Den siste dråpen

Jeg ser ut gjennom vinduet fra hjemmekontoret mitt. Gårdsplassen utenfor er sølete.

Det hele begynte på gårdsplassen, for noen måneder siden. Eller egentlig begynte det for to år siden. Da flyttet det inn en ny leieboer i annen etasje i nabohuset. Det kom visst en ny i første også. Jeg tenkte ikke mer over det. Visste det bodde en fotograf der. Men, det var også det.

*

Heseblesende og litt forsinket setter jeg meg ned på en ledig stol. Ser opp på foredragsholderen. Han er dansk og snakker tydelig og sakte, vant til å gjøre seg forstått hos sine skandinaviske lesere og tilhørere. Han smiler. De danske myke konsonanter er gode å lytte til. Jeg er ganske uforberedt. Har lest om forfatteren, men har ikke lest bøkene hans. Kun et essay som er på pensum. Jeg husker jeg likte det godt.

Jeg blir sittende og lete etter tematikken i foredraget. Med ett er det akkurat som jeg faller lenger ned på stolen, noe skjer i meg. Det han sier er så forståelig, så interessant. Så kjent. Jeg glir inn i monologen hans. Den føyer seg liksom inn i mitt eget vokabular. Jeg blir fortalt noe. Noe jeg inderlig trenger å vite.

«Når jeg så ser min fotograf kaste seg mot venstre der noe smalt eller en tragedie utspant seg, bestemte jeg meg for å se til høyre.» Det er helt stille i det store biblioteket bortsett fra lyden av penner som skraper bortover papir. Jeg noterer også. Han sier dette for å forklare hvordan han skaper inngangen til det levende i bøkene sine. Reisebeskrivelsene, menneskebeskrivelsene, det indre. Relasjonene. Jeg venter på neste sekvens av foredraget.

*

Jeg er tilbake på gårdsplassen. Henger over gjerdet og prater med naboene. Forteller om oppgavene jeg skal skrive. Om foredraget jeg har vært på. Forteller hvor hensatt jeg ble i reisebeskrivelsens verden. Om foredraget med Carsten Jensen.

Han står i bakgrunnen. Sier ikke stort. Løfter store, tunge bager inn i bilens bagasjerom. Plutselig snakker han. «Sier du det! Jeg var fotograf for Carsten Jensen. I Burma. Har du snakket med ham i det siste? Har han det bra, eller?»

Jeg blir stående helt stille. Stirrer antakelig, mens jeg tenker fort.

carsten_jensen_med_gerilja_burma_by_elmer_laahne_LOWRES


Carsten Jensen med gerilja. Foto: Elmer Laahne

Du har bodd her i to år uten at jeg har visst hvem du er, tenker jeg. Ikke for at jeg hadde skjønt hva du representerer uten foredraget til Carsten Jensen, men likevel. Situasjonen på høyskolens bibliotek sitter godt i kroppen min enda. Jeg kan ikke la dette passere.  Så jeg blir stående. Forvirret. «Du mener … Altså, du er ikke en fotograf med studio og familieportretter som spesialitet? Du er ute og fotograferer i …?» Jeg lar spørsmålet henge.

elmer_laahne_med_karensfolket_LOWRES


Elmer Laahne, her fotografert i karensgeriljaens Bataljon 201, «Wah Lah Kee»-basen, etter en halv dags marsj gjennom jungelen. «Røykepause» … April 2003. Foto: En karenssoldat

Han ler. Høyt og støyende. Forklarer. «Jeg er krisefotograf. Liker ikke kalle meg krigsfotograf, selv om jeg like gjerne kunne gjort det. Har reist i 70 land. Jeg tror kanskje det er mer enn Carsten har.» Han flirer litt. Prøver han så smått å imponere? Han fortsetter. «Jeg har nesten ikke bodd i Norge i det hele tatt. Stakk av sted da jeg var i begynnelsen av 20-årene og har reist rundt siden. Fra krise til krise. Eller krig til krig, om du vil.»

