Kulturmøter og flerkulturelle liv

Siden 2009 har Siri Nergaard vært lærer på masterstudiet i faglitterær skriving  på moduler om litterær sakprosa, biografiske tekster og formidling og forleggeri. Her har hun øst av sin erfaring som blant annet stammer fra samarbeid med Umberto Eco og jobben som redaktør for det transdisiplinære tidsskriftet Translation. Hun deler tiden sin mellom Universitetet i Bologna, Universitetet i Firenze og Høgskolen i Buskerud og Vestfold, og lever dermed selv et flerkulturelt liv.

 

Intervju med Siri Nergaard

 

AKH: Tidligere i år bestemte vi oss for å publisere en del tekster om kulturmøter og flerkulturelle liv i Tekstualitet, men det gikk ikke helt etter planen. Flere av de som hadde skrevet tekster som vi kunne tenke oss å publisere, ville av ulike grunner ikke ha sine historier ut i offentligheten.

SN: Nei, og det viser kanskje nettopp hvor sårbart det kan være å leve flerkulturelle liv. Å leve i det flerkulturelle, å skrive om møtet med andre, med det fremmede, kan ofte være vanskelig, for det rører borti noe veldig intimt som har med identitet å gjøre. Hvem er jeg egentlig? Hvor hører jeg til? Det flerkulturelle tar bort det sikre og faste ved for eksempel å være norsk, være kvinne, tilhøre en bestemt religion og så videre, og konfronterer oss med andre og alternative måter å leve på, være på, tenke på. Virkeligheten blir mer usikker, fragmentert, og uregelmessig.

AKH: Vi har likevel bestemt oss for å starte med de tekstene vi har fått inn, for på den måten å åpne et publiseringsrom som forhåpentligvis vil bli brukt av mange framover. På et visst nivå er vi jo nesten alle sammen flerkulturelle gjennom at vi reiser.

SN: Ja, og ikke bare gjennom reiser. Bare tenk på vår hverdag i dag. Hva er det vi leser, hvilke mennesker er det vi snakker med, hva er det vi ser på fjernsyn, hva er det vi leser om i avisene, hvilke språk er det vi forholder oss til i løpet av en dag, hvem er det vi har som kolleger. Selv om vi ikke for eksempel har to nasjonaliteter eller foreldre med forskjellige nasjonaliteter eller bakgrunner, møter vi en virkelighet i våre samfunn på grunn av migrasjon og innvandring, internasjonale relasjoner og globalisering som preger alt fra våre matvaner til musikken vi hører på, klærne vi bruker og så videre som er svært sammensatt. Alle er vi berørt av det flerkulturelle samfunnet og lever i en flerkulturell dimensjon.

AKH: Men når vi inviterer til å sende inn tekster om kulturmøter og flerkulturelle liv må vi sette noen grenser slik at ikke alt er relevant.

SN: Ja, hvis vi tenker på hvordan det flerkulturelle kommer inn i skriving, blir det mer begrenset. For det er ikke så mange av oss som lever med, eller møter, det flerkulturelle på en måte som kommer inn i skrivingen vår. De det er mest nærliggende å tenke på i norsk sammenheng, er de med ikke-norsk bakgrunn, enten de kommer utenfra Norge eller er født i Norge med foreldre med annen bakgrunn. Da kan vi se at dette merkes både i språket deres og i tematikken de velger. Ofte er tematikken selvbiografisk, at man forteller sin historie, sin migrasjonshistorie, sin flerkulturelle historie, om nettopp det å leve i det flerkulturelle. Dette gjelder spesielt første generasjons ikke-etnisk norske. For andre generasjon er det allerede annerledes, men følelsen av fremmedhet, å bli opplevd som fremmed, kan fortsatt være sterkt til stede. Når det gleder å møte det fremmede, er det samtidig snakk om opplevelser som alle har på et eller annet plan – at man er utenfor et eller annet. At man ikke er som alle andre. Så det er en følelse som alle nok kjenner seg igjen i, og det er mye frykt i forhold til det, og det er det som på en måte er grunnlaget for rasisme. Og fremmedfrykt uttrykkes jo på utrolig mange måter, også i form av barn som erter andre fordi de har briller eller fordi de er høyere eller lavere enn de andre. Annerledeshet finnes på alle mulige plan, men nå er det større bevissthet om dette enn før fordi det nå er åpenbart at det er snakk om møter mellom fremmede. Frykten for den fremmede kommer gjerne sterkere til uttrykk når den på et vis kan gripe fatt i noe konkret, og da kan den lett fortone seg som rasisme, for eksempel overfor innvandrere som ser annerledes ut, oppfører seg på en usedvanlig måte, følger tradisjoner og skikker som oppleves som rare og unaturlige. Dertil kommer veldig symbolsk ladede elementer som religion, andre språk og annerledes klær og mattradisjoner, og det lukter rart i oppgangen og alt det der. Men det er jo bare nyanse- og gradsforskjeller egentlig – det er møtet med det andre, det fremmede, og alle fordommene som kommer til uttrykk.

translation_1_2013


Siri Nergaard er redaktør for tidsskriftet Translation, her representert ved nr. 1/2013.

