Fadervår

14/11/2016
Av

Fader vår, du som er i himmelen. Helliget vorde ditt navn.
La
min vilje skje. Ikke mammas.
Gi oss i dag vårt daglige brød, uten skorper eller store korn.
Minn mamma på at jeg ikke vil være på badet når hun setter på tørketrommelen.
Og pass på at jeg ikke klemstrer halsen i glidelåsen.
Amen.
Renate, 4 år

Jeg var et engstelig barn.

Jeg utøvde min engstelse mesterlig og med entusiasme. Jeg kunne tenke ut de verste skrekkscenarioer og deretter gå ut ifra at de ville skje meg, i full styrke og med repetisjoner. Jeg var redd for fuglefjær, flåttbitt, å gå barbeint, jernmangel, sykkelkjeder, statisk elektrisitet, å bade mett, krabber, munn- og klovsyke, bygdeoriginaler, lettmotorsykler, alger, gauper og å sykle på grus.

Som nest yngst i en tolvbarnsfamilie − attpåklatt nummer ni, om du vil − blir man tatt godt vare på. Samtlige av mine ti eldre søsken gav velmenende formaninger som jeg straks omformet til personlige nevroser. For å komme tragediene i forkjøpet brukte jeg all min hjerneaktivitet på å analysere trusselbildet livet representerte. Trodde jeg meg usett, kunne jeg sitte i steinrøysa i timevis og reflektere over livets utallige prøvelser. Jeg var redd for de minste ubehageligheter, og brukte lang tid på å filosofere over hvor disse var å finne, og hvorvidt de kunne unngås.

Dette er en beretning om et barns kultivering av engstelsen for det nære og det hverdagslige.

Fader vår, du som er i himmelen.
Gi oss i dag verken vepsestikk, neglesprett eller blindtarmbetennelse.
Renate, 6 år

Hver morgen, før jeg åpnet øynene, kjente jeg etter om alt var som det skulle være med kroppen. Det var en møysommelig prosedyre, som begynte med å bevege på alle lemmene for å forsikre om at de ikke hadde falt av eller lidd større traumer i løpet av natta. Hvis rommet var kaldt, måtte naturligvis fingre og tær sjekkes for neglesprett og koldbrann. Deretter skulle hodet og nakken inspiseres. Jeg satt meg opp i senga og bøyde haka ned mot brystkassa. Hvis denne øvelsen ikke ble gjennomført med letthet, var sjansen stor for at jeg hadde pådratt meg hjernehinnebetennelse, det var i hvert fall det jeg hadde hørt, ingenting unnslapp mine risikosensorer. Etter at hoderegionen var friskmeldt, fikk mage- og tarmsystem min udelte oppmerksomhet. Eventuelle smerter måtte lokaliseres og vurderes. All smerte på høyre side av magen var blindtarmbetennelse. Om slike smerter meldte seg, måtte det tas affære, og jeg ville løpe ned på kjøkkenet og kreve øyeblikkelig legehjelp. Mamma ville, med et beskjemmet nikk til naboene som strakte hals bak halvfulle klessnorer, forsøke å hysje ned mitt hysteri. Uten hell, naturligvis, jeg insisterte på min rett til medisinsk behandling. Etter min fjerde overflødige tur til legevakta mistet mamma etter hvert interessen for mine utbrudd, og jeg ble sendt ut for å leke.

Led oss ikke inn i kjedebrevvirksomhet, og må postmannen forlate vår postkasse like tom som da han kom.
Renate, 9 år

På late sommerdager var min yndlingsaktivitet å sykle skulende fram og tilbake foran postkassene: Jeg ventet på postbilen. På trygg avstand iakttok jeg postmannens bevegelser, klar til rykk med én fot på pedalen. Etter at postmannen hadde beglodd, befølt, kjent og klemt på hvert eneste brev til hver eneste innbygger i gata, reine julaften, trakk han seg tilbake, og jeg hadde alle postkassene for meg selv. Jeg begynte med farmors postkasse. Jeg åpnet alltid lokket med strak arm, og bøyde meg forsiktig over kanten for å studere dens innhold. Farmor fikk aldri brev. Noen ganger, rundt høytider og andre merkedager, fikk hun munn- og fot-malte kalendre, men for det meste fikk farmor reklame, noe hun satte pris på, for huset hennes var trekkfullt. Vår egen postkasse var alltid full, gjerne med regninger til pappa. Innimellom var det et postkort fra mammas skrøpelige svigerinne. Og enda mer innimellom var det et gratulasjonskort der McDonalds tilbød en gratis softis til et aktuelt bursdagsbarn.

