À Propos de Paris

27/01/2016
Av

Jo nærmere jeg kommer sentrum av Paris, jo tettere ligger husbåtene ved Seinens bredder. Motoren har gode dager nå, for båten seiler medstrøms og gjør behagelig fart uten anstrengelser. Fra båtstereoen lyder Edit Piaf med sin viberende stemme til akkordene fra et trekkspill.

Sous le ciel de Paris
S’envole une chanson
Hum Hum

Reiseruten_gjennom_Frankrike


Reiseruten gjennom Frankrike. Blått er elv. Rødt er kanal. Copyright Euroatlas Nussli 2009

Himmelen i Paris, nynner alltid en sang, hum hum. På dekket av en husbåt ved motsatt bredd står det en gråhåret mann med hestehale og maler. Jeg tipper han bruker husbåtene og landskapet på min side av elven som motiv, for han løfter blikket flere ganger idet jeg passerer. Jeg hever kameraet med telelinsen; flaff, flaff. I et ubemerket sekund sikrer jeg meg et par uposerte øyeblikk i kunstnerens liv.

Husbåten hans har halvparten av lastelukene erstattet med takvinduer, og den andre halvparten bygget som terrasse med soltak over. Kunstnerens husbåt er en lekter uten last, og om jeg skal gjette, stikker det flatbunnede fartøyet bare en støvelskafthøyde ned i vannet. Skipssidene har runde vinduer, store som i et bolighus, og jeg ser for meg at stuen har et gulv dekket av fransk eik, og en lenestol, en lampe og et lite bord ved vinduet. Det ligger flere husbåter inne ved bredden. De er ombyggede lektere, tidligere penicher bygget etter Freycinet-standarden. De har en grunnflate opp mot to hundre kvadratmeter, og med fradrag for maskinrom, styrhus og andre mystiske hulrom i en båt, er det fortsatt rikelig med plass slik at de fleste vil oppleve en sånn farkost som en deilig bolig på vannet.

dag_ahlgren_paa_seinen


Dag Ahlgren på Seinen. Foto: Mannskapet

Bruene ligger tettere mot sentrum, og jeg tar meg selv i å speide etter Eiffeltårnet. Over oss passerer det et tog, og lyden av jern mot jern tar over for motorens stillferdige vesen. Jeg har en følelse av at vi, min kone Kjerstin og jeg, hun går for  øvrig under navnet Mannskapet, nærmer oss åpningen til gjestehavnen ved Place de la Bastille, stedet vi skal bo de neste dagene. Midt i Paris. Jeg lar autopiloten styre, slik at jeg kan få begge hendene fri til å bla i kartboken.

På høyre side ligger Gare de Lyon, jernbanestasjonen der høyhastighetstoget TGV sender og henter folk til og fra Middelhavet i syd. TGV-toget har verdensrekord i fart og bruker tre timer fra Paris til Marseille, tilsvarende den samme distansen vi bruker tre uker på med båten.

Jeg legger fra meg kartboken og knipser et bilde av noe som ligner klokketårnet på Gare de Lyon, for det minner meg om bakgrunnskulissen i et fotografi av Henri Cartier-Bresson. Bildet er tatt ved en jernbanestasjon og viser en mann som hopper fra en stige som ligger i en vanndam. Mannen forsøker seg på et langt sprang for å unngå å bli våt på beina.

I spranget ser han ut som en danser. Posituren speiles i vannet og er fanget i mikrosekundet før mannens fot vil ødelegge vannspeilet. På en reklameplakat i bakgrunnen vises silhuetten av en danser i samme positur. Det er også en annen reklameplakat der det står «Railowsky», og den fungerer som ordspill fordi stigen i vannet skaper assosiasjoner til en jernbaneskinne.

«Der er Notre-Dame», sier Mannskapet.

