som hadde levd seks år som papirløs i Norge. Det var en klassisk journalistisk reportasjebok der vi brukte Ismails historie for å belyse livet som ulovlig innvandrer og flyktning. Boka ble ingen stor salgssuksess, men den passerte nåløyet til Kulturrådets innkjøpsordning for sakprosa. Sammen med Ulovlig norsk av Maria Amelie var Illegal med på å synliggjøre en til da ukjent virkelighet. Selv om Caroline og jeg hadde fortalt historier om papirløse tidligere gjennom vårt arbeid i NRK, var det viktig for oss å dokumentere de papirløses skyggeaktige tilværelse også i bokform. Boka gjorde temaet til et udiskutabelt faktum på en annen måte enn radiodokumentarene våre klarte. Etter hvert så vi hvordan begreper og tema fra boka sildret ut i den offentlige debatten, og i 2012 mottok vi Kulturdepartementets menneskerettighetspris for journalister for å ha bidratt til en mer kunnskapsbasert debatt.

Noen år senere tok jeg permisjon for å gå løs på et nytt bokprosjekt, med utgangspunkt i kvinnelige flyktninger. Jeg ønsket å undersøke vilkårene for å få asyl basert på det som kalles kjønnsbasert vold. Denne gangen var det viktig for meg å fortelle kvinnenes historier på en slik måte at leserne identifiserte seg med historiene de hørte. Som journalist har jeg selv erfart hvor vanskelig det er å ta flyktningenes beretninger inn over seg. Det er som om vi alle går rundt med et slags usynlig skjold som skyver historiene unna og holder dem på en armlengdes avstand. Slik forblir flyktninger «de andre» – mennesker hvis liv vi egentlig ikke vil høre om. Problemstillingene historiene deres reiser er for vanskelige, både av innvandringspolitiske grunner («Vi kan jo ikke ta imot alle»), men (har jeg tenkt i det siste) kanskje også fordi det minner oss om hvor privilegerte vi er. Vi som har en velferdsstat som tar vare på oss, et rettssystem som sikrer oss rettferdighet og – ikke minst – friheten til å reise hvor vi vil for å skape oss et nytt liv et annet sted dersom vi skulle ønske det.

For et slikt liv, en slik trygghet og en slik frihet, er jo ikke gitt for alle. Det er først og fremst gitt for oss i den rike delen av verden. Og med de nye murene, gjerdene og politipatruljene som skal sørge for at ingen utenfra får komme inn, er tanken på denne grunnleggende urettferdigheten mer ubehagelig enn noen gang. Det er en historisk og global urett som ikke lar seg forsvare. Mennesker dør hver eneste dag på grunn av dagens europeiske flyktningpolitikk. Likevel lar vi det skje. Kanskje er det å ta dette inn over seg, større enn hver og en av oss kan makte. Kanskje orker vi ikke høre. Det er i hvert fall den følelsen jeg har fått etter noen møter med forlagsverdenen. I den grad forlagene er temperaturmålere på hva slags historier folk vil ha, ligger dette definitivt utenfor bokmarkedets komfortsone.

 

Å gjenkjenne seg selv

Men for all del, jeg føler ingen trang til å sette meg opp på noen høy hest. Jeg har selv kjent det i møter med flyktninger. Hvordan jeg liksom skrur av en bryter fordi jeg ikke orker gå inn i historien som blir fortalt. Hvordan jeg sier til meg selv at jeg trenger å beskytte meg, at jeg trenger en avstand for å kunne gjøre jobben min. Den profesjonelle avstanden som ser og rapporterer uten å føle så mye.

Samtidig har jeg også opplevd at noen har trengt gjennom det usynlige skjoldet. Iranske Marjane flyktet fra Iran med sin 14 år gamle datter fordi mannen hennes ville tvinge datteren til å gifte seg med en eldre mann. Marjane søkte asyl i Norge, fikk avslag og endte som papirløs i Oslo.

Til tross for at jeg hadde hørt tilsvarende historier før, var møtet med Marjane annerledes. Marjanes trass og sinne, hennes steile og ukuelige vilje til å gjøre det som var nødvendig for å redde datteren, utfordret meg på en måte jeg ikke hadde opplevd før. Kan hende var det noe i personligheten hennes som jeg kjente igjen fra meg selv. Staheten og det brå oppfarende temperamentet. For Marjane var konsekvensene ofte skjebnesvangre. Likevel insisterte hun på å slå hardt tilbake, selv i situasjoner der det åpenbart ikke var til hennes eget beste. Etter hvert klarte jeg ikke lenger avvise historien hennes som nok en tragisk kvinneskjebne fra Midtøsten. Marjane konfronterte meg på en måte som gjorde at jeg ble tvunget til å spørre meg selv: – Hva om det hadde vært meg? Hva ville jeg gjort?

