Knuts Skujenieks – et frø i snøen

Mitt første møte med Knuts Skujenieks var i 1989. Eller det var ikke et møte med ham. Det var med et av hans dikt. Og der, i kjelleren på Marienlyst, fant også mitt første møte med latvisk språk sted. Jeg sang i Sølvguttene og hadde nettopp blitt tatt opp i hovedkoret, var ikke aspirant mer. Det var forberedelse til guttekorfestival i Rīga, som den gang fortsatt var en del av Sovjetunionen. Det var Knuts Skujenieks som hadde skrevet teksten til en av sangene som alle korene på festivalen skulle synge. Det var spennende med Baltikum, og jeg visste kanskje litt mer enn de andre, siden jeg hadde vært i Estland som seksåring. Disse forberedelsene er samtidig knyttet til et nederlag. Jeg fikk visum til Sovjet, men jeg fikk ikke være med på turen. Det var begrenset med plasser, og jeg sang ikke «Naar fjordene blaaner» rent nok. Men etter det har jeg vært i Latvia mer enn noen av de andre i koret. Jeg har også møtt forfatteren i egen person flere ganger, siden han har nær tilknytning til det nordiske. Nå skal jeg møte ham igjen. Det er en varm maidag i 2014. Jeg kommer med buss fra Rīga til Salaspils, en liten by 20 km opp langs Daugava. Et smil, et hvitt skjegg og en lys sommerhatt ønsker meg hjertelig velkommen på bussholdeplassen. Vi spaserer langs en liten gate med eneboliger, for det meste i hvit murstein fra sovjettida. Det er grønt og frodig her. Vi går gjennom en port. Inn til hans hage. Kona hans, Inta, kommer ut og griper tak i meg. Fører meg bort til en benk og sier «Sett deg!». Når jeg har gjort det, sier hun «Lytt!». Og jeg lytter. Hører det man ikke hører i storbyen. Nemlig nattergalens sang blant annet ivrig fuglekvitter. Når vi går inn begynner en annen kvitring. Poetens ivrige kvitring. Alvorlige beretninger, ville anekdoter, spøk. De seks timene fylles som en tegning med fettstifter helt uten hvite flekker av pauser eller nøling. 

knuts_skujenieks_1024


Knuts Skujenieks i stuen i huset i Salaspils.
Foto: Snorre Karkkonen Svensson

Jurij Gagarin ble sendt opp i verdensrommet 12. april 1962. Dagen etter stormet komponisten og forfatteren Marģeris Zariņš begeistret inn i lokalene til Literatūra un Māksla (avisa Litteratur og kunst) i Rīga, som den gang var en del av Sovjet. Her jobbet den tjuefem år gamle Knuts Skujenieks. Komponisten ropte «Gutter, jeg trenger en tekst i løpet av en time!». Denne verdenssensasjonelle hendelsen hadde gitt ham musikalsk inspirasjon, og han trengte en tekst. Det ble en minikonkurranse, og Zariņš valgte teksten til Skujenieks. Samme kveld lød «En sang om en kosmonaut» på radioen. Samme sang med hans egen tekst var også å høre fem dager seinere i det fjerne fra en radio i gangen, da Skujenieks satt i kjelleren til KGB i Rīga.

Før dette hadde Knuts sammen med en del andre forfattere villet bytte ut ledelsen i forfatterforeningen som fortsatt var den samme som i Stalin-tida. Det politiske klimaet hadde imidlertid alt kjølnet etter tøværsperioden etter Stalins død. KGB ville ta en av dem til skrekk og advarsel. Knuts Skujenieks som nettopp hadde kommet fra Moskva og var relativt ukjent, ble det perfekte byttet. Det var jo ikke direkte ulovlig det at de ville kuppe styret i forfatterforeningen, så fengslingsårsaken ble at deler av diktene hans ble tolket i antisovjetisk retning. Noe av det som nevnes i rettssaken er også at han skal ha fortalt antisovjetiske vitser. Skulle det være grunnlag for dom, ville så å si hele sovjetbefolkningen være forbrytersk, for svart humor var en av overlevelsesmekanismene i Sovjet. Han hadde dessuten fått noen bøker på engelsk med politisk innhold ved et møte med amerikanere i Moskva, og også Encyclopedia Britannica i flere bind. Og disse hadde han tatt med til Latvia og latt andre få lese. Han hadde også sagt at han mente at Latvia ikke var uavhengig av Sovjetunionen selv om det er noe som var hevdet i den sovjetlatviske grunnloven. Knuts Skujenieks var ikke særlig politisk engasjert og neppe farlig for sovjetmakten, han ble tatt for å statuere et eksempel. I rettssaken fikk han samme dom som andre som virkelig hadde nasjonalt orienterte og antisovjetiske tanker.

