På tur ut av Gutenbergs galakse

20/01/2017
Av

Fagbokforfatter i skya

lars_ueland_kobros_fagbokhylle_1024


Jeg har innsett at det ikke blir en bok til i fagbokhylla, fra min hånd. I stedet blir det kanskje fagprosa i skya? Foto: Lars Ueland Kobro

Fagbokforfatter – jeg vil bli fagbokforfatter. Når jeg smatter på ordet, merker jeg at jeg retter ryggen. Fagprosaforfatter. Enda bedre. Det ordet smaker det skikkelig godt av. Ikke tørt. Litt beskt muligens, slik kunnskapen ofte er. Og det bitre er dessverre i ferd med å ta over. Spesielt når jeg tenker på at jeg kan bli en fagbokforfatter uten noen bok å holde i! Det kjennes både bittert og surt, for det har vært det jeg har gledet meg mest til; å kjenne bokas tyngde, og lukte dens sverte. Men nå ser det ut til at forlaget jeg har kontakt med, ønsker å gi mitt bidrag ut som e-bok. En bok distribuert gjennom Open Access! Æsj! Er jeg fagbokforfatter hvis det jeg publiserer er en datafil? Formfullendte tanker i lange bokstavremser som aldri slipper løs fra det digitale favntaket. Bortsett fra om en leser bak en flimrende skjerm et eller annet sted bestemmer seg for å unne seg litt lokal toner fra egen printer, så havner i så fall mine tanker i hans løsark-system i gud vet hvilken ringperm eller roteskuff. Det gagner uansett ikke min stolthet eller sult etter å holde mine egne tanker tungt i hendene; å lese navnet mitt på et stivt omslag i en bokhylle, eller å stå i et bibliotek med mitt eget faglitterære barn i armene. Det ser ut som om den digitale bokrevolusjonen skal ta dette fra meg. – Om jeg nå havner i den digitale skya, er jeg da likevel fagbokforfatter?

 

Forfatteren i boksystemet

Bøker hører hjemme i en egen verden. Bøker inngår i et system som er nødvendig for at de skal oppnå den autoritet de har i vår kultur, sier litteraturprofessor Tore Rem (Rem, 2003). Som sønn og sønnesønn av stolte boktrykkere i to generasjoner, er jeg i høy grad en del av bøkenes materielle kultur. Og som akademiker i store deler av yrkeslivet, er jeg utvilsomt også sterkt sosialisert inn i den kulturen som bøker utgjør ryggraden i. Det finnes et system som knytter teksten og omslaget; skriften og papiret sammen. Jeg kommer til å tenke på autoritære regimers bokbål. Det er jo ikke tanker de brenner! Det er bøker, papir, papp, skinn og trykksverte. Likevel – det er ingen tvil om at bøker også er ånd – materialitet og ånd i symbiose. Vil det bli annerledes med digitale utgivelser, når bøkenes materialitet er så viktig, nærmest opphøyet? At jeg skriver dette i et nettbasert tidsskrift bør kunne bidra til å redusere mine bekymringer. Men likevel. – En fagbok som den jeg går svanger med, på nett – det er noe annet. Men er det dårligere?

Alle de fysiske komponentene ved en bokutgivelse spiller inn på selve lesingen. Papirkvalitet, bokstavtyper og størrelse, layout, tittel, omslagsdesign, eventuell omtale fra andre lesere og kritikere på omslaget, vaskeseddelopplysninger, forfatternavn, etc.  Alt dette som «omgir» selve teksten er med på å gi den mening. Den franske litteraturteoretikeren Gérard Genette kaller dette for paratekster. Paratekster er historisk og kontekstuelt påvirkelige. Sammen med de ytringene som jeg formulerer, påvirker parateksten lesingen av verket. Bare tanken på slik leserrespons påvirker både skrivingen og designet. «Skrivehandlingen slik den i dag er institusjonalisert i boka, publikasjonssystemet og skribentskikkelsen, finner sted i et ‘diskurssamfunn’ som kanskje er utflytende, men avgjort tvingende», skriver Michel Foucault (Rem 2003, s. 13). Mange forfattere er pinlig klare over bøkenes paratekstkomponenter. Kielland var beryktet for å legge strenge og sterke føringer for hvordan manuskriptene han skrev skulle se ut i utgivelsen, og Thorbjørn Egners sterke føringer for hvilken modalitet hans verk skulle gis ut med, eller spilles i på teatrene, er et annet eksempel. Jeg har ingen slike ambisjoner. I min forståelse av mitt eget skriveprosjekt, er min forfatterposisjon av mindre betydning. Roland Barthes erklærte allerede i 1968 «forfatterens død» i et prosjekt hvor han ville vise at det er leseren som gir teksten liv (Rem 2003). Det er ikke meg imot. Jeg setter gjerne søkelyset på leseren, men vår oppfatning av litteratur har siden Gutenberg vært knyttet til et bilde hvor forfatteren står i lyset og leseren befinner seg mer i skyggen. Mellom de to står forlaget som leverer boka fra den ene siden av bordet til den andre. «Langt på vei kan man hevde at det er bokutgivelsen som gjør den skrivende til ‘forfatter’», sier Øyvind Prytz (2016, s. 20). Så hva skjer når nye digitale plattformer utfordrer de tradisjonelle formatene, spør han videre og stiller det samme spørsmålet som jeg innledet denne artikkelen med: «Kan man være forfatter uten å utgi bøker?» (Ibid.).