AKH: Så i forhold til temaet kulturmøter og flerkulturelle liv er vårt fokus både på de som selv har norsk kultur som utgangspunkt og de som kommer fra en annen kultur. Et fokus på å gjøre det fremmede mindre fremmed og det kjente mindre kjent, og der det å gjøre noe mindre fremmed kan gå via å gjøre det mer fremmed. Som at man først må av-oversette for så å oversette igjen, slik dere snakker om i ditt intervju med Robert J.C. Young i Translation. Man har jo begrepet om den opprinnelige feilattribusjon – at man tror at den andre er lik en selv – men hvis forskjellen er åpenbar, som ved annerledes hudfarge og klesdrakt og sånt, stiller saken seg kanskje annerledes. Det er kanskje forskjellige grupperinger i Norge som tar feil hver sin vei, altså at noen tenker at vi er alle helt like …

SN: … og det er også er problematisk begrep. «Vi er alle like.» Da blir det en utjevning som nesten ikke aksepterer at vi er forskjellige. Vi har forskjellige verdier, forskjellige tanker. Det at vi alle er like er en negasjon av forskjeller, mens man jo innenfor mange teorier påpeker hvor viktig det er å akseptere det annerledes, det som er forskjellig. Og det er derfor begreper som for eksempel integrasjon er problematisk. Integrasjon til å bli sånn som oss? De som vi opplever som fremmede fordi de har andre religioner eller ser annerledes ut, er det dem vi skal viske ut? Du har «melting pot»-problemet, og multikulturalisme er et annet problematisk begrep. Hvorfor er det problematisk? Jo, fordi man kan tenke seg at da er det ikke møter. Du har dette multikulturelle fenomenet at man lever på det samme stedet, men har ingen møter, for det betyr egentlig at man har en pluralitet, mange forskjellige kulturer, men at de lever parallelt, uten nødvendigvis å ha noe med hverandre å gjøre. Derfor snakker man heller om interkulturalitet eller transkulturalitet hvor man ønsker at det skal oppstå møter. Ikke at man skal viske ut forskjellene, men at vi på en måte skal inngå i relasjoner med hverandre og overlappe hverandre. Og i motsetning til integrasjonsbegrepet går disse begrepene begge veier, at man tar over noe fra den andre. At det er et møte.

AKH: Det som er paradoksalt er at «innfødte» nordmenn som har et tilleggsspråk – slik du har italiensk som et «andre morsmål» − oppfattes som heldige, mens dette ofte ikke er perspektivet på innvandrere som har norsk som sitt andre morsmål. Det er ikke automatisk slik at disse barna betraktes som heldige fordi de blir tospråklige.

SN: Her er du inne på et veldig viktig tema synes jeg, fordi veldig mye debatt rundt det flerkulturelle handler om at man behandler det som et problem, som noe truende. Hvordan skal vi løse migrasjonsproblemet og innvandringsproblemet? Altså, problemer med rasisme er det i alle land, men i Norge er det et eller annet med en veldig sterk tro på at det finnes noe opprinnelig norsk som er så genuint at det må ivaretas. Og dette gjør at man er litt ekstra skeptiske mot det som kommer utenfra, synes jeg. Det er merkelig at det monokulturelle skal ha mer prestisje, og nettopp oppfattes som mer genuint og originalt, i stedet for, som du sier, å se det utrolige potensialet, det berikende, som ligger i det å ha to språk. Å være hjemme i to kulturer, å ha minst to språk, å leve i en virkelighet der alt har minst to navn, og kan sies på minst to måter, er et utrolig fortrinn.