Jeg blir stående. Han gliser igjen. «Kom opp på en kaffe en dag? Så kan jeg sikkert hjelpe deg med oppgaven dersom du trenger det? Må stikke nå, før lyset forsvinner!»

Jeg nikker bekreftende. «Ja, takk. Gjerne!»

*

Døren til stuen åpnes. Jeg kikker inn og hører stemmen hans. «Kom inn!» Han åpner døren helt opp og går tilbake inn i rommet. Går mot vinduene, trekker gardinene igjen. Tett rundt vinduene. Ingenting slipper inn. Ingenting slipper ut. Han er høy, barbent. Har på seg vanlige klær. Jeans, skjorte. Ikke khaki-farget, som jeg kanskje hadde trodd den ville være. Håret er kort. Ikke hestehale eller pistrete. Nei, vanlig kortklippet hår. Jeg blir med ett litt flau over meg selv. Hva trodde jeg egentlig? At han skulle ha huset fullt av adopterte barn fra den tredje verden, på vei fra den ene flyplassen til den andre i en Land Rover dekket av Afrikas røde sand? En kjekkas med en dame i hvert land? Tja. Det siste kunne jeg jo ikke vite noe om. Jeg samler meg og går inn.

seascape_VI_ worlds_end_elme_ laahne_LOWRES


Seascape. Verdens Ende. Foto: Elmer Laahne

Stolen han sitter i er gammel, et ekstra trekk ligger over stolsetet. Han følger øynene mine, ler litt og svarer uten at jeg har spurt. «Mutterns stol, det eneste jeg har igjen etter henne.» Han reiser seg brått fra stolen og peker ned på den. «Vil du kanskje sitte her? Den er bedre enn den harde sofaen!» Det virker som han er redd for å bli oppfattet som uhøflig. Jeg rister overbevisende på hodet. Nei, jeg sitter helt greit. «Ok.» Han setter seg ned igjen og begynner umiddelbart å lete etter noe på bordet som står mellom oss. Tar rutinert frem en sigarettpakke, dunker ut en sigarett og holder den en liten stund i hånden. Griper like rutinert etter en lighter som står foran ham. Fascinert av hans raske og lette behandling av sigaretten blir jeg sittende uten å si noe. Ser isteden på veggene som er fylt opp med store fotografier. Jeg fester meg ved landskapsfotografiene. Reiser meg fra den harde, hjemmesnekrede sofaen og går bort til bildet som viser skummende bølger som høyt, men samtidig mykt legger seg ned på kanvasen i en frosset, sammenhengende bevegelse over glinsende, mørke, glatte svaberg. Det er en drømmende avstand i bildene. En følelse av tidløshet. Mange er tatt på Verdens Ende på Tjøme. Jeg kjenner igjen landskapet siden jeg er vokst opp i området og har tilbrakt mye tid i denne skjærgården. Navnet fikk plutselig en betydning. Noe jeg ikke hadde tenkt på før. Verdens Ende. Tidens Ende.

worlds_end_rock_and_island_by_elmer_laahne_LOWRES


Rock and Island. Verdens Ende. Foto: Elmer Laahne

Jeg kommer til meg selv, snur meg mot stolen og skal til å spørre, men oppdager at han nå står rett bak meg. Han begynner å forklare lenge før jeg har rukket å formulere spørsmålet. «Det er tatt med lang eksponeringstid. Da får man denne effekten.» Jeg ser meg rundt. Ser at mange av bildene har samme teknikk. Lang tid. Lang observasjon. Han stopper tiden. Fryser lyset. Det er som om bildet snakker til meg: «Se nøyere! Se på hva som egentlig er foran deg. Se det du ikke vil se.» Plutselig virket bildet skremmende. Mørkt, duvende. Sugende. Jeg snur meg fort og går tilbake til sofaen. Han blir stående og se på meg og går mot vinduet igjen, passer på at gardinen ligger godt inntil glasset. Lyset slipper ikke inn. «Jeg tar slike bilder i periodene når jeg ikke er på oppdrag i utlandet. Det er min bi-inntekt.»