Det var Marshall McLuhan som først skrev om hvordan den vestlige kulturen og selvforståelsen har utviklet seg i et system fullstendig dominert av det trykkede ord (McLuhan 1962). Han kalte det for «The Gutenberg Galaxy». Denne galaksen har vært et relativt lukket system hvor det trykkede ord, særlig i form av bøker, i svært sterk grad har dominert formuleringer og distribusjon av ideer og kunnskap i mer enn fem hundre år. Det er i denne galaksen jeg selv har lært å lese og skrive, og hvor jeg har orientert meg i kunnskapens stjernevrimler hele livet. Spørsmålet er nå om jeg med min framtidige digitale utgivelse er i ferd med å flyte vektløst ut av dette trygge systemet – hvis det nå er så trygt.

 

Forlagene i systemet

Jeg innser at i et sosiologisk perspektiv er det ikke tilstrekkelig å begrense sin interesse for boksystemet til en utgivelses tekstlige ytring. Teksters form produserer mening. Og siden jeg har kunnskap, meninger og synspunkter som jeg vil publisere, må jeg altså interessere meg for tekstens form og format. Vil jeg finne mer eller mindre trygghet i det digitale systemet?  Bokverden har alltid forekommet meg så trygg. Forlag, boktrykkere, bokhandlere og biblioteker – det virker så forutsigbart. Men kanskje forutsigbarhet ikke er det samme som trygghet – tenk om det i stedet er en form for tvang?

Innenfor boksystemet er det en rekke aktører som former leserens oppfatning av teksten. Den teksten som når fram til en leser i boksystemet, er naturligvis ikke bare formet av en forfatter. Et helt lag står i kjede etter hverandre omtrent som i et brannlag som kaster bøtter med vann fra mann til mann. Først i rekka, ved kilden, står forfatteren og øser. Øser av sine ideer, sin kunnskap og sine erfaringer. Han er altså kjedens kilde (selv om han nok i sin tur har hentet inspirasjon og mer eller mindre direkte lån, kanskje også tjuvlån, fra andre tekster og rekker av utgivere før seg). På rekke og rad etter forfatteren ser jeg for meg forleggere, grafisk designere, boktrykkere og bokbindere, distributører, bokhandlere og bibliotekarer. Til sist kastes stoffet ut over leseren. – Her har du det, les! Ofte sniker også andre seg inn i rekka mellom forfatteren og leseren; anmeldere, bokklubbredaktører, med flere. Det er kort sagt mange aktører der ute i boksystemet! Roger E. Stoddard spissformulerer dette ved å påstå at «[…] hva de nå enn gjør, skriver ikke forfattere bøker» (Rem 2003, s. 30). Forfattere skriver manuskripter, en lang rekke andre aktører sørger for at det til slutt blir en bokutgivelse av det. Og helt sentralt i dette aktørfeltet står forlaget. Det er forlagsfolkene som transformerer manuskriptet mitt, først til et produkt, deretter til en vare. Innenfor boksystemet har forfatteren bare én av flere roller i et felt hvor det er kamp om posisjoner. Mange posisjoner. Det vil derfor kanskje være en befrielse å finne en posisjon utenfor Gutenberggalaksen?