Jeg dras ut av tankene og inn i virkeligheten med hendene på rattet. Jeg forventer å se den gotiske katedralen tårne seg opp foran båten, men det gjør den ikke. Det eneste jeg ser er at elven deler seg i to smale løp, og at strømmen er stri, og at det begynner å haste med å ta en beslutning om hvilken side jeg skal velge. På høyre side av elven får jeg øye på en åpning i elvebredden, og jeg bestemmer meg for å finne ut om denne leder til gjestehavnen. Jeg gir mer kraft på motoren og vrir hardt over. Vi flyter på tvers i noen sekunder, før jeg får baugen opp mot strømmen og kan styre inn i åpningen.

ombygde_lektere_paa_seinen_i_paris


Ombygde lektere på Seinen i Paris. Foto: Dag Ahlgren

Det står i guideboken at gjestehavnen Port de l’Arsenal er å treffe på VHF-kanal ni. Jeg bryr meg ikke med å kalle dem opp på radioen, for etter passering av ett hundre og åtti sluser og flere titalls gjestehavner på vannveiene i Frankrike, er det fortsatt ingen som har tatt seg bryet med å svare på mine oppkallinger. Jeg kan like godt seile frem til enhver sluse eller inn i en gjestehavn uten å kalle på noen som helst, og i stedet vise frem båtens sanne ansikt og motiver. For kan det egentlig være noen tvil om hva jeg vil, når jeg nærmer meg en sluse eller kjører inn i en gjestehavn?

Slusedøren åpnes, og jeg kjører inn under en buet bro. Det er noe sakralt over det hele. Veggene inne i slusen er sleipe, og jeg tar på hansker da jeg skal fortøye. Mannskapet gjør det samme. Et metro-tog passerer over oss og fyller luften med skrammel. På pontongen under jernbaneskinnene ligger det en militærsovepose og et par hullete plastposer, fylt med en eller annens eiendeler.

Det dukker opp en motorbåt bak oss inne i slusen. De vil det samme som oss. Vi hilser avmålt slik båtfolk hilser på hverandre, selv om vi antageligvis ikke har noe annet felles enn at vi er av samme type pattedyr som tilfeldigvis eier en båt.

Det er merkelig dette med hilsing. På havet hilser også båtfolk på hverandre. Men ikke alle. Motorbåtfolk hilser på motorbåtfolk. Seilere hilser på seilere. Seilere hilser ikke på motorbåtfolk. Motorbåtfolk hilser ikke på seilere. Jeg hilser også bare på seilbåtfolk, bortsett fra de som kjører motor med seilene nede når vinden blåser. De burde kjøpe seg motorbåt i stedet.

På de franske vannveiene er vi alle motorbåtfolk, for alle seilbåtene har tatt av masten og hilser på motorbåtfolk og motsatt. Nesten. Fritidsbåtfolk hilser på fritidsbåtfolk. Lekterfolk hilser på lekterfolk. Jeg har flere ganger forsøkt å hilse til en lekter, men de hilser ikke tilbake. Ikke dekksmatrosen. Ikke styrmannen. Ikke kapteinen. Ikke kona til kapteinen. Ikke bikkja. Ikke engang katten hilser.

baathavnen_ved_place_de_bastille_i_paris_1024


Båthavnen ved Place de Bastille i Paris. Foto: Dag Ahlgren

Båten løftes opp. Foran oss ligger gjestehavnen Port de l’Arsenal. Jeg får tid til en rask titt i kikkerten før slusedørene åpner. En bris treffer meg i ansiktet med lukten av vår. Ved enden av gjestehavnen ser jeg den grønne stolpen på Place de la Bastille med en gullforgylt statue på toppen. Monumentet er laget til minne om julirevolusjonen i 1830, da en konge ble byttet ut med en annen konge. Jeg ser også deler av en rund bygning med glassfasade som jeg antar er Opera Bastille, bygget i forbindelse med tohundreårsjubileet for den franske revolusjon i 1989.

Jeg kjører et par båtlengder frem, og legger til ved en toetasjes bygning med hvit steinfasade og lilla jernramme rundt vinduene. Jeg går opp i andre etasje, eller det som er første etasje i Frankrike, og håper at jeg treffer en som kan engelsk. Etter en langtekkelig registrering av båtens lengde, bredde og diverse detaljer, samt betaling for fem døgn med Visa-kortet, trekker havneverten opp et turistkart og tegner tre ringer med en rød tusj. Den siste ringen får en tykkere strek enn de to første. Havneverten snakker engelsk, men om jeg ikke hører godt etter, lyder det som fransk. Engelske ord med fransk uttale.

«Here is the Metro, the supermarket and the bakery.»

