Det er vakkert å våge. Et portrett av essayisten Zenta Mauriņa

Montaigne skal ha hatt 1000 bøker. Store deler var arvet av en god venn og gestaltet en imponerende mengde på 1500-tallet, da boktrykkerkunsten fortsatt var ung. Jeg har tre ganger så mange. En mengde som drøye fire hundre år seinere på ingen måte er forbeholdt rike aristokrater. En stor del av bøkene kom gradvis i løpet av studiene, noen har kommet som uavbestilte og uleste bokklubbøker, mens andre igjen stammer fra femtikronersposer på loppemarked. En bok er likevel bare støvsamler til man åpner den og trer inn i dens rike. Noen er og forblir fremmede gjester i min egen hylle. Andre har vært nære venner, ja nærmest familie. Enkelte vil jeg først seinere bli moden nok til å gjøre meg til venns med. Hyllemeter etter hyllemeter med potensielle samtaler venter meg, og samtaler å tørke støv av og å gjenoppta.

zenta_maurina_noen_titler


Noen av bøkene til Zenta Mauriņa.
Foto: Aleksejs Koškins

For en tid siden ryddet jeg i bøkene mine, og mens jeg flyttet om på dem, stoppet jeg opp. Gledesfylte gjensyn både med dypt savnede og til og med helt bortglemte venner. Blant bøkene fant jeg også noen essaysamlinger av Zenta Mauriņa. Jeg begynte å bla. Hadde lest dem flittig i sin tid. Beviset for det var blyantstrekene, både nitide, linealrette og slike man kan mistenke å ha blitt skriblet ned i en overfylt, ristende trolleybuss. Margene var prydet av til dels uforståelige kråketær. Først la jeg merke til alle de understrekede ordene som den gang var nye for meg i det latviske språket, så understrekningene som hadde med innholdet å gjøre. I løpet av disse tjue åra hadde jeg tydeligvis ikke bare gått gjennom en språklig modningsprosess, men også en intellektuell. Jeg kunne smile skjevt til hva som hadde virket interessant den gang, og hva jeg ikke hadde lagt merke til eller ikke forstått.

Det sies at essayet er den modne mannens sjanger. Men sier man essay i Latvia, er det imidlertid en kvinne man tenker på. Zenta Mauriņa (1897–1978) personifiserer essaysjangeren i latvisk kultur. Fem år gammel ble hun rammet av poliomyelitt og mistet evnen til å gå. Derfor tilbrakte hun det påfølgende trekvart århundre av livet i rullestol, og er dermed også Latvias mest kjente funksjonshemmede. Selv skriver hun at hun har to spesialiteter – for det første litteratur og filosofi, og for det andre sykdommer. Man skulle nesten tro det kom fra foreldrene – mora var pianist og faren lege.

Hun kalte seg selv en syntese mellom øst og vest. Hun hadde sin forankring i det nord- og vesteuropeisk tyske og latviske, men hadde samtidig gått på russisk gymnas og kommet inn i det slaviske. Uten å være nasjonalistisk, skrev hun om latvisk kultur og verdier. Mauriņa skrev både på latvisk og tysk.

En drøy mil fra havnebyen Liepāja ligger Grobiņa. Det var her Mauriņa vokste opp, den gang en del av det tsarrussiske riket. Den gang var det bare en lang gate med hus på begge sider. Byen er ikke stort større nå. Hun kunne fra barnsben av både tysk og russisk i tillegg til latvisk. Først hadde hun hjemmelærere, seinere gikk hun på russisk skole i Liepāja, hvor hennes lidenskap for russisk litteratur ble utviklet. Mauriņa skal etter hvert bli en av sin tids største Dostojevskij-kjennere. Allerede som ungdom har hun en sterk trang til formidling. Hun grunnlegger en egen pikeskole og begynner å skrive små skuespill som elevene oppfører.