Jeg husker et av møtene våre på en kafé i kjøpesenteret rett overfor Colosseum kino i Oslo. Vi satt ved et trangt bord under trekken fra en kald vifte. Marjane var stram over pannen, øynene var presset sammen i to smale streker, hun hadde våknet med et migreneanfall. Hun brøt sammen foran meg og hikstet fram at hun ville sultestreike foran Stortinget for iranske kvinners rettigheter. At hun heller ville dø enn å reise tilbake med datteren.  Jeg husker irritasjonen min, som om hun satt der og dyttet ansvaret for sin skjebne over på meg. Jeg var sliten, det var etter jobb og nå fikk jeg plutselig hele hennes liv og verdens elendighet i fanget.  Men jeg fikk meg ikke til å gå. Jeg satt der helt til hun roet seg nok til å tørke tårene og pusse nesen.

Jo mer jeg lyttet til Marjane, og jo mer jeg har lyttet til andre kvinnelige flyktninger, jo mer overbevist er jeg blitt om at den eneste måten å komme gjennom det pansrede skjoldet vi omgir oss med, er å fortelle historiene på en slik måte at vi kan gjenkjenne oss selv. Da jeg begynte å høre etter, oppdaget jeg at det ikke lenger handlet om forskjellene. Tvert imot overrasket det meg hvor lett det var å identifisere seg med det jeg hørte. Fra å være en trassig småjente som ville leke like fritt som guttene i nabolaget, til tenåringsjentas kamp for å unnslippe æreskulturen og finne et handlingsrom som gjorde det mulig å bestemme over sitt eget liv. Historien handlet ikke lenger om noe eksotisk fra en kvinneundertrykkende patriarkalsk kultur. I møte med Marjane ble gjenkjennelsen og identifikasjonen sterkere enn annerledesheten. Når Marjane med lattermilde øyne fortalte om hvordan hun lekte at hun kunne fly når hun var ute og syklet som barn, var det meg selv jeg så. Jeg kjente igjen følelsen av å tråkke hardt på pedalene, krumme ryggen og spenne hver muskel i kroppen, mens vinden tok tak i det lange krøllete håret og fylte meg – eller var det henne? − med en euforisk følelse av frihet og gledesfylt forventning til livet. Forskjellen var at for Marjane kom frihetstrangen til å koste henne dyrt.

 

Det vi ikke vil se

Er det mulig å skrive en dokumentarbok som gir leseren den samme følelsen av nærhet og identifikasjon som jeg har opplevd gjennom å lytte til Marjanes fortelling?  Og er det noen som er interessert i å gi den ut?

For å være ærlig så vet jeg ikke lenger. Jo lenger jeg sitter her, jo mer vaklevoren føler jeg meg. Skrivebordet har alltid vært irriterende. Det er en skuff som ikke vil lukkes. Hver gang jeg prøver, hopper den bare ut av sporet igjen. I dag begynte armlenet på stolen min også å røre på seg. Jeg trenger en skiftenøkkel for å få det tilbake på plass. Jeg tenker på kvinnene som har fortalt historiene sine til meg. Jeg tenker på hva det har kostet dem, på motet deres, på den trassige kraften til å reise seg etter hvert nederlag, hver ydmykelse, hver nedlatende krenkelse. På deres sterke ønske om å bli hørt, sett og anerkjent for det livet og den historien de har.

Jeg leser kjapt gjennom en av tekstene jeg har skrevet. Det føles med ett tamt og uinteressant, som om jeg har lagt bånd på meg selv og min egen stemme. Som om jeg har anstrengt meg for ikke å provosere leseren der ute. Jeg har hørt det så mange ganger nå, at jeg ikke må møte leseren med temperament og sinne. Men årsaken til at jeg begynte å skrive var jo følelsen av en stor urett! En urett der den feminismen vi liker å smykke oss med, viser seg å kun inkludere kvinner i den vestlige verden. Mens vi med den største selvfølgelighet tillater oss å slenge døra i ansiktet på kvinner fra undertrykkende, patriarkalske regimer uten en gang å høre etter når de forsøker fortelle oss om hvorfor de har kommet.