Det boklige systemet fant spesielt gunstige vekstvilkår under den kapitalistiske ånd. Litterær eiendomsrett oppsto med framveksten av det kapitalistiske system. I Norge fikk vi lov om skriftlig eiendomsrett i 1893. Det var først når samfunnet ble skikkelig preget av markedets logikk at forfattere ble opphøyet som litterære/kunstneriske genier – i alle fall de som solgte godt. Boktrykkerhåndverket fikk status som boktrykkerkunst, så det var åpenbart flere som fikk henge seg på i litteraturfeltets statusopptur. Teksten i en bok er altså både en vare, et sterkt kulturelt autoritativt symbol, og det er naturligvis en ytring. Hva betyr så dette for meg? Hvilke av de tre funksjonene er det jeg higer etter? Er jeg ute etter å tjene penger, sole meg i papirglansen av en bok, eller har jeg rett og slett bare noe på hjertet som jeg vil ha ut? Min opplevelse av forlagsbransjen er at forleggerne først og fremst er opptatt av det første – de fokuserer mer på hva de har i banken enn på hva de selv eller andre eventuelt måtte ha på hjertet.

Min vandring blant forlag har derfor gjort meg mindre sikker på om det i virkeligheten er en bok jeg ønsker å gi ut. Ikke engang en e-bok har jeg lenger lyst til å gi ut. Det er jo i grunnen bare en bok det også. En e-bok er en bok i et nytt format bare, egentlig ikke noen større innovasjon. Ville det ikke være både morsommere og mer nyttig for leserne, eller brukerne av et læreverk, om det var litt bevegelig, tenker jeg. Sokrates skrev ingen ting, så langt vi vet. I Platons dialog Faidros argumenterer Sokrates for at skrevne tekster hemmer dialogen. En skrevet tekst kan ikke svare leseren. Den kan ikke følge opp kritiske kommentarer eller oppklare misforståelser. Å skrive er derfor uansvarlig (Smidt m.fl. 2013). Det er mulig den gamle grekeren overdrev frykten for tekstproduksjon en smule. Det er blitt utgitt en del tekst siden den gang, som vi skal være svært takknemlige for at noen i sokratisk forstand nedlot seg til å gjøre. Det er blant annet slik vi kjenner hans tanker fra den gang, fortsatt 2500 år etter at de ble tenkt. Men når nå teknologien gir oss anledning til å utgi lærestoff på andre måter enn mellom to trykte eller digitale permer, skal vi ikke da prøve? Jeg flytter fokus bort fra min egen forfatterdrøm et øyeblikk, jeg skyver unna mine egne vanetanker om hva en fagprosatekst er og dreier i stedet oppmerksomheten over mot den som skal bruke stoffet. Det bringer oss inn i resepsjonen.

 

Inn i resepsjonen

Læremiddelets tekst og paratekstunivers kan ikke ses uavhengig av leseren og hennes lesesituasjon. Å lese en tekst på bussen rett før avstigning på neste stopp gjør teksten til en annen enn om den leses i fullkommen ro foran peisen på hytta en fredagskveld – også om den leses av samme leser. Lesingens sosiale kontekst gjør at en tekst ikke kan leses to ganger, sier Tore Rem, og dermed våkner filosofen Heraklit et øyeblikk fra mine slumrende minner. Alt er i bevegelse, sa han, med bruk av metaforen om at vi ikke kan stige ned i samme elv to ganger. Strømmer av ord i en tekst er underlagt samme vilkår. Enhver ny lesing gir en ny forståelse. Det er dette som kalles tekstens resepsjon. «Tekstens betydning er en utfordring for leseren, en prosess som stadig revideres og fornyes i nye lesninger, i møte med nye lesere og nye samfunnsmessige kontekster» (Mukarovsky i Smidt m.fl. 2013, s. 44). Å forstå en tekst er egentlig å svare på den (Bakhtin i ibid.). På den måten oppstår det nærmest en samtale, et dialogisk samspill mellom forfatter og leser. Det tiltaler meg. Hverken Mukarovsky eller Bakhtin opplevde den digitale revolusjonen. Deres krav om å gjøre tekstproduksjonen så åpen som mulig overfor lesingens respons, ble derfor formulert innenfor Gutenbergs lukkede univers. Gadd vite hva de karene hadde sagt om de sto overfor dagens sosiale medier og Open Access m.m. – Om jeg i all beskjedenhet kan bidra til å øke den dialogiske kvaliteten i en læreverkproduksjon eller annen fagprosatekst, får det ikke være så farlig med fraværet av trykksverte og at jeg aldri får føle tyngden av min egen bok i hendene, tenker jeg.