Jeg var ikke ute etter verken regninger, postkort-epikrise eller softis. Jeg var ute etter kjedebrev. Kjedebrev anså jeg som en trussel mot min umiddelbare lykke, og kanskje muligens helse, umulig å si, jeg hadde aldri fått et kjedebrev før. Men på ukedagene forelå en løpende risiko for at et kjedebrev skulle dumpe ned i enten vår, eller en av våre naboers, postkasse. Jeg var ikke redd for kjedebrevets innhold. Jeg hadde derimot blitt innprentet, av et av mine mer petimetriske søsken, at kjedebrev var straffbare etter lotteriloven av 1995, § 16. Jeg kunne ikke risikere å bli assosiert med kriminell virksomhet, så jeg sørget for å være tidlig ute til posthenting for å fjerne beviset før heimevernet dukket opp. I mitt sinn var alle kjedebrev rosa, og hadde Donald-klistremerker utenpå. Jeg opplevde min postkasseoppgave som uvurderlig: Ingen av brevene i verken farmors eller vår postkasse matchet noen gang beskrivelsen, noe jeg antok var takket være min heltemodige innsats i kjølvannet av postleveransen. Som selvutnevnt risikoanalytiker så jeg det som selvfølgelig at jeg var plassert på denne jord av Vårherre for å forhindre tragedie og apokalypse. Så lenge alle fulgte mine regler, ville det helst gå godt.

Men det gjorde de selvfølgelig sjelden.

Fader vår. Gi at gulvet ikke knekker sammen under vekten av julegavene, og forlat min skyld i å hindre entusiastisk juletregange.
Renate, 11 år

Særlig ved juletider var det et ork å avverge de latente katastrofene som hører julefreden til. Min familie hadde et alarmerende avslappet forhold til disse. Juletregange, for eksempel. Hver jul blei julegrana, rystet til nålefelling av å ikke lenger ha et avstivende lag julegaver rundt seg, halt ut på stuegulvet. Og hver jul insisterte mine vernepliktavtjente brødre at juletreet skulle kringgås i marsjtakt. Ingen tenkte på hvilket press som ville bli utøvd på linoleumen og bærebjelkene når fjorten personer skulle begå rytmisk vagging på et avgrenset område. Bortsett fra meg. Hvorfor insisterte de på denne gamblingen med liv og helse? Når familien satte seg opp imot sunnere fornuft, ble løsningen å distrahere. Distraksjonen kunne være alt fra å klaske på den øverste oktaven når pappa spilte akkompagnerende piano, eller invitere alle til å heller avsynge julesangene utenfor fru Mikkelsen. Målet var at så mange som mulig skulle avtre fra sin post i ringen, og aller helst at hele den vågede aktiviteten ble avblåst fullstendig. Jeg lyktes aldri med dette. Familien ble stadig mer blasert når jeg avsa mine risikovurderinger, og i mitt sinn kunne jeg høre husets arme stenderverk jamre seg under storfamiliens trassige juletrehyllest. Situasjonen hadde ingen vinnere.

I dag ser jeg litt større på dette med juletregang (spesielt på betongdekke i hus uten kjeller). Jeg ser i det hele tatt større på de aller fleste av mine barnlige nevroser. Neglesprett er overraskende enkelt å forebygge. Fuglefjær er ikke nødvendigvis stenket i lopper, SARS og influensa. Vepsestikk er utholdelig.

Kjedebrev har eksplodert. Kjedebrev har fått verdensherredømme. All verdens digitale postkasser flyter over av rosa brev med Donald Duck på.

Men det er utholdelig, det også.

Fader vår, du som er i himmelen. La din vilje skje i himmelen som på jorden.
Gi oss i dag vårt daglige brød, gjerne på tilbud.
Forlat oss vår skyhøye studiegjeld, og la den ikke rente seg altfor mye.
Led oss like inn i lønnet arbeid, og måtte min kompetanse være etterspurt på markedet.
Bevar meg fra uønskede venneforespørsler på Facebook, og influensa i eksamensperioden.
For riket er ditt, og makten og æren i evighet. Amen.
Renate, 25 år

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Arkiv

Om været

«Været gjorde at vi måtte skaffe oss klær, tak over hodet, oppvarming, vanningssystemer, paraply og solhatt. Og for å få til det, måtte vi utvikle språk, fornuft og samarbeidsevne. Kort sagt, været er en av grunnene til at vi i det hele tatt lever i en sivilisasjon.»

Tommy Sørbø

Om idealtypene kompetitiv og hierarkisk ære

«I kompetitiv ære konkurrerer alle om æren, og æresgruppen som kollektiv vurderer hvem som best oppfyller kravene æreskodeksen stiller. I hierarkisk ære finnes det én eller noen få personer på toppen av et hierarki som vurderer hvem som har ære og hvor mye, og resten av æresgruppen føyer seg etter denne vurderinga.»