Hva er det jeg ikke klarer få fram? At et tvangsekteskap kan ødelegge livet ditt? Hvor løgnaktig og behagelig det er for oss å tro at det er en enkel sak å få skilsmisse i Iran?

Etter år i et ulykkelig tvangsekteskap, oppsøkte Marjane en shariadomstol for å be om skilsmisse.

Bak et høyt skrivebord fylt av en stabel med papir satt dommeren, en mann i 60-årene med hvit turban, svart kappe og skjegg. På hver side av skrivebordet satt en mannlig sekretær og skrev ned dommerens avgjørelse i rettsdokumentene. Men til Marjanes forbauselse ba dommeren de andre i rommet om å ta en pause og gå ut.

– Jeg husker blikket hans. Hvordan han så på meg over brilleglassene sine. I Iran er det ikke bra å møte blikket til fremmede menn. Når kvinner snakker med menn, ser de alltid ned i gulvet eller litt til siden. Jeg så skrått ned i skrivebordet og fortalte hvordan mannen min behandlet meg.

– Se på meg, sa dommeren. Jeg ble livredd. Jeg forsto hva han ville. Han sa det ikke direkte, men jeg skjønte at han ville ha sex med meg. Hjertet begynte å slå vilt, mens tankene raste rundt i hodet på meg. Han var mulla og dommer og hadde makten over livet mitt, og nå ville han bruke kroppen min som om jeg var en prostituert. Jeg visste at hvis jeg nektet kunne han når som helst arrestere meg.

– Men han sa det ikke direkte til deg, spurte jeg. – Han sa ikke at han ville ha sex med deg for at du skulle få skilsmisse?

– Nei Janne, han trengte ikke si det. Jeg skjønte hva han ville. Alle iranske kvinner vet at hvis de ser fremmede menn rett i øynene, vil det bli oppfattet som en seksuell oppfordring. Hvis en kvinne ser inn i øynene til en mann, blir hun oppfattet som en hore.

– Det jeg forteller deg nå, fortsatte hun, – har jeg også fortalt norske utlendingsmyndigheter. Men de trodde ikke på meg. I avslaget til asylsøknaden min hevder de at det iranske rettssystemet gir kvinner rett til skilsmisse. Men de vil ikke se på hva som skjer i praksis. Mange iranske kvinner kan fortelle nøyaktig samme historie som meg. De går til domstolen for å be om rettferdighet, men i stedet møter de en mulla som vil ha sex med dem. Det er ikke rettferdighet, det er urettferdighet!

 

Det unevnelige

«Fins det grenser for hva som kan formidles til offentligheten? Og i så fall, er disse grensene knyttet til moral, personlig formidlingsevne, mottakerens kompetanse, eller det noen emner som rett og slett er mer kompliserte å kommunisere videre, enn andre?» Spørsmålet stilles av litteraturviter Tonje Vold i artikkelen «Formidlingens etikk: om formidling av det unevnelige, det ubegripelige og det tapte» i boka Litteratur- og kulturformidling.[1]

Med utgangspunkt i den sørafrikanske sannhetskommisjonen som forsøkte å legge alle apartheidregimets forbrytelser på bordet, skriver Vold blant annet om hvordan det hun kaller «den sosiopolitiske konteksten og samfunnsmoralen» kan blokkere muligheten for å formidle.  Jeg tenker at i min sammenheng er det umulig å se bort fra at den sosiopolitiske konteksten består av den pågående innvandringspolitiske debatten. Jo flere flyktninger som kommer og jo hardere debattklimaet blir, jo vanskeligere er det å nå gjennom «oss−dem»-barrieren som gjennomsyrer denne diskursen. Ville det ha hjulpet om Marjane og de andre kvinnene sto fram med fullt navn for å gi ansikt til problemstillingen? Kanskje. Men det vet jeg er uaktuelt. For kvinnene jeg har snakket med har det vært tøft nok å fortelle om krenkelsene de har opplevd til meg. De har valgt å fortelle fordi de mener det er viktig kunnskap for utlendingsforvaltningen og for det norske samfunnet. Men belastningen ved å stå fram er så stor, ikke minst i deres egne miljøer, at de ønsker å bevare sin anonymitet.