Mens Mannskapet drar til bakeriet, går jeg en tur for å finne ut av om det kjente bildet til Henri Cartier-Bresson er tatt ved jernbanestasjonen jeg fotograferte fra båten tidligere på dagen. Jeg vandrer oppover langs Seinen, og finner jernbanestasjonen. Gare de Lyon har et klokketårn, men jeg er usikker på om det er det samme som på fotografiet. Bygningen kan være ombygget, for bildet ble tatt i 1932.

husbaat_paa_seinen_ved_paris_ forsteder_1


Husbåt på Seinen ved forstad til Paris. Foto: Dag Ahlgren

Jeg trasker i vei for å finne en bokhandel, og der har de boken À Propos de Paris av Henri Cartier-Bresson. Tittelen betyr «Om Paris». Bildeteksten gir meg svaret, for der står det «Derriere la Gare Saint-Lazare», som betyr «Bak Saint-Lazare jernbanestasjon». Jeg har tatt feil av de to jernbanestasjonene.

Under en Interrail-tur som tjueåring rotet jeg også med jernbanestasjonene i Paris. Jeg lette og lette etter toget til Marseille på feil jernbanestasjon, helt til jeg traff en engelsktalende franskmann som sendte meg og ryggsekken ned i metroen med en lapp det stod «Gare de Lyon» på. Jeg er sikkert ikke den første som har forvekslet jernbanestasjonene i Paris, for det er seks stykker av dem.

I filmen French Kiss med Kevin Kline, Meg Ryan og Jean Reno forveksler de jernbanestasjonene Gare de Lyon og Gare Saint-Lazare med hverandre. I den siste scenen der Kevin Klines karakter jages av Jean Renos karakter, som er fransk politi, prøver de å gå om bord på et tog sørover til Cannes fra Gare Saint-Lazare. Det er bare det at det ikke går tog til Cannes derfra. Derfra går det kun tog nordover. De som skal til Cannes, må ta tog fra Gare de Lyon.

husbaat_paa_seinen_ved_paris_ forsteder_2


Husbåt på Seinen ved forstad til Paris. Foto: Dag Ahlgren

Når filmfolk forveksler to jernbanestasjoner, gjør de det sannsynligvis med vilje. Ville de låne etoset til den franske impresjonisten Claude Monet, som er verdenskjent for sine bilder av jernbanestasjonen Gare Saint-Lazare? Claude Monet ankom selv denne stasjonen mange ganger i sitt liv fra hjemstedet Le Havre. Claude Monet malte folkelivet på perrongene og togene som pustet seg inn og ut av stasjonsbygningen, og brydde seg lite om det berømte klokketårnet, som ligner Big Ben i London på Storbritannias House of Parliament.

Jeg går tilbake mot båten, men får ikke bildet til Cartier-Bresson ut av hodet. Mannen som hopper fra en stige i vannet bak jernbanestasjonen, henger fast på netthinnen min. Jeg minnes et intervju med Henri Cartier-Bresson på YouTube:

«Jeg tok bildet i en sprekk mellom to planker.»
«Kunne du se mannen hoppe?»
«Nei, jeg kunne ikke se gjennom viewfinderen.»
«Var det flaks?»
«Det er alltid flaks.»

Jeg er tilbake igjen ved gjestehavnen Port de l’Arsenal. Fritidsbåtene ligger tett langs begge sider av havnen, som ligner en gammel vollgrav. Før den franske revolusjon var havnen en renne som forsynte vollgraven rundt Bastille-fortet ved Seinen med vann. Etter ødeleggelsen av fortet under den franske revolusjon, ble rennen gravd ut og omgjort til lekterhavn.

Mens jeg går langs havnen, kan jeg nærmest høre og lukte livet noen  generasjoner tilbake, der svette menn i bar overkropp, hvite i håret av melstøv går på rekke med brune sekker over skulderen. Tilbud og priser på varer ropes ut mellom handelsmennene og overdøver lukten av hest, tømmer og tjære. Ved siden av en vogn står en gråskjegget grosserer og holder telling med lasten av planker. De to hestene foran vognen har hver sin pose foran mulen som beveger seg i takt med tyggingen. Latteren fra en sjauergjeng lenger borte er muntrere enn vanlig, fordi det er hull i et fat med rødvin og karene står på huk for å fange strålen med de tørste munnene sine.

Lekterhavnen er en viktig havn for Paris helt til lastebilene tar over. På åttitallet blir den ombygget til fritidsbåthavn med mer enn hundre og sytti båtplasser. Jeg går inn en knirkende jerndør, ned en trapp og bort til båten. Mannskapet sitter og leser da jeg kommer ned i cockpiten. Hun titter opp med sitt åpne ansikt. Jeg ser en bagett, litt ost og en flaske rødvin på bordet nede i salongen.