Ikke var han noen antikommunist, ikke planla han noen forbryterske handlinger mot sovjetstyret. Han var bare litt for liberal, noe tøværet etter Stalins død hadde åpnet for. Det var ikke for det å forbryte seg mot menneskeheten, for å ha ydmyket, for å ha utøvd vold, for å ha spredd hat, men nettopp det motsatte – åpenhet, toleranse, medmenneskelighet − at han ble sendt bort.

Han ble sendt i straffeleir i sju år, og kom til Mordovia etter flere dager i tog, de siste 60 kilometerne på en jernbanelinje som ikke fantes på de sovjetiske jernbanekartene, til en leir som opprinnelig ble opprettet i 1914 for å internere østerrikske krigsfanger. 60 mann på rommet. Tynn suppe, bygg- eller hirsegrøt, akkurat nok til ikke å sulte i hjel. Billig tobakk fikk man også. På veggen en plakat med påskriften «Vi krever frihet til politiske fanger i Spania og Hellas!». Fysisk arbeid. Tanken på døden hjalp en med å overleve, ingen ville dø og bli begravet her, langt fra hjemlandet og familien. Hjem fikk man skrive to brev i måneden. De politiske fangene ble holdt atskilt fra de kriminelle, slik at de kriminelle ikke skulle besudles med farlige tanker.

Kanskje det å sitte i leir også bidro til litterær utvikling. I en slik situasjon er man bortenfor mange av livets småting. Litteraturen som skapes her er mindre påvirket av politiske konjunkturer, man trenger ikke ta hensyn til leserne, man trenger ikke ta hensyn til forleggeren, man trenger ikke ta hensyn til kritikerne. Det er friheten i det ufrie. Knuts lærer språk og leser mye.

Han skrev 1000 dikt i løpet av denne perioden. Disse ble sendt av ham selv og av andre til Latvia. Og de ble faktisk også diskutert av medlemmene på møter i den latviske forfatterforeningen ved to anledninger, hvilket var veldig spesielt og vitner om solidaritet fra de andre latviske forfatternes side.

Det var sju år i den lille leiren i den store leiren. For hele Sovjet var en stor leir der man riktignok kunne føre et normalt liv, men ut av leiren kom man ikke, begrenset besøk, sensurerte brev.

Men akkurat som Sovjet ikke var helt lukket, var heller ikke fangeleiren det. Selv i fangeleiren fikk de med seg hva som skjedde i Tsjekkoslovakia i 1968, og selv der fikk de tak i manifestet «To tusen ord». Og de som satt i leir fordi de var medlemmer av Jehovas vitner, fikk på merkelig vis tak i Vakttårnets nyeste utgaver fra Brooklyn.

Knuts satt tiden ut, men hans forfatterkollegaer i Latvia forsøkte å få ham ut tidligere. Og det skal ikke utelukkes at han hadde blitt sluppet ut, hadde han bare erkjent straffeskylden og angret sine handlinger. Det var først i 1989 at han ble rehabilitert av styresmaktene. Men da var det jo også allerede en annen tid.

Russland har tatt vare på flere av sovjettradisjonene. Det gjelder også hvordan de hanskes med de annerledestenkende. Det var også til Mordovia at Pussy Riot-medlemmet Nadesjda Tolokonnikova ble sendt etter aksjonen mot Putin i 2012.

 

Tilbakekomsten

Tilbake i Latvia i 1969 hadde Knuts trodd at det var ufaglært arbeid som ventet ham. Men KGB oppfordret ham paradoksalt nok til å vende tilbake til litteraturen. Det var nemlig slik at omverden hadde vist sin interesse gjennom Amnesty International. For KGB var det viktig å vise at han var aktiv som litterat. Han fikk publisert noen gjendiktninger av Garcia Lorca.