Den andre hindringen Vold nevner, er «det psykologiske og lingvistiske mulighetsrommet for at formidlingen skal foregå». Er det i det hele tatt mulig å forstå hva disse kvinnene har gjennomlevd? Er det mulig for meg – journalisten som intervjuer dem − å nå gjennom alle lagene med tolkning, både av språk, kulturelle koder og nødvendig samfunnskunnskap?

Jeg tenker på historien Marjane har fortalt meg om da hun ble innkalt til det islamske kulturdepartementet etter å ha skrevet et manuskript med noveller om kvinners liv i Iran.

Mannen som mottok henne var rundt 40 år og hadde briller og skjegg.

− Menn som jobber på islamistiske kontorer ser helt like ut. Alle har skjegg eller bart og børster håret sitt enten til venstre eller til høyre, sa Marjane med en liten latter.

− Han stilte en rekke merkelige spørsmål, og jeg fikk en ubehagelig følelse av at han trodde personene jeg skrev om fantes i virkeligheten.

Marjane svarte at det var fiksjon og at novellene var fantasi. Men hun følte seg ikke beroliget. Da utgangsdøra slo igjen bak henne, raste tankene rundt i hodet hennes. Hva nå? Ville de undersøke hele omgangskretsen hennes for å sjekke om noen hadde lignende erfaringer som personene i boka hennes? Og hadde hun i så fall satt noen i fare?

***

Det føles paradoksalt. Jeg vil skrive om en kvinne som flyktet til Norge for å kunne snakke og skrive om kvinners manglende rettigheter i Iran og fordi hun ikke lenger kunne beskytte datteren fra tvangsekteskap. Men i Norge, som Marjane trodde var et land der kvinner hadde menneskerettigheter på lik linje med menn, er det ingen som er interessert i historien hennes.

Handler det om historien hun forteller? Eller om dagens bokmarked? Kanskje begge deler. Bokbransjen har alltid vært en blanding av børs og katedral. Bestselgerne skaffer penger i kassa, mens katedralen står for den kulturelle kapitalen som bokbransjen er avhengig av for å innfri den kulturpolitiske kontrakten den har inngått med politikerne. Men nåløyet for å komme gjennom blir trangere og trangere. Muligheten og viljen til å ta risiko blir stadig mindre. I dag skal manuskript drives gjennom forlag på kortest mulig tid. Baksideteksten skal skrives først, heter det gjerne. Som i nyhetsredaksjoner der du blir bedt om å lage en sak på et par timer, vil forlaget nå at du selger boka før du har fått tid til å samle inn og bearbeide ditt eget materiale.

Samtidig, i «Formidlingens etikk» beskriver Tonje Vold hvordan grensen for formidling dreier rundt det «samfunnet til enhver tid oppfatter som krenkende eller farlige ytringer».[2] Mitt prosjekt er verken krenkende eller farlig. Men det er krevende og utfordrende på den måten at det stiller vanskelige spørsmål som det ikke finnes enkle svar på. Spørsmål som utfordrer vår oppfatning om oss selv som rettferdige, ikke minst i forhold til kjønn.

«Offerets blotte tilstedeværelse er et vitnesbyrd om sider ved mennesket vi kanskje ikke vedkjenner oss. Et krav om sannhet vi må ta stilling til», skriver Ingrid Grønli Åm i en kommentarartikkel i Klassekampen, der hun stiller spørsmål om hvorfor ofre møtes med så mye mistenksomhet. Det er som om vi misliker mennesker som vi ikke vet hvordan vi skal hjelpe. Historiene deres konfronterer oss med vår avmakt, unnlatenhet og manglende handlingsvilje. Og kanskje også vår skam?

 

− Litteraturpolitikk må være demokratipolitikk

Ruskeværet uler mellom husveggene. Vinden har tatt med seg det meste av blader nå. Marjane ringer. Hun anbefaler te kokt på rå ingefær, med litt sitron og honning. Jeg følger rådet og føler meg straks litt bedre. Jeg leser Trond Andreassens program for «en gjennomgripende og tydelig litteraturpolitisk fornyelse av den norske bokbransjen».[3] Jeg merker meg særlig punkt fire om at «Litteraturpolitikk må være demokratipolitikk. Noe av forutsetningen for et demokratisk samfunn er at debatterende, reflekterende og kunnskapsformidlende bøker skrives, utgis og leses.»