Du har vel jobbet med mange kjente folk? Jeg spør. Uvitende. Han ser litt overbærende på meg og ramser fort opp. «Ja, for eksempel Dario Fo, José Saramago, Morten Harket, AC/DC, Desmond Tutu, Bjørn Eidsvåg, Sven Nordin, Morten Krogvold, Rigoberta Menchú, Ole Paus, Gunnar Stålsett, Liv Ullmann, Eli Rygg, Kjell Magne Bondevik, Carsten Jensen. Ja, også har jeg jobbet en uke med Märtha Louise.»

filmopptak_med_morten_krogvold_by_elmer_laahne_LOWRES


Filmopptak med Morten Krogvold. Foto: Elmer Laahne

Idet han setter seg, stumper han i samme bevegelse sigaretten i et gammelt askebeger. Det har en trykkfunksjon på toppen som gjør at den rykende sigaretten blir slukket under lokket. Ulmende blir den fanget i beholderen. Jeg kan likevel se røyken sive blåaktig og giftig ut gjennom sprekker i begeret. Han tenner umiddelbart en ny sigarett.

En merkelig kombinasjon av ro og ubekvemhet preger situasjonen. Han ser på meg og flirer. Snakker med latter i stemmen. «Ja, her er jeg!» Jeg smiler usikkert tilbake. «Hva vil du vite? Hvordan jeg tar bildene mine? Hvor jeg har vært? Om jeg er kul?» Tja. Hva ville jeg vite?

Jeg ville egentlig ikke snakke. Jeg ville se. Se gjennom øynene til en person som hadde sett det man egentlig ikke vil se.

Vi går opp til et stort loft i det store, gamle treetasjes huset han bor i. I et hjørne øverst i gangen åpner han døren til et atelier, der han raskt går gjennom det kalde rommet og åpner en ny dør i den andre enden, et mørkerom. Jeg følger etter og stikker hodet inn i rommet. Kjenner lukten av kjemikalier. «Jeg bruker jo ikke dette rommet så mye lenger, alt er jo digitalt.» Jeg nikker og husker den store Mac-en som sto plassert nede i stuen. Midt i atelieret henger en huske ned fra to kraftige ringer som er montert i taket. En madrass under husken. Jeg ser spørrende på ham. Han svarer: «Til datteren min. Hun er syv. Er her innimellom. Når jeg kan og ikke er ute og reiser, da.»

Jeg flytter blikket videre til en rekke med kasser og esker som står ryddig stablet opp langs veggen. De står under takvinduene som åpent slipper det golde dagslyset inn og gjør alt synlig. Etter å ha sittet i den mørke stuen føles lyset uvant.

Jeg ser på ham igjen. Spørrende.

«Ja, vi kan godt se i boksene. Det ligger masse greier her. Har kastet mesteparten.» Mesteparten? Mesteparten av hva? Jeg undres, men sier ingenting. Han åpner boksene. I boksene ligger bilder, dokumenter, aviser, foto-magasiner, små, godt ivaretatte fotografier, større bilder fra fremmede land, jungel, grønne farger, fremmede kulturer, militært kledde menn, Carsten Jensen i en kano sammen med burmesiske soldater. Mange av bildene er brutale. De er av skadede barn, av mennesker med synlig frykt eller aggresjon i ansiktet. Jeg kjenner igjen motivene og bildene.

ung_karensrekrutt_by_elmer_laahne_LOWRES


Ung karensrekrutt. Foto: Elmer Laahne

Jeg skjønner plutselig at det har vært han som har vist meg dette tidligere. I magasiner, på tv-aksjoner, i brosjyrer. Før jeg visste hvem han var.