Etter å ha studert baltisk filologi ved Latvias universitet, virket hun som foreleser og trollbant sitt publikum, og ble etter hvert en kjent skribent med opplagstall hennes forfatterkollegaer bare kunne drømme om. Bøkene hennes kom ut i tusenvis av eksemplarer, i en tid når selv et opplag på noen hundre var nok til å avstedkomme bifall.

Zenta Mauriņa fikk stipend for å dra til Heidelberg. Dette oppholdet kom til å påvirke hennes interesser. Her ble hun personlig kjent med tyske filosofer som Friedrich Gundolf (1880−1931) som bidro til hennes interesse for sammenliknende litteraturvitenskap, Karl Jaspers (1883−1969) som inspirerte henne med sine skrifter om personlighetsutvikling i den kreative prosess, essayisten Ernst Robert Curtius (1886−1956) og Martin Heidegger (1889−1976), som hun var kritisk innstilt til.

Hornbriller som dekker halve ansiktet. En tannfattig kvinnemunn forteller. Jeg ser et videoopptak fra 1990-tallet med en gammel kone som hadde vært på forelesningene til Zenta Mauriņa som ung pike. Gjennom det tjukke brilleglasset glitrer det, som om det var nettopp og ikke 60 år siden hun kom ut fra foredraget.

Hun hørte til den intellektuelle eliten, men det var ikke bare dem hun skrev og foreleste for. Zenta Mauriņa dro regelmessig til Mūrmuiža folkehøyskole hvor hun hadde til sammen 130 forelesninger. Bygdeungdom kom til fots, på sykkel og med hest langveisfra for å høre henne forelese blant annet om etikk, personlighet og store mennesker som Grieg, Ibsen, Undset, Dostojevskij, Dante, Shakespeare, Rainis, Kant og Gandhi.

I 1940 blir Latvia okkupert av Sovjet, så av Tyskland, og i 1944 flykter hun og mannen til Tyskland, da Latvia blir okkupert av Sovjet for annen gang, og videre til Sverige i september 1946. Hun kom til Sverige og Uppsala som flyktning, og der holdt hun foredrag for sine landsmenn om litteraturen i landet de alle var kommet til. På universitetet i Uppsala holder hun forelesninger om Dostojevskij, og seinere om svensk-tyske litteraturforbindelser.

zenta_maurina_dedikasjon


En bok om nordiske tema og variasjoner, kjøpt på antikvariat, inneholder Zenta Mauriņas egenhendige julehilsen.
Foto: Aleksejs Koškins

En av bøkene som dukket opp under bokoppryddingen min, var Ziemeļu tēmas un variācijas, eller Nordiske tema og variasjoner – en heftet trykksak jeg en gang hadde støtt på i mitt yndlingsantikvariat og kjøpt for en slikk og ingenting. Den kom som et resultat av en reise til Finland i september 1938 hvor hun holdt foredrag og traff kulturpersonligheter. Inne i boka står en julehilsen underskrevet Zenta i gammeldags blekkskrift. Det at forfatteren har holdt boka i sine hender og skrevet dette egenhendig, skulle jo rasjonelt sett ikke bety noe, men jeg må innrømme at det gir en barnlig glede – som ved et gjevt glansbilde, et sjeldent frimerke eller en gammel mynt. Blekkstrekene stråler museumsmagi.