Den eneste måten han kunne reise på var ved skrivebordet, reise til andre land og kulturer gjennom litteraturen. Og Knuts reiste mer enn sine gjendikterkollegaer. Det gjorde han ved å oversette fra mange forskjellige språk. Slik fikk han også flere gjendiktninger utgitt, siden det var politikk på å variere språkene det ble utgitt oversettelser fra.

Først i 1978 kommer hans første diktsamling ut. Da har han vært aktiv dikter i 20 år allerede. Han får også ut en diktsamling på 1980-tallet. I tida før og etter 1991 er han svært aktiv samfunnsdebattant og gir et viktig bidrag i prosessen for gjenopprettelsen av Latvia som selvstendig stat.

I sovjettida var det bare to utenlandsreiser, til Praha og til Pori, Rīgas vennskapsby i Finland. I delegasjon vel å merke. Så åpnet verden seg på slutten av sovjettida, først dro han til Tyskland og Nederland, så til Canada og USA, og på begynnelsen av 1990-tallet reiste Knuts på busstur gjennom hele Norge. Han reiste til Sverige, til Island. Spania og Portugal. Seinere kom han til Australia. Disse reisene var både fritidsreiser med buss og jobbreiser, med deltakelse på litteraturfestivaler og liknende. 

knuts_skujenieks_maleri_1024


Mange av bildene på veggene framstiller Knuts Skujenieks selv, som dette maleriet av ham som er av en ukrainsk kunstner. Det ble malt mens han var i fangeleiren, og ble smuglet ut.
Foto: Snorre Karkkonen Svensson

Nå bor Knuts i Salaspils utenfor Rīga. Sønnen arbeider innen papirindustrien, dattera er en kjent designer i Nederland. Sønnen bor i nabohuset og dattera er på besøk i hjemlandet, så jeg får hilst på begge. Knuts viser meg rundt i huset. Først fotoveggen som visuelt forteller hele familiehistorien. Barndommen uten foreldre siden mora døde da han var liten og faren overlot ham til barnehjem og slektninger. Skole, studier, fangeleir og møte med presidenter og ministre. Stua kan romme store fester til seine nattetimer. Kunst på veggene. Mange av verkene framstiller Knuts selv. Vi går opp i andre etasje til arbeidsværelset. Før jeg begynner å undre meg over de tomme hyllene, kommer Knuts meg i forkjøpet. – Jeg har gitt bort de fleste bøkene til Nasjonalbiblioteket. Det er ingen som ellers vil få glede av dem når jeg går bort. På veggene henger det bilder, tegninger og sitater. På en hylle ligger det ære i små, polstrede esker. Han forteller ganske stolt om hver av ordenene fra mange ulike land, også Norge og Sverige. Og Knuts har en sterk forbindelse til Norden. Det nordiske kommer fram allerede i navnet – Knuts. Det er han ikke alene om − det finnes solveiger, gunnarer og andre latviere med nordiske navn. Selvfølgelig er det Knut Hamsuns navn han har arvet. Det er ikke særlig overraskende, for den gang var hele Europa betatt av Hamsuns trassige romantiske ånd. Og Undset og Hamsun har vært noen av de høyest elskede forfatterne i Latvia, og samlede verker av disse kom ut på latvisk før de fleste andre språk. Å finne ut noe mer om sine foreldres valg har ikke lykkes ham. Knuts Skujenieks har blitt oppkalt etter Hamsun, men nå er det andre som heter Knuts i Latvia som ikke er oppkalt etter Hamsun, men etter Skujenieks. For han har blitt en av Latvias fremste lyrikere. Samtidig er han en av dem som har brakt verden til Latvia gjennom sine mange gjendiktninger. Den første boka Knuts leste av Knut Hamsun var Sult. For en ungdom virket den mildt sagt merkelig til han selv fikk oppleve sult på kroppen i den sovjetiske konsentrasjonsleiren.

Han har gjendiktet fra mange språk, og bare hva han har gjendiktet av skandinavisk lyrikk viser bredde – alt fra Olav H. Hauge, Rolf Jacobsen og Jan Erik Vold via Thomas Kingo, Pia Tafdrup og Inger Kristensen til Gustav Fröding og Thomas Tranströmer. Han har gjendiktet Svantes viser av Benny Andersen, gjort kaffen klar om litt på latvisk. Bellmans epistler er gitt ut i bok og på plate i hans gjendikting, og en gruppe har gjort stor suksess med både Svantes viser og Bellman på latvisk. Nordiske middelalderballader og finske Kantelatar har han også gjort tilgjengelig på latvisk. Mange andre språk har han oversatt fra også – hebraisk, serbisk, polsk, slovensk, spansk, litauisk, armensk, italiensk, gresk og engelsk. Med hjelp av prosaoversettelser og med hjelp fra andre har det blitt over 70 språk.