angry_boy_in_dominican_republic_sugar_harvester_by_elmer-laahne_LOWRES


Sint gutt i Den dominikanske republikk under innhøsting av sukker. Foto: Elmer Laahne

Et mellomstort bilde ligger sammen med de andre, men stikker seg likevel ut. Ikke på grunn av farge eller størrelse, men motivet og atmosfæren er annerledes på dette bildet, og jeg legger merke til det. Bildet viser en åpen kiste, i et goldt, upersonlig kirkerom. En kvinne ligger i kisten, vakker, stelt. Jeg ser spørrende på ham igjen. Han ser på meg og svarer med ett ord. «Muttern.» Jeg mister bildet brått ned i boksen igjen, og det blir liggende opp ned. Han ser at jeg mister det. Forklarer at bildet var tatt på sykehuset. «De har et slikt rom der de døde kan bli lagt før begravelsen.» Jeg kjenner det knyter seg litt i magen.

Det føles innestengt i det store rommet. Luften er tykk. Jeg snur meg mot ham, tar sjansen og spør: «Du tok bilde av moren din? Død?» Denne gangen svarer han ikke.

Du hadde med deg kameraet inn på sykehuset, inn i kirkerommet. Dette er din måte å gjøre det på. Din måte å få henne med deg videre på, tenker jeg stille. Du lot lyset og det sterke, vonde inntrykket bli til i objektivet, filtrert gjennom linsen. Det er kanskje slik din hukommelse blir til?

Jeg er overrasket over mine egne tanker og slutninger. Men, heldigvis har jeg ikke tenkt høyt.

En gammel, gulnet utgave av lokalavisen ligger i en av eskene. Artikkelen på førstesiden er om en pilot som på dyktig vis hadde klart å lande en brennende jumbojet og dermed reddet passasjerenes liv. Piloten var intervjuet og av journalisten erklært som en ekte helt.

Han står bak meg igjen, ser hva jeg leser. «Fattern.» Jeg ser overrasket opp på ham. «Fattern?  Men, var ikke faren din jagerflyger?» «Jo, men han gikk til slutt over til passasjertrafikk. Muttern var flyvertinne.» Jeg ser på oppslaget igjen. Bildet på forsiden er av en mann i flygeruniform, han ser beskjeden ut. Bildets undertekst forklarer at mannen erklærer at han bare gjorde jobben sin.

Jeg hører stemmen hans bak meg. Stille. «Jeg savner dem noe jævlig. Alle er borte. Alle gamle venner har familie, er opptatt med sitt, moren og faren min er døde. Jeg er faktisk ganske alene. Jeg valgte å reise og dokumentere livet der ute istedenfor å lage mitt eget.» Jeg snur meg og ser på ham. Øynene våre møtes et sekund. Han bryter, snur seg og begynner å ordne med tauene til husken. Jeg blir sittende litt og tenke over det han hadde sagt. Har lyst til å spørre mer. Men, jeg tør ikke.

Resten av boksene er fulle av avisartikler, magasiner med bilder fra konkurranser han har vunnet, priser han har mottatt. Nominasjoner for priser han var innstilt til å få. Bildene er imponerende, fantastisk fascinerende, inspirerende. Jeg blir sittende på det kalde gulvet, ser, absorberer. Det er som å ha en neve uslepne diamanter strødd ut foran seg. Jeg forstår at dette er verdifullt, men likevel er det hele så merkelig naturlig, så ubehandlet, så edelt men likevel kamuflert.

Han går fortsatt rundt i rommet, rydder litt. Legger ting på bordet. Sjekker at vinduene er igjen. Urolig og rastløs. Taus.

Luften føles fortsatt tung. Lyset er påtrengende. Med ryggen til kan jeg merke at han er utålmodig.