Mange store baltiske kulturpersonligheter har og har hatt nære forbindelser til Norden og en interesse for det nordiske. Zenta Mauriņa er ikke noe unntak. Det er hun som har oversatt Kristin Lavransdatter og Olav Audunssøn til latvisk, og Undset var for øvrig en av de mange kjente forfatterne hun brevvekslet med. I essaysamlingen Nordiske tema og variasjoner skriver hun også om finsk litteratur. I essayene om Peer Gynt («Peer Gynt og Solveig. Og jeg skal nok vente, for det lovte jeg sist») og Brand («Brand av Ibsen eller Var Gud human mot Kristus?») legger hun vekt på det allmennmenneskelige i skuespillene og det tidløse i karakterene. Mauriņa kaller Brand et av de mørkeste dramaene i verdens litteraturhistorie, og dette mørke kommer fram av naturen og menneskelige følelser på kanten av galskap. Interessant er det at hun trekker fram spesielt Agnes’ rolle i skuespillet. Typisk for Mauriņa, en styrke fra hennes studier i sammenliknende litteraturvitenskap, er at hun setter ting i kontekst når hun skriver om litteratur. Peer Gynt setter hun i den såkalte myrvassergruppa – Edgars hos Rūdolfs Blaumanis, Erlend hos Sigrid Undset og Gösta Berling hos Selma Lagerlöf. Disse mennene mangler en sterk karakter, men har likevel evnen til å elske – i motsetning til Brand. I essaysamlinga Kulturrøtter (Kultūras saknes) har hun et essay som bærer navnet «Forståelsen av det tragiske hos nordiske forfattere og Shakespeare» der hun tar for seg forholdet mellom skjebnen og den frie vilje i nordisk litteratur.

Hun skriver mye om litteratur og store kunstnere, men også om generelle temaer som kjærlighet, glede, smerte, død og ensomhet, om livsbejaelse. Hun skriver mye om kvinner. Om sterke kvinner – både litterære skikkelser og kvinner som har levd: Agnes, Kristin Lavransdatter, Anna Brigadere, Gertrude Stein, Anna Akhmatova. Etter krigen skriver hun også mye om antifascister, om Anne Frank og norske Petter Moen (1901−1944) som skrev dagbok da han satt fengslet på Møllergata ved å stikke hull i toalettpapir. Et annet tema som opptok henne var folkemordet på armenerne, som ikke var så godt kjent ellers i verden den gang.

Mauriņa skriver at hun ser på essayet som en type samtalekunst. Det at essayet ble til i Frankrike, mener hun er symptomatisk på grunn av den franske samtalen og mentaliteten. Hun mener at den latviske kulturen sånn sett skiller seg fra den franske dialogiske kulturen og den russiske åpenhjertigheten. Gårdene i Latvia ligger spredd som i norske bygder. Det vanlige er enkeltgårder. Når barna var mindre, ble de sendt ut for å gjete buskapen, de var ute alene uten andre barn å leke med, noe som etter hennes mening har påvirket det latviske lynnet med sin innelukkethet og reserverthet, og svekkede samtaleevner. Det er jo også diktet, lyrikken, som er den dominerende sjangeren i latvisk litteratur, ikke det episke. Men Mauriņa vil gå i dialog med leseren.

Hun ivret også etter en akademisk karriere. Først etter flere hindringer, i 1938, forsvarer hun doktoravhandlinga Verdensanskuelsen til Fricis Bārda. Salen er stappfull, og utenfor universitetsbygningen står en stor flokk mennesker med blomster. Etter fire timers akademisk tortur får hun doktorgrad med Summa cum laude. Hun fikk sin doktorgrad til sist i en stat der styresmaktene kunne styre sin begeistring for henne. For heller ikke i den demokratiske mellomkrigstida unnslapp hun kritikk. Hun ble ikke regnet som nasjonal nok, hun var for kosmopolitisk. Hun ble regnet som altfor tyskvennlig. For de tyske styresmaktene under den nazistiske okkupasjonen var hun også farlig. Zenta Mauriņa flyktet fra sovjetstyret. Latvias største essayist var borte fra landet. Essayistikken hennes likeså.