 

Kulturmøter

Men hvorfor denne interessen for andre kulturer og språk? Han kommer ikke med noe klart svar selv, og jeg begynner å tenke. Kanskje det var fordi han vokste opp ved grensa til Litauen at interessen for de andre, de som ikke er oss, fikk spire. Hans bestemor hjalp både russiske og tyske krigsfanger med mat, snakket deres språk. Hun skilte ikke på folk etter nasjonalitet eller deres lederes politiske holdninger. Han gikk på skolen under den tyske okkupasjonen og i de første sovjetårene, hvor han lærte russisk. Etter videregående skole i Rīga, begynte han filologistudier ved universitetet. Han fortsatte studiene ved Maksim Gorkij-instituttet for litteratur i Moskva. Her kom det studenter fra mange deler av Sovjetunionen, og det var en noe mer liberal stemning der enn i Latvia. Dette instituttet hadde mye å si for å fremme oversettelse mellom de ulike sovjetspråkene, og det oppsto samhold mot russisk sjåvinisme blant de ikke-russiske studentene. Nesten helt i samsvar med «folkenes brorskap skal trygge dens kår», som det heter i den norske gjendiktningen av Sovjetunionens nasjonalsang, dog de ikke-russiske folkenes brorskap. Samtidig var denne utlendigheten også med på å bidra til en styrking av egen latvisk identitet. I fangeleiren var det et internasjonalt miljø – flest ukrainere, litauere og latviere, ellers var det også en del estere og russere. Under glasnost-perioden knyttet han bånd til forfattere i mange land, og han har reist mye.

Han har vært pensum på latviske skoler siden 1990-tallet og er en av Latvias største diktere. Men hans liberale syn i poliske spørsmål, og hans åpenhet mot andre kulturer, har falt de nasjonalkonservative tungt for brystet. Jeg merker et snev av bitterhet når han forteller om den flotteste tilstelningen som han har opplevd til sin ære. Det var nemlig ikke i Latvia, men i Stockholm rådhus med svenske forfattere og flere hundre mennesker til stede. Kanskje oppmerksomheten han savner bare er knyttet til det at han ikke bor i Rīga og derfor ikke er der det skjer.

Men Knuts Skujenieks er ikke av dem som bærer nag, eller som nærer hat etter det han har opplevd. Når jeg spør om det er enkeltindividers ondskap eller systemet som sådan som har lagt mest hindringer i veien for ham, så svarer han at det er systemet. Systemet gjorde mennesker til zombier. God og rund og smilende, alltid med en spøk på lur. Snakkesalig. Sånn er han.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Arkiv

Om været

«Været gjorde at vi måtte skaffe oss klær, tak over hodet, oppvarming, vanningssystemer, paraply og solhatt. Og for å få til det, måtte vi utvikle språk, fornuft og samarbeidsevne. Kort sagt, været er en av grunnene til at vi i det hele tatt lever i en sivilisasjon.»

Tommy Sørbø

Om idealtypene kompetitiv og hierarkisk ære

«I kompetitiv ære konkurrerer alle om æren, og æresgruppen som kollektiv vurderer hvem som best oppfyller kravene æreskodeksen stiller. I hierarkisk ære finnes det én eller noen få personer på toppen av et hierarki som vurderer hvem som har ære og hvor mye, og resten av æresgruppen føyer seg etter denne vurderinga.»

Arnved Nedkvitne

Om realistiske utopier og barnevennlige samfunn

«For meg er en ‘realistisk utopi’ en som tar utgangspunkt i realistiske forutsetninger, og forsøker å vise at de kan utnyttes på en bedre måte. Derfor kommer ‘Det andre landet’ inn på temaer som datateknologi, automasjon, forurensning, kampen mot arbeidsløshet, og manns- og kvinneroller – fordi alt dette er rammebetingelser som våre barn vokser opp under. Etter mitt syn vil det ikke være mulig å skape et virkelig barnevennlig samfunn uten å finne bedre løsninger på slike samfunnsproblemer.»