Arnved Nedkvitne

Om realistiske utopier og barnevennlige samfunn

«For meg er en ‘realistisk utopi’ en som tar utgangspunkt i realistiske forutsetninger, og forsøker å vise at de kan utnyttes på en bedre måte. Derfor kommer ‘Det andre landet’ inn på temaer som datateknologi, automasjon, forurensning, kampen mot arbeidsløshet, og manns- og kvinneroller – fordi alt dette er rammebetingelser som våre barn vokser opp under. Etter mitt syn vil det ikke være mulig å skape et virkelig barnevennlig samfunn uten å finne bedre løsninger på slike samfunnsproblemer.»

Gudrun Eckblad

Om folkedannelsen

«En forklaring på den demokratiske samfunnsutvikling i det danske og det norske system, sammenholdt med det tyske, ligger i skoleinstitusjonen, i dens samfunnsformende rolle. Skulle dansk og norsk historie gjennom de siste par hundre år fanges i ett ord, måtte det være ‘utdanningsrevolusjon’. – Folkedannelsens elitegrupper sprang til dels ut av en kulturell dannelsestradisjon som var uavhengig av Universitetet, med folkehøyskolene og lærerseminarene som nøkkelinstitusjoner.»

Rune Slagstad

Om veien til menneskesamfunnet

«Vi er på vei mot en økonomisk tenkning som baserer seg på omsorg og tillit – en ømhet for den felles menneskelige opplevelsen av fristelser, gleder, skuffelser og seire. En erkjennelse av at næringslivet, globaliseringen og utviklingen starter med mennesket – med ideer, samarbeid, friksjon, konkurranse og skaperkraft.»

Kathrine Aspaas

Om memer og memetikk

«Selv om de fleste biologer nok etter hvert har godtatt at kultur og kulturell variasjon ikke kan reduseres til gener og genetikk, er det mange som ikke vil gi slipp på tanken om at vi dypest sett må ha å gjøre med den samme typen utvalgsmekanismer. På samme måten som genenes reproduksjon avhenger av overlevelsesmulighetene til organismene som bærer dem, må kulturelementene som kulturelle arter makter å spre og videreføre, avhenge av om disse elementene tjener artenes overlevelsesevne.»

Jon Schackt

Om Hakkebakkeskogen

«[At alle dyrene skulle gå på to ben] var meget viktig, og det skulle komme til å gå som en rød tråd gjennom alle hans oppsetninger av stykket, alle diskusjoner med teatersjefer, instruktører og skuespillere, alle insisterende forklaringer og detaljerte beskrivelser om hvordan det burde tolkes: Egners dyr var ikke dyr. (Med unntak av Hannibal.) De var mennesker i forkledning. Eller rettere: Menneskelige ideer i dyreham.»

Anders Heger

Om skriving

«Å skrive godt er [...] å forplikte seg overfor saken på slikt vis at både tankeinnholdet og den språklige ytelsen står fram, klart og påfallende. Det krever en dristighet, tror jeg, i alle fall en viss frimodighet.»

Anders Johansen

Om å samtale for å tenke

«Jeg trenger å ‘skrive for å tenke’, men også å ‘snakke for å tenke’. Samtale bidrar til språkutvikling og skaper kunnskap. Kritikk og dialog er en måte å oppdage nye sammenhenger på, akkurat som skriving. Samtalen kan dessuten gi en bekreftelse på at du holder på med akkurat det du skal.»

Sissel Lie

Om for mye litteratur

«Det er nettopp når oppgaveforfatteren ser hvor mange antall treff han eller hun får at det dialektiske forholdet mellom problemformuleringen, litteratursøkingen og den eksisterende litteraturen virkelig går opp for vedkommende.»

Lotte Rienecker og Peter Stray Jørgensen

Om offentlig fornuft

«En borger engasjerer seg altså i offentlig fornuft når han eller hun reflekterer innenfor et rammeverk som består av det han eller hun oppriktig mener er det mest rimelige politiske rettferdighetsbegrepet, en oppfatning som uttrykker politiske verdier som andre frie og likeverdige borgere også med rimelighet kan forventes å gi sin tilslutning.»

John Rawls

Om det metaforiske økosystemet

«I vår daglige språkbruk - snakking, lytting, skriving og lesing - trekker vi veksler på et digert økosystem som vi bruker og bidrar til hver gang vi åpner munnen eller ørene, og som ikke kan eksistere på noen annen måte enn den kollektive. Så hvis mennesker er selviske, må de først være uselviske. De må kunne legge sine strategier innenfor et kommunikativt fellesskap.»

Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksen

Om den trykte boka

«Det er neppe tilfeldig at det nettopp er når den trykte boka er mer truet enn den antagelig noen gang har vært, at interessen for dens vesen, dens effekt på teksters betydningsdannelse og de vilkår den har lagt for teksters liv i kulturen, for alvor er i ferd med å utforskes.»

Tore Rem