AKH: Ja, og dessuten virker det som mange nordmenn ikke tror at dette som vi oppfatter som positivt ved det norske, kan tilegnes av andre. Men i politiske sammenhenger har jeg flere ganger opplevd at det er de som har innvandret til Norge som er flinkest til å se styrkene ved det norske demokratiet – ting som innfødte nordmenn nesten kan være villige til å gi på båten fordi de ikke skjønner hvor viktige de er. Så det skal man være oppmerksomme på i tiden framover – at innvandrere som har vært i Norge en stund, har noe helt spesielt å bidra med fordi de også har blikket utenfra. Det var en som sa det til meg en gang: «Dere ser ikke hva dere har. Og dermed mister dere det.» Denne personen siktet blant annet til at Norge har en tillitskultur. Vi har en tillitskapital som vi kanskje er i ferd med å skusle bort. Selv mener jeg at oljen nærmest er en parentes i forhold til tillitskulturen når det gjelder våre muligheter til å opprettholde velferdsstaten. Og oljekulturen utfordrer tillitskulturen fordi den bidrar til større forskjeller, så det er på grunn av mange andre ting at vi har bevart små forskjeller og har klart å sørge for at oljeinntektene kommer alle til gode. Men når verden ser til Norge, ser de kanskje bare oljen, og ikke tillitskulturen, og så tørster de etter olje i stedet for å tørste etter tillit. I boka Tillit i Norge gjør Helge Skirbekk og Gunnar Skirbekk en sammenligning mellom Norge og Sicilia, og da er det slik at vi i Norge i fred har fått utvikle en demokratisk nasjonalisme nedenfra, mens på Sicilia har stadig nye herskere systematisk brutt ned tillit slik at de eneste du kunne stole på var familien. Mafiakulturen blir dermed helt logisk ut fra Sicilias historie.

SN: Ja, det er sånn. Nordmenn har jo en sterk identifikasjon med staten, for staten har stort sett ikke representert utbytteren, mens det har den gjort i Italia. Enten har det vært spanjoler, eller så har det vært østerrikere, eller franskmenn – avhengig av hvor du er i landet. Det har alltid vært en utbytter som du har måttet forsvare deg mot. Og de eneste du har tillit til, er mer eller mindre familie, og de du kjenner. Og sånn er det fortsatt. Du har ingen tillit, og en av grunnene til at korrupsjon er så veldig utbredt, er jo fordi man ikke tenker på felles ansvar i det hele tatt, at man må bidra til fellesskapet eller noe sånt. Det er en mafiatenkning som jeg synes jeg ser på alle nivåer egentlig. Sønnen min gikk på en veldig fin barneskole, og så fikk jeg – noe jeg ble veldig sjokkert over – beskjed fra disse flotte lærerne om at sønnen min måtte bli litt smartere, litt lurere.

AKH: Han tok seg ikke til rette?

SN: Han hadde ikke disse egenskapene som er helt nødvendige og som man bør ha i Italia.

AKH: Nei, for du har nok oppdratt ham etter en norsk oppdragelsesstil, som gjør at han sannsynligvis er tillitsfull, og ikke har det behovet for å være lur og dukke andre. Og så blir han en fremmedkulturell i Italia, selv om han har bodd der hele livet og har italiensk far, og lærerne oppfatter ham som for tillitsfull. Mens i Norge fungerer denne oppdragelsesstilen ganske godt, for her kan man komme langt med å være tillitsfull.

SN: Samtidig som det å være tillitsfull kanskje risikerer å gjøre oss litt for godtroende og ukritiske enkelte ganger.  Har vi ikke ofte litt for stor tillit til at slik vi gjør det i Norge egentlig er best? Det er også en holdning som gjør oss lite åpne for det som er annerledes.

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Arkiv

Om været

«Været gjorde at vi måtte skaffe oss klær, tak over hodet, oppvarming, vanningssystemer, paraply og solhatt. Og for å få til det, måtte vi utvikle språk, fornuft og samarbeidsevne. Kort sagt, været er en av grunnene til at vi i det hele tatt lever i en sivilisasjon.»

Tommy Sørbø

Om idealtypene kompetitiv og hierarkisk ære

«I kompetitiv ære konkurrerer alle om æren, og æresgruppen som kollektiv vurderer hvem som best oppfyller kravene æreskodeksen stiller. I hierarkisk ære finnes det én eller noen få personer på toppen av et hierarki som vurderer hvem som har ære og hvor mye, og resten av æresgruppen føyer seg etter denne vurderinga.»

Arnved Nedkvitne

Om realistiske utopier og barnevennlige samfunn

«For meg er en ‘realistisk utopi’ en som tar utgangspunkt i realistiske forutsetninger, og forsøker å vise at de kan utnyttes på en bedre måte. Derfor kommer ‘Det andre landet’ inn på temaer som datateknologi, automasjon, forurensning, kampen mot arbeidsløshet, og manns- og kvinneroller – fordi alt dette er rammebetingelser som våre barn vokser opp under. Etter mitt syn vil det ikke være mulig å skape et virkelig barnevennlig samfunn uten å finne bedre løsninger på slike samfunnsproblemer.»