Det kan være fristende å spørre – hva hvis Mauriņa hadde blitt i Latvia? Sannsynligvis ville hun endt opp i Sibir, slik som andre av de intellektuelle og mindre føyelige gjorde. Og hva med skrivingen? Essaysjangeren er, på grunn av sin karakter, en meget vanskelig sjanger for et totalitært styre. Det å ta tankene med på spasertur er farlig. Det praktiserte man ikke i Sovjet. Eller – det er klart man gjorde det, men med penn i hånd ble det strøket av en av de to sensurene – selvsensuren og partiets sensur. Andre forfattere kom i konsentrasjonsleir eller ble deportert. Selvfølgelig var ikke sjangeren forbudt, men den sovjetiske jordlappen den var henvist til, var nærmest for stengrunn å regne.  Essayet var en sjanger som ikke passet inn i det politiserte litterære landskap. Substantivene partiet og sovjetfolket hadde i stor grad erstattet det personlige pronomenet jeg. Men essayet er en tekst i jeg-form. I sovjetlatviske litteraturteoribøker og litteraturhistorier nevnes essaysjangeren knapt. Zenta Mauriņa er en ikke-eksisterende forfatter, og den sovjetlatviske litteraturforskeren Solokova, som i egenskap av rullestolbruker må ha identifisert seg med Mauriņa, måtte vente flere tiår før hun kunne publisere sin monografi om forfatteren. Latvias mest rendyrkede og største essayist nevnes ikke i oppslagsverk om latvisk litteratur. Selv ikke under oppslagsartikkelen om essayet. Først ved slutten av sovjettida på 1980-tallet blir hun atter utgitt i hjemlandet.

På jernbanestasjonen i Freiburg er det en liten blomsterbutikk i undergangen. Og jeg får et innfall. Ikke et av de geniale. Bare et av de små øyeblikkene av irrasjonalitet. Eller kanskje det egentlig er det rasjonelle som inntreffer innfallsvis, mens vi ellers for det meste drives av vane og tilfeldige valg? Jeg kjøpte i alle fall en liten bukett krokus. Hvit og fiolett. Toget tar meg med de 15 kilometerne sørover til Bad Krozingen, en liten tysk småby. På gravlunden ligger byens æresborger Zenta Mauriņa og ektemannen Konstantīns Raudive. Jeg legger blomstene på grava. For hvem? Hun får jo ikke se dem, og de kommer til å visne og bli fjernet. Fra gravlunden er det ikke langt til Römersweg 8 der hun bodde de siste årene av sitt liv. En slitt jeep i garasjen, noen gummistøvler på trammen. Noen leker slengt rundt. En gang var det en stein her hvor det sto at Zenta Mauriņa hadde bodd her. Den er ikke å se. Nå en hvilken som helst familie, og dette kunne vært hvilket som helst hus.

På femtitallet er hun blitt stor i Sverige og Tyskland. Og hun selv har blitt en det holdes foredrag om, en typisk tittel er «Zenta Mauriņa som europeer». Hun får besøkt av essayisten og FNs generalsekretær Dag Hammarskiöld. Hun mottar Gustav VI Adolfs reisestipend i 1960 og Kondrad Adenauer-prisen i 1971 med halvannet tusen mennesker til stede ved overrekkelsen. I 1965 flytter hun tilbake til Tyskland og bosetter seg i Bad Krozingen. Også i eksil hadde hun omfattende foredragsvirksomhet med opptredener i Tyskland, Sveits og Italia. 25. april 1978 dør Zenta Mauriņa i Basel i Sveits.

rullestol_1024


Etter poliomyelitt i barndommen var Zenta Mauriņa avhengig av rullestol, men som skrivende individ behandlet hun seg selv som et friskt menneske. Hennes egen rullestol står utstilt i hennes barndomshjem i Grobiņa.
Foto: Aleksejs Koškins