«Hva nå?»
«Et glass rødt?»
«Ja, et glass rødt.»

 

Internettkilder:

https://www.youtube.com/watch?v=QfzX9cElKsQ

https://www.youtube.com/watch?v=hyhMqDfmG9o

https://www.youtube.com/watch?v=YxMBp4Ef3ek

https://www.youtube.com/watch?v=kouTi-0csLga

https://no.wikipedia.org/wiki/Claude_Monet

https://en.wikipedia.org/wiki/TGV

https://iconicphotos.wordpress.com/tag/henri-cartier-bresson

https://en.wikipedia.org/wiki/Gare_Saint-Lazare

http://www.henricartierbresson.org/en/hcb/biography/

http://www.metrolyrics.com/sous-le-ciel-de-paris-lyrics-edith-piaf.html

https://www.youtube.com/watch?v=8OYX9uD29m0

https://no.wikipedia.org/wiki/Notre-Dame

https://no.wikipedia.org/wiki/Place_de_la_Bastille

https://no.wikipedia.org/wiki/Édith_Piaf

https://fr.wikipedia.org/wiki/Port_de_l%27Arsenal

 

Filmer på YouTube:

ARTE France Les films à Lou 1992: Henri Cartier-Bresson: L’amour tout court (Just plain love). https://www.youtube.com/watch?v=ZYYwqo8HKbw&list=PL5rGY-tiTY6NkJyiWgV5TF52CbfH3ljKi

Henri Cartier-Bresson. Pen, brush and camera. Regissør: Patricia Wheatley. BBC. https://www.youtube.com/watch?v=ei45S87R2dk&index=2&list=PL5rGY-tiTY6NkJyiWgV5TF52CbfH3ljKi

 

Bøker:

Cartier-Bresson, H. 1998. À Propos de Paris. New York: Bulfinch Press

Cartier-Bresson, H. 2014. The decisive moment. Tyskland: Gerhard Steidl

Edwards-May, D. og R. Somerville 2002. Inland waterways of France. 7. utgave. London: Imray, Laurie, Norie & Wilson Ltd

Melberg, A. (2005). Å reise og skrive, side 9−36. Oslo: Spartacus forlag

Voies Navigables. Mai 2007. Kanalbok 19. Bourgogne est − de Joigny à Chalon-sur-Saône. Paris: Tourisme et navigation

 

Kart:

Imray publications 2002. The Inland Waterways of France

Voies Navigables. Nov. 2007. Kanalkart 21 over Frankrike. Paris: Tourisme et navigation

 

 

 

1 kommentar til À Propos de Paris

  1. Geir Ove on 27/01/2016 at 18.34

    Flott, Du er flink til å skrive Dag. Boka om turen på kanalen blir godt lesestoff. God tur videre nedover.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Arkiv

Om været

«Været gjorde at vi måtte skaffe oss klær, tak over hodet, oppvarming, vanningssystemer, paraply og solhatt. Og for å få til det, måtte vi utvikle språk, fornuft og samarbeidsevne. Kort sagt, været er en av grunnene til at vi i det hele tatt lever i en sivilisasjon.»

Tommy Sørbø

Om idealtypene kompetitiv og hierarkisk ære

«I kompetitiv ære konkurrerer alle om æren, og æresgruppen som kollektiv vurderer hvem som best oppfyller kravene æreskodeksen stiller. I hierarkisk ære finnes det én eller noen få personer på toppen av et hierarki som vurderer hvem som har ære og hvor mye, og resten av æresgruppen føyer seg etter denne vurderinga.»

Arnved Nedkvitne

Om realistiske utopier og barnevennlige samfunn

«For meg er en ‘realistisk utopi’ en som tar utgangspunkt i realistiske forutsetninger, og forsøker å vise at de kan utnyttes på en bedre måte. Derfor kommer ‘Det andre landet’ inn på temaer som datateknologi, automasjon, forurensning, kampen mot arbeidsløshet, og manns- og kvinneroller – fordi alt dette er rammebetingelser som våre barn vokser opp under. Etter mitt syn vil det ikke være mulig å skape et virkelig barnevennlig samfunn uten å finne bedre løsninger på slike samfunnsproblemer.»