Jeg plukker ut flere aviser og bilder. Ser ikke så nøye på dem, men antar de er av interesse for arbeidet mitt. Reiser meg og spør om å få låne noen av oppslagene og magasinene. Legger dem forsiktig i en bunke og viser dem fram til ham. «Det er originaler», sier han. Jeg ser undrende på ham. «Har du ikke digitalisert dette? Minnene? Alle anerkjennelsene?» Han ser bort og går mot døren. Svarer mens han går. «Nei. Det har jeg ikke giddet. Men, du må gjerne låne dem,» sier han.

Nede i stuen går han bort til stolen igjen. Han rører så vidt bort på tastaturet til Mac-en. Et øyeblikk begynner skjermen å lyse, og han kaster et blikk på den. Sekundet etter er den mørk. Samtidig hører jeg en svak vibrerende lyd fra vinduskarmen. Det ligger en telefon der som lyser. Jeg ser på ham, spørrende. «Skal du ikke ta den?» Han ser forundret tilbake. «Nei, selvfølgelig ikke. Jeg er jo opptatt.» Jeg må ha sett uforstående ut, for han sier: «Du er jo her!»

Vi runder av. Jeg takker for meg og sier at jeg håper vi kan snakkes mer en dag? Han bekrefter umiddelbart. Sier han synes det er hyggelig med besøk som dette. «Det er ganske ensomt for tiden.» Han sier det uten oppfordring. «Så du har ikke noen presserende oppdrag på trappene?» Jeg spør uten å tenke meg om. Svaret kommer sakte. «Nei, det var heftig i høst, da var jeg nesten ikke hjemme. Men, nå virker markedet dødt.» Jeg tenker i det stille på oppsagte journalister, aviser som legges ned, internett som overtar mange tidligere håndverk og profesjoner. «Så, du merker det du også?» Han nikker bekreftende, en sigarett henger nå i munnviken hans, han tenner den, trekker inn røyken, og tuppen på sigaretten gløder intenst mens han svarer. «Ja, det er helt krise noen steder. Ingen jobb å få. Men», han fortsetter og blåser røyken ut i en massiv sky, «det er jo bare å hive seg rundt! Er ingen ungdom lenger, vet du! Må skaffe meg nytt marked!» Jeg ser på ham igjen, ser at uttrykket i ansiktet hans er annerledes. Stemmen hans virker ikke helt ekte. «Hvilket marked?» Han svarer fort og ser fokusert på et punkt langt bak meg. «Må prøve å selge bildene mine da! Det er faktisk kunst det jeg produserer!» Jo, jeg ser det. Ser det tydelig. Han fortsetter uten å vente på svar fra meg. «Nå er det ikke sånn at jeg er ferdig som krisefotograf. Langt ifra, det er der ute jeg hører hjemme. Her i Norge blir jeg jo helt ødelagt. Jeg mener, det er meningsløst! Folk er opptatt av penger! Av status! Av å kjøre riktig bil! Folk dør der ute!! Her i Norge skjønner folk faen ikke hva som skjer!» Stemmen har hevet seg. Han ser litt annerledes ut. Ansiktet hans er intenst, litt skremmende.

Jeg blir stående. «Hva mener du?! Snakker du om den tredje verden?» Han ser oppgitt på meg. «Ja,» geiper han. «De stakkars, sultne barna i Afrika … la oss sende dem litt penger! Så får vi god samvittighet!» Den spydige kommentaren gjør at jeg fysisk trekker meg unna. Men, mens jeg går baklengs mot utgangen, kjenner jeg også en voldsom interesse for det han sier. Hva er det denne mannen snakker om? Hva mener han, egentlig? Denne gangen er ikke tankene mine stille, og spørsmålet bare ramler ut av meg. «Føler du at jobben du har gjort ikke blir anerkjent? Skjønner ikke vi her i Norge hva du faktisk formidler?» Han bare stirrer tilbake på meg. Jeg føler meg plutselig veldig dum. Tankeløs og uerfaren. Pakker kåpen rundt meg, beskytter meg. Begynner å gå ned trappen til utgangsdøren. Han utbryter plutselig: «Nei, ikke gå!»