Når hun skriver om reiser, skriver hun aldri at hun ble trillet eller båret, men at hun skrider opp trappene, spaserer over brua, går bort til vinduet, rusler rundt og liknende. Som skrivende individ behandlet hun seg selv som et friskt menneske. Det fins ikke noen sykdom eller organ som får mennesket til å handle på en bestemt måte, mente Mauriņa. Det er ikke organismen, men ånden som bestemmer menneskets liv. Montaigne fant nærmest et fortrolig kameratskap med sine nyresteiner, skal vi tro det han skriver i essayet «Om erfaring». Mauriņa ble i motsetning til sin essaylæremester ikke venn med sine plager. Det hun fortier i essayene, velter fram i dagbøkene. Ikke kunne hun ty til opium som legen anbefalte – det dvasket ned tankene. Det var som tenkende og skrivende menneske hun hadde verdi. Det som sårer henne mest, er ikke de fysiske hindringene i en verden hvor adkomst i bygninger ikke er lagt til rette, men mangelen på mellommenneskelige ramper og heiser. Ikke bare var hun kvinne. I tillegg var hun krøpling. Men opp kom hun, og har blitt stående som en av de fremste latviske intellektuelle som også har nådd ut over sitt språks grenser.

 

Litteratur:

Burima, Maija (2007): Ibsens Latvijā. Rīga: Norden AB.

Cimdiņa, Ausma (2000): Teksts un klātbūtne. Rīga: Jumava.

Gudriķe, B. (2003): Zenta Mauriņa//Latviešu rakstniecība biogrāfijās. Rīga: Zinātne, side 391−393.

Maurina, Zenta (1953): Det sköna vågspelet. Stockholm: Nordstedts.

Mauriņa, Zenta (1990): Uzdrīkstēšanās. Izlase. Rīga: Liesma.

Mauriņa, Zenta (1992): Domu varavīksne. Rīga: Liesma.

Mauriņa, Zenta (1994): Zemes dziesma. Rīga: Preses Nams.

Mellis, Irene (1997): Trīsdesmit divi gadi kopa ar Zentu Mauriņu. Rīga: Daugava.

Rudzītis, Jānis (1977): Ziemeļu tēmas un variācijas. Tēvijas Sargs 1939.//Rudzītis, Jānis. Raksti. Vērtējumi un apceres par latviešu literātūru 1935−1970. Västerås: Ziemeļblāzma, side 220−222.

Vardaune, Dzintra (1991): Eseja//Kiršentāle, I. u.c. Prozas žanri. Rīga: Zinātne.

 

 

1 kommentar til Det er vakkert å våge. Et portrett av essayisten Zenta Mauriņa

  1. Berit Rusten on 17/09/2015 at 14.38

    Kjempeinteressant. Jeg liker at du trekker frem en kvinnelig essayist.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Arkiv

Om været

«Været gjorde at vi måtte skaffe oss klær, tak over hodet, oppvarming, vanningssystemer, paraply og solhatt. Og for å få til det, måtte vi utvikle språk, fornuft og samarbeidsevne. Kort sagt, været er en av grunnene til at vi i det hele tatt lever i en sivilisasjon.»

Tommy Sørbø

Om idealtypene kompetitiv og hierarkisk ære

«I kompetitiv ære konkurrerer alle om æren, og æresgruppen som kollektiv vurderer hvem som best oppfyller kravene æreskodeksen stiller. I hierarkisk ære finnes det én eller noen få personer på toppen av et hierarki som vurderer hvem som har ære og hvor mye, og resten av æresgruppen føyer seg etter denne vurderinga.»

Arnved Nedkvitne

Om realistiske utopier og barnevennlige samfunn

«For meg er en ‘realistisk utopi’ en som tar utgangspunkt i realistiske forutsetninger, og forsøker å vise at de kan utnyttes på en bedre måte. Derfor kommer ‘Det andre landet’ inn på temaer som datateknologi, automasjon, forurensning, kampen mot arbeidsløshet, og manns- og kvinneroller – fordi alt dette er rammebetingelser som våre barn vokser opp under. Etter mitt syn vil det ikke være mulig å skape et virkelig barnevennlig samfunn uten å finne bedre løsninger på slike samfunnsproblemer.»

Gudrun Eckblad

Om folkedannelsen

«En forklaring på den demokratiske samfunnsutvikling i det danske og det norske system, sammenholdt med det tyske, ligger i skoleinstitusjonen, i dens samfunnsformende rolle. Skulle dansk og norsk historie gjennom de siste par hundre år fanges i ett ord, måtte det være ‘utdanningsrevolusjon’. – Folkedannelsens elitegrupper sprang til dels ut av en kulturell dannelsestradisjon som var uavhengig av Universitetet, med folkehøyskolene og lærerseminarene som nøkkelinstitusjoner.»