Gudrun Eckblad

Om folkedannelsen

«En forklaring på den demokratiske samfunnsutvikling i det danske og det norske system, sammenholdt med det tyske, ligger i skoleinstitusjonen, i dens samfunnsformende rolle. Skulle dansk og norsk historie gjennom de siste par hundre år fanges i ett ord, måtte det være ‘utdanningsrevolusjon’. – Folkedannelsens elitegrupper sprang til dels ut av en kulturell dannelsestradisjon som var uavhengig av Universitetet, med folkehøyskolene og lærerseminarene som nøkkelinstitusjoner.»

Rune Slagstad

Om veien til menneskesamfunnet

«Vi er på vei mot en økonomisk tenkning som baserer seg på omsorg og tillit – en ømhet for den felles menneskelige opplevelsen av fristelser, gleder, skuffelser og seire. En erkjennelse av at næringslivet, globaliseringen og utviklingen starter med mennesket – med ideer, samarbeid, friksjon, konkurranse og skaperkraft.»

Kathrine Aspaas

Om memer og memetikk

«Selv om de fleste biologer nok etter hvert har godtatt at kultur og kulturell variasjon ikke kan reduseres til gener og genetikk, er det mange som ikke vil gi slipp på tanken om at vi dypest sett må ha å gjøre med den samme typen utvalgsmekanismer. På samme måten som genenes reproduksjon avhenger av overlevelsesmulighetene til organismene som bærer dem, må kulturelementene som kulturelle arter makter å spre og videreføre, avhenge av om disse elementene tjener artenes overlevelsesevne.»

Jon Schackt

Om Hakkebakkeskogen

«[At alle dyrene skulle gå på to ben] var meget viktig, og det skulle komme til å gå som en rød tråd gjennom alle hans oppsetninger av stykket, alle diskusjoner med teatersjefer, instruktører og skuespillere, alle insisterende forklaringer og detaljerte beskrivelser om hvordan det burde tolkes: Egners dyr var ikke dyr. (Med unntak av Hannibal.) De var mennesker i forkledning. Eller rettere: Menneskelige ideer i dyreham.»

Anders Heger

Om skriving

«Å skrive godt er [...] å forplikte seg overfor saken på slikt vis at både tankeinnholdet og den språklige ytelsen står fram, klart og påfallende. Det krever en dristighet, tror jeg, i alle fall en viss frimodighet.»

Anders Johansen

Om å samtale for å tenke

«Jeg trenger å ‘skrive for å tenke’, men også å ‘snakke for å tenke’. Samtale bidrar til språkutvikling og skaper kunnskap. Kritikk og dialog er en måte å oppdage nye sammenhenger på, akkurat som skriving. Samtalen kan dessuten gi en bekreftelse på at du holder på med akkurat det du skal.»

Sissel Lie

Om for mye litteratur

«Det er nettopp når oppgaveforfatteren ser hvor mange antall treff han eller hun får at det dialektiske forholdet mellom problemformuleringen, litteratursøkingen og den eksisterende litteraturen virkelig går opp for vedkommende.»

Lotte Rienecker og Peter Stray Jørgensen

Om offentlig fornuft

«En borger engasjerer seg altså i offentlig fornuft når han eller hun reflekterer innenfor et rammeverk som består av det han eller hun oppriktig mener er det mest rimelige politiske rettferdighetsbegrepet, en oppfatning som uttrykker politiske verdier som andre frie og likeverdige borgere også med rimelighet kan forventes å gi sin tilslutning.»

John Rawls

Om det metaforiske økosystemet

«I vår daglige språkbruk - snakking, lytting, skriving og lesing - trekker vi veksler på et digert økosystem som vi bruker og bidrar til hver gang vi åpner munnen eller ørene, og som ikke kan eksistere på noen annen måte enn den kollektive. Så hvis mennesker er selviske, må de først være uselviske. De må kunne legge sine strategier innenfor et kommunikativt fellesskap.»

Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksen

Om den trykte boka

«Det er neppe tilfeldig at det nettopp er når den trykte boka er mer truet enn den antagelig noen gang har vært, at interessen for dens vesen, dens effekt på teksters betydningsdannelse og de vilkår den har lagt for teksters liv i kulturen, for alvor er i ferd med å utforskes.»

Tore Rem