Jeg blir stående og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Han gjør det enkelt for meg. «Jo forresten, gå», sier han. «Jeg sender deg noen lenker på mail. Noen kommentarer til bildene du har tatt med deg. Kom tilbake i morgen. Da skal jeg forklare. Noe som gjør at du forstår. Samme tid?» Han er rolig i stemmen nå. Jeg bekrefter og sier adjø.

Kvelden går med til å se igjennom magasinene og avisene jeg fikk med meg. De ligger i en bunke i tilfeldig rekkefølge, slik jeg hadde pakket dem med meg fra loftet. Jeg leser hurtig igjennom bøker han har vært med å produsere. Bildene i bøkene står som egne fortellinger. Jeg ser lyset i øynene til barnekrigere i Burma. Det selvfølgelige over proteselageret i militærforlegningen. Hverdagslivet i en militærleir inne i jungelen, langt fra sivilisasjonen. Bilder han har tatt i land jeg bare har hørt navnet på. Nicaragua, Burma. Vietnam, Namibia.

Det plinger fra mailboksen min. Det er ham. Han har gjort som han lovet. Tekst, lenker til filmer, forklaringer. Alt ligger klart til nedlasting.

Jeg blar videre i bunken og kommer til en bunke redigerte landskapsbilder. Vakre portretter av nedsnødde trær. Norge. Stille, uanfektet og ettertenksomt. Vakkert. Langt fra krig, blod og militærutstyr.

solitude_tree_winter_fog_by_elmer_laahne_LOWRES


Solitude. Foto: Elmer Laahne

Neste lag i bunken viser bilder av en burmesisk gutt som blir operert uten bedøvelse etter et granatangrep. Han hadde vært med kamerater i en skog. De skulle fange fugler til mat. Man ser det forvrengte ansiktet hans. Leger og sykepleiere trekker splintene ut av kroppen hans. Jeg åpner mailen min og finner teksten til bildet.

Jeg vet hva som venter meg. De første bildene av gutten ble ikke noe gode, jeg var for oppjaget. De neste dagene blir det lettere å fange noen gode bilder av gutten. Jeg kapsler meg inn i mitt fotohode. … må få til gode komposisjoner og bra uttrykk. Eksponerer i hvert fall en film i løpet av 15 minutter. Må ta en pause og en røyk! Går ut av sykehusstua.

For en hverdag for menneskene her! Min også for den saks skyld. Tenker på livet hjemme i Norge. På minnene og det de driver med der hjemme. De virker så utrolig fjerne og fremmede for meg nå. Jeg kunne like godt stått på planeten Mars i full romdrakt. Ingen hjemme vil forstå allikevel.

 Jeg føler at jeg kunne vært her resten av livet på en måte. Det er her det finnes ekte mennesker, med ekte behov for trygghet og rettferd. Det er her det er ekte pulsslag for en virkelig sak! Jeg merker at her lever jeg også for noe mye større enn meg selv. Hjemme i Norge har Big Brother, TV-programmet, gått i om lag to år.

Utdrag av mail

mineskadet_gutt_paa_operasjonsbordet_2_by_elmer_laahne_LOWRES


Mineskadet gutt på operasjonsbordet. Foto: Elmer Laahne

Jeg blir sittende og tenke. Hvorfor er det jævlige så forståelig, og så makabert vakkert? Et vanvittig spenn. Fra det brutale og grusomme, til det dype og estetiske. Fra gallerier i New York, deres anerkjennelser, til krigsskildringer og bevis fra krigsutsatte menneskers ubegripelige og vanvittig blodige virkelighet.