Jeg tenker på ytringsfriheten som bokbransjen gjerne snakker så høyt og varmt om. Hvilke stemmer er det vi går glipp av når markedskalkylene har definisjonsmakten? Hvilke historier er det vi ikke får høre, når vi lar den kollektive fortrengningen få styre som den vil? Hvilke mørke kroker er det vi ikke får belyst?

På skrivebordet mitt ligger en diktbok jeg har fått av Marjane. Ein annan fødsel heter boken. Det er en norsk gjendikting av Forugh Farrokhzad, en av Irans viktigste etterkrigspoeter, en kvinnelig dikter som av mange anses som et ikon for iransk kvinnefrigjøring.

Jeg slår opp litt på måfå og finner diktet «Lat oss tru at ei kald årstid tek til».

 

Og dette er meg,
ei einsam kvinne
på terskelen til ei kald årstid,
på veg til å skjøna
jorda sitt skitne liv,
himmelen si enkle og triste fortviling
og kraftløysa i desse sementaktige hendene.

 

Diktet får meg til å tenke på Marjane. Og jeg bestemmer meg for å finne fram skiftenøkkelen og skrujernet, få armlenet på plass og skyve den irriterende skuffen inn der den hører hjemme. Jeg har skrivearbeid å gjøre. Det tar den tiden det tar. Men noen ting må bare gjøres. Noen tekster må bare skrives. Uansett hva bokmarkedet måtte mene om saken.

 

Noter:

[1] Vold (2015), s. 101

[2] Vold (2015), s. 101

[3] Andreassen (2006), s. 249, 250

 

Kilder:

Andreassen, T. (2006): Bok-Norge. En litteratursosiologisk oversikt. Oslo: Universitetsforlaget

Farrokhzad, F. (2002): Ein annan fødsel. Gjendikta av Odveig Klyve. Oslo: Cappelen

Vold, T. (2015): «Formidlingens etikk: om formidling av det unevnelige, det ubegripelige
og det tapte». I H. Ridderstrøm og T. Vold (red.): Litteratur- og kulturformidling. Nye analyser og perspektiver. Oslo: Pax

Åm, I. Grønli (2016). «Speilbildet», Klassekampen fredag 11. november 2016

 

 

 

4 kommentarer til Rapport fra et vaklevorent skrivebord

  1. Berit Rusten on 20/03/2017 at 16.31

    Bra. Stå på. nei. Å løfte frem innvandrerfortellinger er avhengig av tuning. Noen ganger er det pop, noen ganger ute osv…..men bra problemstillinger

    • Janne Kjellberg on 20/03/2017 at 20.02

      Tusen takk for oppløftende tilbakemelding! Jeg er blitt litt selektiv etter hvert. Men den tar jeg med meg videre :)

  2. Hanne Væren on 20/03/2017 at 18.14

    Godt at noen tør der andre tier. Veldig bra, Janne, forbilledlig

    • Janne Kjellberg on 21/03/2017 at 00.45

      Tusen takk for hyggelig tilbakemelding Hanne! Det ble jeg glad for.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Arkiv

Om været

«Været gjorde at vi måtte skaffe oss klær, tak over hodet, oppvarming, vanningssystemer, paraply og solhatt. Og for å få til det, måtte vi utvikle språk, fornuft og samarbeidsevne. Kort sagt, været er en av grunnene til at vi i det hele tatt lever i en sivilisasjon.»

Tommy Sørbø

Om idealtypene kompetitiv og hierarkisk ære

«I kompetitiv ære konkurrerer alle om æren, og æresgruppen som kollektiv vurderer hvem som best oppfyller kravene æreskodeksen stiller. I hierarkisk ære finnes det én eller noen få personer på toppen av et hierarki som vurderer hvem som har ære og hvor mye, og resten av æresgruppen føyer seg etter denne vurderinga.»

Arnved Nedkvitne

Om realistiske utopier og barnevennlige samfunn

«For meg er en ‘realistisk utopi’ en som tar utgangspunkt i realistiske forutsetninger, og forsøker å vise at de kan utnyttes på en bedre måte. Derfor kommer ‘Det andre landet’ inn på temaer som datateknologi, automasjon, forurensning, kampen mot arbeidsløshet, og manns- og kvinneroller – fordi alt dette er rammebetingelser som våre barn vokser opp under. Etter mitt syn vil det ikke være mulig å skape et virkelig barnevennlig samfunn uten å finne bedre løsninger på slike samfunnsproblemer.»