Gudrun Eckblad

Om folkedannelsen

«En forklaring på den demokratiske samfunnsutvikling i det danske og det norske system, sammenholdt med det tyske, ligger i skoleinstitusjonen, i dens samfunnsformende rolle. Skulle dansk og norsk historie gjennom de siste par hundre år fanges i ett ord, måtte det være ‘utdanningsrevolusjon’. – Folkedannelsens elitegrupper sprang til dels ut av en kulturell dannelsestradisjon som var uavhengig av Universitetet, med folkehøyskolene og lærerseminarene som nøkkelinstitusjoner.»

Rune Slagstad

Om veien til menneskesamfunnet

«Vi er på vei mot en økonomisk tenkning som baserer seg på omsorg og tillit – en ømhet for den felles menneskelige opplevelsen av fristelser, gleder, skuffelser og seire. En erkjennelse av at næringslivet, globaliseringen og utviklingen starter med mennesket – med ideer, samarbeid, friksjon, konkurranse og skaperkraft.»

Kathrine Aspaas

Om memer og memetikk

«Selv om de fleste biologer nok etter hvert har godtatt at kultur og kulturell variasjon ikke kan reduseres til gener og genetikk, er det mange som ikke vil gi slipp på tanken om at vi dypest sett må ha å gjøre med den samme typen utvalgsmekanismer. På samme måten som genenes reproduksjon avhenger av overlevelsesmulighetene til organismene som bærer dem, må kulturelementene som kulturelle arter makter å spre og videreføre, avhenge av om disse elementene tjener artenes overlevelsesevne.»

Jon Schackt

Om Hakkebakkeskogen

«[At alle dyrene skulle gå på to ben] var meget viktig, og det skulle komme til å gå som en rød tråd gjennom alle hans oppsetninger av stykket, alle diskusjoner med teatersjefer, instruktører og skuespillere, alle insisterende forklaringer og detaljerte beskrivelser om hvordan det burde tolkes: Egners dyr var ikke dyr. (Med unntak av Hannibal.) De var mennesker i forkledning. Eller rettere: Menneskelige ideer i dyreham.»

Anders Heger

Om skriving

«Å skrive godt er [...] å forplikte seg overfor saken på slikt vis at både tankeinnholdet og den språklige ytelsen står fram, klart og påfallende. Det krever en dristighet, tror jeg, i alle fall en viss frimodighet.»

Anders Johansen

Om å samtale for å tenke

«Jeg trenger å ‘skrive for å tenke’, men også å ‘snakke for å tenke’. Samtale bidrar til språkutvikling og skaper kunnskap. Kritikk og dialog er en måte å oppdage nye sammenhenger på, akkurat som skriving. Samtalen kan dessuten gi en bekreftelse på at du holder på med akkurat det du skal.»

Sissel Lie

Om for mye litteratur

«Det er nettopp når oppgaveforfatteren ser hvor mange antall treff han eller hun får at det dialektiske forholdet mellom problemformuleringen, litteratursøkingen og den eksisterende litteraturen virkelig går opp for vedkommende.»

Lotte Rienecker og Peter Stray Jørgensen

Om offentlig fornuft

«En borger engasjerer seg altså i offentlig fornuft når han eller hun reflekterer innenfor et rammeverk som består av det han eller hun oppriktig mener er det mest rimelige politiske rettferdighetsbegrepet, en oppfatning som uttrykker politiske verdier som andre frie og likeverdige borgere også med rimelighet kan forventes å gi sin tilslutning.»

John Rawls

Om det metaforiske økosystemet

«I vår daglige språkbruk - snakking, lytting, skriving og lesing - trekker vi veksler på et digert økosystem som vi bruker og bidrar til hver gang vi åpner munnen eller ørene, og som ikke kan eksistere på noen annen måte enn den kollektive. Så hvis mennesker er selviske, må de først være uselviske. De må kunne legge sine strategier innenfor et kommunikativt fellesskap.»

Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksen

Om den trykte boka

«Det er neppe tilfeldig at det nettopp er når den trykte boka er mer truet enn den antagelig noen gang har vært, at interessen for dens vesen, dens effekt på teksters betydningsdannelse og de vilkår den har lagt for teksters liv i kulturen, for alvor er i ferd med å utforskes.»

Tore Rem