Rune Slagstad

Om veien til menneskesamfunnet

«Vi er på vei mot en økonomisk tenkning som baserer seg på omsorg og tillit – en ømhet for den felles menneskelige opplevelsen av fristelser, gleder, skuffelser og seire. En erkjennelse av at næringslivet, globaliseringen og utviklingen starter med mennesket – med ideer, samarbeid, friksjon, konkurranse og skaperkraft.»

Kathrine Aspaas

Om memer og memetikk

«Selv om de fleste biologer nok etter hvert har godtatt at kultur og kulturell variasjon ikke kan reduseres til gener og genetikk, er det mange som ikke vil gi slipp på tanken om at vi dypest sett må ha å gjøre med den samme typen utvalgsmekanismer. På samme måten som genenes reproduksjon avhenger av overlevelsesmulighetene til organismene som bærer dem, må kulturelementene som kulturelle arter makter å spre og videreføre, avhenge av om disse elementene tjener artenes overlevelsesevne.»

Jon Schackt

Om Hakkebakkeskogen

«[At alle dyrene skulle gå på to ben] var meget viktig, og det skulle komme til å gå som en rød tråd gjennom alle hans oppsetninger av stykket, alle diskusjoner med teatersjefer, instruktører og skuespillere, alle insisterende forklaringer og detaljerte beskrivelser om hvordan det burde tolkes: Egners dyr var ikke dyr. (Med unntak av Hannibal.) De var mennesker i forkledning. Eller rettere: Menneskelige ideer i dyreham.»

Anders Heger

Om skriving

«Å skrive godt er [...] å forplikte seg overfor saken på slikt vis at både tankeinnholdet og den språklige ytelsen står fram, klart og påfallende. Det krever en dristighet, tror jeg, i alle fall en viss frimodighet.»

Anders Johansen

Om å samtale for å tenke

«Jeg trenger å ‘skrive for å tenke’, men også å ‘snakke for å tenke’. Samtale bidrar til språkutvikling og skaper kunnskap. Kritikk og dialog er en måte å oppdage nye sammenhenger på, akkurat som skriving. Samtalen kan dessuten gi en bekreftelse på at du holder på med akkurat det du skal.»

Sissel Lie

Om for mye litteratur

«Det er nettopp når oppgaveforfatteren ser hvor mange antall treff han eller hun får at det dialektiske forholdet mellom problemformuleringen, litteratursøkingen og den eksisterende litteraturen virkelig går opp for vedkommende.»

Lotte Rienecker og Peter Stray Jørgensen

Om offentlig fornuft

«En borger engasjerer seg altså i offentlig fornuft når han eller hun reflekterer innenfor et rammeverk som består av det han eller hun oppriktig mener er det mest rimelige politiske rettferdighetsbegrepet, en oppfatning som uttrykker politiske verdier som andre frie og likeverdige borgere også med rimelighet kan forventes å gi sin tilslutning.»

John Rawls

Om det metaforiske økosystemet

«I vår daglige språkbruk - snakking, lytting, skriving og lesing - trekker vi veksler på et digert økosystem som vi bruker og bidrar til hver gang vi åpner munnen eller ørene, og som ikke kan eksistere på noen annen måte enn den kollektive. Så hvis mennesker er selviske, må de først være uselviske. De må kunne legge sine strategier innenfor et kommunikativt fellesskap.»

Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksen

Om den trykte boka

«Det er neppe tilfeldig at det nettopp er når den trykte boka er mer truet enn den antagelig noen gang har vært, at interessen for dens vesen, dens effekt på teksters betydningsdannelse og de vilkår den har lagt for teksters liv i kulturen, for alvor er i ferd med å utforskes.»

Tore Rem