Gudrun Eckblad

Om folkedannelsen

«En forklaring på den demokratiske samfunnsutvikling i det danske og det norske system, sammenholdt med det tyske, ligger i skoleinstitusjonen, i dens samfunnsformende rolle. Skulle dansk og norsk historie gjennom de siste par hundre år fanges i ett ord, måtte det være ‘utdanningsrevolusjon’. – Folkedannelsens elitegrupper sprang til dels ut av en kulturell dannelsestradisjon som var uavhengig av Universitetet, med folkehøyskolene og lærerseminarene som nøkkelinstitusjoner.»

Rune Slagstad

Om veien til menneskesamfunnet

«Vi er på vei mot en økonomisk tenkning som baserer seg på omsorg og tillit – en ømhet for den felles menneskelige opplevelsen av fristelser, gleder, skuffelser og seire. En erkjennelse av at næringslivet, globaliseringen og utviklingen starter med mennesket – med ideer, samarbeid, friksjon, konkurranse og skaperkraft.»

Kathrine Aspaas

Om memer og memetikk

«Selv om de fleste biologer nok etter hvert har godtatt at kultur og kulturell variasjon ikke kan reduseres til gener og genetikk, er det mange som ikke vil gi slipp på tanken om at vi dypest sett må ha å gjøre med den samme typen utvalgsmekanismer. På samme måten som genenes reproduksjon avhenger av overlevelsesmulighetene til organismene som bærer dem, må kulturelementene som kulturelle arter makter å spre og videreføre, avhenge av om disse elementene tjener artenes overlevelsesevne.»

Jon Schackt

Om Hakkebakkeskogen

«[At alle dyrene skulle gå på to ben] var meget viktig, og det skulle komme til å gå som en rød tråd gjennom alle hans oppsetninger av stykket, alle diskusjoner med teatersjefer, instruktører og skuespillere, alle insisterende forklaringer og detaljerte beskrivelser om hvordan det burde tolkes: Egners dyr var ikke dyr. (Med unntak av Hannibal.) De var mennesker i forkledning. Eller rettere: Menneskelige ideer i dyreham.»

Anders Heger

Om skriving

«Å skrive godt er [...] å forplikte seg overfor saken på slikt vis at både tankeinnholdet og den språklige ytelsen står fram, klart og påfallende. Det krever en dristighet, tror jeg, i alle fall en viss frimodighet.»

Anders Johansen

Om å samtale for å tenke

«Jeg trenger å ‘skrive for å tenke’, men også å ‘snakke for å tenke’. Samtale bidrar til språkutvikling og skaper kunnskap. Kritikk og dialog er en måte å oppdage nye sammenhenger på, akkurat som skriving. Samtalen kan dessuten gi en bekreftelse på at du holder på med akkurat det du skal.»

Sissel Lie

Om for mye litteratur

«Det er nettopp når oppgaveforfatteren ser hvor mange antall treff han eller hun får at det dialektiske forholdet mellom problemformuleringen, litteratursøkingen og den eksisterende litteraturen virkelig går opp for vedkommende.»

Lotte Rienecker og Peter Stray Jørgensen

Om offentlig fornuft

«En borger engasjerer seg altså i offentlig fornuft når han eller hun reflekterer innenfor et rammeverk som består av det han eller hun oppriktig mener er det mest rimelige politiske rettferdighetsbegrepet, en oppfatning som uttrykker politiske verdier som andre frie og likeverdige borgere også med rimelighet kan forventes å gi sin tilslutning.»

John Rawls

Om det metaforiske økosystemet

«I vår daglige språkbruk - snakking, lytting, skriving og lesing - trekker vi veksler på et digert økosystem som vi bruker og bidrar til hver gang vi åpner munnen eller ørene, og som ikke kan eksistere på noen annen måte enn den kollektive. Så hvis mennesker er selviske, må de først være uselviske. De må kunne legge sine strategier innenfor et kommunikativt fellesskap.»

Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksen

Om den trykte boka

«Det er neppe tilfeldig at det nettopp er når den trykte boka er mer truet enn den antagelig noen gang har vært, at interessen for dens vesen, dens effekt på teksters betydningsdannelse og de vilkår den har lagt for teksters liv i kulturen, for alvor er i ferd med å utforskes.»

Tore Rem