Er det slik at uten den ene, hadde ikke den andre eksistert. Er det slik at bildene, filmene − ja det visuelle − faktisk og absurd nok alltid er preget av det kunstneriske? Er det det som gjør det hele så vanvittig intenst og emosjonelt tilgjengelig?

mineskadet_gutt_paa_operasjonsbordet_1_by_elmer_laahne_LOWRES


Mineskadet gutt på operasjonsbordet. Foto: Elmer Laahne

Jeg blir sittende å tenke på hva han har gjort. Hvordan han har gjort det. Det er som om bildene hans snakker til meg. Visualisert språk. Han har vært sin egen kriger, brukt kameraet som våpen. Distribuert sannhet. Samtidig har han laget kunst. For det er kunst det er.

Han har levert bevisene. Ikke i form av ord eller meninger. Ordløst. Han har vært formidleren, som via linsen har fortalt brutalt og uten omsvøp. Uten et unnskyldende smil eller en formildende verbal eller kroppslig gest. Bildene er hans språk. Hans måte å formidle, bearbeide og fortelle på.

Noe sårt og vakkert tvinger seg frem. Så forståelig og følsomt at jeg nesten mangler ord til å beskrive det.

Jeg reiser meg, går bort til vinduet og ser utover havet. Mine vinduer har aldri gardiner, jeg elsker å få verden, luften og solen inn i huset mitt. Mens jeg står der, fortsetter jeg å tenke.

Dette må ha kostet. Ingen kan se det han har sett uten på en eller annen måte å bli alvorlig preget av det.

Jeg river meg selv ut av tankene mine, går tilbake til bordet og blar videre i bunken. Et amerikansk fotomagasin har en lang artikkel om ham og om arbeidet hans. Han vant en pris i en fotokonkurranse i New York i 2002. Bildet han vant med viser en vannkran med et halvfullt glass vann under. Bildet er tatt idet en siste dråpe er i ferd med å falle ned i glasset. Etter den har falt ned i det halvfulle glasset, er det tomt i kranen. Da er det ikke mer.

Bildet heter «Last Drop».

Det er krevende å få gjenfortalt historier fra helvete. Men å være den som forteller, må være enda verre.

Jeg stålsetter meg til morgendagen.

last_drop_by_elmer_laahne_LOWRES


Last Drop. Foto: Elmer Laahne

 

Elmer Laahnes hjemmeside kan besøkes her: http://www.laahne.com/

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Arkiv

Om været

«Været gjorde at vi måtte skaffe oss klær, tak over hodet, oppvarming, vanningssystemer, paraply og solhatt. Og for å få til det, måtte vi utvikle språk, fornuft og samarbeidsevne. Kort sagt, været er en av grunnene til at vi i det hele tatt lever i en sivilisasjon.»

Tommy Sørbø

Om idealtypene kompetitiv og hierarkisk ære

«I kompetitiv ære konkurrerer alle om æren, og æresgruppen som kollektiv vurderer hvem som best oppfyller kravene æreskodeksen stiller. I hierarkisk ære finnes det én eller noen få personer på toppen av et hierarki som vurderer hvem som har ære og hvor mye, og resten av æresgruppen føyer seg etter denne vurderinga.»

Arnved Nedkvitne

Om realistiske utopier og barnevennlige samfunn

«For meg er en ‘realistisk utopi’ en som tar utgangspunkt i realistiske forutsetninger, og forsøker å vise at de kan utnyttes på en bedre måte. Derfor kommer ‘Det andre landet’ inn på temaer som datateknologi, automasjon, forurensning, kampen mot arbeidsløshet, og manns- og kvinneroller – fordi alt dette er rammebetingelser som våre barn vokser opp under. Etter mitt syn vil det ikke være mulig å skape et virkelig barnevennlig samfunn uten å finne bedre løsninger på slike samfunnsproblemer.»

Gudrun Eckblad

Om folkedannelsen

«En forklaring på den demokratiske samfunnsutvikling i det danske og det norske system, sammenholdt med det tyske, ligger i skoleinstitusjonen, i dens samfunnsformende rolle. Skulle dansk og norsk historie gjennom de siste par hundre år fanges i ett ord, måtte det være ‘utdanningsrevolusjon’. – Folkedannelsens elitegrupper sprang til dels ut av en kulturell dannelsestradisjon som var uavhengig av Universitetet, med folkehøyskolene og lærerseminarene som nøkkelinstitusjoner.»