Lærebøker er kjedelige, hører vi fra ulike kilder i dagens mediebilde.[1] Jeg gløtter bort mot mine egne bokhyller, for det er der det meste av mine læremidler står. Mye av det er interessant stoff, bevares! Men temmelig kjedelig, rent formmessig. Hvis det er slik som flere hevder at vi er på vei ut av Gutenbergs galakse, må det være lov å prøve seg som fagprosaforfatter i andre formater. Teksters fysiske form produserer mening (Rem 2003). Jeg vil derfor forsøke meg i et nytt format, jeg har jo tross alt noe nytt å fortelle.

 

Bevegelig tekst med lyd

I boka Lights! Camera! Action and the Brain − The Use of Film In Education viser Bahloul og Graham hvordan digital videoproduksjon får en stadig viktigere rolle i læring. MOOC (Massive Open Online Courses) er et raskt voksende fenomen innen utdanning, hvor tilrettelegging av videoforelesninger, videoveiledninger og videoillustrasjoner er sentrale ressurser over Internett. Kunnskap dramatiseres, animeres, fargelegges og komponeres i en multimodalitet som først er blitt mulig for alminnelige folk, som meg selv, de seneste årene. Og for en læringseffekt de nye mediene har!

Sønnen min kom hjem til jul fra studier i Oslo for noen år siden, og kunne spille piano. Det kunne han ikke året før! Jeg undret meg naturligvis stort på hvordan han hadde greid det. – På YouTube, var svaret. I dag er han en relativt fersk ungdomsskolelærer hvor han har laget en egen YouTube-kanal for seg og sine elever. Der møtes de ofte utenom skoletiden. I en liten leilighet på Tøyen spiller han inn egenproduserte forelesninger, han legger inn filmklipp og illustrasjoner mv. i det som kalles «flipped classroom». Elevene sitter hjemme og lærer seg et faglig tema ved å følge underholdende og lærerik (nei, det er ikke motsetninger!) undervisning fra sine nettbrett eller PCer, så arbeider de med «lekser» på skolen når de møtes der. Hvor ble det av den trøttende læreboka?

Jeg vil lage en håndbok, eller en lærebok om et emne jeg forsker på, på YouTube! Ti kapitler à tre minutter, med animasjonstegninger, intervjuer, korte filmsnutter fra «virkeligheten» og kommentarer lest inn av noen som snakker naturlig og behagelig på film. En uvanlig lærebok, merker jeg at jeg tenker om et slikt prosjekt. Men ikke umulig. Det er lett å forveksle uvanlig med umulig.

Men hva med inntektene mine; royalty? Og hva med rettigheter; copyright? Skal mine presumptivt kloke tanker spres i nettskya etter hvem som helst sine innskytelser? – Hvorfor ikke? Grunnen til at jeg ytrer meg, er at jeg vil gjøre kunnskap kjent. Jeg tror jeg har en innsikt – og jeg står på skuldrene til mange andre som jeg har fått min innsikt fra, og det vil jeg spre videre. Og som forsker med fast lønn er i grunnen prisen allerede betalt. «Prislapp og copyright er to av de viktigste barrierene mot Open Access», skriver Peter Suber (Suber 2012). Fri spredning av åndsverk er problematisk, først og fremst hvis forfatteren har ambisjoner om å selge det selv, skriver han, «[…] but for research articles we’re generally talking about authors from the special tribe who wants to share their work as widely as possible» (ibid., s. 5).  Jeg identifiserer meg med denne stammen. Kunnskapen skal ut, kunnskap skal deles. På mest mulig effektiv måte!

 