Gudrun Eckblad

Om folkedannelsen

«En forklaring på den demokratiske samfunnsutvikling i det danske og det norske system, sammenholdt med det tyske, ligger i skoleinstitusjonen, i dens samfunnsformende rolle. Skulle dansk og norsk historie gjennom de siste par hundre år fanges i ett ord, måtte det være ‘utdanningsrevolusjon’. – Folkedannelsens elitegrupper sprang til dels ut av en kulturell dannelsestradisjon som var uavhengig av Universitetet, med folkehøyskolene og lærerseminarene som nøkkelinstitusjoner.»

Rune Slagstad

Om veien til menneskesamfunnet

«Vi er på vei mot en økonomisk tenkning som baserer seg på omsorg og tillit – en ømhet for den felles menneskelige opplevelsen av fristelser, gleder, skuffelser og seire. En erkjennelse av at næringslivet, globaliseringen og utviklingen starter med mennesket – med ideer, samarbeid, friksjon, konkurranse og skaperkraft.»

Kathrine Aspaas

Om memer og memetikk

«Selv om de fleste biologer nok etter hvert har godtatt at kultur og kulturell variasjon ikke kan reduseres til gener og genetikk, er det mange som ikke vil gi slipp på tanken om at vi dypest sett må ha å gjøre med den samme typen utvalgsmekanismer. På samme måten som genenes reproduksjon avhenger av overlevelsesmulighetene til organismene som bærer dem, må kulturelementene som kulturelle arter makter å spre og videreføre, avhenge av om disse elementene tjener artenes overlevelsesevne.»

Jon Schackt

Om Hakkebakkeskogen

«[At alle dyrene skulle gå på to ben] var meget viktig, og det skulle komme til å gå som en rød tråd gjennom alle hans oppsetninger av stykket, alle diskusjoner med teatersjefer, instruktører og skuespillere, alle insisterende forklaringer og detaljerte beskrivelser om hvordan det burde tolkes: Egners dyr var ikke dyr. (Med unntak av Hannibal.) De var mennesker i forkledning. Eller rettere: Menneskelige ideer i dyreham.»

Anders Heger

Om skriving

«Å skrive godt er [...] å forplikte seg overfor saken på slikt vis at både tankeinnholdet og den språklige ytelsen står fram, klart og påfallende. Det krever en dristighet, tror jeg, i alle fall en viss frimodighet.»

Anders Johansen

Om å samtale for å tenke

«Jeg trenger å ‘skrive for å tenke’, men også å ‘snakke for å tenke’. Samtale bidrar til språkutvikling og skaper kunnskap. Kritikk og dialog er en måte å oppdage nye sammenhenger på, akkurat som skriving. Samtalen kan dessuten gi en bekreftelse på at du holder på med akkurat det du skal.»

Sissel Lie

Om for mye litteratur

«Det er nettopp når oppgaveforfatteren ser hvor mange antall treff han eller hun får at det dialektiske forholdet mellom problemformuleringen, litteratursøkingen og den eksisterende litteraturen virkelig går opp for vedkommende.»

Lotte Rienecker og Peter Stray Jørgensen

Om offentlig fornuft

«En borger engasjerer seg altså i offentlig fornuft når han eller hun reflekterer innenfor et rammeverk som består av det han eller hun oppriktig mener er det mest rimelige politiske rettferdighetsbegrepet, en oppfatning som uttrykker politiske verdier som andre frie og likeverdige borgere også med rimelighet kan forventes å gi sin tilslutning.»

John Rawls

Om det metaforiske økosystemet

«I vår daglige språkbruk - snakking, lytting, skriving og lesing - trekker vi veksler på et digert økosystem som vi bruker og bidrar til hver gang vi åpner munnen eller ørene, og som ikke kan eksistere på noen annen måte enn den kollektive. Så hvis mennesker er selviske, må de først være uselviske. De må kunne legge sine strategier innenfor et kommunikativt fellesskap.»

Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksen

Om den trykte boka

«Det er neppe tilfeldig at det nettopp er når den trykte boka er mer truet enn den antagelig noen gang har vært, at interessen for dens vesen, dens effekt på teksters betydningsdannelse og de vilkår den har lagt for teksters liv i kulturen, for alvor er i ferd med å utforskes.»

Tore Rem