Rune Slagstad

Om veien til menneskesamfunnet

«Vi er på vei mot en økonomisk tenkning som baserer seg på omsorg og tillit – en ømhet for den felles menneskelige opplevelsen av fristelser, gleder, skuffelser og seire. En erkjennelse av at næringslivet, globaliseringen og utviklingen starter med mennesket – med ideer, samarbeid, friksjon, konkurranse og skaperkraft.»

Kathrine Aspaas

Om memer og memetikk

«Selv om de fleste biologer nok etter hvert har godtatt at kultur og kulturell variasjon ikke kan reduseres til gener og genetikk, er det mange som ikke vil gi slipp på tanken om at vi dypest sett må ha å gjøre med den samme typen utvalgsmekanismer. På samme måten som genenes reproduksjon avhenger av overlevelsesmulighetene til organismene som bærer dem, må kulturelementene som kulturelle arter makter å spre og videreføre, avhenge av om disse elementene tjener artenes overlevelsesevne.»

Jon Schackt

Om Hakkebakkeskogen

«[At alle dyrene skulle gå på to ben] var meget viktig, og det skulle komme til å gå som en rød tråd gjennom alle hans oppsetninger av stykket, alle diskusjoner med teatersjefer, instruktører og skuespillere, alle insisterende forklaringer og detaljerte beskrivelser om hvordan det burde tolkes: Egners dyr var ikke dyr. (Med unntak av Hannibal.) De var mennesker i forkledning. Eller rettere: Menneskelige ideer i dyreham.»

Anders Heger

Om skriving

«Å skrive godt er [...] å forplikte seg overfor saken på slikt vis at både tankeinnholdet og den språklige ytelsen står fram, klart og påfallende. Det krever en dristighet, tror jeg, i alle fall en viss frimodighet.»

Anders Johansen

Om å samtale for å tenke

«Jeg trenger å ‘skrive for å tenke’, men også å ‘snakke for å tenke’. Samtale bidrar til språkutvikling og skaper kunnskap. Kritikk og dialog er en måte å oppdage nye sammenhenger på, akkurat som skriving. Samtalen kan dessuten gi en bekreftelse på at du holder på med akkurat det du skal.»

Sissel Lie

Om for mye litteratur

«Det er nettopp når oppgaveforfatteren ser hvor mange antall treff han eller hun får at det dialektiske forholdet mellom problemformuleringen, litteratursøkingen og den eksisterende litteraturen virkelig går opp for vedkommende.»

Lotte Rienecker og Peter Stray Jørgensen

Om offentlig fornuft

«En borger engasjerer seg altså i offentlig fornuft når han eller hun reflekterer innenfor et rammeverk som består av det han eller hun oppriktig mener er det mest rimelige politiske rettferdighetsbegrepet, en oppfatning som uttrykker politiske verdier som andre frie og likeverdige borgere også med rimelighet kan forventes å gi sin tilslutning.»

John Rawls

Om det metaforiske økosystemet

«I vår daglige språkbruk - snakking, lytting, skriving og lesing - trekker vi veksler på et digert økosystem som vi bruker og bidrar til hver gang vi åpner munnen eller ørene, og som ikke kan eksistere på noen annen måte enn den kollektive. Så hvis mennesker er selviske, må de først være uselviske. De må kunne legge sine strategier innenfor et kommunikativt fellesskap.»

Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksen

Om den trykte boka

«Det er neppe tilfeldig at det nettopp er når den trykte boka er mer truet enn den antagelig noen gang har vært, at interessen for dens vesen, dens effekt på teksters betydningsdannelse og de vilkår den har lagt for teksters liv i kulturen, for alvor er i ferd med å utforskes.»

Tore Rem