Hyllevare utenfor forlagshusene

Jeg merker at jeg er i ferd med å venne meg til tanken om å gi ut en lærebok/håndbok i et rikt multimodalt uttrykk; en kombinasjon av tekst, lyd og levende bilder. Det er ingen komplisert teknisk affære. Tvert om, det er hyllevare. Her om dagen plinget det inn et tilbud i mailboksen min om «Marketing automation». For en fast pris og med et ferdig formulert markedsbudskap fra meg, ville leverandøren lage en animasjonsfilm med presentasjon av hva jeg måtte ha på hjertet. Jeg returnerte henvendelsen med et spørsmål om de også kunne lage en animasjonsfilm av en fagprosatekst. Det ville ikke by på noe problem, var svaret. Publikasjonsplattformen som skulle brukes, viste seg forresten å være YouTube. Mange er skeptiske. Er vi i ferd med å gå i fella som Neil Postman advarte mot – vil vi underholde oss selv til døde? (Postman 1987). Å publisere i videoanimerte formater på Internett kan sikkert reise en rekke problemstillinger, men spørsmål om fagformidlingen på den måten blir for lite seriøs, er ikke ett av dem. I alle fall ikke etter min vurdering. Finner jeg så et forlag som er interessert i et slikt prosjekt? Jeg har forsøkt. Det er ikke lett. Dette ligger ikke bare utenfor boksen, det faller utenfor bransjebordet. Det er umulig å tjene penger på en slik utgivelse. Ok, det gjør ikke meg noe. Med de kontraktene fagbokforfattere tilbys i bokmarkedet, ville jeg sannsynligvis ikke tjent penger på en bokutgivelse uansett.

Så bestemmer jeg meg likevel for å bli en fagprosaforfatter som løsriver seg fra bokens bundne format. Jeg vil bli en fagprosaforfatter som ser utover og framover. – Utover mot de som skal bruke stoffet, og framover mot de formater og distribusjonsformer som høyst sannsynlig vil prege fagprosafeltet i tiden som ligger foran oss. Det er tross alt der jeg skal leve resten av mitt liv.

 

Note:

[1] Se bl.a. litteraturkritiker Knut Hoems kommentar i NRK.no Ytring: https://www.nrk.no/ytring/norskpensum-pa-villspor-1.13241743. Også litteraturkritiker Cathrine Krøger har skapt debatt med sin anmeldelse av lærebøker i sykepleie: http://www.aftenposten.no/kultur/-Kvasi-akademisk-ordgjorme-424586b.html og Per Bjørnar Grandes kronikk «Lærebøker er kjedelige» i Aftenposten. http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/Lareboker-er-kjedelige-209924b.html

 

Referanser:

Bahloul, Maher og Carolyn Graham (2012): Lights! Camera! Action and the Brain: The Use of Film in Education. Cambridge Scholars Publishing

Bourdieu, Pierre (1996): «For en vitenskap om litterære verk», i Symbolsk makt: artikler i utvalg. Oslo: Pax Forlag

Genette, Gérard (2010): «Paratekster», i Jens Bjerring-Hansen og Torben Jelsbak (red.): Boghistorie. Århus: Aarhus Universitetsforlag

Guthrie, Richard (2011): Publishing: Principles and Practice. London: Sage

McLuhan, Marshall (1962): The Making of Typographic Man. Toronto: University of Toronto Press

Postman, Neil (1987): Amusing Ourselves to Death. Public Discourse in the Age of Show Business. London: Methuen

Rem, Tore (red.) (2003): Bokhistorie. Oslo: Gyldendal

Smidt, J. K., T. Vold & K. Oterholm (red.) (2013) Litteratursosiologiske perspektiv. Oslo: Universitetsforlaget

Suber, P. (2012): Open Access. Cambridge (Mass.) & London: The MIT Press

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Arkiv

Om været

«Været gjorde at vi måtte skaffe oss klær, tak over hodet, oppvarming, vanningssystemer, paraply og solhatt. Og for å få til det, måtte vi utvikle språk, fornuft og samarbeidsevne. Kort sagt, været er en av grunnene til at vi i det hele tatt lever i en sivilisasjon.»

Tommy Sørbø

Om idealtypene kompetitiv og hierarkisk ære

«I kompetitiv ære konkurrerer alle om æren, og æresgruppen som kollektiv vurderer hvem som best oppfyller kravene æreskodeksen stiller. I hierarkisk ære finnes det én eller noen få personer på toppen av et hierarki som vurderer hvem som har ære og hvor mye, og resten av æresgruppen føyer seg etter denne vurderinga.»

Arnved Nedkvitne

Om realistiske utopier og barnevennlige samfunn

«For meg er en ‘realistisk utopi’ en som tar utgangspunkt i realistiske forutsetninger, og forsøker å vise at de kan utnyttes på en bedre måte. Derfor kommer ‘Det andre landet’ inn på temaer som datateknologi, automasjon, forurensning, kampen mot arbeidsløshet, og manns- og kvinneroller – fordi alt dette er rammebetingelser som våre barn vokser opp under. Etter mitt syn vil det ikke være mulig å skape et virkelig barnevennlig samfunn uten å finne bedre løsninger på slike samfunnsproblemer.»

Gudrun Eckblad

Om folkedannelsen

«En forklaring på den demokratiske samfunnsutvikling i det danske og det norske system, sammenholdt med det tyske, ligger i skoleinstitusjonen, i dens samfunnsformende rolle. Skulle dansk og norsk historie gjennom de siste par hundre år fanges i ett ord, måtte det være ‘utdanningsrevolusjon’. – Folkedannelsens elitegrupper sprang til dels ut av en kulturell dannelsestradisjon som var uavhengig av Universitetet, med folkehøyskolene og lærerseminarene som nøkkelinstitusjoner.»

Rune Slagstad

Om veien til menneskesamfunnet

«Vi er på vei mot en økonomisk tenkning som baserer seg på omsorg og tillit – en ømhet for den felles menneskelige opplevelsen av fristelser, gleder, skuffelser og seire. En erkjennelse av at næringslivet, globaliseringen og utviklingen starter med mennesket – med ideer, samarbeid, friksjon, konkurranse og skaperkraft.»

Kathrine Aspaas

Om memer og memetikk

«Selv om de fleste biologer nok etter hvert har godtatt at kultur og kulturell variasjon ikke kan reduseres til gener og genetikk, er det mange som ikke vil gi slipp på tanken om at vi dypest sett må ha å gjøre med den samme typen utvalgsmekanismer. På samme måten som genenes reproduksjon avhenger av overlevelsesmulighetene til organismene som bærer dem, må kulturelementene som kulturelle arter makter å spre og videreføre, avhenge av om disse elementene tjener artenes overlevelsesevne.»

Jon Schackt

Om Hakkebakkeskogen

«[At alle dyrene skulle gå på to ben] var meget viktig, og det skulle komme til å gå som en rød tråd gjennom alle hans oppsetninger av stykket, alle diskusjoner med teatersjefer, instruktører og skuespillere, alle insisterende forklaringer og detaljerte beskrivelser om hvordan det burde tolkes: Egners dyr var ikke dyr. (Med unntak av Hannibal.) De var mennesker i forkledning. Eller rettere: Menneskelige ideer i dyreham.»

Anders Heger

Om skriving

«Å skrive godt er [...] å forplikte seg overfor saken på slikt vis at både tankeinnholdet og den språklige ytelsen står fram, klart og påfallende. Det krever en dristighet, tror jeg, i alle fall en viss frimodighet.»

Anders Johansen

Om å samtale for å tenke

«Jeg trenger å ‘skrive for å tenke’, men også å ‘snakke for å tenke’. Samtale bidrar til språkutvikling og skaper kunnskap. Kritikk og dialog er en måte å oppdage nye sammenhenger på, akkurat som skriving. Samtalen kan dessuten gi en bekreftelse på at du holder på med akkurat det du skal.»

Sissel Lie

Om for mye litteratur

«Det er nettopp når oppgaveforfatteren ser hvor mange antall treff han eller hun får at det dialektiske forholdet mellom problemformuleringen, litteratursøkingen og den eksisterende litteraturen virkelig går opp for vedkommende.»

Lotte Rienecker og Peter Stray Jørgensen

Om offentlig fornuft

«En borger engasjerer seg altså i offentlig fornuft når han eller hun reflekterer innenfor et rammeverk som består av det han eller hun oppriktig mener er det mest rimelige politiske rettferdighetsbegrepet, en oppfatning som uttrykker politiske verdier som andre frie og likeverdige borgere også med rimelighet kan forventes å gi sin tilslutning.»

John Rawls

Om det metaforiske økosystemet

«I vår daglige språkbruk - snakking, lytting, skriving og lesing - trekker vi veksler på et digert økosystem som vi bruker og bidrar til hver gang vi åpner munnen eller ørene, og som ikke kan eksistere på noen annen måte enn den kollektive. Så hvis mennesker er selviske, må de først være uselviske. De må kunne legge sine strategier innenfor et kommunikativt fellesskap.»

Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksen

Om den trykte boka

«Det er neppe tilfeldig at det nettopp er når den trykte boka er mer truet enn den antagelig noen gang har vært, at interessen for dens vesen, dens effekt på teksters betydningsdannelse og de vilkår den har lagt for teksters liv i kulturen, for alvor er i ferd med å utforskes.»

Tore Rem